Rydd hjerterom

For en stund siden tok en kjenning kontakt med meg og spurte hva han kunne gjøre for å støtte et par ungdommer han kjente som tydeligvis syntes ting var litt tøft for tida. Det hadde vært et litt dramatisk samlivsbrudd i vennekretsen og sønnene i familien strevde nok – antok han – i etterkant av at far hadde flyttet ut. De to familiene hadde hatt mye med hverandre å gjøre som omgangsvenner og naboer. Nå prøvde han og kona å støtte opp så godt de kunne, men han følte seg litt klønete som hjelper.

Min første tanke var nok denne; Så utrolig godt at du i det hele tatt tenker at du kan ha en rolle i disse guttas liv! Jeg sa det også, men han var rask til å understreke at han jo ikke var proff…

Nei, hvem av oss er vel det? Selv er jeg både glad for og frustrert over det profesjonelle hjelpeapparatet som finnes i landet vårt. Det trengs og gjør nytte for seg, men dessverre må man være ganske dårlig fungerende for å få hjelp. Derfor er jeg enda mer takknemlig for alle de alminnelige menneskene som lurer på hvordan vi kan være på banen for å støtte mennesker rundt oss. Min kjenning er en av dem – med et stort hjerte, mye varme og mye mer hverdagslig menneskekunnskap enn han egentlig tror selv.

Nå stod han i møte med en helt konkret sak og ville ha noen tips, men jeg vet at han allerede lenge har betydd mye for mange. I ganske vanlige hverdagssituasjoner der han har hengt med yngre mennesker og ikke tenkt en tanke om at det han egentlig har bedrevet, er å støtte noens vekst og utvikling. Mange er de som har fått en bedre dag ganske enkelt fordi han er oppmerksom og positivt nysgjerrig på omgivelsene, og fordi han har et lunt smil og en oppmuntrende kommentar på lur.

Akkurat nå er Dag på vei hjem fra begravelse. Han har fulgt ei av de viktige hverdagsmenneskene fra sin ungdomsskoletid til graven. Hun var moren til en klassekamerat, og hun åpnet døra for en forvirra tenåring som bodde så kinkig til i forhold til skolen at han ankom med buss lenge før skolestart. Hos den lille familien fikk han varme og lekseplass ved kjøkkenbordet. Ei seng for natta når han ville det, også. Jeg har aldri truffet henne, men jeg har hørt mye pent om ei dame som hadde mer enn nok eget å slite med, men som hadde ører og hjerterom for en som trengte det. ”Hun lærte meg å stappe pipe og rulle røyk da jeg var tretten,” sier Dag og smiler over den mora som ikke var som foreldre flest og av den grunn nok økte kompetansen hans på områder andre ikke ville være like ivrig på. Men det var allikevel noe med henne som ga trygghet og vekstrom for en som følte at det ble trangt hjemme.

IMG_0129Hun er en av to mennesker fra sin tenåringstid som Dag snakker spesielt varmt om. Den andre var eggebonden og naboen til hjemgården – Kåre –  som tok seg tid til å prate med en pjokk som hadde mange spørsmål og hodet fullt av tanker og analyser. Kåre har vært død i mange år nå, men jeg vet at selv i en alder av førtiåtte kan gemalen savne møtepunktene de hadde. Da Dag en gang skulle svare på hva han opplevde som tryggeste stedet da han vokste opp, svarte han at det var «eggrommet til Kåre».

Kåre var heller ikke ”proff”, men han ga tid til en guttunge som trengte akkurat det.

Det kan du og jeg, også. Gi tid. Og rom – og rydde plass. Spørre hvordan det går – når mor og far har skilt lag, når sykdom rammer, når skolen er kjedelig og de ikke kom med på A-laget. Og når livet smiler og de har fått kjæreste. Lån dem øra dine – og spander gjerne en kaffe eller en burger. Eller la dem hjelpe deg med noe de kan… God helg!

Reklamer

Gi tid!

Vi nærmer oss den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er GI TID – og det er det grunn til å stoppe opp ved enten man lar seg engasjere av selve dagen eller ikke. De av oss som har gjort dypdykk i Chapmans ”lære” om ”kjærlighetsspråkene”, er vel kjent med at TID er en måte – kall det gjerne et språk – som noen av oss forstår lettere enn andre språk når noen vil formidle at de setter pris på oss. Jeg er en av disse.

”Tid” er mitt ”morsmål”, og gemalen – som selv har ”anerkjennende ord” som primært kjærlighetsspråk – bemerker innimellom at ”i motsetning til meg opplever ikke Tonje seg elsket om jeg bare sier det i en sms når vi er fra hverandre. Jeg må i det minste skrive lange, og gjerne flere, sms-er, slik at hun skjønner at jeg har brukt tid på det.” Sier han, som aldri har skrevet et brev, ikke engang et postkort, til kona si og for øvrig er meget nøktern når han skriver sine sms-er.

Det er klokt å bruke litt tid på å finne ut litt om både eget og andres kjærlighetsspråk. Ikke bare i parrelasjonen, men også i forhold til egne barn og nære venner. Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg kjenner dypere glede og mer tilfredstillelse i møte med språket ”tid” enn for eksempel når jeg får en gave. Like viktig som å forstå egne behov er den utfordringen jeg samtidig ser at jeg har i møte med andre. For å styrke relasjonene jeg står i, gjør jeg nemlig lurt i øve meg i å bruke de andres kjærlighetsspråk. Jeg kan ikke forvente at de må forstå mitt selv om det er det jeg helst bruker. Det blir som å tenke at mine moldovske venner – jeg befinner meg i Moldova i skrivende stund – bør forstå norsk, i hvert fall om jeg snakker sakte…

Gemalen har altså ”ord” som sitt. Gode ord. For tjuefem år siden, da vi ble kjærester, var jeg ikke spesielt god på å gi komplimenter, men jeg har øvd. Og nå er det et språk jeg mestrer i større grad enn før. Når jeg ikke brukte det i samme grad tidligere, var det ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke forstod hvor spesielt betydningsfulle ord kunne være for noen rundt meg. Jeg satte selvsagt stor pris på at mennesker takket meg eller ga uttrykk for at de satte pris på meg, men det var ikke mangelen på verbalisert takk eller godord som slo beina under meg i hverdagen. I etterkant har jeg derimot erkjent at mangelen på tid med mennesker gjennom hele livet har vært en kilde for frustrasjon og nedturer i mitt liv. Antagelig mer for meg og de som har samme språk som meg enn for andre med andre ”morsmål”.

IMG_0738Dette til tross: Ingen klarer seg uten å bli gitt tid. Tid er ikke bare et kjærlighetsspråk noen utvalgte forstår bedre enn andre. Tid er grunnleggende for å fordype relasjoner og opprettholde vennskap. Derfor er årets Verdensdags-tema viktig for alle. I et samfunn som haster av sted og der uttrykket ”har ikke tid” brukes flittig, representerer temaet en påminnelse og utfordring vi trenger. Så her er noen spørsmål å reflektere over – og kanskje supplere med en prat om rundt middagsbordet:

  • Hvem rundt deg trenger at du gir dem tid denne høsten?
  • Hva betyr det i praksis at du gir noen tid? Handler det om tid til enkaffekopp i ro og fred? At du rydder bort mobilen oftere enn du i ærlighetens navn gjør? At du inviterer på en spasertur eller tar noen med på en jobb du skulle gjort mest fordi det gir dere tid til å være sammen? Betyr det å skru av TV-en, legge bort boka eller å banke på en dør du har gått forbi mange ganger? Ringer noen det er lenge siden du snakket med? At du sier mer nei til mulig overtid eller kutter litt i arbeidsdagene? At du forenkler livet? Planlegger et besøk eller rydder plass for en helg i ro og mak med de som står deg nærmest? Bare du vet hva det handler om for deg…
  • Hva er det første skrittet du må ta for å gi noen tid? Alternativt: Hva er det første individuelle skrittet hver av dere i familien må ta for å gi hverandre tid?