Fjellet…

I min barndom fantes det et ”fjell” i mine foreldres hage. Det innbød til stor kreativitet og mye lekelyst. Ikke minst var det egnet til en av mine store gleder; legobygging. Fjellet ble fort til en by med hus og veier, små biler som kjørte rundt – og fantastisk utfoldelse. Mange historier ble til på det fjellet og mange dramaer utspilte seg. Det hadde en sentral plass i min barndoms lek.

I ungdomstida la jeg knapt merke til at det var der, på siden av inngangspartiet til huset der jeg bodde. Jeg var likegyldig til både hagen og fjellet. Jeg lekte ikke der lenger; jeg var enten alene inne med mine bøker og tegnesaker eller ute blant venner på diverse aktiviteter. Jeg skulle bli nesten voksen før det gikk opp for meg at ”fjellet” var en flat, liten del av en knaus som stakk opp av mine foreldres plen og knapt hadde plass til et par campingsstoler. Jeg hadde kommet i den alderen at ville nyte kaffen og boka min utendørs, og mislyktes i å rigge meg til ”på fjellet”; vi omtalte fremdeles den delen av hagen slik.

IMG_0713Det meste kommer an på øynene som ser. Min barndoms øyne så et fjell. I ungdommen så jeg ingenting. Som voksen så jeg ei lita steinhelle og husket at den alltid vanskeliggjorde plenklippen for min far. Hvilket bilde er sant? Som voksen vil jeg selvsagt si at det bildet jeg har nå, er det sanne bildet av det som befant seg i mine foreldres hage. Som om jeg som voksen har monopol på å definere sannhet – eller størrelsen på fjell?

I noen faser av livet har jeg opplevd utfordringer jeg har sett på som store og fryktinngytende. I den neste fasen har jeg sett tilbake på problemet og nesten blitt flau over styrken i min egen frykt, dramatikken jeg tilla episoden eller det jeg definerte som størrelsen på utfordringen. Det verste er at jeg innimellom bruker den samme metoden når jeg definerer det andre sliter med. Jeg sitter der og vagler på min campingstol og mener å vite at det ikke er noe å ta så på vei for. Ikke det at andre er barn som overdimensjonerer problemene. De har bare et annet perspektiv, ser ting fra en annen vinkel, opplever det annerledes enn jeg ville gjort fordi de er annerledes skrudd sammen.

Hvor vil jeg hen? Bare mane til litt forsiktighet når vi møter hverandre. Huske på at den kjenner best hvordan skoen trykker som har det på. Være litt mer lyttende og litt mindre løsningsorientert når andre vil dele en utfordring eller si noe om hvorfor livet ikke oppleves helt smidig for tida…

Reklamer

Bare et valg?

Vi har ikke egne unger, men har alltid kost oss med å låne og glede oss over andres. Det gjelder oss begge, men det er ingen tvil om at Dag er den som har størst tålmodighet. Derfor nøyde jeg med å være tilskuer da han spilte scoop med en av våre små venner for mange år siden. De holdt på lenge, og hun, som var omtrent fire år den gangen, bommet hver gang. Han lyktes; fanget ballen i scoopen og sendte den tilbake.

”Nesten”, ropte hun begeistret hver gang ballen unngikk scoopen hennes og hun løp for å hente den. ”Du klarte det, du”, kom det like begeistret fra fireåringen hver gang han traff. Jeg stod rørt på sidelinja og tenkte at den holdningen håper jeg hun bevarer hele livet; Selv om hun bommet, mistet hun ikke motet – og hver gang han fanget ballen, gledet hun seg utilslørt over at han fikk det til.

Vi feiret også noen bursdager med denne jenta; hennes og andres. Gleden over det hun selv fikk, var helt innafor normalen for et barn på hennes alder. Det jeg aldri glemmer, er at hun viste den samme begeistringen når andre fikk gaver; ”Å så fint, så heldig du er…” lød det hver gang bursdagsbarnet pakket opp en presang. Vi snakket om det flere ganger etterpå; ”Skulle tro det var hun som hadde fødselsdag…”

Mest sannsynlig var hun født sånn – med sin spesielle evne til å glede seg med andre, og med et slags teflonbelegg som gjorde at egne nederlag ikke festet seg så lett. Noen er det; mer positive og optimistiske enn andre.

Det kan være lett å falle til ro med at ”sånn er hun – og jeg er annerledes”, og så fortsette å bli litt sur når vi bommer på ballen og tie stille når andre lykkes. Jeg tror vi taper mye på å slå oss til ro med den tanken. Jeg tror faktisk vi kan lære oss å se det halvfulle glasset i stedet for det halvtomme. At vi kan bestemme oss for å heie på dem som treffer blink og være først i køen av gratulanter når andre har ting å glede seg over. Også om de lykkes på områder der jeg selv ikke får det til. En krevende øvelse…

Selv er jeg nok ikke født spesielt negativ, men jeg roper ikke ”nesten” med glede om jeg går på et nederlag. Jeg har imidlertid øvd meg på å spørre meg selv ganske raskt hvordan jeg faktisk ønsker å møte den motvinden jeg kjenner river tak i meg; Hvor alvorlig er nederlaget dette nederlaget, hvor tungt trenger du egentlig ta det, og hvilke fordeler kan det at ting ikke gikk din vei akkurat nå, bringe med seg? Og ikke minst: Hvordan går jeg videre nå – på en best mulig måte? Når andre ser ut til å ha et smidigere liv enn meg eller vant på et område der jeg tapte, er spørsmålet IMG_3810omtrent som så; Hvordan kan jeg glede meg med vedkommende? Ikke dermed sagt at jeg håndterer alle motbakker med stil og alltid er fornøyd med egen takling i etterkant. Men jeg prøver å være bevisst mine egne reaksjoner.

Som i møte med så mye annet er stikkordene bevissthet og fokus. Bevissthet handler i denne sammenheng om å være til stede i situasjonen – enten det går min vei eller ikke. Det handler om å kjenne på, og ikke fornekte, verken gleden eller ergrelsen, for så å fokusere på veien videre. Jeg trenger ikke føle godt etter et nederlag for å komme meg videre. Det holder å slippe taket i selvmedlidenheten og finne et slags positiv anker en kan velge å gripe fatt i. Jeg trenger heller ikke føle glede for å uttrykke noe positivt til han eller henne som har mye å glede seg over, men jeg kan gi et kompliment. Det er faktisk bare et valg…

Snarveier og andre veier

Denne høsten har jeg tenkt en del på snarveier. Sikkert fordi jeg runder år om ikke lenge og har benyttet anledningen til å se tilbake på livet mitt. Det begynner etter hvert å bli relativt langt. Jeg har tilbakelagt et godt stykke livsvei. Noen ganger kunne jeg tatt noen snarveier, ser jeg. Og det aner meg at jeg kunne unngått en del smerte om jeg hadde valgt dem…

Jeg har erfart det samme på noen spaserturer den siste tiden. På noen reiser – i og utenfor jobben – har jeg rusla rundt på ukjente steder.  Det er alltid spennende. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å konstatere at ”om jeg hadde gått der, hadde jeg altså kommet ut her…en snarvei.” Eller jeg har tenkt at ”om jeg går her, vil jeg antagelig på en eller annen måte komme gjennom. Jeg tror ikke at de som bor nedi der, har gidda å gå hit opp for å komme over dit… Det må finnes en snarvei.” Og så har jeg tatt en sjanse.

Ofte har jeg hatt rett. Noen ganger har spaserturen blitt ekstra lang fordi jeg måtte snu. Har jeg spurt noen om veien, registrerer jeg at folk er raske til å vise til snarveiene. Det er hyggelig gjort. Vi forutsetter fort at målet er å komme raskt fram. Når jeg går tur, er det ikke nødvendigvis sånn. Målet er turen, å få gått, ikke å nå et mål så kjapt som mulig. Hadde målet vært å nå noe, ville snarveiene være kjærkomne…

IMG_1055I livet er heller ikke målet å nå raskest mulig fram. Jeg holdt på å si; tvert i mot. Jeg er nok en målretta person på mange vis, men jeg vil ikke gå glipp av det som skjer underveis.  Utsikten skal nytes, jeg vil kjenne grusen eller graset under beina mens jeg går, få med meg luktene og detaljene. Selve livet.

Da er ikke snarveiene å fortrekke. Mange ganger er forresten snarveiene litt mindre komfortable enn den egentlige veien. Joda, noen ganger byr de på positive overraskelser. Og som sagt, jeg innser at om jeg hadde valgt flere snarveier i livet – framfor det jeg kanskje i ettertid til og med ser var en omvei – hadde jeg vært noen smertefulle erfaringer fattigere.

Det kan være greit å vite når jeg ser framover; Det er viktig å ta den ekstrajobben det er å finne den beste veien – kort eller lang – og gå den. Når jeg ser tilbake, kan jeg bare fastslå to ting: Jeg kan ikke få gått veien om igjen. Gått er gått. Dernest har smerten den lange veien bød på, tilført livskompetanse jeg innser at jeg ikke ville vært foruten – når jeg tenker meg om. Dessuten har jeg plukket velsignelser underveis som jeg er dypt takknemlig for.

 

Tid til?

De siste dagene har jeg vært så heldig at jeg har vært på retreat…

Ikke en sånn programmert retreat der man følger et ledet opplegg fra dag til dag, men noen helt egenproduserte retreatdager med meg og Gud, bøker, skrivesaker og gode sko…

Stanton House 3Gjennom noen år har jeg lagt opp til noen sånne dager for meg selv – alene – omtrent på denne tida av året. Vanligvis på hytta, som er det stedet der pulsen går ned for oss. I år gjorde jeg det litt annerledes. Tok turen over til England. Takket være internett og gode venner, fant jeg fram til Stanton House utenfor Oxford. Her har jeg pustet, sovet, spist, lest, gått, reflektert og bedt gjennom fire og et halvt døgn. Pratet minimalt – omtrent bare under dagens to felles måltider med de andre som er her av samme grunn som meg; De har trengt å komme litt avsides.

”Det har jeg ikke tid til,” vil noen kanskje si om å gjøre noe tilsvarende. Jeg skjønner hva de mener, men får behov for å forklare: Jeg gjør ikke dette fordi det var noen tomme dager i min kalender som jeg trengte å fylle. Tidlig i våres bestemte jeg meg for å sette av disse kalenderdagene til akkurat dette – uavhengig av hva som måtte dukke opp av mulige oppgaver. Jeg plasserte en ferieuke her – og droppet andre ferieplaner eller jobb (med eget firma kunne jeg jo fort valgt å gjøre noe inntektsbringende denne uka) for å prioritere noen stillere, mer beskytta dager. I fjor gjorde jeg noe av det samme; tre dager alene i stillheten på hytta. Uten TV, med flymodus på telefonen det meste av tida og med «timeplanen» strukturert sånn som jeg trengte det.

For meg og oss er noen alenedager en del av årsrytmen. Dager vi fort kan si til oss selv at vi ikke har tid til, men som kanskje når alt kommer til alt, gjør at vi rekker mer enn vi hadde gjort uten. Det handler på sett og vis om en praksis knyttet til det jeg skrev om sist uke: Fordi vi er begrensede mennesker, trenger vi å stoppe opp for å finne ut hvordan vi skal forvalte vårt begrensede liv.

Da jeg var tjue – og kanskje tretti – hadde jeg en slags opplevelse av at jeg hadde tid og krefter til alt. Etter som livet går, tror jeg mange med meg har opplevd at det blir mer og mer viktig hva vi bruker krefter og tid på. Det handler ikke bare om at kreftene er færre, selv om jeg innser at det kan spille inn. Selv opplever jeg fremdeles å ha stor arbeidskapasitet og –glede. Allikevel oppleves det stadig viktigere å være bevisst mine valg når det gjelder tidsbruk og oppgaver.

Jeg vil helst bare bruke tid og krefter på det som oppleves som best bruk av mine ressurser. Det er stor forskjell på å jobbe mye med ting som gir energi framfor å bruke tida på det som tapper en for energi. Litt poetisk sagt; Jeg vil blomstre med oppgavene og kjenne at dagene er meningsfulle. Ikke bare nyttige, men også gledesfylte. Hva det er som gir den opplevelsen, er imidlertid ikke umiddelbart soleklart for meg. Derfor trenger jeg tid til refleksjon. Det tror jeg alle mennesker – uavhengig av livssyn og hvordan man egentlig har lagt opp livet sitt, har godt av.  Fordi troen er en viktig del av mitt liv, handler disse dagene også om at jeg har tid med Gud.

Han er ikke bare en del av mitt liv, men han er den jeg i dypet av mitt hjerte tror vet best hva som er godt for meg. Han er utvilsomt med på mine travle dager, og jeg vet at jeg hver dag kan involvere ham i små og store hverdagsopplevelser. Allikevel har jeg lært meg til å forstå at han går såpass stille i dørene at jeg fort kan gå glipp av hans refleksjoner – og at jeg selv på den annen side omgir meg med så mange forstyrrende elementer at jeg ikke helt fanger opp hva han ser. Jeg vil ta tak i hans tanker om mitt liv – og jeg være sammen med ham, bare fordi han er min skaper, min far, men venn og min redningsmann. Også derfor trenger jeg dager som dette – i tillegg til daglige små møtepunkter med ham. Med en kaffekopp i handa sittende i den gule stolen hjemme, i bilen på vei til jobb med avslått radio, over en åpen bibel.

Mange i vår tid mener at vi må gå inn i oss selv og kjenne bare på egne behov for å få et tilfredsstillende liv. Jeg tror ikke det holder. Jeg tror det er godt, klokt og et gudgitt ønske å kjenne oss selv, våre behov, våre utfordringer, hva som gleder og og hva som begrenser oss. Men jeg tror ikke alle svarene for å finne livets dypeste mening ligger inne i oss. De finner vi når vi gir Gud tid til å dele sine perspektiver og sitt liv med oss. I så måte er noen tilbaketrukne dager en fantastisk ressurs…