Hverdag på gang?

Mens sola snur allerede ved St. Hans, snur jeg omtrent på denne tida. Joda, jeg vet at noen bare så vidt har begynt på ferien og at andre ikke blir kvitt feriemodusen før de stuper inn i hverdagen igjen sånn rundt skolestart. For meg starter altså en slags ”nedtrapping” eller sakte tilvenning omtrent nå. Noe av det handler om at gemalen er tilbake i jobb etter at vi i noen uker har hatt unormalt mye tid sammen – og sammen med andre.

IMG_2176Hverdagsrytmen siger med andre ord inn over oss igjen. Jeg har fremdeles et par ferieuker foran meg og fri tilgang til hengekøya, men klør i fingrene etter å være litt mer konstruktiv etter det som oppleves som en lang sommer med mye god latskap ispedd hyggelige arbeidsoppgaver. Jeg konstaterer at det er mye bra med hverdagen selv om pauser av den typen sommeren byr på – ikke minst med god anledning til å være mye ute – gjør de fleste av oss svært godt.

”Rytme trumfer balanse” er blant våre velbrukte fyndord, og de siste årene har vi opplevd det økende nødvendig å snakke mye om det. Knyttet til tids- og energibruk, grensesetting og en kultur der det må være lov å si nei – uansett status. Og i forhold til det vi mener er god utvikling av samlivet. Vi er overbevist om at en jevn rytme med tid sammen er avgjørende for et byggende samliv, mens sporadiske pauser av typen romantiske weekender, ferier for to og restaurantbesøk der man slår litt på stortromma er hyggelig, men ikke ”et must” på samme måten. Det siste er ofte noe vi forsøker å balansere med etter krevende perioder med lite tid sammen – og enda mindre romatikk, men som ofte koster mer enn det smaker.

Opplevelsen av en god hverdag krever prioritering. Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. Når vi takker ja til flere ansvarsoppgaver på jobb, spennende fritidsaktiviteter, forpliktelser vi føler at vi bør ta tak i, hyggelige invitasjoner osv osv, sier vi samtidig nei til noe annet, som oftest uten at vi skjønner at det skjer. Før etterpå.

Det er i ukene framover nå at kalenderen virkelig fylles for høsten og vinteren. Den prosessen kan du og jeg faktisk styre i større grad enn vi ofte tror, men vi må være i forkant – i den grad vi kan. Har du det som meg, er en del av agendaen allerede satt, både når det gjelder jobbavtaler og fritidsengasjement.

Fordi Dags og min arbeidssituasjon ikke er helt A4, er det tre ”aktiviteter” som legges inn svært tidlig for vår del: Vår ukentlige kveld (minst 2-3 timer sammen) og en månedlig felles frihelg. Det siste er nødvendig for oss fordi vi jobber en del i helgene; noen ganger i utakt. I tillegg har vi de siste årene, som en del av dere har lest om, lagt inn 24-timers arbeidsfri – vi kaller det ”sabbat” – ukentlig, helst i helgen. Dette siste er et døgn uten noen form for jobb (betalt eller ubetalt), men med fokus på det som gir energi og fyller lagrene – ikke nødvendigvis alenetid eller partid. Alle disse avtalene er vi begge overgitt til, og de flyttes bare når vi er enige om det – til et tidspunkt nært det opprinnelige.

Denne helgen skal jeg sette av tid til å bevisstgjøre meg på min kalender for de neste månedene, og jeg har lyst til å utfordre deg til det samme. Er dere i en parrelasjon dere ønsker å ta godt vare på, vil dere kunne gjøre det på en god måte ved å legge inn ukentlig par-tid, frihelger – om de ikke kommer av seg selv – og minst tolv timer arbeidsfri per uke. Er du singel, trenger du også både frihelger og arbeidsfri. Dessuten trenger du å prioritere noen gode venner. Med god sammvittighet!

Som voksen singel – jeg giftet meg da jeg var 37 – valgte jeg å definere noen nære vennskapsrelasjoner da jeg var omtrent tretti. Jeg var sliten av å forholde meg ”rettferdig” til et ganske stort nettverk av venner og bekjente. Det var en overraskende slitsom prosess å erkjenne at jeg ikke klarte det mål av ”rettferdighet” som jeg ønsket å leve opp til, og med smerte slapp jeg taket i noen relasjoner. På samme tid snakket med andre av mine venner på tomannshånd om mitt ønske om å bruke mer tid sammen med dem. Vi kan ikke – verken som par eller single – gå like dypt med og bruke like mye tid med alle vi omgås.

Vi må altså sette noen grenser for oss selv både når det gjelder aktiviteter og relasjoner. Vi må prioritere. Og vi må gjøre det i forkant. Da slipper vi forhåpentligvis å bråstoppe seinere i semesteret fordi livet ble for fullt av ting som skulle gjøres, forpliktelser som burde møtes og mennesker som vi har gitt anledning til å forvente mer av oss enn vi er i stand til å leve opp til. Alt mens nære vennskap og parrelasjoner blir skadelidende og vi selv er i ferd med å møte veggen.

I mitt liv er ”forkant” nå… Jeg innser at jeg har en fordel fordi jeg liker det planlagte bedre enn det spontane. Det er allikvel en ufravikelig sannhet at – uavhengig av preferanse på det området – har vi alle, bevisst eller ubevisst, noen og noe som er ekstra viktig for oss. Planlegging handler om at det får plass først. Hvor planlagt eller spontant det som fyller rommet mellom disse store ”steinene” blir, er ikke det viktigste. Det får vi ta etter hvert…

Reklamer

En slags menneskerett…

For en del år siden ble det slått opp en nyinnkjøpt lavvo på hyttetomta vår. Ikke fordi det ikke var plass inne, men fordi en småbarnsfamilie skulle prøvekjøre teltlivet i det de anså som trygge omgivelser. Far var vel vant med camping i telt og vogn fra sin barndom og ungdomstid, men for mor var dette en ukjent verden. Allikevel var det hun som hadde insistert på teltkjøpet. Med frykt og beven, men med dyp overbevisning; ” Mine barn må få oppleve det jeg aldri fikk med meg.”

Jeg har stor respekt for den holdningen. Hun var langt utenfor komfortsonen da hun og ungene køyet tidlig den kvelden. Vi tre andre – barnas far, gemalen og jeg – satt fremdeles på plattingen ikke langt unna og nød kveldsroen. Etter en stund kom et noe nølende spørsmål inne fra teltet; ” Hvordan ordner man seg med mat når man bor sånn, a?” Vi lo; ”Kjøleboks”, kom det tørt fra ektefellen. ”Å, ja…” Ny stillhet.

Jeg mener å huske at de hadde en god natt.. I hvert fall ikke mer avskrekkende enn at de den påfølgende uken pakket teltutsyr – inkludert kjøleboks – og dro til Danmark. Vi som ble igjen i gamlelandet fulgte godt med på værmeldingene og konstaterte fort og at det ikke var bare deilig å være norsk i Danmark den uka. Vi fryktet det verste, men da jomfruturen i øsregn var avsluttet, var mor ganske optimistisk i kommentaren; ”Verre enn dette kan det jo aldri bli…” Sa hun.

IMG_0919

Folka på bildet er «fjellvante» og ikke identisk med den – modige – familien vi har skrevet om i bloggen. 

I dag har vi pakket for vår årlige teltuke. Presenninger, ull under og regntøy er med; ”Den som skal bo i telt, må tåle ei regnskur,” har vi ofte sagt, så vi er forberedt. Vi er relativt rutinerte. Husteltet som vi oppgraderte til etter at vi for tolv år siden innså at fjelltelt på biltur var unødvendig enkelt, har vi hatt mye glede av. Det er noe med annerledesheten som fascinerer oss. Saktelivet en ikke kommer utenom med den boformen.

Joda, vi innser at det er en smule enklere å være to voksne enn småbarnsfamilie på camping, men vi har allikevel den ovenfor nevnte småbarnsmammaen i tankene når vi mener at det er en slags menneskerett for norske unger å sove i telt. Mange barn går glipp av den gleden i vår tid fordi foreldrene velger komfort for egen del; de ”orker ikke” ligge i telt, ”har råd til” å la være, det er så mye ”greiere” med hotell osv. Vi er ivrige talspersoner for at ferie ikke bare skal skje på barnas premisser, men at tiden også må legges opp slik at de voksne skal ha ladet batteriene når ferien er over. Allikevel har vi lyst til å oppfordre flere til å finne fram teltet – eller skaffe seg ett – og la barna få oppleve gleden ved å dåne av varme innenfor teltveggene en varm morgen eller – for den saks skyld – høre regnet tromme mot en tynn nylonvegg. La dem vente på enkel mat fra stormkjøkkenet, klare seg uten dataspill og finne fram til soveposen i lyset fra ei lommelykt. Ikke hele ferien, men i det minste ei natt eller to.

 

 

Hverdagsrytme og ferierot

I den grad det fremdeles finnes noe som heter fellesferie, tror jeg den starter i dag. Det var i hvert fall ingen ende på gledesutbrudd av typen ”nå starter ferien” da jeg åpnet facebook i morges. Selv ferierer vi litt i klumper, men de to siste ukene har hatt feriepreg. Med gjester som har kommet og gått. Ny overnattingsrekord på hytta sist helg. Badeturer, grillkvelder, spill og en smule godlynt spetakkel. Alt sammen veldig hyggelig og blant våre store gleder.

Det er noe fint med den urytmiske og ofte ganske spontane sommeren selv om begge deler egentlig går på tvers av preferansene mine. Jeg er av natur av den den planlagte og vel forberedte typen som liker hverdagsrytme og forutsigbarhet. Gemalen er ikke helt der, selv om ”rytme ” er et av hans favorittord – og hjertesaker. Uansett; for oss som for så mange andre, tar gleden over lyse kvelder, klokkefrie dager og manglende jobbpress litt over på denne tiden av året. Og da nærmer vi oss dagens tema…

Det er ikke uten grunn at statistikkene forteller oss at mange sliter litt ekstra i samlivet etter ferier. At så skjer etter påskeferier i trange campingvogner, skjønner de fleste av oss. Hvem som helst kan gå hverandre på nervene om plassen er trang og kulda tvinger en til litt for mye inneliv – gjerne med utålmodige unger som kjeder seg om været ikke er helt på topp. Men om sommeren? Antagelig ikke fullt så krevende – om ikke den ene har trumfet gjennom tre uker på ei stinn familiehytte der andre egentlig ikke trives, eller man har hoppet over hele forventningsavklaringen i forkant. Med andre ord: Ikke legg alle gode vaner på hylla selv om det er ferie.

Tiden for dere to sammen, for eksempel. Den trenger ikke nødvendigvis være veldig lang eller dyr, men det er viktig å rydde tid for å sjekke tempetraturen på forholdet også i ferien. I går kjørte vi den foreløpig siste sommergjesten på bussen – etter tre gode døgn. Hun overlappet andre som har vært her – og når vi tenker etter har det gått slag i slag i nesten to uker. Alt sammen, som sagt, til mye glede. Men så var det bare oss to. Og det var godt. Utpust – innpust. To til middag. Langsom prat i åpent landskap. Ingen hensyn å ta annet enn til hverandre. Vi pleier å si at vi ligger til lading.

IMG_2078-1Det er fint å feriere med venner og familie. Men det er sant at det er en tid for alt. En tid for dere som par, en tid for dere som kjernefamilie. En tid uten ”andre” rundt dere – uansett hvor nære og kjære de ”andre” er. Inkludert egne voksne barn eller småbarnas besteforeldre. Pass på at dere får noen sånne pauser i løpet av sommeren. Ikke nødvendigvis mange dager i strekk om dere liker å ha mye folk rundt dere, men i det minste en ukentlig dag da dere ( eventuelt med barn) drar ”alene” på stranda eller fjelltur. Eller som oss; tømmer hytta for gjester noen dager. Bytter barn med reisefølget slik at dere kan nyte en kveld for to med picnickurv eller på et okey spisested – for så å grille pølser og spille spill med en samlet ungeflokk kvelden etter mens et vennepar får sin ”tid for to”.

Og er det dere som familie med barn og tenåringer som som rydder rom for å roe ned noen timer uten andre, snakker vi altså ikke som en tid da dere sitter med hver deres skjerm. Også her handler om å møte hverandres blikk, gjøre ting sammen som alle har glede av og stille hverandre åpne spørsmål om hvordan dere egentlig har det. En liten kveldsrunde av typen ”hva har vært det beste med denne dagen?” – eventuelt fulgt opp av ”noe som har vært litt utfordrende” – kan åpne opp for mange gode samtaler. Det siste gjelder vel forresten også om en ferier med flere. Det skal jo ikke så mye til for å bevege seg en smule under overflaten, mener jeg.

God helg. Og god ferie!