Hvem skal få mene noe?

For å være helt ærlig  – og det skal man jo – manglet det ikke på skrekkscenarioer i mitt hode da det var et faktum at Dags og mitt treårige vennskap hadde gått over til å bli et kjæresteforhold i mai 94. Hva ville folk tenke nå? Den langhåra typen – 23 år gammel – og skikkelige meg… 36… Min tidligere bibelskoleelev. Han med de lange, flagrete skjortene og lusekofte. For ikke å nevne håret! Og så meg. Jeg som hadde tellekant på selve livet… Jeg – som trengte Dags spontanitet og fleksibilitet like mye som han trengte min ordenssans og hang mot etablering av gode vaner.

bilde

Den langhåra fyren var ganske klok – allerede dengang da…

I våre øyne var matchen god. Men det mer enn ante oss at noen kom til å få noe å prate om. Det var ikke bare en antagelse. Jeg var relativt godt kjent i kristen-Norge, som det så fint heter, og alle som hadde vært innom Storsalen i Oslo, visste hvem Dag var. I ettertid vet vi at vi var samtaleemne i mange kroker den våren – og det har vi vel egentlig stor forståelse for. Det var med andre ord ikke spesielt paranoid å legge en strategi for bekjentgjørelse av forholdet. Gemalen var klok og reflektert allerede den gangen. Det var nok ikke uten grunn at en av kameratene hans – da Dag fylte tretti – erklærte at «30 – det har Dag vært i mange, mange år…»  Ja, ja. Inni seg, i hvert fall. Sammen med den guttungen som heldigvis også finnes der. Uansett: Det var i hvert fall han som konstaterte det som ble så avgjørende viktig for oss der og da – og som vi har tatt med oss i andre livssituasjoner seinere, også:

«Nå må vi bestemme oss for hvem det er viktig for oss hva mener om vårt forhold – og hvem vi ikke bryr oss om!» 

Og det gjorde vi. Brukte noen dager på å ta runden. Hver for oss. Med familiemedlemmer, nære venner og  kollegaer. Delte  det som foreløpig var en hemmelighet og ba dem holde på den noen dager til, sånn at vi nådde over de vi ville snakke med selv før forholdet ble offentliggjort. Når de, som kjente oss godt, uttrykte at de hadde tro på oss og heia litt, kunne egentlig de som bare visste om oss, få mene hva de ville.

Jeg tror ikke sommeren 94 hadde vært så god som den ble, om ikke vi hadde valgt den strategien. Forelskelse til tross. Det er utrolig krevende å vite at folk snakker om en. Ligge våken om natta og lure på hva de sier? Spørre seg selv om hvilke rykter som egentlig får bein å gå på?  Med gode venner som backa oss, gjorde ikke noen usedvanlig ufine kommentarer fra ukloke bekjente så mye som de helt klart hadde gjort uten heiarop og støtte. Jeg er fremdeles takknemlig for gode ord – og full av forståelse for at forvirringen hos Dags klassekamerater fra bibelskolen – også de mine tidligere elever – var merkbar. Det er selvsagt ikke lett når lærer’n og leder’n plutselig er forloveden til kameraten. Men ingen av dem var ufølsomme – og det er noe helt annet.

Det var viktig i mai 94 å bestemme seg for hvem vi skulle lytte til. Det har vært viktig en del ganger siden, også. «Jeg velger mine veiledere med omhu», sa en av våre venner i en krevende situasjon i sitt liv. Det handler om noe av det samme. Folk mener så mye. Ofte på tynt grunnlag. I vårt tilfelle kunne alders- og personlighetsforskjeller tatt fra oss motet på felles framtid. I dag er jeg frimodig nok til å tenke at det hadde vært trist for flere enn oss.

Visdommen vi tar med oss fra den erfaringen, er at når store valg skal taes eller situasjonen av annen årsak åpner for ryktespredning og andres meninger, er det viktig å bestemme seg for hvem som skal få definere hvem vi er eller mene noe om hva vi skal gjøre. Like viktig er det at vi i møte med andre mennesker som gjør uortodokse valg eller blir tema på ryktebørsen, går i oss selv: Har jeg grunnlag for å mene noe i denne situasjonen? Og hvem skal jeg i så fall dele det jeg tenker, med? Hvis vi vet med oss selv at vi ikke kvalifiserer, er det nok best at vi tier stille…

Reklamer

Å våge sårbarheten

Hva tror dere er enklest?  Å forlate et trossamfunn og en menighet i stillhet etter å lidd personlig falitt, eller stå fram med sin mislykkethet og vedkjenne seg den? 

Vi stod overfor dette valget sist høst. Etter mer enn ti år i det som etter hvert ble menigheten Nedre Glomma Frikirke, tok vi en av de vanskeligste avgjørelsene i vårt liv: Vi meldte oss ut av frikirken etter vel fjorten år som medlemmer og forlot dermed også menigheten vi selv hadde vært med og startet. Årsaken bør være kjent: Vi hadde gjort mange forsøk på å få kirkesamfunnet til å forstå at den typen metoder som ble brukt for å forsøke å behandle en konflikt vi var en del av i egen menighet, er ødeleggende  – både for de involverte partene og for menigheten – uten å lykkes.

Vi har aldri vært gode til å late som…

Derfor kunne vi ikke fortsette som medlemmer eller ledere i et trossamfunn der vi ikke hadde tillit til lederne over oss. Med det som bakgrunn mente vi det ikke ville være godt for noen av partene om vi fortsatte.

Da vi valgte å slutte sist høst, var det nesten tre år siden de første anklagene mot meg – Tonje – ble verbalisert av en annen i menighetens ledergruppe. Utydelige, men forsterket av henvisninger til generelle karaktertrekk og at ”flere opplever det samme”. Etter hvert rammet anklagene også Dag, som pastor – blant annet fordi han er gift med meg. Vi tok selv initiativ overfor tilsynsmannen og ba ham få ting på bordet slik at vi kunne få til en dialog og rydde opp i det som eventuelt var å be om unnskyldning for. Prosessen som fulgte tilrettela verken for dialog eller opprydning. Til det var ting fortsatt for utydelig.

Det kunne stoppet der. Vi kunne forsøkt å forandre oss og bli slik noen ville at vi skulle være. Det var bare det at det ikke var så lett å få tak i hvordan det var…  Vi stod overfor en redusert menighet der en del hadde slutta – og oppga ulike grunner til hvorfor. Noe av det hadde med oss å gjøre. Andre oppga andre årsaker. Det er lett å tro at mye aldri ble sagt. Hva så med de som var igjen: Hvordan stilte de seg til oss? Kunne vi fortsette i menigheten – Dag som pastor og jeg ”beklageligvis” som bærer av noen ledergaver som helst ikke burde brukes? Vi hadde visjonen om denne menigheten sammen, og vi hadde gått hele veien fram til det punktet sammen. Hva skulle vi gjøre videre?  Hvordan skulle vi gjøre det? På hvilket grunnlag? Jeg opplevde meg fullstendig tilsidesatt – Dag og styret gikk sammen med en ekstern coach inn i en prosess for å finne en vei videre.

Parallelt med dette tok vi kontakt med frikirkens øverste ledelse – daglig leder og synodeformannen. Etter samtale med dem hjemme hos oss, klagde vi inn for presbyteriestyret metodikken og fem andre forhold vedrørende tilsynsmannens prosess. Dette ba synodeformannen oss om å gjøre – med beskjed om at synodestyret, som han leder, var ankeinnstans dersom presbyterie-styret/-møtet ikke behandlet saken tilfredstillende.

Hvorfor valgte vi å ta saken videre? Vi har sagt det før – og vi sier det igjen: I håp om at andre i framtida vil slippe å bli møtt slik vi ble. Ikke for å få noen oppreisning når det gjalt den behandlingen vi selv hadde blitt utsatt for. Den saken var tapt og vi skjønte at vi neppe kunne se hen til frikirken for å stable oss på beina igjen. En god veileder, egen livserfaring og evne til fokus, samt noen nære og kloke venner ble vår redning.

For i dag har vi det bra. Selvsagt ikke uten skrammer og fremdeles i sorg over at ting ble som det ble. Man er ikke uberørt av å få servert konklusjoner etter at alle andre får si akkurat hva de mener om en uten at en selv får anledning til å kommentere eller bli forelagt konkrete episoder. Som en veileder underveis understreket; Denne prosessen var egnet til å skape spøkelser på løpende bånd. Vi har mistet venner underveis og kjenner oss behandlet som spedalske. Men vi er rasjonelle mennesker som kommer oss videre – og vi vet i dag mer om hvem våre venner er. Det kjennes godt. Vi har mye å takke for. Kanskje nettopp derfor hadde vi det vi trengte for å gå en krevende vei.

Det hadde allikevel vært så mye lettere å la saken ligge, forlate menigheten i stillhet akkompagnert av noen fraser om at vi trengte en sabbatstid etter så mange år i tjeneste eller lignende.

Med æren i behold. Vi kunne til og med fortsatt som medlemmer  i frikirken – uten direkte kontakt med ledelsen. Da hadde jo ”verden” der ute sluppet å vite at vi hadde lidd nederlag…

Fristende. Vi trengte jo ikke bry oss om hva andre mente om oss?  

Vi valgte å stå fram i all vår svakhet, som de anklagede menneskene vi var.

Det ble gradvis mer offentlig at det finnes mennesker som har negative opplevelser med oss.  Som anklager oss i til dels sterke ordelag. Det går rykter som vi ikke kjenner oss igjen i og som vi på gode dager kan le av, men som vi også med beven erkjenner at mennesker som ikke kjenner oss, vil tro på.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker - f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker – f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Vi strever fremdeles med å forstå hva det er vi har gjort, for anklagene er ulne og ingen episoder skal nevnes fordi ingen vil stå fram med navn og sak…  For oss er det ikke problematisk at tilsynsmannen konfronterte oss med ting som kunne vært annerledes. Problemet er at de som mente noe negativt om oss med ett unntak – han som startet det hele – aldri måtte stå stå til ansvar for sin versjon. Og at dette er en metode tilsynsapparatet i frikirken er fornøyd med. Gunnar Johnsen hadde forståelse for at åpenhet kunne ”være vanskelig for noen” og mente vi også måtte forstå det – og at ingen konkrete episoder av den grunn kunne deles. Hvor ødeleggende det ble for oss å bli møtt med ulne, negative personlighetsbeskrivelser, har han ingen forståelse for. Så noe forferdelig galt må jeg ha gjort om vi skal tolke reaksjonene rundt oss. Eller enda verre: Min personlighet er svært krenkende for andre…

Hva tror dere ville vært lettest: Å trekke seg stille og rolig ut av det hele og håpe på at tiden leger alle sår… eller i det minste får folk til å glemme? Å holde seg på de arenaene der vi har venner og nøye oss med å leve livet i stillhet på våre arbeidsplasser, der vi underlig nok får positive tilbakemeldinger og anses som gode kollegaer. Til tross for at vi har vært der i etter hvert mange år. Hadde det vært det enkeste? Eller var det å ta den jobben vi brukte ett år på: Være konkrete i møte med ledelsen over oss i håp om at ikke flere i frikirken skulle utsettes for de samme metoder som rammet oss – og som vi etter hvert ble kjent med at folk før oss hadde gjennomlevd?

Vi har valgt sårbarheten. Og risikoen. For at noen konkluderer med at vi er konfliktmakere og bråkebøtter. Risikoen for at folk som leser det vi skriver, begynner å tenke seg nøye om og kommer på at de også har oppdaget en eller annen svak side med Dag eller meg som bekrefter at det nok stemmer det noen i Nedre Glomma Frikirke fikk erfare…  Risikoen for at noen vil mene å vite at vi har en skjult agenda og egentlig er ute etter å hevne oss på Gunnar Johnsen og frikirkens ledelse. Og ikke minst risikoen for å presse vår egen helse utover det vi egentlig tåler.

Kanskje har vi presset oss for langt, men vi opplevde at vi midt i denne personlige krisen, orket det andre ikke har orket; De som har ligget helt nede etter å ha tapt mot frikirkens ledelse. De finnes. Vi håper vi har kjempet litt for dem – og litt for de som ikke turde kjempe fordi de alltid har vært med i dette trossamfunnet og var så preget av den ”snille” kulturen som råder der at de avstod fra å si noe offentlig fordi det gjør man bare ikke. De finnes også. Og så er det de som har inngått en avtale om å holde fred etter at de sluttet. Vi har tenkt at vi som orker, får heve stemmen for alle disse i denne tiden. Men nå holder det. Dette blogginnlegget blir, så langt vi ser, det siste fra oss angående frikirkekultur og det kommende valget av ny synodeleder.

Vi er ikke i tvil om at noen har trukket de konklusjonerne vi egentlig frykter. Det er litt skummelt. Samtidig slår vi oss til ro med at det de kommer i kontakt med, er det vi har visst bestandig: Vi er ikke perfekte. Vi har noen sterke sider og noen svake sider. Gjør noen ting rett og har noen gaver vi bruker frimodig med en viss suksess. Gjør feil. Bommer. Misforstår. Har dårlige dager. Vi er kort sagt mennesker. Mennesker med behov for Guds nåde og inngripen i våre liv. Mennesker som forsøker etter ærlig evne å spille på lag med Gud når han – eller medmennesker – speiler oss og viser oss ting vi må gjøre opp.

Så lenge vi har ledet og forkynt – og vi gjorde begge deler lenge før vi begynte i frikirken – har vi fått tilbakemelding på at vi byr på oss selv. At vi er ærlige. Selvironiske. Vi har ikke skjult hvem vi er.

Det har aldri vært mer fristende å skjule seg enn i denne prosessen. Da nederlagene var et faktum.  I flertall. Vi har tapt på alle arenaer de siste par årene. Først – etter vårt syn – sammen med flere andre i egen menighet som vi ved å involvere tilsynsmannen utsatte for en prosess som ikke førte til noen godt – for noen. Dernest gjennom to runder i møte med presbyteriestyret. Avsluttende i møte med synodeformannen. Det er ingen ting i våre blogginnlegg i denne tida som vi ikke har forsøkt å få til dialog med frikirkens ledelse om i forkant. For oss er det å bruke bloggen som talestol, ikke et første valg. Det er et siste. Vi har gått ”hele veien”. Inkludert å be styret i egen menighet sammen med oss ta initiativ overfor presbyteriestyret for å evaluere prosessen i vår menighet – noe som inkluderer alles roller i den sammenheng, inkludert også menighetsstyrets og vår egen rolle. Det ville de ikke – de ville ”se framover”. Det valget bekreftet for oss at en beslutning om å forlate frikirken var eneste farbare vei framover for oss. Før vi takket av hadde vi – i hovedsak Dag, som ansatt (og med sitt daglige arbeid Oslo) – noen samtaler med frikirkens ledelse. Med få unntak på vårt initiativ. Etter at vi sluttet har det begrenset seg til et par telefoner. Ingen invitasjon til avslutningssamtale eller oppsummering. Ingen dialog om hvordan veien videre skulle se ut. Vi finner det underlig.

Vi burde sikkert trukket den konklusjonen at det er oss det er noe fundamentalt galt med. Vi er ubrukelige…

Det hadde vært så lett å la være å gå den den veien vi går nå…

Vi kan ikke gjøre det. Vi kan heller ikke la være å gjøre folk oppmerksom på gjeldende forhold rundt det kommende synodevalget, slik vi gjorde i vårt forrige blogginnlegg.  Noen takker oss for det – og støtter oss. De aller fleste i lukkede meldinger. De har det felles at de ikke orker si noe offentlig. Det har vi respekt for. Dette er krevende. For vi får kjeft. Igjen. I kommentarfeltet på fb får vi kritiske uttalelser om oss og det faktum at vi tar bladet fra munnen. Mener noe. Vi er ikke dummere enn at vi skjønner at de som sier noe, heller ikke er alene om å mene dette. Vi antar at mange som synes vi er plagsomme, er frikirkefolk. Av to grunner; Det kommer dem veldig nært. Det skaper et behov for å forsvare noen. Dernest fordi kulturen i frikirken, slik vi har lært den mer og mer å kjenne, i liten grad åpner for ærlighet og sårbarhet. Tar man til orde for andre menneskers begrensninger, er det negativt. Erkjenner man egen begrensning, er det et nederlag.

Vi velger nederlaget for egen del.

Og vi kommenterer de begrensingene vi kjenner til hos de tre kandidatene. På generell basis – ut fra det vi vet om lederskap og hva vi mener Kirke er. På ett område – personalbehandlingen, som vi også mener er svært viktig på generell basis fordi menighet først og fremst er organisme og ikke organisasjon – uttaler vi oss med utgangspunkt i egen erfaring pluss offentlig kjent formell kompetanse hos kandidatene. Gunnar Johnsen er den eneste av de tre kandiatene som ikke har noen formell kompetanse innen personal- eller relasjonsbehandling. Vår erfaring er at Gunnar Johnsen heller ikke vil eller tør erkjenne egen begrensing på dette området. Vi anklager ham ikke for å ha begrensninger. Det har vi alle. Begrensninger er i seg selv ikke et problem. Det er menneskelig. Et problem blir det først når man ikke erkjenner egen begrensning og søker hjelp eller overlater det som skal gjøres til andre som evner det man selv ikke kan. Ikke minst i personalsaker har manglende erkjennelse av begrensinger fått alvorlige konsekvenser for pastorer/ledere og menigheter i vårt trossamfunn. Vi er blant dem.

Utover det kommenterer og stiller vi spørsmål rundt det de tre kandidatene sier om seg selv – eller har sagt om seg selv tidligere. En av våre kritikere mener vi ”omtaler navngitte personer negativt, uten at de har mulighet til å kommentere.” Vi nekter ingen å kommentere; Bloggen vår både kan og bør kommenteres. Gjerne i kommentarfeltet. Gunnar Johnsen og andre må gjerne argumentere for hva slags metode han bruker i arbeidet med konflikter. Hvordan han forsøker å ta vare på både pastor, pastors familie og menigheten for øvrig i en konfliktsituasjon. Så langt har ledelsen i frikirken stort sett valgt å ikke kommentere. Det er det mye makt i. De kunne sagt mye mer enn de har gjort uten å bryte den taushetsplikten de gir inntrykk av å respektere. Men frikirken ser ut til å ha hemmeligholdelse som en verdi. Når vi har strøket noen av kommentarene på fb, slik det også har blitt påpekt, er det fordi de ville krevd svar som ikke burde være offentlige. Noen av disse har vi besvart i lukkede meldninger.

Dernest mener vi utsagnet om at motparten er forhindret fra å kommentere det vi skriver, er å snu ting på hodet: Det er vi som kommenterer det de har uttalt om seg selv. ”Det er en verdifull tjeneste han ønsker seg”, sier Bibelen om de som stiller seg til disposisjon på lederplan i Kirken (1. Tim. 3.1). Uttalelsen følges opp av forventinger til de som vil være ledere. Derfor må alle de tre det her gjelder, være forberedt på at den egenpresentasjonen de stiller til valg på, blir vurdert – og kommentert. Vi opplever at frikirken er fremmed for kampvoteringer; vanligvis har man bare de kandidatene man trenger og stoler på at valgkomiteen har sikret at de som står på valg – enten det er lokalt eller sentralt – er utmerkede kandidater.

Når alt det er sagt;
Dere som mener vi har gått til korstog mot Gunnar Johnsen: Ser dere ikke at det er oss selv som taper mest på det vi gjør?  Når vi setter fingeren på våre negative erfaringer med tilsynsmannens personalbehandling, forteller vi jo samtidig, enda en gang, at vi er blant de det har vært tilsynsmannssak mot.

Tror dere det er lettvint og uten kostnader å gjøre det? At vi synes det er lystbetont? På ingen måte.

Vi kunne latt være. Skulle egentlig gjerne forvunnet i all stillhet. Ingen ville anklaget oss for det når de etterhvert begynte å lure på hvor det ble av ”han som var pastor i Nedre Glomma Frikirke og kona hans”? Noen ville kanskje til og med lagt til; ”De som var så profilerte en gang…?”
Etter så mange år i tjeneste ville de fleste – antagelig uten å stille plagsomme spørsmål – forstått at vi hadde behov for å gjøre noe annet. Trekke inn årene. I hvert fall for en tid.

Men vi kunne ikke.

Vi er nemlig så dårlige på å late som. Og elendige på å lyve…

Med dette skal frikirken få forberede seg på synodeledervalget uten videre innblanding fra oss.

Tidligere blogginnlegg som berører eller handler om konflikten:
I kronologisk rekkefølge (det eldste øverst)

Elsket
En lysning i skogen
Nyttige investeringer
Gjødsel og kniping
Retreat
Heiedagen
Vi takker for oss i Frikirken
Konfliktvegring i Frikirken?
2013 fra A til Å
Lesset ned med forventinger
Hvileskjær
Om masker og smil
Tydelig tale
Den livsfarlige metoden
Ny leder i Frikirken

Ny leder i frikirken.

På dagen ett år etter at den katolske kirkes kardinaler valgte pave Frans til sin leder, og dagen etter at grasrota i Tunsberg Bispedømme fikk sin favorittkandidat som kommende biskop, lanserte den Evangelisk Lutherske Frikirke sine tre kandidater for den øverste lederstillingen i trossamfunnet. Det kommer neppe til å stige hvit røyk fra noen piper på synodemøtet (Frikirkens «generalforsamling») i november, men forhåpentligvis vil den nye lederen klappes inn og kjenne varmen og støtten fra de delegatene som skal velge ham.

bildeVi er dessverre ikke blant dem. Det kan hende vi er glad for det når dagen kommer. Eller lei oss. Det kommer helt an på hvem som blir frikirkens neste synodeformann. Mange i frikirken vil nok i denne tiden mene at vi verken burde uttale oss eller høres på når det gjelder det kommende valget. Har man meldt seg ut, mister man nemlig ikke bare den formelle stemmeretten i trossamfunnet. Erfaringen vår er at man ikke lenger er verdt å lytte til; ”Dere har jo slutta,” har vi blitt fortalt. Det har vi, men vi er fremdeles opptatt av framtida til denne kirken som vi var en del av i nesten femten år og ennå er glad i. Og vi er genuint opptatt av hva slags ledelse den vil få framover.

Arnfinn Løyning har vært synodeformann i femten år når han trer av til høsten. Han har vært en inspirator som har favnet mange. Det er mye godt å si om ham, selv om han dessverre ble en av de lederne vi ikke lenger kunne ha tillit til da vi forlot trossamfunnet sist høst.

Arnfinn Løyning har hatt hele sin tjenestetid i frikirken – fra han var sytten år. Den eneste kulturen han har kjent fra innsiden, er frikirkekulturen. Alle de tre kandidatene som nå stiller til valg, har en bredere bakgrunn enn det. Det tror vi frikirken vil være tjent med i årene som kommer.  Bred bakgrunn vil tilføre frikirken noe den trenger. Mer avgjørende er allikevel spørsmålet om hva slags kultur de tre kandidatene vil bidra til å bygge? I hvilken grad fremmer kandidatene feks. et utadrettet, åpent, inkluderende og autentisk fellesskap?

Vi tror frikirkefolket fremdeles vil trenge en leder som kan inspirere. Hvem av kandidatene kan det? Vi vil ikke svare, men vil reise dette og noen flere spørsmålet vi håper også de som skal stemme i november, vil stille seg. Slik vi ser det, er det ikke nok at den kommende synodeformannen har visjoner og drømmer for frikirken. Trossamfunnet vil trenge en leder som også kan tegne ut drømmene, engasjere mennesker og motivere dem til å leve ut visjonene.

Noen vil sikkert i tiden fram mot valget stille spørsmål som går på teologisk ståsted. Vi har tillit til at valgkomiteen har kommet fram til tre konservative, bibeltro personer. Slik vi ser det, bør de som skal velge, like gjerne spørre seg hvor de tre kandidatene selv henter sin inspirasjon fra? Presentasjonen i frikirkens organ, Budbæreren, sier lite direkte om det.

Mange i frikirken har, helt siden midten av nittitallet, hentet mye inspirasjon – både til forståelsen av menigheten som misjonalt fellesskap og lederskap – fra Willow Creek og konferansene de arrangerer i USA og her i Norge. Gunnar Johnsen på sin side, har vært tydelig i spalten ”innspill” i Budbæreren, som presbyterieformennene deler på å skrive, om at han ikke har noe å lære på GLS (Global Leadership Summit), som arrangeres av den sammenhengen hvert år. Han kjente enda til ”motviljen vokse i seg” bare ved å se brosjyren for GLSen i 2012, og han var nøye med å understreke at han aldri hadde deltatt på dette arrangementet. På tross av manglende egen erfaring var det altså så viktig for ham å advare mot det, at han brukte sin tildelte spalteplass i Budbæreren til det.

Vi vil tro at det er vanskelig for de av frikirkens pastorer og andre ledere som i årevis har hentet  tungsveiende inspirasjon fra nettopp Willow Creek, å velge en synodeformann som ikke bare er avventende eller skeptisk til denne sammenhengen, men som virkelig har lagt breisida til når det gjelder å være negativ. Med hans egne uttalelser om hva som har formet hans tro og hvilke forbilder han har, som bakteppe, blir denne aversjonen mer forståelig for oss.

Det er ingen hemmelighet at vi sluttet i frikirken etter at Gunnar Johnsen, som var vår tilsynsmann, ledet en prosess med utgangspunkt i en konfliktsituasjon i vår menighet. Det vil derfor heller ikke overraske noen at vi anser han som en lite egnet kandidat til vervet som frikirkens øverste leder. La oss derfor understreke det vi gjennom hele denne prosessen har gitt uttrykk for og som gjelder Gunnar Johnsens gode sider: I den tiden nyplantingen Nedre Glomma Frikirke ble etablert, var han en god tilsynsmann for oss. Han var fleksibel og pragmatisk når det gjalt de formalitetene det var bruk for i den prosessen. Videre er han dyktig når det gjelder å se hvordan kirken kan og skal fungere i dagens samfunn. Han er imidlertid ikke den eneste av de tre kandidatene som er god på dette feltet. Og han er etter vårt skjønn ikke god nok på det siste spørsmålet vi mener delegatene til synodemøtet må stille seg: 

Hva slags kompetanse har kandidatene på relasjonsbehandling?  Mens Gunnar Johnsen ikke har noen formell kompetanse på dette feltet, har både Erhard Hermansen og Jarle Skullerud de seinere årene tillegnet seg relativt mye formell kompetanse og erfaring når det gjelder personalledelse og generell behandling av mennesker, i følge Budbæreren. Deres åpenhet i forhold til egen tilkortkommenhet og personlig tro, tyder også på at de vil kunne lede frikirken og møte mennesker med varme og ekthet. Dette bør velgerne merke seg – og la veie tungt når de bestemmer seg for hvem de tror er best egnet til å lede frikirken i årene som kommer. Så lenge ting var friksjonsfritt i vår menighet, var Gunnar Johnsen en tilsynsmann det var godt å samarbeide med. Når relasjonelle utfordringer dukket opp, viste han, slik vi ser det, at han ikke hadde verken formelle eller naturlige ferdigheter på området.

Uavhendig av våre erfaringer med Gunnar Johnsen som tilsynsmann, tenker vi – etter å ha lest presentasjonen av alle de tre kandidaten i Budbæreren – at han er en helt annen type kandidat enn de to andre: Jarle Skullerud og Erhard Hermansen viser seg som åndelige ledere, mens Gunnar Johnsen framstår som en mer politisk leder. Vi synes egenpresentasjonen hans tyder på at det er det han ønsker å være, også. Hans selvpresentasjon i Budbæreren får oss i tillegg til å tvile på om han har den åndelige tyngden den må ha som skal være åndelig leder . Og det tror vi at vi ville ment selv om vi ikke hadde hatt de negative personlige erfaringene med ham som vi har.

Vi vil følge prosessen framover med spenning. Vår bønn er at frikirken skal få en klok leder som evner å jobbe i team med andre medarbeidere,  og som har mot både til sårbarhet og tydelighet i en tid da begge deler trengs.

Den livsfarlige metoden…

Jeg har vært naiv. Det skjønner jeg nå. Jeg har nemlig alltid trodd at dersom noen skal konfronteres med andre menneskers misnøye med noe en har gjort eller sagt, er det en selvfølge at man får vite hva det er snakk om – og hvem som har opplevd seg krenket eller synes samarbeidet er krevende el.l. Sånn er det visst ikke…

Det er med undring og økende tristhet jeg har oppdaget at ofrene for en behandling som er helt motsatt av dette, er mange. Altfor mange. Historien på TV2s nettsider sist uke om den svenske sosialarbeideren Lasse Persson, som tok livet sitt i juni 2010 etter krenkende behandling på sin arbeidsplass, er den mest tragiske – foreløpig. Persson ble beskrevet som en arbeidsglad, omgjengelig og dyktig kollega og medarbeider før han et knapt år tidligere ble underlagt en ny leder – og problemene begynte. Samboeren anmeldte to av sjefene hans i etterkant av selvmordet. Blant anklagepunktene var  at ”han fikk beskjed fra sjefene sine at han hadde fått mange klager fra kunder og partnere, men aldri fra hvilke, slik at han ikke kunne forsvare seg”.  Nå er sjefene hans dømt for forholdet.

Hva slags mennesker er det som ikke forstår at det er ødeleggende for et menneske å bli konfrontert med klager eller misnøye uten at saken er konkret, slik at den faktisk kan følges opp? Tydeligvis mange – og en del av dem har både makt og boltreplass.

Bibelen inneholder kloke råd for hvordan vi skal leve sammen. Når det handler om vanskelige mellommenneskelige forhold, har Jesus klare og tydelige anvisninger. ”Dersom din bror gjør en synd (mot deg), så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd”, lærte Jesus sine disipler i Matt 18,15. Tidligere skal han i, følge samme evangelieforfatter, ha sagt det slik: ”Om du bærer  offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge og gå først og bli forlikt med din bror” (Matt 5, 24).

Beskjeden er ikke til å ta feil av: Vi må snakke med hverandre om det som oppleves vanskelig. Tror eller vet du at noen har noe imot deg, er løsningen å spørre eller aktivt rydde opp i forholdet. Få til en dialog! Har du noe å anklage andre for, må du snakke med vedkommende. Ikke om. Kanskje sammen med noen om du synes det er vanskelig, men aldri ved å overlate til en annen å overbringe et anonymisert budskap.

På dette punktet er Bibelen og alt jeg har lest om konflikthåndtering helt på linje. Også fordi det er umulig å følge opp og gjøre noe med det som ikke er konkret og håndgripelig. Den som anklages får verken mulighet til å forklare sin side av saken – eller mulighet til å be om unnskyldning dersom en erkjenner at det ble gjort en feil og at anklagene er betimelige. Målet må jo være å få endret situasjonen, bedre relasjonene eller rydde seg ut av samarbeidet på en best mulig måte?

Jesu løsning var en trinnvis plan (Matt 18, 15-17): 1) Snakk med vedkommende alene. Hører han på deg, har du ”vunnet din bror”. Gjør han ikke det skal du 2) ta med deg en eller to andre for å snakke med ham. Hjelper ikke det, skal du 3) holde avstand. Med andre ord; Gjør det du kan for å rydde opp i relasjonen. Får dere det ikke til, må dere gå hver deres vei. Ryddig, tenker jeg. Ved vage meldinger av negativ art der mottageren verken vet hva han skal ha gjort eller sagt som er kritikkverdig, eller får vite hvem og eventuelt hvor mange som er bærere av disse anklagene, skjer det lite annet enn at mennesker ledes ut i dyp depresjon. Slik det skjedde med Lasse Persson.

Fordi resultatene av denne praksisen er så skadelig, er det trist å oppdage at den bibelske undervisningen legges til side av mange kristne ledere. Det er visst ”snillere” å unngå enhver form for konfrontasjon. Anklagere skjules fordi det kan være vanskelig for dem å stå fram, har vi fått høre. Av samme årsak oppgis vikarierende grunner for å skvise folk ut av tjeneste. Vi har de siste månedene fått del i flere urovekkende historier der formlueringer omtrent som denne, går igjen: ”Det ble sagt at flere var misfornøyd med meg/oss, men vi fikk vite lite om hva det gikk på og ingen ting om hvem det var som var misfornøyd.” Etter å ha lest om Lasse Persson er jeg takknemlig for at ikke flere har gått den veien han gikk, selv om prisen har vært høy for mange.

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger - også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen...

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger – også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen…

Høsten 2012 ble vi – som vi skrev om i et tidligere blogginnlegg (1.12.13) – utsatt for slik behandling i vår menighet. ”Noen” var misfornøyd med måten vi – først og fremst jeg  – var på. Hvem ”noen” er, må vi med noen unntak, bare gjette oss til. Jeg vet heller ikke hvor mange ”noen” er. Hva de var misfornøyd med, er fremdeles stort sett uklart. Tilsynsmannen for menigheten, som ikke er en del av menigheten til daglig, men ansatt sentralt i det kirkesamfunnet vi var en del av, ble invitert inn for å få ting på bordet slik at vi kunne rydde opp i situasjonen. Dessverre gjorde han et stykke arbeid ingen i den menigheten vi etter hvert så oss nødt til å forlate, har grunn til å være fornøyd med. Da han etter noen – vi vet ikke hvor mange – samtaler med folk i menigheten, skulle ta saken opp med meg og oss, nøyde han seg med å gi beskjed om at det ”hadde tegnet seg et bilde” av hvem mennesker rundt meg oppfattet at jeg var. Dette ble formidlet i runde ordelag. Ingen håndgripelige eksempler kom på bordet, ingen navn skulle nevnes, og vi ble ikke gitt anledning til å forklare oss for noen.

Både Dag og jeg er preget av det vi har vært igjennom, men vi har ikke endt opp som to ødelagte mennesker. Det er ingen selvfølge, men det er flere grunner til vi ikke kommer til å gå dukken. En årsak er et nettverk av mennesker som kjenner oss godt og har bidratt med tilbakemeldinger som har skapt en slags balanse og hjulpet oss til å holde hodet over vannet. Vi har heller ikke hatt hele livet vårt, verken når det gjelder omgangskrets eller tjeneste, knyttet til menigheten. Jeg var ulønnet medarbeider med hundre prosent jobb et annet sted, der jeg trives. Dag var deltidsansatt i menigheten og har i hele den vanskelige perioden hatt det meste av arbeidstiden sin på en profan arbeidsplass. Det tror vi har reddet oss.

Derfor er vi skremt ved tanken på at mange heltidsansatte i kristen sammenheng utsettes for den måten å møte mennesker og menigheter på, som vi ble utsatt for. Pastorer og andre fulltidsarbeidere isoleres, forlates – og herjes med. ”Det er slik vi gjør det,” sa tilsynsmannen for menigheten vår da vi konfronterte ham med at metoden hans ikke fungerte. Han har så vidt vi vet, ikke endret syn på det.  Og han er altså ikke den eneste som mener den metoden er funksjonell. Veien ser ut til å være banet og klar for at andre må finne seg i – når dagen kommer da noen har noe å klage på dem for – at disse får gjøre det helt anonymt og slipper å stå til ansvar for hva de mener og tenker. Tilbake står pastoren, menighetsarbeideren eller misjonæren – som problemet, bundet av taushetsplikten og overlatt til seg selv fordi han ikke kan snakke med noen i det fellesskapet han eller hun er en del av.

Tydelig tale!

La meg si det som det er: En del av mine refleksjoner settes i gang av gode og mindre gode fyndord og sitater som deles på facebook. I dag dukket det opp et som jeg ikke trengte lang tid til å tenke rundt før jeg konkluderte med at dette er jeg neimen ikke enig i. Det til tross for at det er mye i meg som nikker positivt til følgende utsagn: ”Si sannheten uansett hva konsekvensene vil blir.  Å være ærlig er den eneste måten å være i fred med seg selv og andre.”

Jeg hører med til de tydelige. Det er en av mine sterke sider. Omgivelsene vet stort sett hvor de har meg. Enten fordi jeg sier hva jeg mener – eller fordi mitt relativt lett lesbare kroppspråk kommuniserer for meg, enten jeg vil det eller ikke. Det er nok rett å betegne meg som relativt outspoken og ærlig. Det siste er en av mine viktigste verdier. Allikevel mener jeg det er farlig å spissformulere seg slik det gjøres her. Først og fremst er det viktig at jeg mener det jeg sier, slik eg ser det. Det betyr ikke at jeg skal si alt jeg mener.  Alt som slik sett er sant. I hvert fall der og da. Det er ikke nødvendigvis en vei til fred med meg selv eller god avklaring i forhold til andre.

Selv liker jeg – og tror på – tydelighet som en god vei å gå på. Allikevel vet jeg at ikke alle trives med min tydelighet. Derfor pleier jeg å si det slik når jeg ved diverse anledninger har måtte si noe om meg selv utover hva jeg jobber med og hvor gammel jeg er; Jeg er ganske tydelig – på godt og vondt.  Det vonde har for øvrig ikke så mye med meg å gjøre. Det handler om andres respons. De som ikke liker at jeg sier det som det er, eller at jeg svarer på det som det faktisk spørres om.

bilde”Hva synes du om den nye lampeskjermen min?” spurte mora mi for mange år siden.
Jeg tenker på den episoden nesten hver gang jeg tenner den samme lampen på skrivebordet vårt. Lampen det var snakk om, var et kjært familieklenodium som hadde en fin plass i mitt barndomshjem – og nå har det i stua vår.
”Jo, den skjermen passer godt her, men jeg hadde nok valgt en annen om det hadde vært til stua mi,” forsøkte jeg å svare – diplomatisk. Jeg valgte det jeg synes var en fin og pyntet måte å si nei på. Og håpet det ville holde; At mamma ville ta det positivt, og at jeg kunne stå for det jeg hadde sagt fordi jeg hadde svart ærlig. Men nei. ” Nå ble jeg lei meg, ” sa min mor og understreket budskapet med et tungt sukk.  Jeg lurte på hvorfor i huleste hun spurte. Jeg vet jo hvorfor. Hun trengte bekreftelse. Men jeg klarte ikke å lyve.

Var det hennes eller mitt problem, egentlig? Kanskje burde jeg løyet og sagt ja – for husfredens skyld. Alternativt kunne hun latt være å spørre hvis hun ikke ville ha et ærlig svar. At mamma ble lei seg, synes jeg er trist, men det var  – objektivt sett – hennes ansvar.

Jeg trenger antagelig ikke si at da jeg arvet lampen, havnet den omtalte skjermen på loppemarked?

Iført ny skjerm – som kanskje ikke er helt tidsriktig i forhold til foten, men som vi liker – havnet den på vårt blytunge og digre eik advokatskrivebord. Det min mor fnøs av og kalte «det svære greiene som Dag har dratt i hus”. Mer enn en gang tok hun til orde for at det burde byttes ut med ”det pene hjørneskapet” hun og pappa hadde i spisestuen. Joda, hun var relativt rett på sak, mora mi, også.

Forskjellen var at jeg visste at det var mitt ansvar å gjøre noe med de sårene hun skapte… Det kunne jeg gjøre ved å snakke med henne om det – eller bestemme meg for ikke å bli bitter eller sur, og så legge hennes utsagn og min reaksjon til side. Jeg har forsøkt begge de metodene.

Konklusjonen min er at jeg setter pris på tydelighet. Selv om jeg synes min mor mente for mye – og ikke alltid var klar for å få tydelige meldinger tilbake. Det er lett å tro at alle som melder klart, aksepterer å få tilsvarende klare meldinger i retur. Slik er det ikke, men reaksjonene er fremdeles deres ansvar.

Jeg trives med klare tilbakemeldinger og utsagn. Det er ikke alltid behagelig, men det er trygt. Jeg blir nervøs av utydelige, «snille» mennesker som ikke sier det de mener. Som sier noen annet for å få fram en reaksjon som er behagelig for dem. Eller som tier. Lar være å si det meste – i hvert fall ikke til den som egentlig skal ha budskapet. Og som ofte heller velger å snakke om fordi det er enklere enn å snakke med. Da blir jeg flakkende i blikket og veldig usikker. Situasjonen forverres av at mange av disse ”snille” og utydelige menneskene er så vant til å holde ting tilbake eller pynte på sannheten at de ofte ikke tror det de hører, heller. Slikt blir det krevende kommunikasjon av.

Sånn sett er det helt korrekt at sannheten skaper fred med andre og fred i eget hjerte. Men å si at sannhet uten tanke for konsekvensene, skaper denne freden, er i seg selv en sannhet med mange modifikasjoner. Til det er de fleste situasjoner altfor sårbare. Vi trenger ikke gjøre livet verre enn nødvendig for andre. Fordi vi selv ikke alltid er i sentrum. Fordi ikke alt handler om oss. Det er ikke bare vi som skal ha det bra. Derfor må vi vise hensyn. Tenke på om det er nødvendig å si alt? Bestemme oss for hvilken grad av direktehet vi tror den andre tåler. Ikke nødvendigvis svare på det jeg ikke er spurt om. Og om jeg blir spurt, velge mine ord med omhu når jeg må si noe jeg antar vil oppleves ubehagelig. Ikke vike unna, men være klok.

Jeg har tabba meg ut på dette ganske mange ganger. Jeg har måttet rydde meg ut av noen situasjoner der folk har blitt såret. Noen ganger har det vært rett å be om tilgivelse. De fleste gangene har det klart seg med gode samtaler om forskjellighet, reaksjoner og sårbarhet. Jeg har også opplevd at andre har bedt meg om tilgivelse fordi de ga meg ansvaret for sin egen reaksjon.

Men for å være helt ærlig: Jeg skulle sagt til mora mi at lampeskjermen hennes var fin. Det spilte jo så liten rolle. Hun hadde blitt mer fornøyd av det – og jeg ville fremdeles vært i min rett til å kvitte meg med skjermen den dagen hun var borte…

Den viktige vurderingen…

Jeg er så gammel at kildekritikk ikke fantes blant kompetansemålene da jeg gikk på skolen. Vi hadde tilgang til biblioteket – og det vi fant av litteratur der, kunne vi stole på. Det var i grunnen opplest og vedtatt. Og så hadde vi lokalavisen. I tillegg var det noen – også i Drammen – som abonnerte på Aftenposten. Vi var blant dem. For å være helt ærlig, kan jeg ikke huske at vi brukte særlig mer enn skolebøkene våre for å finne stoff til oppgaver vi skulle gjøre, selv om Aschehougs konversasjonsleksikon i nesten tyve bind ble flittig brukt i mitt barndomshjem. Skolebøkene og læreren var våre primære kilder. Det var liten grunn til å tvile på noen av dem. I hvert fall ikke læreren. Det han eller hun sa var lov. Punktum.

Nå er kildekritikk et gjentagende tema i skolen – med god grunn. Mine elever – en herlig gjeng med syttenårige vg2-elever – surfer rundt på nettet og kommer til tider med de merkeligste utredninger når de har jobbet med oppgaver der ”alle hjelpemidler er tillatt”. ”Hvor tar de det fra?” tenker jeg innimellom – og vet jo egentlig svaret: Nå har de funnet en eller annen halv- eller helluguber nettside som de har sakset fritt og hemningsløst fra – uten å dobbeltsjekke informasjonen. Så da er det på’n igjen da; ”Nå må dere huske å sjekke nettsidene dere henter ting fra. Alt på nettet er ikke bra – og alt er ikke sant. Sjekk og dobbeltsjekk. Gå inn på fanen der det står ”om oss”… Og husk at det finnes flere sider enn Wikipedia, selv om den har blitt mye bedre  enn den var…”  Joda, jeg har holdt den miniforelesningen i diverse varianter noen ganger.

Jeg skal altså ikke påstå at norske skoleelever driver dyptpløyende kildekritikk. De er antageligvis allikevel en smule bedre enn min egen generasjon. Vi som ikke lærte noe om dette på skolen og i tillegg har fått internett i fanget i voksen alder, er innimellom bekymringsfullt naive og altfor lite kritiske til våre kilder. Og vi kan jo ikke være unnkyldt hver gang vi bommer selv om vi har måtte lære oss å forholde oss til en verden som er så totalt forskjellig fra vår på egen enkle barndom på dette området?

Senest denne uka ble jeg – enda en gang – en smule skremt. En av mine noe mer høyrevridde kristne venner på facebook fant en artikkel han synes var bra – og delte den sammen med en saftig kommentar som alene var nok til å få meg til å skvette i stolen. Tematikken gjalt Eskil Pedersens handlinger på Utøya sommeren 2011 og et ønske om oppgjør etter de valg han gjorde 22.juli. Nådeløst, tenker jeg. Alle vi som ikke var der, skal vokte oss vel for å bedømme andres vurderinger i en så ekstrem situasjon. Jeg vil anta Eskil Pederesen har hatt nok med sin egen selvfordømmelse i tiden etterpå. La han få fred, tenker jeg. Og sukker. Fra mitt ståsted er det betenkelig at kristne støtter uttalelser om at han bør anmeldes for forholdet, men det er ikke første gangen jeg blir kortpusta av kristne menneskers anliggender på facebook. Det må jeg liksom ta med når jeg frekventerer sosiale medier.

Ikke alt er det det ser ut til å være ved første øyekast...

Ikke alt er det det ser ut til å være ved første øyekast…

”Choose your battles” er et godt råd. Denne gangen valgte jeg å ta debatten. Jeg mente å ha sett artikkelen før – og fant raskt ut at den var halvannet år gammel. I tillegg var det ikke vanskelig å sjekke nettstedet den var hentet fra. En blogg som i hvert fall ikke jeg identifiserer meg med, der Mandela frimodig kalles terrorist og holocaust fornektes. I tillegg la jeg merke til at et par kristne bekjente med trygg tillit til han som hadde funnet artikkelen (antagelig hos noen av sine venner igjen?) frimodig delte artikkelen videre. Jo, dette var en kamp jeg ville velge…

Min venn fastholder fremdeles at han er enig i innholdet i artikkelen han lenket til. Det synes jeg er trist – og herom er vi svært uenige. Han er i sin fulle rett. Det er ytringsfrihetens pris at han både kan mene det og si det. Allikvel kom han etter flere runder der han fastholdt at han ikke var opptatt av hvor artikkelen var hentet fra, fram til at en viss kildekritikk var en fordel og at det var nødvendig å slette denne statusoppdateringen og lenken.  Det valget synes jeg er modent. Det krever ydmykhet å erkjenne feil.

Vi kommer til å gå i baret på dette området igjen. Jeg også, er jeg redd. Fordi det ikke alltid er så lett av avsløre kilden som denne gang. Fordi det ikke handler om saker vi er totalt uenige i og som av den grunn skjerper oss. Noen ganger gjelder det saker som er løgn eller litt påkostede rykter. Eller ironi. Noen av mine kristne brødre og søstre er for eksempel altfor tjappe til å ta en del humorsider på ramme alvor og få næring til en viss kristen paranoia gjennom dem. Eller tolke ting i feil retning og aksjonere for fort. Andre henger seg på. Deler lenker og statusoppdateringer med bekymring og forargelse. Ofte uten grunn.

Vi skal ikke være naive, og vi må passe oss. Det er ikke sånn at alt som finnes ”på biblioteket” er trygt og velbegrunnet lenger. Det var det nok ikke i vår barndom, heller. Det handler vel mest om at det i vår tid er så mye mer å holde orden på. Og så mye lettere å skrive ut meningene sine for alle oss amatører. Derfor er kildekritikk ikke bare en forunderlig greie som skolelever holder på med nå til dags…

Hvileskjær…

Melankolien kan lett ta tak sånn rundt nyttår når sånne som jeg skal tenke seg gjennom alt som har vært. Vi som er sånn skrudd sammen at vi skal lære noe av hvert eneste lille pust her i livet, mener jeg…

På sett og vis misunner jeg den gamle mannen Allan, som vi så i filmen om ”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forvant” for noen dager siden og fremdeles humrer over. I god Forest Gump-stil lot han livet komme og gå uten nevneverdig refleksjon… I tillegg hadde han flaksen på sin side. På den annen side er jeg takknemlig til mine foreldre som mer eller mindre bevisst plantet noen verdier i meg som gjør at det er komplett umulig for meg å ikke tenke, notere og henge meg opp i hva vi kan hente ut av de erfaringene livet byr på til enhver tid. Eller kanskje har det mest med personlighet å gjøre? Vekst er uansett et kjernebegrep…

Slik sett er uka rundt nyttår alltid en ufordring for meg. Gemalen henger med så godt han kan. Også han er opptatt av hvilken kunnskap vi kan hente ut av det livet byr oss, men han evner nok bedre å la deler av det fare hen og la gå enn jeg. Ikke minst det som oppleves negativt.

Men omsider kommer også jeg i havn – og så bretter vi opp ermene og er i gang med et nytt år.

Vi skal altså ha minst et halvt år med det kristne amerikanerne kaller en ”sabbatical”. Jeg liker det ordet for pause. Noen ord er det ekstra svung over, liksom, og dette er ett av dem. Sabbatical! Egentlig henspiller det på den bibelske sabbaten, der den syvende dagen var en hviledag, og jorden skulle få hvile uten at noe ble dyrket på den hvert syvende år. Med andre ord noe mer sakralt og tilbaketrukket enn det en sosialpedagigisk rådgiver i videregående og en leder i nærlingslivet kan få til, men dog – når det gjelder organisert menighetsliv har vi altså ingen planer for det neste halvåret…

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte - og nyte utsikten - en tid framover.

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte – og nyte utsikten – en tid framover.

Det kjennes godt. Og litt fremmed. Vi har tross alt satt oss selv i en kontunuerlig situasjon der forpliktelsene har vært mange siden lenge før vi gifta oss.  Det har vi hatt stor glede av! Det å trives med oppgaver og engasjement betyr ikke at det ikke iblant er riktig å sette et komma – eller et punktum før noe nytt. I to, tre år har vi snakket om behovet for et lengre hvileskjær, men har ikke sett for oss at det var mulig på et par år enda –  og så ble vi altså puffet uti det. Ikke helt planlagt, men faktisk ganske deilig. Jeg sjekket akkurat kalenderen vår, og når det gjelder kvelder og helger er den merkelig tom for oss begge framover. Det er en ny situasjon – ikke minst for Dag, som har kjørt et tøft og displinert løp. Akkurat nå oppleves en mer glissen kalender bare inspirerende.

”Det passer jo aldri”, synes jeg å høre ganske ofte. Og så utsetter vi nødvendige valg eller det vi der og da anser som relativt unødvendige ønsker. Som det å ta en pause fra selvpålagt ansvar og forpliktelser. Allikvel er det uten tvil et klokt valg å stoppe litt opp i blant. Det er jeg overbevist om – uansett foranledning. ”Ingen ting er så gæli at det ikke er godt for noe,” pleide mora mi å si. Det er jammen sant.

Jeg har i årenes løp sett mange eksempler på at folk som skulle ha en pause fra et eller annet, opplevde den så bekvem at de aldri har kommet på banen igjen. Kanskje ble det med dem som med en del som til slutt – etter å ha stått imot i lengre tid – blir sykemeldt. Når de så endelig roer ned, kommer det mer i samme pakka – av smerter, slitenhet og depresjoner. Faren er der for oss som er vant til å stå på i frivillig arbeid, også. Når vi roer ned for å sette fokus på litt annet, slik vi skal nå, overmannes noen ikke bare av den gode opplevelsen ved å ha mer fri, men også av slitenhet og kan hende en slags latskap en ikke har gitt rom på mange år? Vi vet at det er lett å bli selvopptatt når en ikke lenger har påtatt seg ansvar for noe.

At man vet om grøftene det er mulig å falle i, gjør selvsagt risikoen for å falle i dem, mindre, men det fjerner den ikke helt. Vi er allikevel ganske trygge på at vi ikke har lagt inn årene for godt når det gjelder engasjement utenfor egen nesetipp og navle. Denne pausen skal fylles med mer enn TV-serier og sofakroken. Vi skal gjøre noe av det vi har forsømt ved å la menigheten være førsteprioritet i ett og alt. Det handler om litt kultur – og en del mennesker. Ikke minst er dette en slags konsolderingsfase for Dag og meg – i fellesskap med Gud. Hvordan kan vi styrke vårt personlige forhold til ham nå? Hva ønsker han for oss framover?

”Du er ikke uunnværlig som min tjener, men som barnet mitt er du umistelig,” skrev Sølvi Hopland i en sangtekst en gang. Den tekstlinjen har fulgt oss i mange år. Selv om våre – og alles – bidrag i samfunnet, det være seg menighetsarbeid eller andre ”små ting gjort i kjærlighet”, er viktige for å forandre verden, er vi ikke uunværlige. Derfor stopper vi opp med god samvittighet. For først og fremst å være… Guds barn, hverandres beste venner og kjærester, noens slekting, noens venner, noens kollegaer…