Høst

Endelig er naturen og jeg helt på lag. Vi nekter begge å gi slipp på sommeren. Storveis! For det må jo innrømmes, at alt mitt snakk om å ta været som det er – enten det regner eller sola skinner – gjelder sommerstid. Jeg hører med til dem som kunne klart meg godt uten høst og vinter. Joda, jeg kjenner alt det pratet om å være takknemlig for at vi har fire fine årstider her i landet. Jeg tenker to ting om det.Vedkommende som sa det, er helt sikkert under førti år. Og neppe bosatt i Østfold.Jeg har sagt det samme selv. Den gangen jeg var omtrent tretti og bodde på Hedmark. Det var på åttitallet og fire distinkte årsider kom pent og pyntelig i riktig rekkefølge.  Ikke sånn jeg opplevde dem de første årene jeg bodde i Østfold… mange år etter.

Som gemalen sa omtrent på den tida: «Nå må kona mi være fornøyd, hu’ som er så glad i alle årstidene,for nå har a hatt alle fire på ei og samme uke…» Det var omtrent da min kjærlighet til årstidene døde. Fra da av har jeg akseptert at de kommer og forsøkt å gjøre det beste utav det. Det betyr:

Nemi skal ha takk for å uttrykke det jeg føler

Jeg gleder meg over sommeren så lenge det er snev av den. Koser meg – og gjør som «Fredrik Mus» i en barnebok jeg har lest for mange små: Samler på solstråler til vinteren kommer. Er ute når anledningen byr seg – og sitter med åpent vindu på kontoret for å kjenne på den siste antydningen til sommer.

Og så nevner jeg høyt for meg selv alle fordelene med mørketida. Stearinglysene syns igjen, for eksempel… Og jeg sørger for at jeg har nok av dem i hus. Pene servietter likeså. Det er rart hvor mye sommer det kan bli av en blomstrete serviett vinterstid. Jeg prøver meg på den med at høsten er en fin anledning til å lese bøker, men sannheten er at det er sommerstid jeg virkelig leser bøker. Jeg kjenner at det ikke er samme svung over det når jeg forteller meg selv at jeg lan få lov til å rette bunkevis med engelskprøver i månedene framover.

Jeg prøver virkelig å være positiv, men det holder hardt. Mørket er ikke min greie. Snø og kulde tåler jeg, men en mørk og tåkete Østfoldvinter uten snø står langt nede på ønskelista mi. Skjønt, de siste årene har vi sluppet det. Og det kan jo hende vi enda en gang skal få en snørik vinter. Jeg tar i hvert fall ikke sorgene på forskudd.

Men jeg er inderlig takknemlig for at da jula skulle plasseres på kalenderen, falt valget på den tida da lysfesten trengtes som terapi for alle nordboere. Og det beste med høsten for meg, er tanken på – og gjennomføringen av – juleforberedelser og høytidsdager. Så det jeg snart skal i gang med på for å holde tungsinnet på god avstand, er å glede meg til jul…

Advertisements

Uttpå…

Både Dag og jeg liker å undervise voksne folk – om lederskap, kristent fellesskap, grupper og sånne ting vi muligens har litt peiling på. I kveld skal vi til Rakkestad. Sammen. Og det er ikke ofte vi gjør det. Vi var med og etablerte et lite fellesskap der for noen år siden, og fra tid til annen tar vi turen tilbake og deler noen tanker fra Bibelen og eget hjerte med gamle venner der. Det er Dag som skal undervise i kveld. Jeg skal bare være med. Drikke kaffe. Drøse. Og evaluere gemalen i bilen hjem antagelig. Blir fint… Tror jeg.

Det er slett ikke alle uker som er som denne, men også i går kveld var vi «uttpå», som det heter i Østfold, begge to. Dag er foredragsbolder for barnevakten.no fra tid til annen, og i går var han på Kurland skole som nesten ligger i nabolaget vårt. Og dette er ting han bare gjør i eget område – Nedre Glomma. For å dele noe han er opptatt av – barn og bruk av sosiale medier og annet en kan bruke en datamaskin til, for eksempel.

Jeg var i Drammen i går. Altfor langt for en kveldstur, egentlig, men Drammen er min hjemby og en invitasjon til å komme til Norkirken der, kunne jeg ikke motstå. Jeg dro rett fra jobb, kjørte en kjent vei – og kom til en by som er vesentlig endra fra jeg flyttet hjemmefra i 1976. Jeg hadde god tid. Såpass at jeg kunne sette meg en drøy time på «Pigen» på torget, bestille en cappuccino og nyte den i ro og fred mens jeg gjorde mine siste forberedelser med macen på bordet og papirene til siste revidering.

Sånne pusterom gjør meg godt. En liten smule jobb, javel, men også tid for å titte på folk, mimre og konstatere at Drammen er en mye mer spennende by nå enn den var da jeg vokste opp.  Og kvelden? Den bød på kjente fjes fra tidligere besøk og en anledning til å inspirere andre. Det funka tror jeg.

Det er fint å være uttpå! Og jeg kjenner meg priviligert som får muligheten til å møte så mye «godtfolk» rundt omkring…

Gal av lengsel…

«Gal av lengsel, gal av savne, gal av vente og tenke på deg..» har mange norske grupper sunget siden 1999. Opprinnelig ble teksten skrevet til en reklamefilm Telenor. I sommer var gemalen med på en familieleir der temaet var nettopp dette: «Gal av lengsel». Jeg aner ikke om de som valgte den formuleringen hadde den gamle sangteksten i tankene, men de ønsket i hvert fall å finne et uttrykk for mange menneskers eksistensielle søken – og Guds grensesprengende kjærlighet. Samtidig.

Mennesket anno 2011 er lengtende. På endeløs jakt etter støttende og styrkende relasjoner og et meningsfullt liv. Når vi skal uttrykke hva som gjør oss lykkelige, handler det nettopp om tilhørighet. Rakner relasjonene, står vi såra tilbake. Såra… og gale av lengsel.

I kveld har vi sittet med noen venner – mennesker med lederoppgaver i den lille menigheten vi tilhører – rundt spisebordet på kjøkkenet hos oss og snakket om den andre lengtende galskapen: Guds. Er han «gal av lengsel», også? Er ikke det litt voldsomt og uærbødig sagt om Gud? Kanskje, men i Bibelen står det faktisk en fortelling om en far som lar alle kutymer fare fordi han lengter så inderlig etter nærhet til sine to sønner. Den ene er hjemme på gården hos far, men travelt opptatt med å jobbe og slite for å få til det han tror han er forplikta på. Den andre er etter hvert på vei hjem – langt bortefra. Han har søla bort forskuddet på arven og har ingen steder å gjøre av seg. Derfor er han på vei hjem – uten forventinger om noe annet enn å ete smulene fra brorens bord mens faren forteller ham hvor inderlig uklokt han har oppført seg. Faren i historien er Gud. Sønnene er oss. Vi som på den ene siden jobber og sliter – og på den andre siden, i hvert fall i vår kultur, har tatt ut forskudd på arven og nyter en materiell velstand som gir oss en følelse av å ikke trenge noe som helst som vi ikke har og nyte her og nå…

Gal av lengsel – og villig til å gjøre hva som helst for å vinne hjertet til sin elskede. Det er er Gud.

Det var godt for meg å reflektere over det igjen. Sammen med fem-seks andre hverdagsmennesker som hadde to timer på en alminnelig onsdagskveld sammen rundt langbordet vårt. I skinnet av stearinglys og mens kaffekanner og nonstop tok runden rundt bordet, delte vi hverdag og tro… Med det i bagasjen kan jeg møte natta. Og morgendagen.

Alba og stola?

Man skal være rimelig innvidd for å skjønne hva det er, tenker jeg. Skjønt stola, det er faktisk noe mora mi hadde – og som jeg har arvet. Den er i mink og skal legges over skuldrene ved finere, men lett kjølige anledninger. Såpass fine at jeg ennå ikke har funnet noen anvendelse for dette litt merkelige plagget…

Og googler man ordet alba, havner man i en by med 30 000 innbyggere i Italia. Uten at albaen i overskriften har noe med det å gjøre. For dette handler om liturgiske klær. Vanligvis brukt i høymessen i den norske kirke: En hvit «kjole» og et tilhørende skjerf som skiftes ut i pakt med kirkeårets farger.

Her i huset har vi aldri vært spesielt glad i noe av det som skaper avstand mellom kirken og folk flest. Og presteklær synes vi alltid har vært en merkelig greie. Det synes ikke pastor Sandvand i Moss Frikirke.Han «opplever det slik at prestekjolen understreker at pastoren ikke er en privatperson, men innehar en tjeneste der Jesus Kristus er i sentrum,» kan vi lese på menighetens nettside. «At dette jo også er langt vakrere enn en svart/grå dress, kan jo også være et poeng, «legger han til. Og derfor vil han nå innføre dette utstyret i gudstjenestene i sin forsamling.

Andre menigheter må selvsagt få gjøre som de vil. For oss er dette en skuffelse og et langt tilbakeskritt i arbeidet med å være et trossamfunn  som kommuniserer godt med folk som ikke opplever kirken som et avslappende «hjem». Da vi selv gikk fra Den norske Kirke til den evangelisk Lutherske Frikirke for omtrent 12 år siden, opplevde vi det frigjørende å komme inn i et trossamfunn uten presteklær og mye annet antikommuniserende «stæsj».

Dessuten liker vi historien om Frikirkens opprinnelse. En av grunnene til at dette trossamfunnet i det hele tatt eksisterer, er motstanden mot å være en embetsstyrt kirke. Denne kirken skulle ledes av de alminnelige troende! Ville det ikke da være mer naturlig at pastorene kler seg som folk flest: Kan hende i en «svart/grå dress» som Sandvand omtaler, men enda mer trolig i olabukse og T-skjorte. I hvert fall i menigheten hos oss. Er det ikke noe av vitsen at pastoren er en privatperson – en valgt daglig leder for menigheten uten rundsnipp, kjole og stola som får han eller henne til å framstå som fjern fra det folket vedkommende skal vandre sammen med og lede?

For oss lander det meste på spørsmålet om hva vi som Kirke kan gjøre for å kommunisere sånn at mennesker ikke opplever kirken og kirkens budskap som fjernt og rart – bare brukbart ved høyst spesielle anledninger som bryllup og begravelse. Hvis prester og pastorer i framtida vil unngå å oppleves som isolerte seremonimestere av folk utenfor menighetskjernen, og som åndeligere enn «alle oss andre» av de som utgjør kjernen, bør de gjøre som jeg har gjort med stolaen etter mora mi. Legg den pent og pyntelig på hylla for langtidslagring…

Date?

I dag hadde jeg sett fram til en date med gemalen. Virkelig. Det går fort i svingene for tida, men jeg er så takknemlig for vår godt innarbeidede vane gjennom sytten år: Den ukentlig kvelden som er bare vår. Den ingen ting får rikka på. Joda, den hender den flyttes til et annet tidspunkt samme uke om noe kommer på, men er ikke det mulig, er dette vår førsteprioritet.

Litt god mat og en todelt plan fyller den kvelden. Felles kalender til tross, ser vi viktigheten av å gå gjennom kalenderplanene for et par uker framover.  Sånn at vi er på nett. Og vet hvor den andre er om vi ikke er hjemme. Langdag på jobben… Et sent møte i Oslo som like gjerne kan inkludere en overnatting… Et spørsmål om vi kanskje skal invitere en eller flere andre til middag en dag… Selv om farga felter viser oss programmet til den andre, er det godt å få litt kjøtt på beinet. Den delen av kvelden vår er raskt unnagjort. Og det er enda mye kveld igjen.

Vi tar ikke forholdet vårt som en selvfølge, men er så glad for å bli fotografert på date, kanskje?

«Det er en tid for alt» sa Forkynneren i sin tid. Det har han rett i. Og det er en tid for å investerer i samlivet, vel vitende om at en varig god relasjon ikke gjør seg sjøl, og at det krever bevissthet å holde kjærligheten ved like.  Vi har mange jern i ilden og stor arbeidskapasitet, begge to. Vi klarer definitivt å fylle tida med meningsfulle aktiviteter. Sammen og hver for oss. Og vi gjorde et valg allerede den gangen vi ble kjærester: Vi vil bli gamle sammen! Da nytter det ikke å nøye seg med korte møtepunkt, sms’er og felles seng. Vi må dele måltider, rydde tid for de lange samtalene og gjøre hyggelige ting sammen. Bare vi to.

Nå er middagen fortært. Den var god. Og gemalen har inntatt horisontalen med migrene. Den har plaget ham i mange år, men har vært en sjelden gjest det siste halvåret. Vi gleder oss over det. Det var ergelig at den kom snikende i ettermiddag. Verst for ham – ergelig for meg. Da er det godt å vite at ikke alt står og faller med denne kvelden. Selv om det gikk dritt med daten. At skuffelsen er til å håndtere, tror jeg mest av alt handler om dette: Det er bare en uke siden sist vi hadde vår kveld – og det er bare en uke til neste gang. Vi har en god rytme for livet sammen. Dette var ikke den kvelden vi hadde ladet opp til en måned. Og det er heller ikke slik at vi ikke aner når vi skal få gjort reprise.

Det verste akkurat nå, er egentlig at jeg synes så innmari synd på kjæresten min…

Blanke ark…

Jeg har akkurat sett opptak av  første episode av «Blanke ark» – TV Norges nye program der drop-outs fra videregående får en ny sjanse gjennom en fem ukers «treningsleir» på Vestlandet.  Det er mye bra å si om det programmet. Ikke minst at mange flotte ungdommer som vanlig skole ikke funker for, skulle fått det samme tilbudet som disse åtte får – omgitt av en «superlærer», to pedagoger og to «proffe» ungdomsarbeidere. 5 fokuserte voksenpersoner på 8 ungdommer…  Eia var vi der.

I morgen tidlig skal jeg ha 24 gutter og ei jente i engelsk.

Da jeg – med et smil – første timen i høst ba de av dem som likte teorifag rekke opp handa, så de på meg som om jeg kom fra en annen planet. Om jeg skjønte hvorfor de hadde valgt byggfag eller skulle skru bil? Jeg ville bare at de skulle vite at jeg visste – og at jeg er innstilt på at vi skal jobbe sammen for at de skal få med seg litt nyttig og brukbar engelsk dette året, også. For det kan jo hende at de får lyst til å være med å bygge noe et sted i utlandet? Eller at det en dag ruller opp en utenlandsk turist foran bilverkstedet der de jobber? Da må det vel være ok å kunne kommunisere på forståelig vis? Joda… men.

Jeg har noen drømmer. Om at disse ungdommene skal oppleve timene ok – selv om 0800 er grytidlig. På det tidspunktet er de jo ikke veldig positive til noen som helst, de fleste av dem.  Og i hvert fall ikke engelsk. Jeg prøver å behandle dem med respekt. Være raus. Samtidig som jeg er tydelig. Setter grenser. Er konsekvent. Skifter mening om det er nødvendig. Prøver å utfordre dem sånn passe. Gi dem litt å strekke seg etter.. Men ikke for mye. Prøver å se den enkelte. Snakke med dem underveis. Være rettferdig. Og hyggelig. Oppmuntre. Gi dem det de har krav på. Individuelt tilpasset undervisning. Og alt dette skal jeg gjøre alene. I møte med 25 flotte ungdommer i et fag de bare akkurat så vidt har akseptert at må stå på timeplanen.

Allerede nå vet jeg at noen av dem kommer til å slite. At jeg ikke strekker til i møte med deres behov. Og noe i meg lurer på hvem av dem som om noen år vil dele sine erfaringer om den fryktelige tida på videregående med en eller annen forståsegpåer som vet så inderlig vel hvordan det «burde» være.  Jeg orker ikke å la den tanken henge for lenge. Vil bare brette opp ermene og prøve å gjøre en best mulig jobb. For noen av alle de som ikke er på en øy på Vestlandet – omgitt av en superlærer, to pedagoger og to proffe ungdomsarbeidere…

En kaffekopp?

I dag har vi et slags jubileum… På denne kvelden for et år siden var vi rimelig spente. Vi hadde hatt visning på huset vårt og lurte fælt på om noen ville kjøpe. Dagen etter var det solgt – og dagen derpå fikk vi tilslag på denne leiligheten. De av dere som har fulgt oss, har fått med dere at vi trives. Det er fint å bo i blokk.

Og samtidig er det en litt merkelig følelse å bo fysisk så nær mennesker en ikke kjenner…

Vi merker det i dag. For vi har mistet vår nabo.  Navnelappen på postkassa er borte. Vemodig. Vår kolssyke, røykende nabo er ikke her lenger. Det setter noen tanker i sving. Jeg ønsker å tro at vi hadde et greit forhold til tross for at vi definitivt klagde på røyklukta hun spredde. Hun tok det med fatning. Men jeg angrer på én ting. Fra vi flytta inn i fjor, har vi snakket om å invitere folka i oppgangen på kaffe. For å bli litt kjent. Men tida går. Først skulle vi flytte inn. Så skulle vi vente på den andre naboen i samme etasje som var tre måneder i syden på vinteren. Så ble det påske og hyttesesong. Vår og sol og altfor fint vær til å tro at naboene var tilgjengelig for en søndags ettermiddagskaffe…

Og nå står vi her. Forsømte oss litt, tenker jeg. Samtidig som jeg tillater meg å slå meg til ro med at det kanskje ikke ville utgjort den store forskjellen med en kaffekopp…

Eller kanskje det ville gjort akkurat det?