Om å velge – og velge bort…

For mange år siden hadde jeg ferie- og lørdagsjobb i en større forretning der det ble solgt campingvogner og deler og utstyr til disse. For meg – som er vokst opp med lånt telt og siden hytte på fjellet som de familiære ferieformer – var det å tråkke inn i en helt ny verden. Sjelden har jeg møtt en sånn entusiasme og selvbevissthet knyttet til at ingen ting kunne måle seg med det livet de selv hadde valgt; livet i ”vogn”. Jeg husker særlig en dame. Hun hadde sikkert ikke lilla hår, men i ettertid er det sånn jeg har sett henne for meg. Hva hun skulle kjøpe, husker jeg heller ikke, men jeg erindrer at det tok litt tid. I løpet av samtalen oss imellom kom det fram at min familie ikke hadde ”vogn”, men hytte, og at jeg derfor ikke hadde personlig erfaring med en selvfølgelighet hun lanserte. ”Hytte?” Hun fnøs og så på meg med forakt i blikket; ”Hytte? Nei, selg hytta og få dere vogn!”

Jeg sa ingen ting, men jeg smilte innvendig. Tankene gikk til foreldrene mine – som jeg antok var på samme alder som denne dama. Et par helger i forkant hadde min far under tvil ofret en helg på fjellet for å besøke gode venner som hadde ”vogn” på Tjøme. Det var ikke noe galt med vennene – for all del. Dem satte mine foreldre høyt, og de gledet seg til å være sammen med dem. Det var campingvogna og ikke minst begrepet campingplass som var problemet. Ikke minst for faren min. Nå hadde de – skepsisen til tross – hatt det riktig hyggelig, forstod jeg på mamma da hun rapporterte i etterkant. ”Men det var jo direkte flaut,” forklarte hun, ”da pappa gikk ut av bilen ved ankomst og lurte høylytt på hva i alle dager han skulle gjøre der en hel helg…?” Jeg hadde skjønt hva hun siktet til. Det var ingen ting av det han foretrakk å bruke helgene på, som kunne gjøres på en campingplass. På hytta bar han vann, nøt stillheten med folk i god avstand, hugde ved – og beiset. Særlig det siste. Jeg tror hytta vår ble beiset hver sommer. Pappa elsket å beise. På det området har eplet falt et stykke fra epletreet. Jeg beiser når jeg må. Gemalen befinner seg vel egentlig i en annen hage…

Poenget er at vi er forskjellige. Alt passer ikke for alle. Campingdamas anbefaling om å selge hytta og kjøpe vogn, var høyst subjektiv og antagelig lite gjennomtenkt. Jeg velger å tro at hun mente det godt. At hun ikke ville at jeg skulle gå glipp av alt det gode hun opplevde som ”fastboende” sommerturist på en campingplass i Vestfold…

Ei jeg vanket sammen med omtrent på den tida, hadde også varme ønsker for at jeg skulle få et godt liv. Hun var en del år eldre enn meg, gift – og mamma til noen herlige unger. Hennes omsorg gjaldt det faktum at det ikke var noen mann i livet mitt, og litt for ofte når vi møttes tok hun temaet opp med meg. Jeg opplevde det som litt trettende, og en dag påpekte jeg det som litt slitsom masing. ”La meg heller fortelle deg det den dagen det skjer noe på den fronten,” sa jeg. Hun beklaget selvsagt. Det var jo ikke meningen å mase, ”men jeg tenker jo bare på alt du går glipp av.” Vanligvis hører jeg med til de som har klare tanker etterpå om hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg usedvanlig klarttenkende: ”Hør her. Du gifta deg som tjueåring og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe her i livet?”

Fra noen synspunkt har vi sikkert kjedelig helger, som velger dette livet. Det er helt sikkert mye vi går glipp av, men for oss er dette et godt liv...

Fra noens synspunkt har vi sikkert kjedelige helger, vi som velger dette livet. Det er helt sikkert mye vi går glipp av, men for oss er dette et godt liv…

Jeg husker ikke hva hun svarte, men etter det var det slutt på spørsmålene og hintene knyttet til kjæreste og ekteskap. Nå har Dag og jeg snart vært gift i tjue år, og jeg – som var i trettiårene før vi ble mann og kone – føler vel at jeg har fått både i pose og sekk. Allikevel vet jeg: Det er mange ting her i livet jeg har gått glipp av. Å gifte meg tidlig er en av dem. Å få barn, likeså. Jeg tør nesten ikke fortelle at det er et valg vi har gjort. Jeg har nemlig lest artikler om sånne som oss. Vi har gjort det fordi vi er egoistiske, selvopptatte, karrierestrebende mennesker. Javel? Om vi vet at vi har gått glipp av noe ved det valget? Ja. Helt klart. Livet består i å gå glipp av ting.

Fordi vi gjør valg og prioriteringer hver eneste dag, går vi glipp av noe. Gjennom mange år har jeg for eksempel valgt å prioritere å lede ei jentegruppe annenhver uke. Gjennom disse årene har jeg stadig konstatert at jeg av den grunn går glipp av ting som skjer akkurat de kveldene: Konserter jeg gjerne skulle fått med meg, foredrag som kunne vært interessante osv. Ikke spesielt viktig, kanskje, men illustrerende. Vi bor i blokk. Det er fordeler og ulemper med det. Vi har hytte – med de goder og bekymringer det bringer med seg. Vi kunne for eksempel droppet hytte og bodd i en større enebolig. Noen gjør det valget. Hvem er jeg til å påpeke at de går glipp av noe? Vi har bekjente som reiser så mye de kan i helgene. Stadig rapporteres det fra nye storbyer. Jeg er ikke i tvil om at de gleder seg over det som for meg høres ut som et litt heseblesende program. Det er lenge siden jeg forstod at vi som legger opp livet og bruker pengene våre litt annerledes, går glipp av noe. Men det gjør vi jo uansett hvilken livsstil vi velger.

Det er en slags sårhet i å gå glipp av ting. Fra tid til annen tar jeg meg i å oppsummere alt jeg går glipp av: Jeg har ikke vært i Barcelona, Krakow eller Praha. Jeg har stått for lite slalom. Jeg lærte meg ikke å stupe ordentlig da jeg var yngre. Verden er full av bøker jeg ikke har lest. Jeg har aldri bodd i utlandet. Ikke har jeg tatt en master, heller. Vi har ikke barn – og får aldri barnebarn. To ganger har vi vurdert om vi skulle kjøpe hund – uten å gjøre det. Det hadde antagelig vært koselig. Å totalrenovere et gammelt hus, kommer aldri til å bli noe annet enn en gammel drøm i vårt tilfelle….

Sånne tanker gir et deprimerende fokus om en dveler for lenge ved det. Derfor skal vi ikke holde fast på de tankene. Vi må fokusere på alt det vi faktisk har fått med oss, erfart og opplevd. På det vi kan, de stedene vi har besøkt og de menneskene vi bruker tid med. På det gode ved de valgene vi har gjort for vårt liv. Forkynneren i Det gamle Testamentet påpeker at det er bedre at øynene dveler ved det en har enn at sjelen farer urolig omkring. Et klokt perspektiv.

Jeg erkjenner at jeg så langt har gått glipp av mye – og i framtiden kommer til å fortsette med det. Dessuten vil jeg fortsette å smile av dem som mener at mine valg er feil. Jeg har aldri bytta ut hytte med ”vogn”…

Reklamer

Ferjefrokost

Frokost på Bastøferja er et godt sommertegn for meg. Og rimelig sikkert. For når juni måned dukker opp på kalenderen, starter flyttinga vår over til hytta. Gradvis mellom sommeravslutninger og tid med mennesker hjemme som vi er glad i. Det går noen kroner av ferjekortet vårt på den tiden av året, for å si det sånn. For da lengter vi; til uteliv og ting som gror rundt oss i vår lille hyttehave – og de sene lyse sommerkveldene med utsikt over fjorden. De sommerkveldene som gjør det nesten umulig å finne køya – selv for et A-menneske som meg…

I år ble gemalen hyttebeboer allerede rundt 1. Juni. Jeg kom tuslene etter med resten av sommerflyttelasset mitt for en ukes tid siden. Ble pendler. Noe som betyr at jeg må litt tidligere opp –  en heller dårlig kombinasjon med det faktum at kveldene blir altfor sene. Allikevel; jeg er såpass god på logistikk at frokostnista ligger klar i kjøleskapet fra kvelden før og det er bare å trykke på knappen på trakteren for å få kaffe til termosen og frokoststund på Bastø-fosen. Kvart på sju i Horten er tidlig selv for meg, men det går. En drøy halv time tidligere rygger jeg ut av gården her; skrubbsulten og målrettet.

For et par dager siden sviktet imidlertid logistikken. På vei ned bakkene til Horten, oppdaget jeg det som bare er en filleting, men som halv sju om morgenen opplevdes som en aldri så bitteliten krise: Termoskoppen hadde ikke blitt med. O’ desperasjon. Jeg ville lyve om jeg påstod at jeg ikke er avhengig av morgenkaffen. I tillegg er jeg såpass gnien – og glad i god kaffe – at jeg nekter å kjøpe på ferja. På det tidspunkt var det skikkelig fristende å bli ordentlig morragretten, noe jeg vanligvis ikke er, mener jeg selv. Gemalen er nok tidvis uenig i akkurat det.

Et raskt blikk rundt i bilen fikk meg til å ergre meg skikkelig over min egen ryddighet. Ikke en eneste gjenglemt gammel statoil-kopp her, nei. Ikke så mye som et brukt papp-krus…

Vel framme ved billettluka i Horten hadde jeg rukket å vurdere om det gikk an å drikke rett av en termos – eller om jeg skulle investere i den femmern eller så det koster å få et plastkrus med vann om bord. Jeg valgte å prøve meg på han i billettluka; ”Du har ikke et pappkrus, vel?  Jeg har med meg termos med kaffe, skjønner du, og har akkurat oppdaga at koppen står igjen hjemme…”

bildeSiden jeg tidligere har klaga litt over de surpompene som organiserer køen, skal jeg jammen skryte av den blide morgenfuglen jeg møtte da. ”Jeg har bare plastkrus,” sa han nølende, mens jeg så at han tenkte så det knaket. ”Blir ikke det litt varmt,” sa jeg og skulle til å takke for forsøket da han spratt opp av stolen;
”Da kjørær vi fire støkker,” erklærte han
– og dermed fikk jeg overrakt en liten bunke plastkrus sammen med billetten min.

He made my day! Jeg elsker løsningsorienterte gladgutter! Han kunne så lett sagt nei – og forklart det for seg selv at jobben hans var å selge billetter. Punktum. Men han gjorde ikke det. Han strakte seg litt lenger. Fant en løsning. Gjorde noe han ikke var ansatt for… Eller?  Drev service. Glemte det faktum at vil vi over fjorden omtrent der, har vi ikke noe alternativ. Det må bli Bastø-fosen. For det må jo være det de forteller seg selv hele dagen, de som bestemmer prisen på varene i kiosken om bord eller som besvarer spørsmål fra oss i køen uten snev av vennlighet?

Jeg hadde nok fått i meg den kaffen på et vis. Eller jeg kunne gjemt den til jeg kom på jobben. Jeg hadde definitivt overlevd. Det var ingen krise… I stedet ble det kaffe med bonus. Jeg var glad langt utover formiddagen basert ene og alene på mitt møte med han som kanskje hadde sin første dag på sommerjobb i billettluka. Ære være han!

Hvor var jeg…?

Jeg  vet ikke hvor jeg var da Brå brakk staven. Det er ikke så viktig heller. Det var i 1982 – og vinteren 82 var jeg heltidsarbeider i Ungdom i Oppdrag. Mest sannsynlig satt jeg ikke engang foran TVen og så den dramatiske stafetten da det skjedde.

Det har blitt brukket mange staver siden den gang. I like spennende situasjoner. Men verden var litt annerledes i 1982… Det er lenge siden.

Men denne morgenen har jeg lurt veldig på hvor jeg var i april 1994. Ikke fysisk, men mentalt. Fordi jeg åpnet avisen og ble minnet på at det er tyve år siden folkemordet i Rwanda. Jeg kjenner det i magen. Nå. Men jeg har ingen erindring av hva det gjorde med meg da. Det skremmer meg.

Jeg var i Oslo. Halvannen måned seinere skulle jeg bli kjæreste med Dag, men det var ikke han som fylte hodet mitt. Ikke bare han i hvert fall. Jeg hadde en jobb som krevde mye – og jeg mener selv at jeg var mer enn gjennomsnittlig samfunnsengasjert og opptatt av verden rundt meg. Hele verden. Og allikevel har jeg ingen minner om at jeg åpnet avisen og gråt over det jeg leste…  TV tror jeg kanskje ikke jeg hadde på den tiden. Det var litt på og av med det i livet mitt for tyve år siden. Jeg var medlem av Fremtiden i våre hender og hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde bil, kan jeg huske. Da samvittigheten ble for vanskelig å forholde seg til, kutta jeg TVen for å komme litt mer i balanse.

Det var vel omtrent på denne tiden jeg meldte meg ut av FIVH.

Jeg husker med hodet. Hutuer og tutsier. Men hvor var hjertet mitt? Engasjementet mitt?  Jeg skammet meg da jeg leste historien om igjen i dag. For jeg klarer ikke å huske…

regnJeg husker veldig godt hvor jeg var 22.juli 2011. Da de første nyhetene fra regjerningskvartalet var å lese på VG, var det pause i et seminar på frikirkens sommerstevne. Det var gråvær og ikke så vanskelig å prioritere ettermiddagsseminar foran badestrendene i Stavern. Seinere satt vi på en kjellerpub nede i sentrum sammen med et vennepar og snakka om livet da vi måtte innom nettavisene og se hva som skjedde. Skyting på Utøya? Vi hadde ingen aning om omfanget. Det begynte så smått å demre for meg grytidlig morgenen etter da jeg skrudde på TVen på hotellrommet og tiden stoppet opp.

Jeg vet hvor jeg var geografisk og følelsesmessig i slutten av juli 2011.

Noe sier meg at jeg ikke kommer til å ha glemt det om tyve år…

Kanskje handler det om noe så åpenbart som at det skjedde i Norge? Jeg vet at jeg i dagene etter tenkte på akkurat det – fordi jeg undret meg over perspektivene til noen av de som uttalte seg i media. Joda, Utøya var toppsak i aviser og TV-kanaler verden over i dagevis, og ingen skal noen sinne få innbilt oss at ikke det som skjedde i landet vårt den dagen ikke var en terrorhandling av verdensformat. Nesten uten sidestykke i fredstid – om vi kan kalle det det. Det er antagelig lov å bli nærsynte i en slik situasjon. Og forbli det lenge…

Allikvel – eller kanskje nettopp derfor, gjør det så sterkt inntrykk på meg i dag at jeg verken husker hvor jeg befant meg eller hva jeg tenkte og følte da 800 000 mennesker ble drept under folkemordet i Rwanda i april 1994. Da to millioner mennesker ble drevet på flukt…

Hva gjør jeg med det?

Jeg skal i det minste bruke noen dager på å tenke på hvor jeg er nå…  Fordi det også i denne tiden skjer ting i verden som noen i framtida kommer til å minne meg på at skjedde. Om fem år. Eller ti…

Da vil jeg vite hvor jeg var. Og at jeg lot meg engasjere…

Rytme…

«Det viktigste er ikke å finne balansen, men å ha en god rytme,» konkluderte min kjære en gang. Det lød ikke helt godt i mine ører. Jeg har tross alt vært på leit etter balanse så lenge jeg kan huske. Og tidvis funnet den…

Etter hvert har jeg kommet fram til at jeg skjønner hva han mener. Og gir ham rett. Jeg tenkte på det i går morges da jeg fyra på peisen i halvmørket og hadde sovet min første natt på hytta dette året. Fordi jeg har en rytme som gjør at jeg ikke fyrer på peisen hver morgen, er den handlingen til så mye glede… Og fordi jeg ikke har late morgener med kaffe og bok hele uka, blir de dagene da det er sånn, ladestasjoner for ekstra energi.

bildeJeg har vært så heldig at jeg hele mitt voksne liv har trivdes med de jobbene jeg har hatt. Jeg innser at det ikke er en selvfølge – og tenker tilbake på gymnastidens sommerjobber da jeg talte timer og uker. Og kroner. Motivasjonen lå definitivt i det siste. Den gangen fryktet jeg at voksen- og arbeidslivet skulle bli sånn…

Kanskje nettopp derfor er jeg så takknemlig for at jeg har så mye arbeidsglede som jeg har. Arbeidsdagene mine er krevende, men jeg trives med både utfordringene, gledene og menneskene jeg møter gjennom jobben min. Allikvel kjente jeg godt at det var på tide med vinterferie da det gikk mot slutten av uka som var. Det passet rytmen med noen elev – og oppgavefrie annerledesdager nå…

Jeg liker rytmen. Gleder meg til hver eneste arbeidsdag – og nyter helger og pauser. Prøver å ikke stresse gjennom uka, selv om da tiden sjelden rekker til lange lesestunder og joggebuksefrokoster. Det gjør ingen ting. Det er vel nettopp derfor jeg liker de late helgedagene på denne tiden av året… Leser tykke bøker i helger og ferier og står opp i otta for å se på OL hvert fjerde år…?

 

 

 

 

Min tabbe – og Edvardsens…

Jeg er så heldig at jeg jobber på skole som bygger på kristne verdier. Jeg kjenner ofte på stolhet over være en del av et raust kollegium som strekker seg langt med elevene og tar den dugnadsjobben det er å få husvertordningen til å gå i hop slik at våre 130 internatbeboere kan ha en trivelig hverdag. Vi er ikke alene om å bety en forskjell i menneskers liv. Jeg kan ramse opp mange – menigheter, institusjoner, organisasjoner, familier og enkeltmennesker som er gode representanter for den Jesus de tror på og ønsker at folk flest skal oppfatte som raus, omsorgsfull, tilgivende og god.

Men innimellom blir jeg skikkelig flau over å ha kristen-etiketten hengende ved meg… Som når jeg leser at Rune Edvardsen, det velsigna mennesket, må be styret og støttespillerne til misjonsorganisasjonen Troens bevis, som han leder, om tilgivelse fordi han åpent framstod som Arbeiderpartivelger under valgkampen i høst.  Sånt gjør man nemlig ikke ustraffa i visse deler av det såkalte kristen-Norge. Anslagsvis 400 faste givere har sluttet å støtte det flotte misjonsarbeidet som denne organisasjonen driver verden over fordi ”lederskapet” ( = Rune Edvardsen) ”opptrer tvilsomt”. Hadde det ikke vært fordi jeg selv har opplevd noe som ligner, hadde jeg trodd det var tull…

Da jeg jobbet i Normisjon – den gang det het Indremisjonsselskapet –  ble jeg årsak til at den organisasjonen mistet flere givere. Saken var denne: En av mine kollegaer sluttet i jobben og skulle få sitt siste lønnsoppgjør inn på konto. Akkurat denne gangen ble det gjort en manuell feil ved regnskapskontoret, og da han ringte kontofonen sin – det var sånn vi gjorde det da – fikk han opplyst at det hadde kommet inn en sum som var akkurat ti ganger så stor som den skulle vært.

Min ekskollega var en humoristisk mann som raskt sendte en mail til regnskapskontoret og takket for ”den rause fallskjermen” han hadde fått i anledningen av at han gikk over i en annen stilling. Omtrent samtidig som han besørget at det overskytende sporenstreks kom tilbake dit de skulle…

Meldinga hans kom også meg for øre, og jeg lo godt og lenge. Og så tenkte jeg at dette var en sak for Hugin & Munin – humorsiden i avisen Vårt Land. Det skulle jeg aldri ha tenkt. Saken havnet i avisens spalte – for øvrig meget snilt behandlet. Kollegaen som sluttet ble nevnt ved navn, men regnskapskontorets medarbeider ble skånet. Ingen visste at jeg var kilden.

Så begynte kjøret…  Gjennom brev og telefoner gjorde folk det klart: Når indremisjonsselskapet brukte gavepengene til slike fallskjermer, ville de – den ene etter den andre – melde om at de nå sluttet å gi penger til arbeidet. Med et brak fikk det opp for oss at det rundt omkring i Norge fantes et anseelig antall lesere av avisen som tok humorspalten på ramme alvor. Regnskapssjefen fikk nok å gjøre med å forklare, og organisasjonsbladet måtte gå ut med beskjed i fete typer om at Hugin & Munin ikke måtte tas seriøst: Hele saken var en morsom feil som selvsagt var ryddet opp i for lenge siden.

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen...

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen…

Omtrent da innså jeg at det var på tide å krype til korset. Min kanossagang gikk via nærmeste blomsterbutikk, og medbragt røde roser til alle på regnskapsavdelingen bekjente jeg min synd. Regnskapssjefen forstod at dette var helt utilsiktet og møtte meg med både tilgivelse og et smil. Så enkelt var det ikke for den hittil ukjente damen som hadde trykket på feil tast… Hun smilte ikke. Hilste heller ikke på meg så lenge hun levde, om sant skal sies.

Den gangen lærte jeg noe viktig. Overvurder ikke norske kristne når det gjelder deres sans for humor eller noe annet, for den saks skyld. Derfor hadde jeg nok aldri turt det Rune Edvardsen gjorde i høst. Om jeg hadde ledet en misjonsorganisasjon og stemt Arbeiderpartiet, mener jeg. Til det er rett og slett mangelen på klokskap ”der ute” altfor stor. Men jeg beundrer ham dypt. Både fordi han ikke lar seg sette i bås. Og fordi han, når det gikk så gæli som det gjorde, var mann nok til å be om unnskyldning. Jeg mener allikevel – svært sterkt –  at det siste skulle vært totalt unødvendig.

Tanker fra en farende fant…

Jeg har mange års erfaring som farende fant… De siste årene har jeg i jobbsammenheng nøyd meg med tur-retur Råde fem dager i uka. Før det bragte jobben min meg landet rundt – mest som foredragsholder. Jeg trives med tog, inkludert nattog, og har stort sett vært innom de fleste norske flyplasser med unntak av Geiteryggen og Røros. At jeg har fått med meg ei hel røys av småflyplasser nordpå, kan jeg forresten takke en ergjerrig resepsjonist i daværende Indremisjonsselskapet for. En gang hun skulle bestille billett for meg sørover fra Tromsø, var det visst vesentlig billigere om jeg var nedom hver eneste lille ”melkerampa” på veien. Sikkert, billig, men hvis tid er penger, ble turen allikevel dyr. Det tok tid. Det var attpåtil under Golfkrigen – den gangen nordmenn flest brått ble så redde for å fly. Da jeg endelig nådde Værnes, var flere fly til Oslo kansellert og jeg ble sittende leeenge på vent i en nesten tom restaurant på flyplassen nord for Trondheim. Men aldri så gæli at det ikke er godt for noe: Det var den gangen jeg forstod fordelen med laptop og gikk til anskaffelse av min først rett etter at jeg var vel tilbake i hovedstaden…

Jeg er med andre ord en rutinert reisende. Vet at reisetid kan fungere som alt annet enn dødtid. Mine jobbreiser fulgte stort sett en rytme med jobbforberedelser på vei til et sted – og skjønnlitteratur på vei hjem. Jeg fikk lest mye mer da enn nå, det erkjenner jeg. Bøker hjelper meg å slappe av – og få fokus bort fra medreisende. Om det ikke har vært plass å oppdrive i en stillevogn på toget, har jeg hatt mye glede av musikk eller undervisning på øra.

Mulig  jeg er ute av rytme, men da jeg skulle ta toget rett før helga, ble det slett ikke den nytelsen transportetapper flest har vært for meg gjennom mange år. Turen til Oslo gikk fint, men da jeg skulle videre med Lillehammertoget, havnet jeg i en firerplass der jeg mest av alt ble opptatt av hvordan jeg skulle holde beina mine unna føttende til noe relativt elegante russiske damer som satt rett overfor meg. Øretelefoner hadde jeg glemt hjemme – og boka mi, den jeg begynte på på første del av reisen, men ikke helt fikk hull på, klarte ikke å fange meg slik jeg håpet. Istedenfor å lese, ble jeg sittende å lytte til samtalene rundt meg. De var mange. Det har mange ganger forundret meg hvor private folk er i det offentlige rom, som tog og busser faktisk er. Og hvor høylydte… Noen virker som de virkelig er redde for at vi andre skal gå glipp av det de har på hjertet.

Dags togbildePå Lillestrøm tok det av. Rett overfor meg satt et par i førtiårene – på vei til Gardermoen skulle det vise seg. Da setene rundt oss var fylt opp og noen få – spreke ungdommer – måtte stå, tok han bladet fra munnen; Det var aldeles fryktelig at man ikke gjorde noe med de fulle togene. En dame som satt rett overfor ham, forsøkte å svare høflig på innvendingene hans: ”Dette toget har fjorten vogner, det er to sett – mer enn det er ikke mulig…” Jeg tippet at hun jobbet i NSB eller Jernbaneverket – og lyttet. Hun talte for døve ører. Han som startet det hele fikk både vann på mølla og medhold av noen andre. Heller ikke argumentet om at dette var et pendlertog en fredag ettermiddag og at det kanskje ikke var så merkelig at toget var fullt, fikk dem til å tie stille; Dyrt er det også. Hvis han – som kom fra Tønsberg – og kona skulle betalt full pris for denne turen, hadde det vært billigere å kjøre selv. Inkludert parkering, måtte vi vite. På det punktet hadde jeg virkelig begynt å ergre meg og var nær ved spørre hvorfor de da ikke hadde kjørt bil? Så kunne vi andre fått en hyggeligere tur – og to av de som nå stod, hadde fått sitteplass. Men jeg tidde stille.

Sytingen akslererte. Superlativene også. ”Fryktelig” ble nevnt flere ganger. Jeg begynte å fundere på hvilke ord min medpassasjer ville bruke på en situasjon som virkelig var ille.

Da han gikk av, stilnet det. De andre ”på laget” hans hadde nok fyra av alt kruttet sitt, de, også. Jeg ble sittende å tenke. På at han kanskje aldri hadde opplevd situasjoner som overgår et fullt tog en fredag ettermiddag i et vinterkaldt Norge? Jeg kom til å tenke på en nabo der vi bodde før, og som en gang sa noe om at vi var heldige som hadde reist litt i andre deler av verden og sett litt mer enn europeiske storbyer og sydens strender: ”Dere har noen andre perspektiver enn oss som bare har sett fattigdom på TV,” sa hun.

Det er sant. Jeg er heldig. Som har vært blant annet i Mali, på Madagaskar og i Kirgistan. Og som alle de tre stedene har fått møte mennesker som vet hva fattigdom er. Det har gjort noe med meg. Jeg klager sjelden på veistandarden. Jeg tåler bedre å stå i kø. Har blitt bittelitt grann mer takknemlig. Og jeg kan ikke for mitt bare liv tenke meg å kalle et fullt tog der noen få må stå et par stasjoner for en ”fryktelig” situasjon.

Innen jeg nådde Stange, som var målet for min reise, hadde alle for lengst fått sitteplass. Og jeg hadde konkludert: Jeg er blant de heldige som har fått utfordret perspektivene mine gjennom mange år fordi jeg har fått besøke noen fattige land og har engasjert meg i misjons- og bistandsarbeid. Det er viktig at jeg forstår at ikke alle sitter med den samme informasjonen som jeg har. Og at jeg ikke anklager mennesker som ikke har gjort sånne livsforandrende erfaringer. Det er nok heller grunn til å snu speilet og spørre meg selv hvorfor ikke jeg har blitt enda mer forandret av det jeg har sett og hørt…  Jeg burde jo vite…

Det brenner…

Det begynner å bli lenge siden jeg var på studietur til Israel med en gjeng kollegaer. En del minner fra turen er fremdeles ganske klare –  ikke minst møter med noen mennesker underveis. Man reiser aldri uberørt hjem fra Midt-Østen.

Det er særlig ett utsagn som jeg har båret med meg siden den gangen…

En kveld skulle vi møte en kristen palestiner på hotellet der vi bodde. Det ble et sterkt møte. Kanskje særlig for de av mine kollegaer som markerte seg sterkest som tydelige Israelsvenner og i utgangspunktet ikke var spesielt positive til de som ikke var jøder i dette området. De stilte med nyspissa blyanter, notatblokker og hele pensumlista av forutsigbare spørsmål. Som aldri ble stilt…

Den kvelden ble notatblokkene liggende mens lommetørklærne etter hvert ble lirket opp av lomma slik at tårene kunne tørkes. Når troen på Jesus leves ut midt i den krevende hverdagen mennesker i Midt-Østen lever i – uansett hvilken ”side” en måtte plassere seg selv på, om noen – blir notater og prinsipielle spørsmål fullstendig uviktige. Den kvelden fikk vi høre sterke fortellinger om både den styrken som troen gir – og de konskvensene som følger av den. Sånt skrives ikke på ark. Det skrives i hjertet. Og forsøkene på å kontrollere tårekanalene lykkes ikke.

Det utsagnet som ble risset med skarp spiss i mitt hjerte, var dette – formulert som et spørsmål og et svar: ”Hva trenger vi når solen brenner ovenfra?  Vi trenger røtter som når vannet…”

Jeg har tenkt på det så ofte etterpå. Når ”solen” har brent i mitt liv, har jeg lurt på hvor dypt mine røtter når?

I årenes løp har jeg mistet tre venninner i kreft. Den yngste 28 år gammel. Den eldste 43. Uforståelig. Sorg kan virkelig trekke kreftene ut av et menneske. Alt ligger til rette for at en visner litt bort. Jeg har fulgt mine foreldre gjennom deres alderdom. Bare vi som har ruslet det veistykket, vet hvordan det suger kreftene ut av oss. På min livsvandring har veien definitivt vært både bakkete og hullete, men jeg ble opplært til å nyte utsikten – og det har gjort. Så intenst at jeg tidvis ikke så det jeg kunne snuble i før det var for sent. Jeg har ligget langflat og kjent på smerten. Og solen har brent…

Det gjelder å ha røtter som når vannet...

Det gjelder å ha røtter som når vannet…

Allikvel: Jeg ble født i et av verdens beste land å bo i. Noen sier at det betyr at vi ikke har noe å klage over. Fra en side sett er det sant. Men solen brenner her også. Om enn på en annen måte enn i det krigsherjede og konfliktfylte Midt-Østen.

De siste dagene har mange i vårt land fått enda et møte med den nådeløse brannen… Tre familier er rammet gjennom ulykken på Romerike. Enda flere familier sørger etter dagens helikopterulykke. Jeg tenker også på de mange som har sittet angsfylte ved en sykeseng ingen aviser skriver om. Noen har møtt veggen, kjent på maktesløsheten, smerten, snublet og falt…

Og noen kommer til å skjønne – midt i dette – at de faktisk har røtter som når vannet…

De kommer gjennom det – på underlig vis. Ikke uten sår og skrammer, men heller ikke uten frukt. De visner ikke helt bort. De ligger ikke flate for evig. Det vokser fram knopper som skal bli nye blomster.

En gang…