Re for respekt…

Jeg tar et re-ord til i samme slengen. Et vanskelig og viktig ord. Et aktuelt ord som vi ikke må glemme selv om det er sommer og ferie. Respekt. Respectare. Å se en gang til. Om igjen.

Forskningsresultatene knyttet til romfolkets tiggerpraksis i landet vårt, har utfordret oss til det de siste par ukene. Ikke bare er myten om bakmenn tilbakevist; tanken på at vi nordmenn egentlig er rause og hyggelige får et skikkelig skudd for baugen, også. Vi er respektløse. Vi ser ikke en gang til – på den eller de som ikke ser noen annen utvei enn å reise til et rikere land enn sitt eget – borte fra barn og foreldre – for å nedverdige seg til å tigge på gata. Av en grunn: For at de selv og familien hjemme skal overleve. Og hva gjør vi? Behandler dem som om de er mindreverdige. Dårligere mennesker enn oss. Som late… Som om vi selv har jobbet beinhardt for den levestandarden vi tar som en selvfølge? Som om vi dypest sett har fortjent den standarden vi har på livet?

Vi trenger virkelig å se en gang til…

Men det liker vi ikke. ”Jeg vil ha tiggerforbud fordi jeg ikke liker å se dem sitte på gata”, skrev ei som en kommentar på facebook der en artikkel om de nevnte forskningsresultatene ble delt. Det er i det minste ærlig selv om begrunnelsen er hårreisende – og syltynn. Det handler da virkelig ikke om hva jeg synes er behagelig?

unnamed-1For ikke mange dager siden ruslet jeg fra Oslo S til Egertorget sammen med ei venninne. To tiggere langs veien hadde valgt å stille seg på kne i en slags bønnestilling mot oss som gikk forbi. Jeg kjente det i magen! Jeg kan ikke fordra at folk kryper på den måten. Følelsene som velver seg inni meg er langt forbi ”liker ikke”. Jeg får fysisk vondt – og jeg blir sint. På det mennesket som nedverdiger seg selv så til de grader, på verden slik den har blitt – og ikke minst på meg selv som takler det hele så dårlig. Vi kan da ikke fjerne ”problemet” av den grunn? Problemet er ikke tiggeren. Det er meg!

Jeg må se en gang til. På desperasjonen. Fortelle meg selv at det finnes en trist historie bak dette. En historie jeg trenger å høre. Og vil høre.

Jeg stopper ikke ved alle tiggere. Gir ikke til alle. Men jeg møter blikket, smiler, forsøker å behandler dem som folk. Beklager noen ganger og sier at ”There are many of you…” i håp om en slags forståelse for at jeg ikke kan gi til hver og en. Jeg innser at jeg gir til færre enn jeg kunne, men jeg har i hvert fall begynt å ha en portemoné med mynt og småsedler i veska, sånn at jeg ikke står der som et nek og tenker at de burde hatt en kortterminal. Jeg kommer meg. Det koster så lite – og det utfordrer mitt forhold til respekt. Viljen til å se en gang til.

Dette handler ikke bare om tiggere. Det handler om syriske flyktninger. Om østeuropeere og asiater på slavekontrakter i anleggs- og restaurantbransjen – og på steder der nordmenn som gladelig betaler en halv million for en bil, skal ha vasket den samme doningen for under hundrelappen. Det norske folks raushet kan ikke lenger defineres ut i fra en årlig TV-aksjon. Vi er ikke ”Marte Svennerud”. Som folk har vi langt flere fellestrekk med Dudleif Dumling – den fete og bløtkakespisende fetteren til Harry Potter.

Respekt har vært et slags ”minneord” for meg de siste ukene. Et av dem jeg har fundert over på ferja. Et av dem jeg vil holde fast på og teste meg selv på denne sommeren…

Advertisements

Re-ordene…

Jeg liker ord som begynner på re… Det finnes mange av dem. Spennende ord. Noen av dem har jeg har smakt litt på de siste dagene. Jeg har nemlig unnagjort noen ferjeturer uten bok – og med mål om å tenke. Reflektere, faktisk. Tenke på nytt, en gang til. Speile noe fra flere sider.

For det er jo det denne re-prefiksen indikerer. Det er noe vi skal gjøre på nytt, en gang til. Om igjen. I disse dager er det akkurat det jeg har foretatt meg. Noe jeg gjorde i fjor og året før der på samme tid. Flyttet på hytta og vært ferjependler den siste uka eller så før ferien. Repetert… Holdt en god tradisjon ved like, om du vil. Uten å tviholde på at alt måtte være akkurat som i fjor for at det skulle være bra. Allikevel: Noe jeg har gledet meg over tidligere.

Med kaffe på termos og matpakke fra sekken har jeg inntatt frokosten på en tidlig morgenferje mellom Horten og Moss. Sammen med alle de som har mye mer rutine på den slags enn meg. I går var siste gang. I dag er det ferie. Markert med lang frokost i kroken på hytta. Den luneste, siden det ikke var trykkende varme på Øgarden på morgenkvisten i dag. Godt lell. Brødskive og god kaffe i en raus kopp. Påtår og gamle aviser som ikke har blitt lest. Etterfulgt av mer refleksjon rundt dagens re-ord: unnamed

Retreat.

Retreat handler egentlig om å trekke seg tilbake. Gjøre retrett. Finne seg et fristed, om man vil. Borte fra fiendene sine, om man har noen. I overført betydning finnes de vel i vår hverdag, også.  I hvert fall i min. Fristelsen til å stresse, oppgaver vi sliter med å få til, mennesker vi omgås som tapper oss for energi, uvaner vi aldri får tid til å gjøre noe med…

Tross den direkte betydningen av ordet, velger jeg å dra den litt lenger: «To treat» er å behandle – noen eller noe. Og man skal helst gjøre det well. Det finnes steder for sånt. Der man skal behandles en gang til. Om igjen. Det er det man har fristeder til. Plasser eller tider der vi kan behandle oss selv om igjen. Tankene og funderingene våre. I rolig tempo. Tilbaketrukket…

I dag har jeg startet på en slags retreat. Det er et valg jeg har gjort. Livsnyteren i meg – hun som hadde trange kår i ungdommen, men etter hvert har krevd sin arena, har bestemt seg for det. Jeg ønsker velkommen de sakte dagene. I tiden som kommer skal jeg behandle meg selv og omgivelsene well. Mens jeg pusler med hage- og hytteforpliktelser, et par oppdrag vi har sagt ja til som må forberedes og et bokprosjekt det skal pusses litt på før det går i trykken etter hvert. Det er lite som haster akkurat nå. At oppvasken tas for hånd i utekjøkkenet, er en slags symbolsk handling for å favne roen, her på hytta. Der blomster og drivhusplanter tar det litt mer lungt, de også, dette året, takket være temperaturen. De eneste som ser ut til stresse, er humleplantene, som tydeligvis tror det er om å gjøre å vokse lengst mulig på kortest mulig tid.

Jeg lar meg ikke rive med: Det er få av hytteprosjektene våre som går sin vei om det er litt manjana over arbeidsstokken. I dag har det til og med regna, så da slipper jeg å vanne i kveld. Sånt har jeg bestemt meg for å være takknemlig for…

Jeg vet at det er denne tilbaketrukne behandlingen retreat handler om. Allikevel klarer jeg ikke la være å gi ordet et annet innhold – med utgangspunkt ikke bare i verbet to treat, men i substantivet; en godbit. Det hunden får når den har klart et triks eller vi unner oss selv som en premie etter vel utført arbeid. Enda en gang. Retreat. Sommeren er min treat. En repeterende treat. Retreat. Den jeg får etter enda engang å ha gjennomført en norsk vinter og nordisk mørketid. Etter en arbeidssesong som et helt kollegium har fullført med stil. Den skal jeg suge på en liten stund…

Plan B

bildeJeg har bestemt meg for å ikke klage på været. Egentlig. Av den grunn er en av mine hovedbeskjeftigelser i disse dager å konsentrere meg om det faktum at vi har lange lyse kvelder. De nytes. Med sokker på beina og ullgenser. Den siste var egentlig rydda bort for sommeren. Sokkene pleier jeg kvitte meg med i begynnelsen av mai og hente fram igjen i september. Slik gikk det ikke i mai dette året – en av de kaldeste i manns minne. Og manns minne strekker seg visst bakover til sånn ca 1969…

Det er fremdeles grunn til å minne om at vi ikke bor på Mallorca. Norge er ikke ”syden”, men andre ord. Gemalen mener at det egentlig ikke var meninga at det skulle bo folk så langt nord i det hele tatt. Litt underlig sagt av han som fort får for mye sol. På den annen side synes han jo badevannet er i kaldeste laget når en annen nyter det i fulle drag.

Nei, kanskje skulle det egentlig ikke bodd folk så langt nord? Det er nå uansett lite som kan måle seg med norsk vår og forsommer, mener nå jeg. For er det ikke flott når liljekonvallene åpenbarer seg forsiktig mellom irrgrønne blad? Når syrinene blomstrer og er raus med sin duft? Når kveldene blir lysere og lysere og sånne litt engstelige sjeler som meg synes det nesten går litt fort. Da må jeg stoppe opp og tenke meg om. Takke. For at jeg bor i dette på alle måter fantastiske landet.

For meg er det noe veldig energigivende med denne tida da natta er kort og blir enda kortere fordi jeg nesten ikke har samvittighet til å legge meg om kvelden. Den energien tappes fort når det eneste mange ser ut til å være opptatt av, er temperaturen og været. Ja, det ble en nedtur i år. I fjor noterte jeg at det var 27 varmegrader 21.mai. På denne tida var det første badet – i behagelige 18 grader i Sandebukta – unnagjort for flere dager siden. Sånn er det ikke hvert år. Sommeren 2014 var heller ingen typisk norsk sommer. Det året var ”syden” på besøk. Det blir neppe reprise i år.

Hva om vi bestemmer oss her og nå for at det takler vi? At vi vil glede oss over alle godene og benytte de regnværsdagene som måtte komme så godt vi kan. Hva med å sette opp ei god leseliste med bøker for sommeren? Gå til innkjøp av fargebøker for store og små? Eller et nytt brettspill? Legge en plan B med severdigheter som egner seg på litt småkalde dager? Ha et inneprosjekt på lur – og ta det som en bonus de dagene hagen vanner seg selv? Kan hende det er lurt…