Merkedager

Jeg får stadig mer sansen for merkedager. Ikke bare de historiske som gjelder oss alle, og som jeg synes det er artig og kuriøst å holde litt orden på. Det er de private merkedagene jeg har i tankene akkurat nå. Fordi faren min ville fylt 93 i dag om han hadde levd. Det gjør han ikke, men jeg er helt overbevist om at han gjennom det meste av livet var overbevist om at han skulle bli omtrent så gammel. Fordi generasjonene før ham stort sett holdt stilen langt inn i nittårene – og noen passerte hundre med grei margin. Det gjorde ikke pappa. Han ble nesten 84 – og tilbragte de siste årene på sykehjem. Som drømmepasient, med mye humor og varme. Det sies at det er våre skjulte sider som kommer fram når demens rammer. Inni faren min fantes det en veldig mild mann. I min oppvekst sloss nok denne milde mannen om plassen med en betydelig mer autoritær en. Det endte ofte med tap. Men ikke alltid; Han var svært sammensatt, min gamle far – og jeg minnes ham med stor glede.

Mine foreldres fødelsdager har blitt viktige merkedager for meg. Ikke sånn at livet stopper opp og jeg holder fast i savnet. Ni år etter at pappa døde har jeg fremdeles flere årlige bølger av savn over ham. Særlig knyttet til erfaringer jeg har som jeg gjerne skulle snakket med ham om – eller opplevelser jeg vet han ville gledet seg over. Det skjer ikke ofte, og det er ikke spesielt sørgelig. Det er bare en påminnelse om livet slik det faktisk er med sine gleder og sorger, utvikling og tapsopplevelser. Disse småbølgene kommer fullstedig ubedt og har lite med denne dagen å gjøre. Merkedager av denne typen har for meg en helt annen funksjon; Da fokuserer jeg aktivt på de gode minnene…

De er mange. Midt i det at pappa og jeg krangla så fillene føyk fra tid til annen. Han var sjef på jobben og skjønte ikke alltid at han ikke hadde like mange ”striper på skulderklaffen” på hjemmebane. Han var vant til å ta beslutninger. Å søke råd hos ham, var sjelden vellykket. Han skjønte ikke at jeg spurte ham om hva han mente når jeg ikke gjorde som han sa…? Neivel? Jeg konstaterer som godt voksen at det ikke kan ha vært bare enkelt å ha en eneste datter som tok så uavhengige avgjørelser som jeg har gjort på de fleste områder,heller.

På den annen side var det mye humor i foreldrene mine. Vi lo mye sammen; pappa så tårene trillet. Tårer i øynene fikk han også i møte med de i samfunnet som slet; barn, psykisk utviklingshemmede og de som av ulike årsaker ikke helt fikk til livet. Det var mye raushet og omsorg i faren min. Det er spesielt ett barndomsminne knyttet til det som jeg har tenkt på denne morgenen:

I dag hadde pappa vært 93. Det ble han ikke - og dette er fra den siste ferien Dag og jeg hadde sammen med han og mamma.

I dag hadde pappa vært 93. Det ble han ikke – og dette er fra den siste ferien Dag og jeg hadde sammen med han og mamma.

Innimellom måtte jeg være med pappa på tur. Det kunne skje i timene etter middag, men helst i helgene. Lørdag eller søndag litt utpå dagen. Mamma var opptatt med andre ting, og jeg ble plassert i baksetet på bilen utstyrt med bok eller noe annet jeg kunne leke med der vi skulle. Det var pappa som «skulle et ærend», ikke vi som skulle besøke venner. Vi kjørte inn på gårdsplasser som var ukjent for meg. Ett sted hadde vi forresten vært i samme anledning før. Jeg husket det fordi de hadde en huske jeg synes var fin. Vanligvis ventet jeg i bilen – eller jeg fikk beskjed om at jeg kunne ”leike litt med ungene mens jeg venta…”

Og det gjorde jeg; venta. Var aldri med inn, men mener å huske at jeg aldri kom på at jeg skulle mase. Det var noe viktig med disse visittene. Noe jeg ikke skulle spørre om – bare akseptere. Jeg var voksen før jeg skjønte hva jeg det handlet om. Om det var pappa som fortalte det, husker jeg ikke, men foreståelsen sa meg noe viktig om hvem faren min virkelig var. Noen av ”gutta på jobben” hadde alkoholproblemer. Pappa var opptatt av at de skulle komme seg på beina og beholde jobben. Dro hjem til familien – noen ganger til kona mens mannen var på ”et sted” for å få hjelp. Ville høre hvordan det gikk, ikke bare med far i huset, men med henne og barna. Diskret. Støttende. Forut for sin tid. Pappa var opptatt av ”hvorfor Jeppe drakk”…

For min del var ikke disse besøkene hyppige, men minnet er sterkt. I dag er jeg takknemlig for det – og for pappas engasjement.

Merkedager er viktige. For å bevare de gode minnene. For å få kontakt med noen viktige dybder i oss selv. For å forstå oss selv bedre, kanskje? For å la oss utfordre av de gode kreftene som drev mennesker som har vært en del av livet vårt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s