«Vårt» Marokko…

Bloggmessig ble det virkelig en stille uke på oss. For ikke å si to… Det betyr for så vidt ikke at vi har manglet ting å skrive om, men handler mer om at vi befant oss i landskap med heller lunefull wifitilkobling. De hyttedagene vi har hatt siden fredag, har vi ingen unnskyldning for. Annet enn det fantastiske været, da. Men det får jammen gjelde. Hvem sitter inne og blogger når sola skinner og det spruter grønt rundt beina utendørs? Ikke jeg, i hvert fall.

Men nå skal det ikke handle om hyttelivet. Vi skal drive litt reklame for Marokko. Nærmere bestemt Thagazout, et reisemål som vi tror er ganske ukjent for våre venner. Mest fordi det er få surfere i blant dem.

Nå var det heller ikke bMarked  agadirølger og muligheten for surfing som bragte oss til denne lille landsbyen utenfor Agadir, men det hyggelige faktum at vi i løpet av det siste året har fått en marokkansk svoger. Rashid er en trivelig fyr som søstra til Dag traff da hun – heller ingen surfer – litt uten annen plan enn å komme unna varmen i Marrakech, tilfeldigvis havnet her for tre-fire år siden.

Og nå ble vi med. Det angrer vi ikke på. God norsk sommertemperatur passet gemalen. Strendene og bølgene – tilpasset en badeand som ikke er redd for å bli våt i håret – var midt i blinken for meg. Mangelen på all inclusive passet oss begge (selv om Dag mente det nærma seg stygt da jeg lå på stranda og bestilte pizza – bragt dit av ham – til lunsj).

Det er noe spesielt med å komme lokalbeforkningen litt nærmere, slik man gjør når man reiser med kjentfolk. Ikke et vondt ord om våre vinterferieturer til Egypt og Grand Canaria – vi har trengt dem så sårt – men det er noe annet når man får bli kjent med kjøpmannen på hjørnet og havner midt oppi fredagsbønnen fordi søstra til mannen din har kjøpt huset ved siden av moskeen…

Huset skal etter hvert by på to uteleieleiligheter ( anbefales herved!) og feriehus for eierne. Nå er det under totalrenovasjon. Av to stilsikre mennesker. Og med Dag som en slags konsulent. En slags – for han lærte vel mer enn han bidro i løpet av de dagene han vaka rundt i en verden av marrokanske fliser og pruting. Ikke visste vi hva en berber-dør var, for eksempel. Nå vet vi det, samt hvorfor man ikke bruker kjøkkeninnredning i tre i den delen av verden. Dessuten har vi prøvesmakt det marrokanske kjøkken – og båret tungt på en tagine på hjemtur. Samt olivenolje og krydder fra souken – markedet i Agadir. Den eksperimentelle sommeren ved grillen på hytta startet allerede i påsken, og både fiske- og kyllingtagine har blitt prøvd ut. Det smakte himmelsk…

Vi drar tilbake. Såpass vet vi. Selv om jeg har avlagt en slags ed på at det skal skje i tiden 1.oktober til 1.april – for da flyr Norwegian til Agadir en time unna. Resten av året har man i Norge bestemt seg for at Marrakech er eneste turistmål i Marokko. Gamlebyen der var riktig nok både fascinerende og skremmende, og ga oss en smule flying start på turen ( jeg liker ikkeDag og Rashid slanger!),  men konklusjonen min ble trukket etter vårt møte med skiltinga – den manglende sådann – på hjemveien. Og den turen tok vi to uten lokalkjent, arabisktalende reisefølge. Det var et stunt. Etter tre og en halv time gjennom fantastisk natur i et fargespill vi ikke engang opplevde i Painted Desert i USA, nådde vi den flate sletta der Marrakech – utelukkende bestående av truserosa hus i maks tre etasjes høyde – befant seg. Flyplassen ligger visst nord i byen.  Det er bare å følge skiltinga. Trodde vi. For sånn er det jo i resten av verden. Vi har aldri leid bil i Afrika før…

Heldigvis er ordet AIRPORT – med svært store bokstaver – nesten internasjonalt. Det gikk – selvsagt – bra. Leiebilen ble levert og vi nådde flyet med god margin, men pusten fikk vi vel ikke igjen før i luftrommet over Spania…

Allikevel: Vi skal altså tilbake… Til duftene, inntrykkene, maten, sandstrendene, badevannet og menneskene vi møtte. Til den lille, franske restauranten der vi måtte flytte på kattene for å få satt oss og spist frokost. Til solsengutleieren som prøvde å snyte oss.  ( og en del andre som kanskje klarte det?). Til butikken på hjørnet som hadde alt vi kom på å spørre om.  Til han med den lille bua der han solgte egg og høner… Skikkelig frittgående høns i store bur i taket inni sjappa. Valgte du en du vil ha, så slaktet og ribbet han den før du fikk den med deg hjem. Sammen med eggene den verpa i morges, kanskje.

Vi vil tilbake til de to unge damene som hadde skaffet seg et levebrød gjennom sitt lille massasjeinstitutt og der «madame» og «monsieur» fikk en times dobbeltmassasje for den nette sum av 300 norske kroner. Til berberdører og fliser, til kameleierne som ikke fikk overtalt oss til å bli med på ridetur denne gang, og til han som solgte nøtter på stranda. Til huset som etter hvert blir ferdig og flott. Til kompisen som stilte som kokk siste kvelden og laget mat mens Dag så og lærte. Og til alle de andre vi hilste på og raskt visste hvem vi var fordi vi var familien til Rashid.  Han som alle likte, og som vi forstod mange hadde tydd til i de fjorten årene han bodde her, når livet ble vrient . Og det er det jo ofte der fattigdommen er stor og jobbene få…

Joda, det var mindre søppel å  spore i storbyen Agadir en halv times kjøring sørover. Preget der var langt mere vestlig. Turistene noe mer forfinet – prisene også. Stresset, ikke minst. Vi skjønner svigerinna vår som planlegger å få til et «renere by» prosjekt for å organsiere søppeltømminga (før hun skal kaste seg over skiltinga i Marrakech, etter forslag fra sin bror). Vi ser at Thagazout har mer potensiale enn turistvennlige løsninger, slik det er nå. At byen tiltrekker seg i hovedsak bohemer og surfere som ikke er så nøye på det. Men vi er takknemlige for å ha opplevd sjarmen… Og met the locals.

 

Strand Tagazout

 

Hvor var jeg…?

Jeg  vet ikke hvor jeg var da Brå brakk staven. Det er ikke så viktig heller. Det var i 1982 – og vinteren 82 var jeg heltidsarbeider i Ungdom i Oppdrag. Mest sannsynlig satt jeg ikke engang foran TVen og så den dramatiske stafetten da det skjedde.

Det har blitt brukket mange staver siden den gang. I like spennende situasjoner. Men verden var litt annerledes i 1982… Det er lenge siden.

Men denne morgenen har jeg lurt veldig på hvor jeg var i april 1994. Ikke fysisk, men mentalt. Fordi jeg åpnet avisen og ble minnet på at det er tyve år siden folkemordet i Rwanda. Jeg kjenner det i magen. Nå. Men jeg har ingen erindring av hva det gjorde med meg da. Det skremmer meg.

Jeg var i Oslo. Halvannen måned seinere skulle jeg bli kjæreste med Dag, men det var ikke han som fylte hodet mitt. Ikke bare han i hvert fall. Jeg hadde en jobb som krevde mye – og jeg mener selv at jeg var mer enn gjennomsnittlig samfunnsengasjert og opptatt av verden rundt meg. Hele verden. Og allikevel har jeg ingen minner om at jeg åpnet avisen og gråt over det jeg leste…  TV tror jeg kanskje ikke jeg hadde på den tiden. Det var litt på og av med det i livet mitt for tyve år siden. Jeg var medlem av Fremtiden i våre hender og hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde bil, kan jeg huske. Da samvittigheten ble for vanskelig å forholde seg til, kutta jeg TVen for å komme litt mer i balanse.

Det var vel omtrent på denne tiden jeg meldte meg ut av FIVH.

Jeg husker med hodet. Hutuer og tutsier. Men hvor var hjertet mitt? Engasjementet mitt?  Jeg skammet meg da jeg leste historien om igjen i dag. For jeg klarer ikke å huske…

regnJeg husker veldig godt hvor jeg var 22.juli 2011. Da de første nyhetene fra regjerningskvartalet var å lese på VG, var det pause i et seminar på frikirkens sommerstevne. Det var gråvær og ikke så vanskelig å prioritere ettermiddagsseminar foran badestrendene i Stavern. Seinere satt vi på en kjellerpub nede i sentrum sammen med et vennepar og snakka om livet da vi måtte innom nettavisene og se hva som skjedde. Skyting på Utøya? Vi hadde ingen aning om omfanget. Det begynte så smått å demre for meg grytidlig morgenen etter da jeg skrudde på TVen på hotellrommet og tiden stoppet opp.

Jeg vet hvor jeg var geografisk og følelsesmessig i slutten av juli 2011.

Noe sier meg at jeg ikke kommer til å ha glemt det om tyve år…

Kanskje handler det om noe så åpenbart som at det skjedde i Norge? Jeg vet at jeg i dagene etter tenkte på akkurat det – fordi jeg undret meg over perspektivene til noen av de som uttalte seg i media. Joda, Utøya var toppsak i aviser og TV-kanaler verden over i dagevis, og ingen skal noen sinne få innbilt oss at ikke det som skjedde i landet vårt den dagen ikke var en terrorhandling av verdensformat. Nesten uten sidestykke i fredstid – om vi kan kalle det det. Det er antagelig lov å bli nærsynte i en slik situasjon. Og forbli det lenge…

Allikvel – eller kanskje nettopp derfor, gjør det så sterkt inntrykk på meg i dag at jeg verken husker hvor jeg befant meg eller hva jeg tenkte og følte da 800 000 mennesker ble drept under folkemordet i Rwanda i april 1994. Da to millioner mennesker ble drevet på flukt…

Hva gjør jeg med det?

Jeg skal i det minste bruke noen dager på å tenke på hvor jeg er nå…  Fordi det også i denne tiden skjer ting i verden som noen i framtida kommer til å minne meg på at skjedde. Om fem år. Eller ti…

Da vil jeg vite hvor jeg var. Og at jeg lot meg engasjere…