Menighetshverdagen – og festen…

De siste dagene har jeg merket bredden av hva det vil si å drive menighetsarbeid. Ikke bare for 35%-pastoren, men også for kona hans. Vi mangler verken utfordringer eller velsignelser, for å si det sånn – og har heller ikke fritidssysler.  Pastoren er sjukemeldt for tida – i 80%. Han er så «heldig» at han har et migrenehode som slår seg vrangt når presset blir for stort, og da unngår han nok egentlig å gå på den store smellen. Har bare møtt en lettvegg.  I praksis betyr det at han holder seg unna Oslojobben og pendlinga, men tar menighetsarbeidet, som i disse dager egentlig ikke er så mye som det pleier. Sommeren er definitivt kommet til NGF, også.

Men denne helgen ble det altså litt mye – om enn hyggelig. Vi flytter! Ikke vi personlig, altså, men kafegudstjenestene og samlivskurset til NGF. Fra Kulturkvartalet i Sarpsborg til hotell Quality på Grålum. Spennende. Og pastorkontoret skal framover fordeles litt mellom hotellet (Dag kler en laptop på fanget i baren på hotellet) og en krok av kjellerleiligheten til noen av menighetens flotte folk. Så nå har vi sjaua… Noen av oss. DSCN0043Og konstatert at en menighet er som folk flest: Det baller på seg med ting og tang i løpet av ganske kort tid. Det ble noen pappesker… Nå står omtrent bare kopimaskinen igjen. Vi er antageligvis byens minste menighet, men vi har nok den flotteste – og STØRSTE – kopimaskinen av alle menighetene. Den har vi fått av en god støtte og vi er veldig glad i den. Men akkurat nå setter den grå hår i hodet på oss…

Sa mandag ble altså en slags flyttedag. Før det var det søndag. Og dåpsgudstjeneste etterfulgt av familiedag på Merrapanna for de som ikke var en del av dåpsfølget. (For uinnvidde: Merrapanna er en badeplass ved Fredrikstad som Dag synes er veldig fin, men som han nok glemmer at det er veldig langt å gå til fra parkeringsplassen… med grill og unger og kubbespill og kjølebag og hele sullamitten). Men begge deler ble bra! Turen – og dåpen. Det er flott å døpe barn i NGF! Personlig, avslappet og passe høytidelig. Kafégudstjeneste er det uansett, og det hjelper i grunnen de fleste til å slappe av selv om de er i litt ukjent land. I går var det Nathalies tur til å ta det pastoren ynder å kalle «sitt livs dykk». Foreldre som ønsker å oppdra sitt barn i «den kristne forsakelse og tro»,  kommer med barna sine, og vi som menighet får lov til å være med … hele veien. Et afrikansk ordspråk sier det slik: «Det trengs en landsby for å oppdra et barn». I NGF vil vi gjerne være den «landsbyen» som sier at «alle barn er våre barn» og forsøker å være gode voksenmodeller for dem samtidig som vi hjelper foreldrene med noe små drypp oppdragelse.

Det er spennende å være menighet… Det spenner så vidt. Fra det som handler om de store spørsmålene i livet til vanlig hverdagslig omsorg. Og praktiske ting som holder hjula i gang: Det skal kokes kaffe og flyttes, vaskes og informeres. Prekes og samtales. Organiseres! Både for voksne og barn. Det handler om å gjøre dåpsdagen minneverdig for to store familier og støtte foreldrene i fest og hverdag etter dåpen… Være en del av nettverket rundt når nettene er korte og kulda setter inn, for å sid et slik. Det handler også om å vie de som vil love hverandre trosskap og støtte noen i ekteskapet når den første forelskelsen er over og hverdagene så til de grader kjennes på kroppen! Å være menighet handler om å være mennesker underveis – sammen  – og ikke minst tro at Gud er der, levende interessert i alt som våre liv består av; fest og hverdag, lokaler og liv som skal ryddes, ekteskap som knirker og noen trenger en prat eller fem. Joda, det tar tid innimellom. Men det er så dypt meningsfyllt.

Advertisements

Gudstjenestefornyelse?

Jeg ønsker å møte Den norske Kirke positivt. Virkelig! Gleder meg over alle de mulighetene en statskirkeordning faktisk åpner for.  På søndag fikk f.eks Dag og jeg kirkekaffe på plassen utenfor Sande kirke; Vi  hadde ikke prioritert gudstjenesten, men sykla forbi sånn rett etter kirketid og så et kjent fjes. Om vi ville ha kaffe? Ja, takk, og så hyggelig. Det kom andre. Saft til barna? Kjeks? Kaffe? Veldig inkluderende. Ca 20 mennesker ”fra menigheten” hadde vært på gudstjenesten – i tillegg til alle de som til sammen utgjorde fem dåpsfølger… Muligheter!  Ikke lenge før hadde vi snakket med venner i en typisk by-menighet. De var inntil femti mennesker – med stort og smått – på en vanlig gudstjeneste. Lite folk til å være etablerte menigheter med stor kontaktflate, tenker jeg og er litt overrasket.  Og begge disse menighetene har to heltidsansatte prester. Ikke et vondt ord om dem. I Sande er de seremonimestre i ei bygd der antallet begravelser nok overgår dåpsfølgene… Det er vel omtrent samme situasjon i byen, tenker jeg. De har nok å gjøre.

Dåp og begravelse nevnes ofte når det snakkes om statskirken gode kontakt med lokalbefolkningen. Og alle vi som er frikirkelige kan se langt etter den samme muligheten til å møte folk på viktige punkter i livet. Men noe sier meg at veien fra møtet med en hyggelig prest i en sorgsamtale til å kjenne seg hjemme på gudstjenesten i den samme menigheten er rimelig lang? Men nå driver man altså med  gudstjenestefornyelse i Den norske kirke. Håpefullt? Tja, jeg vet neimen ikke:

Nå byråkratiet rår, tar den slags tid. Lang tid. Så lang tid at det moderne rekker å bli rimelig utdatert før det har vært gjennom alle kommisjoner og høringer. Da salmeboka skulle fornyes sist, fikk man et godt eksempel på det.  Blant de ”nye” salmene som kom med, var Karen Laffertys ”Søk først Guds rike” en av de nyere… Problemet var bare at den hadde gått ut på dato i de fleste fellesskap da salmeboka omsider kom. Det er nå ett problem… Nå er det altså gudstjenestefornyelse som står på programmet.  Et lite søk på nettet avslører at den prosessen også har holdt på en stund. Det lover neppe godt.

Jeg har også forsøkt å finne grunnen til at man vil fornye gudstjenesten. Jeg tenkte at det måtte være et uttrykt og tydelig mål å få flere til å gå i kirken. Men neida, det nærmeste jeg kommer en begrunnelse for dette store og langsiktige (og dyre!) arbeidet, er dette: ”Mangfoldet representere muligheter som kan tas i bruk i menighetens egen takt. Formålet er å stimulere til et gudstjenesteliv som angår langt flere, fordi ordene og uttrykkene oppleves mer aktuelle og mer representative for flere mennesker. Viktige nøkkelord er fleksibilitet, involvering og stedegengjøring.” (Hentet fra http://www.kirken.no/gudstjeneste) Legger jeg godviljen til, kan jeg tenke at disse ”flere mennesker” som skal oppleve uttrykkene ”mer aktuelle og mer representative” er de som per i dag ikke har noen tilhørighet til kirken og finner det uttrykket de møter der for svært fjernt fra deres hverdag og virkelighet. En kort gjennomgang av  ”ordning for hovedgudstjenesten” som jeg finner samme nettsted, gjør meg ikke beroliget. Her kommer det nok til å bli lokale varianter i framtida (noe vi vel strengt talt hatt en del av allerede, men greit nok). Spesielt tilgjengelig for de som ikke er temmelig husvarme i kirken, ser det ikke ut til å bli. En bekjent av oss som sitter i gudstjenesteutvalget i sin menighet, kunne bekrefte antagelsen. Han var sendt på kurs forleden – og fikk både diskutere og erfare tankene om fornyelse. At han følte seg fremmedgjort når man skulle vende seg i alle himmelretninger under bønnen, var så sin sak (det kan muligens fungere brobyggende overfor muslimer?), men på et direkte spørsmål om dette arbeidet var iverksatt for at flere nye skulle komme i kirken, ble han møtt med nøling (som om spørsmålet var helt nytt) og en forklaring på at formålet var å få til lokale varianter av gudstjenesten…

Jeg ønsker å være positiv i møte med Den norske Kirke. Allikevel tenker jeg ofte at det er godt jeg ikke er medlem lenger. Og det er nok bra at DnK ikke skal ha sånne masekråker som meg på sånne kurs. Det er ikke lett å rope hurra for gudstjenesterefomen i hvert fall…

Så kom sommeren…

Det er noe med den siste helga i mai. I fjor på denne tida hadde jeg en fantastisk weekend i Bergen og omegn  i forbindelse med at jeg var jubilant på folkehøyskole. Det i seg selv var hyggelig, med blomstrende Rhododendron i utallige farger da to nære venninner gjennom mange år og jeg rusla gjennom Bergens gater fredag kveld i forkant av Frekhaugturen, har jeg nok snakke mer om… Og utsikt over Bergen fra Fløyen i 26 grader varmt søndag kveld før vi satte oss på våre sene kveldsfly hjem, står også som et vakkert minne. I år skjedde det igjen: Den siste helga i mai ble den første sommerhelga… Tuddal 08 (8)

Rhododendroen på hytta vår har riktig nok ikke sprunget ut enda. Men det har til gjengjeld syrinene. Så til de grader at selv vi, som ikke er allergiske, slet med å spise ute på grunn av lukta. Herlig! Og endelig kom de kveldene da det var mulig å sitte ute så lenge at en kunne tenne stearinlys og se dem… uten å fryse. Selv myggen har vi ønsker velkommen denne helga. Fordi den er et sommertegn. Det varer nok ikke lenge før den statusen er over. Grill, jordbær og hvitvin. Det er sommer, folkens!

Og det er pinse! Vi feirer kirkens fødelsdag og misjonens startskudd. Takker ham som er alle gode gavers giver – og som øser så rikelig med velsignelser fra sitt skattkammer. Rhododendron og syriner, kraftige retter og søte bær er fra hans hånd. Og mye, mye mer enn det. Pinse er feiringen av Den hellige Ånd, livgiveren og utrusteren, han som kom for å male Kristus klarere for oss og vise oss hvem vi selv er, slik at vi forstår at vi trenger ham. Og som lovte at han ville bli her… alltid. Det slår meg gang på gang hvor fantastisk strategisk kirkens høytider er plassert i kalenderen for oss som bor i dette kalde, rare landet langt mot nord:

Jula ble plassert på tida til den gamle lysfesten – når vinteren er på sitt mørkeste. For å minne oss om at Kristus kom som vårt lys i mørke. Det er liksom lettere å forstå det bildet når dagen er som kortest. Jul ved St.Hans tider hadde gjort oss en smule fattigere… Påsken kommer omtrent når hele skaperverket avslører hva som har skjedd under snø og frossen jord gjennom lange vintermåneder. Oppstandelsen blir mer forståelig når vårunderet slår følge og bekrefter det hele på sitt vis. Og så er det pinse. Når våren går over i sommer og nordmenn lever mer enn noen annen gang i løpet av året, da minnes vi på han som ikke lenger var begrenset til å inspirere eliten, men kom for hele folket. Ånden, livgiveren, han som gir gaver og utruster oss til å velsigne hverandre, han er her! Ved sin kraft skapte han om en gjeng med forvirrede, desillusjonerte disipler – mislykka fiskere, flere av dem – og gjorde dem til gründere for det som skulle bli den verdensvide, kristne kirke. Han som en gang skapte verden av intet, gjorde det egentlig en gang til denne første kristne pinsen i Jerusalem. La oss ikke kimse av den korteste av de store, kristne høytidene! Her er det perspektiver å grunne på i hengekøya en hel sommer…