Ikke lenger først i køen…

Rett før påske var vi i bryllup. Som stolte faddere for en ung slektning… Stolte fordi disse to – i en tid da det ikke er en selvfølge lenger at par velger å gi hverandre offentlige løfter om å holde sammen i ”gode og onde dager” – valgte å gjøre akkurat det. Takknemlige fordi de inviterte et stort nettverk av familie og venner til å markere denne hårete visjonen – for det er jo det det er – sammen med dem. Rammen kunne ikke vært flottere; Slidredomen i Valdres under knallblå himmel og et brudepar som ankom sin egen fest i hundeslede etter å ha blitt behørlig fotografert på en nærliggende topp. Allikevel er det innholdet som rører meg mest; disse to har ikke bare investert i en fest vi som var der vil huske lenge, men de har investert i de hverdagene som følger festen. Sist høst var de deltagere på et av våre samlivskurs, og den typen forberedelser tror vi flere skulle kostet på seg i forelskelsens rus mens vi tror at ingen ting kan få ødelagt det fine vi deler…

IMG_1561Dag fikk lov til å holde talen til brudeparet i kirken. Det er han god på… Han evner å være personlig, og det er jo enda enklere når brudeparet står han så nær som denne gang. Allikevel; det er et poeng Dag alltid har med i sine taler ved disse anledningene, og det handler om lojalitet.

Ved alle kirkelige ekteskapsinngåelser leses teksten fra Bibelen om at ”mannen skal forlate sin far og sin mor” (1. Mos s, 24). Det har falt en del morsomheter rundt de ordene gjennom tiden, og ikke sjelden spør noen hvorfor det bare er mannen som skal bryte opp og forlate? I et samfunn der det var en selvfølge at kvinnen forlot sin egen familie og flyttet inn hos svigerfamilien, var det ikke særlig nødvendig å minne henne på hva som faktisk skjer når man gifter seg. Men mannen – som etter tradisjonen skulle bli boende i barndomshjemmet med sin kone – trengte derimot virkelig å høre at selv om mye virket uendret på utsiden, hadde det skjedd noe viktig i og med ekteskapsinngåelsen. Hans lojalitet var flyttet – fra foreldrene til henne som han nå hadde gitt sitt løfte om troskap.

På den bakgrunn pleier Dag å heve blikket fra brudeparet til forsamlingen, og så sier han noe i retning av dette; ”Nå vil jeg si noe til alle dere andre som er her. Til venner, familie – og spesielt til dere som er foreldre til disse to: I dag mister vi to venner, søsken, familiemedlemmer. Vi mister kameraten, sønnen og broren Martin. Og vi mister søsteren, datteren og venninna Silje. Men vi får noe, også. Vi får Siljes mann, Martin. Og Martins kone, Silje. De er litt annerledes. Blant annet fordi de i dag har skiftet fokus og prioriteringsrekkefølge. Deres lojalitet er fra nå av først og fremst til hverandre – og alle vi andre, enten vi er venner, søsken, annen familie eller til og med foreldre, må fra nå av stille lenger bak i køen.

De jødiske menn i det gamle testamentet trengte å høre dette. Mødrene deres trengte det antagelig enda mer. Deres vilje var ikke viktigst lenger – og fra nå av skulle beslutninger vedrørende de unges liv og hverdag først og fremst tas av det nyetablerte ekteparet selv – sammen.

Jeg tror norske menn og kvinner i 2018 trenger å høre akkurat det samme – og leve etter det. Det er vanskeligere i praksis enn det ser ut på papiret. Både for de som gifter seg ( eller gjorde det for etter hvert en del år siden) og for generasjonen over.

Ofte dras mannen mellom lojaliteten til egne foreldre og sin kone – og hun på sin side fristes til å ta beslutninger sammen med sine foreldre, eller en av dem, uten å ha snakket med ektefellen om det. ”Jo, jeg synes det er en god ide å feriere sammen med dere, men jeg må jo snakke med Per om det først,” kan kanskje høres tilforlatelige ut, men stakkars Per om han ikke synes ideen er god – ikke engang om svigerforeldrene har lagt opp til å ”spandere denne turen”. Et nøytralt ”dette må Per og jeg snakke om før vi kommer tilbake til dere med et svar,” er en mye bedre tilbakemelding selv på en så raus invitasjon før en avgjørelse. Og kan det ikke vente, fordi ”billettene må bestilles nå”, vil det antagelig være klokere å si nei enn å risikere en av to ting: Sur mann på uønsket ferie eller en ubehagelig plassering i skvisen mellom egen ektefelle og foreldre med dårlige følelser overfor svigersønnen. Det kan trengs litt mot for å stå opp på den måten, men det er verdt det. Og vil oppleves kjærlighetsfullt av den som slipper ferien eller erkjennelsen av ikke lenger å være svigermors drøm. Om beslutningen som tas ikke er populær, står paret i det minste sammen om det.

Samtaler om ferieturer, økonomiske avtaler, bosted og andre større eller følsomme beslutninger hører først og fremst hjemme mellom de to som er gift. Bør det søkes råd underveis, er det vanligvis klokt å gjøre det hos en noe mer nøytral part enn hos egne foreldre/svigerforeldre eller søsken. Er paret inne i en dårlig periode og har egne konflikter på gang, er det viktig at en snakker med noen om det. Helst sammen. «Noen» bør uansett ikke være nær familie. Det er krevende for de som lytter å forstå at saker har to sider, og det skal mye til å unngå både sympati og antipati. Anklager og irritasjon kan lett henge igjen lenge etter at paret selv har ryddet opp og kommet på godt spor igjen – en prosess familie og venner sjelden er engasjert i. Alt dette er det viktig at begge partene i et forhold forstår – og at de rundt dem respekterer.

For en del av Dags tilhørere i det allerede nevnte bryllupet, ble det en aha-opplevelse. ”Det er jo helt sant,”sa ei – hvis datter tydeligvis var vel etablert i voksenlivet og ekteskapet; ”Jeg har jo ikke noe med det…” At det var en bismak med den erkjennelsen, var det ingen tvil om.

Undersøkelser viser at foreldre/svigerforeldres inngripen i barnas parrelasjoner er en medvirkende årsak til samlivsbrudd oftere enn vil liker å vite. I tillegg er det slik at foreldrene/svigerforeldrene ofte selv er overbevist om at de faktisk har hjulpet paret og er svært overrasket over at det motsatte har vært tilfellet.

Det er med andre ord et krevende landskap å bevege seg i når balansen forrykkes og livet blir annerledes. For Dag har rett; hver gang noen bestemmer seg for å fortelle offentlig at de er hverandres førstevalg, skjer det noe med de to det gjelder. ”Det heiter ikkje; eg – no lenger. Heretter heiter det vi…” skrev Halldis Moren Vesaas i sin tid. ”Eig du lykka så er ho ikke lenger berre di…” fortsatte hun. Jeg tenker ofte på det gledelige som ligger i denne sannheten. Men det skjer altså noe annet, også. Noe smertefullt. Vi rundt dem mister retten til å forholde oss bare til den ene, og retten til å være først i køen. Det må vi aldri glemme…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.