Mimring og gjensyn…

Det er en god øvelse å reflektere med jevne mellomrom over spørsmålet om hva det er som har gjort meg til det mennesket jeg faktisk er i dag?  For min del skjer det vanligvis litt automatisk i møte med enkeltmennesker eller situasjoner jeg vet har påvirket meg – på godt og vondt. I tillegg har jeg valgt refleksjonen bevisst i forbindelse med egne merkedager: Hvilke mennesker og situasjoner berørte livet mitt f.eks i tiden mellom min trettiårsdag og min førtiårsdag?  Mange og mye. Det er egentlig ganske spennende å velge ut og sette navn på noe og noen som har preget deler av reisen. Ikke minst er det lærerikt.

Sist helg tråkka jeg på gamle tomter. Konkret og i overført betydning.  Fra jeg var tjueto til jeg var ca tretti arbeidet jeg på heltid i bevegelsen Ungdom i Oppdrag (UIO). På omreisende team som besøkte folkehøyskoler i en periode. Jobbet med layout og publikasjoner den neste. Jeg siktet en gang inn på en grafisk karriere, men skjønte at jeg nok at jeg egentlig burde jobbe med mennesker i stedet. Jeg avsluttet min tid i UIO som leder av den bibelskolen som ble drevet på Grimerud. Grimerud gård utenfor Hamar var min faste base gjennom år med dyp erfaring av at himmelen var stor over Mjøsa – i direkte og overført betydning. Jeg kom dit for å gå på bibelskole i tre måneder. Og ble i åtte viktige år som har preget mitt liv i ettertiden.

Nå var jeg altså tilbake. Sammen med mange andre gamle UIO-ere, og med mange som har kommet og gått i årene etterpå. Foranledningen var at UIO kjøpte Grimerud gård i 2015 – etter førti år som leietagere. Et jubileum og en begivenhet det var grunn til å markere. Og reflektere over. I bibelsk sammenheng er førti år en hel ørkenvandring. Det har nok ikke manglet på ødemarksopplevelser i disse førti årene med leilendingssatus og lengsel etter å innta nytt land i UIO-sammenheng heller, men vandringen har foregått gjennom svært variert landskap. Det har vært førti innholdsrike og lærerike år. Førti år med vekst for mange. Deriblant meg.

Jeg har aldri lagt skjul på min takknemlighet overfor mine år i UIO. Jeg har ofte gitt uttrykk for konkret lærdom og gode vaner jeg skylder å ære de årene og det fellesskapet for. Nesten like åpent har jeg bekjent noen minussider jeg også aner er en frukt av åtte år med dårlig råd på trange rom i et kollektiv. Da jeg sluttet visste jeg vel verken hva lønnsklasser eller regulert arbeidstid var. Jeg visste desto mer om at ikke alt handler om meg, om dugnad og om å glede seg over det lille ekstra. Alt dette har jeg vært bevisst på i mange år. Jeg har trukket linjene fra et knippe gode verdier og personlige særheter tilbake til årene på åttitallet da jeg diskuterte, undret mebildeg, reflekterte, leste, lo, gråt og fant ”mæ sjæl” på en gammel, dårlig isolert og uhyre sjarmerende gård på Hedmark.

Jeg gledet meg i dagevis før jeg dro tilbake etter det som litt tilfeldig har blitt mange år uten å poppe innom. Det var emosjonelt å møte nære venner på gamle trakter, sammen med folk jeg har delt mye liv med i en periode som ganske ung og siden ikke sett på det man før i tida kalte en menneskealder. Sterkt å høre om igjen de gode historiene om galskapen den gang dette stedet ble leid og de gamle var unge og modige, Gud var nær og visjonene ville. Rørende å tenke gjennom egne historier, klemme på folk og kjenne på at selv om det hadde rent mye vann på mange hav, sitter jeg igjen med en dyp og personlig erfaring av at Gud har jammen vært trofast. Så heldig jeg har vært som fikk være med på litt av det eventyret som Grimerud og UIO faktisk er.

Advertisements