Tur for 2…

”Det er alltid meg som skal finne på hva vi skal gjøre?” anklaget jeg gemalen for noen år siden. Det handlet om vår alene-tid for å styrke samlivet. Ikke minst de anledningene der vi skulle finne på noen ekstra. En kveld på byen eller en weekendtur.

Han var ikke helt uenig selv om han gikk rett i forsvar: ”Det er jo ikke lett å finne på noe når du har tenkt igjennom det meste på forhånd, heller.” Akkurat det kunne jeg ikke nekte for. Jeg er av den typen som legger planer og alltid er forberedt i god tid. Dag er ikke helt i den andre enden av skalaen, men han er betydelig bedre til å ta ting på hælen, takle det uforutsette og være spontan. I en del situasjoner er det en absolutt fordel, og vårt samliv trenger hans evner i så måte. Som min evne til planlegging unektelig kommer godt med, også.

Det er nemlig ikke sånn er at jeg er god på organisering av livet vårt og han er dårlig på det. Nei, vi er gode på forskjellige elementer innenfor området organisering  – og dårlige på noe annet. Vi utfyller hverandre. Men de gangene vi skal ”finne på noe” sammen, har det stort sett vært meg som har kommet opp med ideene, spredt brosjyrer utover stuebordet eller sendt over lenker til min kjære. Noen ganger prøvde jeg virkelig å holde tilbake det faktum at jeg alltid ( ALLTID!) hadde tanker om hva vi kunne gjøre, restauranter vi kunne prøve ut osv.

”Har du noen tanker om hvor vi skal spise, da?” hendte det jeg spurte litt lett henslengt i det vi var på vei ut av døra de kveldene vi hadde planlagt et måltid på byen. ”Nei, men det regner jeg med du har,” fikk jeg til svar. Og selvsagt hadde jeg det. Jeg hadde tenkt. Lest anmeldelser til og med. Jeg ville bare ikke si det. Jeg ville bli tatt med på noe hyggelig. Ikke være den som dro hver gang. Etter noen runder av det slaget ble jeg derfor sur – og løy: ”Nei,” sa jeg. ”Det har jeg faktisk ikke gjort”. Jeg ble aldri trodd.

Så kom den dagen for noen år siden at min kjære, helt på eget initiativ, kom med det forslaget vi har hatt mye glede av siden: ”Hva om vi legger opp til en årlig weekend der vi hvert vårt år planlegger en overraskelse for den andre?” Da var det han som hadde tenkt – på hvordan han kunne få planlagt uten å måtte forholde seg til mine evetuelle parallelle planer og dertil hørende forventinger. Lurt! Det året tok han meg med på biltur til Stavanger. Lunsj på brygga i Kristiansand på vei ned. To netter på hotell og en lørdagskveld i fantastisk vær på Flor og Fjære. Han kunne når han fikk holde på i fred. Jeg nøt det – og han ble glad. Litt tryggere på seg selv, tror jeg. Og som bekjennende ikke-romantiker kunne han nok trenge det.

Glad selfie fra East Side Gallery i Berlin.

Glad selfie fra East Side Gallery i Berlin.

Nå har vi holdt på med dette noen år. Til felles gleder. Vi bestemmer noen økonomiske rammer for evenementet sammen – avhengig av hvor dypt vi har gravd i feriebudsjettet for øvrig det samme året. Utover det legger vi ingen føringer for hverandre, men prøver å finne på noe vi vet den andre vil sette pris på. Bonusen er skyhøy.

I år var det min tur til å overraske ham. Vi havnet i Berlin. Der hadde ingen av oss vært før. Det ble tre dager med historie, severdigheter, kart og gode sko, lange måltider og god prat – om oss, livet sammen, drømmer, gleder og bekymringer. Shopping er vi dårlige på, men det var heller ikke så viktig der og da. Vi skal tilbake. Men ikke neste år. Da skal Dag finne på noe for oss. Og jeg gleder meg allerede.

Reklamer

Unormalt…

Noen ganger i livet er det ”unormalen” som råder. Sånn er det hos oss nå. Unormalt mange pappesker rundt oss – unormalt ruskete på gulvene og unormalt mange leteaksjoner og erkjennelser av typen; ”Kjøkkenmaskinen, ja…nei, den har jeg jo ikke pakka opp… kanskje jeg skal droppe tanken på fastelavnsboller allikevel…” Og ”unormalen” får bare råde noen uker til. Jeg senker skuldrene og slapper av midt i rotet. Det siste strider mot hele min personlighet, men er en nyttig øvelse.

”Har du kommet i orden, da, Tonje?” spurte en kollega ved lunsjen på jobb sist fredag. Da var det akkurat en uke siden flyttelasset vårt hadde gått til Oslo, og jeg hadde vasket meg ut av Håkons gate. Jeg antok at det var et glimt i øyet ved bordenden og svarte uten å heve blikket fra nistepakka mi (som for anledningen befant seg i en resirkulert brødpose, siden jeg ikke hadde funnet noe annet den morgenen):

”Lenge siden du har flytta, skjønner jeg?”

Og det var det, bekreftet hun. Så sa vi ikke mer om det.
Det gode ved det hele var at det var ikke en eneste celle i min kropp som fikk dårlig samvittighet eller ble skamfull fordi jeg jo egentlig burde ha kommet i orden etter en uke. Det kaller jeg seier…

En heldig vinkel fra vår stue... Litt sjelløst uten noe på veggen, men det går da i det minste an å hvile blikket den veien.

En heldig vinkel fra vår stue… Litt sjelløst uten noe på veggen, men det går da i det minste an å hvile blikket den veien.

Noen ganger må en faktisk ta tida til hjelp og gå med tilpassa skritt. Fordi vi skal ha med oss selv hele veien. I vårt tilfelle; fram til min vinterferie, som starter denne helga, og videre mot vår begges påskeferie. Vi skal overleve – og mer enn det. Vi skal holde to jobber gående, være mennesker det er hyggelig å møte og som omgivelsene skal slippe å bekymre seg for om ramler sammen, og vi skal være kjærester uten å irritere oss for mye over hverandre.

Det siste er viktig – og en kunst. Samliv settes under press i perioder som dette. Selv om det er noe positivt ved å bygge opp noe sammen, øker stresset ettersom dagene går og en kjenner på litt mer slitenhet. Hos oss er det uten tvil jeg som får ”kula” med ujevne mellomrom og får akutt behov for det jeg kaller ”ryddige soner”. Jeg må ha tilgang til noe fredfullt å hvile blikket på – og merker det særlig når kaoskreftene er i ferd med å ta overhånd. Han jeg er gift med, liker også å ha det ryddig rundt seg, men han takler rot med betydelig mer stil enn meg. Dessuten er det i disse dager et annet behov som fullstendig overskygger alt han trenger av estetikk: Behovet for å ha alt sitt verktøy – det er ikke lite – tilgjengelig til enhver tid. Derfor sprer han det så godt han kan slik at han ser det. Veldig forstyrrende for sjelefreden, dette siste. Og rydder jeg det sammen, blir det små ramaskrik av typen ”hva er det du gjør, legger skarpe kniver og skjøre ledninger sammen!” Det er ikke mye å si til sitt forsvar da – annet enn at det ikke blir fullt så pent med en potteplante og en lysestake midt i ….rotet.

Planter og mulighet for levende lys er noe av det første jeg må få på plass. Noe må nemlig være normalt når så mye er unormalt. Det tror jeg gjelder i de fleste situasjoner når livet går litt av sporet og tilværelsen endres. Vår lille avsporede situasjon nå er både forberedt og selvvalgt og skal på ingen måte sammenlignes med de uforberedte avsporingene i forhold til vant hverdag som altfor mange mennesker erfares hver eneste dag. Bare så det er sagt. Dette er peanuts; Det handler om småting – og er tidsbegrensa. Vi ser enden. Allikevel har vi altså i disse dager behov for å erklære oss litt uttafor og en smule mer enspora enn vi pleier å være. Vi ”står litt på” og krysser av på lista over gjøremål noe oftere enn vi pleier. Den lista som er litt lengre enn vanlig, og der vi i dag har strøket et viktig punkt: Rengjør og overgi ”pizzabilen” til ny eier. Godt å få det gjort – det også.

Vi innser at vi vil forbli litt i flyttemodus noen uker til. Det går bra. Mye har landa i løpet av den uka som har gått siden min kollega stilte sitt spørsmål. Jeg har slutta fred med at de kjøkkenskapene vi skal supplere med kommer når de kommer. Spisebordet vi har i bestilling likeså. Jeg kommer ikke til å bli gal denne gangen, heller. Hvis gemalen i løpet av kvelden får samla fire fjernkontroller på en ”dings” nå, går det nok bra…

Mareritt-jobber!

Gemalen og jeg er ganske forskjellig skrudd sammen. Jeg vil i en gitt situasjon tenke omtrent som sånn: ”Nå har vi montert tre IKEA-kjøkken. Så fint. Da kan vi det – og kan lett montere ett til.”  Dag tenker motsatt: ”Nå har vi montert tre IKEA-kjøkken. Så fint. Da kan vi det – så da trenger vi ikke gjøre det mer…”

Konsekvensen av den forskjellen, er blant annet at jeg har litt mer mot på det som trygt kan defineres som kjedelige jobber som tross alt må gjøres en gang i blant. Jobber av typen male-vår-hvite-hytte-prosjekter. Dag gjør det kan kan for å unngå dem. Å male hvitt på hvitt er nok hans mareritt.

Det fine med hans holdning, er jo at han får gjort en del annet… I stedet!  I løpet av de to første ukene i juni ble det av den grunn både rekkverk og ny benk på hytta. Men lite beis på veggen. Varmt var det også: ” Jeg dævver og tar lange pauser i beisinga” lød en av smsene han sendte meg. Han hadde fri og skulle jobbe på hytta. Jeg var på jobb. Der begynte jeg å se for meg at prosjektet kunne komme til å ta tid – og at det ville bli meg som kom til å henge i stigen. En gang ute i august…

Etter hvert kom innrømmelsen: ”Dette orker jeg i hvert fall ikke gjøre mer med før du har ferie og i det minste kan drikke kaffe med meg i pausene.” Det ante meg at han kom til å foreslå mange pauser… Lettere desperat begynte jeg å leite etter alternativer. Vi har en viss tradisjon på å betale oss ut av noen oppgaver som vi innser kan tære på forholdet…

bildeOg nå er hyttas eldste del beiset ferdig. Uten at jeg har malt et eneste strøk. Mannen er glad og vår nevø på seksten har tjent litt til bensin utover sommeren. Fort gikk det, også. Det er rart hvor mye fortere det går å jobbe sammen med noen? Når Dag og jeg bretter opp ermene for en felles jobbedag – inne eller ute – får vi ofte gjort mye mer enn det vi ville klart halvparten av alene. Vi koser oss sammen og feirer de små gjøremålene ved å styke ut det som er gjort på den lista det ofte tar meg kort tid å lage. Fellesskap øker arbeidsgleden. Ikke rart dugnad har blitt en tradisjon de fleste av oss aksepterer og til og med liker litt…

To døgn med male bonding har betydd mer enn sekstenåringen forstår, det er jeg sikker på. Onkel og nevø trives sammen. Praten har gått og kosten har blitt svingt – i vindværet. Gemalen er en byrde fattigere og jeg puster letta ut. Det som kunne blitt mas, stress og kanskje en krangel, ble det motsatte. Vi har kost oss med koselig besøk av en flott tenåring. Bonusen er ei nymalt hytte…

Hvis du roper høyt og lenge…

En av våre unge venner har  vært noen ganger på hytta vår – og  han har tydelige tanker om forbedringspotensialet:
«Her hadde det vært fint med et boblebad,» foreslo han.
Jeg var bare sånn halvveis med, og svarte kan hende litt for raskt at «Ja, Dag ønska seg det en gang – der borte.» Jeg nikket mot det stedet gemalen har bygd utekjøkken. Det foresvevde selvsagt ikke en sjuåring at utekjøkkenet kunne være Dags idé. Satt opp mot tanken på boblebad, falt kjøkkenet helt igjennom. Den lille kreative var ikke et øyeblikk i tvil om at det var jeg som hindret oss i å ha det boblebadet han mente absolutt burde være å finne på et sånt sted.

Ikke lenge etterpå foreslo han – på et tidspunkt da Dag også var til stede – et hjørne på verandaen:
«Her kan dere ha boblebad…»
Jeg nøyde meg med å smile – og glemte det hele. Til gemalen kom humrende og kunne betro meg at han var blitt trukket til side av en bestemt ung mann:
«Du Dag, hvis du virkelig vil ha det boblebadet, da må du rope høyt at jeg vil ha boblebad… Men du må rope veldig høyt – og lenge. Hvis du gjør det mange ganger, så får du det til slutt…»

Det blir nok ikke boblebad på hytta vår selv om Dag riktig nok var innom tanken på en stamp en kort stund for noen år siden. Men sjuåringen har et poeng. De som roper høyt og lenge får det ofte som de vil.

Og mange av dem som gjør det, er godt voksne som sikkert fant ut at det funka da de var unger…

Han ropte i hvert fall verken høyt eller lenge for å få utekjøkken...

Han ropte i hvert fall verken høyt eller lenge for å få utekjøkken…

Noen benytter seg av metoden i samlivet, også. Roper og skriker. Samlivslitteraturen kaller dem litt forskjellig; apekatter er en betegnelse. De søker gjerne ikke sin make når de leter etter partner. Mye oftere ender de opp med en skilpadde – alternativt kalt piggsvin. Uansett et dyr med en helt motsatt strategi. Her er løsningen å trekke seg inn i sitt eget skall eller rulle seg sammen til en ball med kvasse pigger – og fryse i den stillingen en god stund. I hvert fall til den andre har roet seg…

Begge deler er dårlige måter å kommunisere på. Både apekatter og skilpadder bruker makt – om enn på helt forskjellige måter. Den ene trumfer gjennom sin vilje. Den andre holder tilbake godhet. Det ligger noen sår og følelser, modeller og en smule personlighet bak begge deler. Og for begge er det fristende å konkludere med at «det er sånn jeg er». For så å overlate til partneren å tilpasse seg.

Vi gikk inn i samlivet som apekatt og skilpadde. Dypest sett er vi det fremdeles. Når presset blir stort og pauseknappen er trykket inn på frontallappen, overtar urinstinktene hos oss, også. Men ikke så lenge og sterkt som før. Ikke produserer det like mye frykt og håpløshet, heller.

For oss har det vært avgjørende viktig å lære hva dialog er. Vi er ikke «verdensmestere», men vi har blitt ganske god etter hvert. Til å dele ærlige jeg-budskap og til å lytte aktivt.

Og for å si det som det er; Det er ikke Dag som har vært mest fristet til å rope høyt og lenge for å få det som han vil her i huset…

 

 

Doser’n min!

Jeg er sommermenneske… Vår- og sommermenneske. Når dagene blir lengre, øker arbeidslysten hos meg. Og – i følge gemalen – lengden på arbeidslistene… Han har for lengst vendt seg til dem. Før hang de på kjøleskapet. Det gjør de ikke lenger. Av to grunner. Vi har innebygd kjølehjørne der magneter ikke festes – og vi har flytta i blokk.

Det er på hytta vi har blitt «dosere»…  Fraggleberget vårt finnes i Sande i Vestfold. Nå er hytta, utekjøkkenet og ikke å forglemme en anseelige mengde kvadratmeter platting unnagjort. Øverst på vår-lista nå står rekkverk. Check… Snart ferdig.

Gemalen min har så lenge jeg har kjent ham, med jevne mellomrom fortalt meg at han er lat. Jeg har protestert og nektet. At han sover lenge om morgenen når anledningen byr seg, gjør ham ikke lat.  Etter hvert har han selv også innsett at det ikke stemmer. Han er ikke lat. Han har bare kjedet seg så innmari på skolen og merket at det skulle minimalt med innsats til for å nå forventede mål. Og som en veileder en gang sa til ham, «Jeg tror ikke det finnes særlig mange late mennesker. Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på andre ting…» Begge disse perspektivene er nok greie å reflektere over for de som opplever seg selv som late. Eller mer sedate enn omgivelsene.

Slik jeg kjenner Dag, er han en arbeidsmaur. En som gjør jobben. Er overgitt. Tar nye utfordringer på strak arm. En nydelig potet. Leser seg opp på ting. Og må ha noe å henge fingra i. Jobbmessige utfordringer, tykke bøker, refleksjon over sammensatte verdensproblemer (veibygginga i Norge er et eget tema her) og samtaler med mennesker han setter pris på (heldigvis inkludert meg).

På hytta handler det om gjøremål som krever verktøy. Det klarer han helt uten mine arbeidslister. De inneholder bare kjedelige ting som husvask, sommerblomster, rydde annekset, bestille tømming av tanken, omadressere avisen og pusse vinduer (noe jeg ikke gjør hver tredje uke slik min mor holdt på; Her er det vår og høst som gjelder). Det mest spennende på den lista i Dags øyne, er nok å oppgradere veksthuset og fikle med vanningsanlegget.

Det er definitivt han som har doser-gener. Uten ham hadde jeg neppe hatt hytte i det hele tatt.

Men det er jeg som får lest fleste bøker og spilt kort med venner. For ikke å si bada… og vaska opp. Han «doserer». En hylle her og en sitteplass der. En krok for hengekøya. En utedusj.

bilde«Du må få deg en båt,» sa naboen,» for da kan du dra ut og fiske når a’ maser…»
A… var visst meg.
Men jeg maser ikke. Jeg bare gleder meg over resultatene, jeg – og nevner i stillhet sånne mer nyttige ting som at han nå må gå i høyden der jeg malte nede i fjor. Å male en hvit hytte hvit skjønner jo jeg også at er totalt uspennende. Omtrent som å lage hverdagsmiddag når det bare er han og jeg hjemme. Men det må gjøres. Av oss.

Da er det greit at den vårlige arbeidslysten min ikke krever den store spenningen. Det er greit å pusse vinduer. (Faktisk enda greiere etter at jeg kjøpte vindusvasker til Dag i julepresang ut i fra en teori om at gaver som durer alltid er en innertier…). Jeg ser på plenklippen som en tid for refleksjon. Og jeg tar faktisk vannerunden rundt hytteveggen med glede hver kveld når jeg er der.

Men Dag? Den selverklærte latsabben? Han tryllet i går formiddag – før gjestene kom – fram en benk til putene han hadde kjøpt for noen uker siden fordi han hadde en tanke om «noe»…

Jeg kjenner meg rikt velsigna som er gift med Dag. Jeg konstaterer det enda en gang – en sein søndagskveld alene hjemme, mens han har flytta på hytta for sommeren.

Nå tikket det nettopp inn en sms med bilde: «Ny hylle i utekjøkkenet!» … Jeg digger den mannen!

Hvem skal få mene noe?

For å være helt ærlig  – og det skal man jo – manglet det ikke på skrekkscenarioer i mitt hode da det var et faktum at Dags og mitt treårige vennskap hadde gått over til å bli et kjæresteforhold i mai 94. Hva ville folk tenke nå? Den langhåra typen – 23 år gammel – og skikkelige meg… 36… Min tidligere bibelskoleelev. Han med de lange, flagrete skjortene og lusekofte. For ikke å nevne håret! Og så meg. Jeg som hadde tellekant på selve livet… Jeg – som trengte Dags spontanitet og fleksibilitet like mye som han trengte min ordenssans og hang mot etablering av gode vaner.

bilde

Den langhåra fyren var ganske klok – allerede dengang da…

I våre øyne var matchen god. Men det mer enn ante oss at noen kom til å få noe å prate om. Det var ikke bare en antagelse. Jeg var relativt godt kjent i kristen-Norge, som det så fint heter, og alle som hadde vært innom Storsalen i Oslo, visste hvem Dag var. I ettertid vet vi at vi var samtaleemne i mange kroker den våren – og det har vi vel egentlig stor forståelse for. Det var med andre ord ikke spesielt paranoid å legge en strategi for bekjentgjørelse av forholdet. Gemalen var klok og reflektert allerede den gangen. Det var nok ikke uten grunn at en av kameratene hans – da Dag fylte tretti – erklærte at «30 – det har Dag vært i mange, mange år…»  Ja, ja. Inni seg, i hvert fall. Sammen med den guttungen som heldigvis også finnes der. Uansett: Det var i hvert fall han som konstaterte det som ble så avgjørende viktig for oss der og da – og som vi har tatt med oss i andre livssituasjoner seinere, også:

«Nå må vi bestemme oss for hvem det er viktig for oss hva mener om vårt forhold – og hvem vi ikke bryr oss om!» 

Og det gjorde vi. Brukte noen dager på å ta runden. Hver for oss. Med familiemedlemmer, nære venner og  kollegaer. Delte  det som foreløpig var en hemmelighet og ba dem holde på den noen dager til, sånn at vi nådde over de vi ville snakke med selv før forholdet ble offentliggjort. Når de, som kjente oss godt, uttrykte at de hadde tro på oss og heia litt, kunne egentlig de som bare visste om oss, få mene hva de ville.

Jeg tror ikke sommeren 94 hadde vært så god som den ble, om ikke vi hadde valgt den strategien. Forelskelse til tross. Det er utrolig krevende å vite at folk snakker om en. Ligge våken om natta og lure på hva de sier? Spørre seg selv om hvilke rykter som egentlig får bein å gå på?  Med gode venner som backa oss, gjorde ikke noen usedvanlig ufine kommentarer fra ukloke bekjente så mye som de helt klart hadde gjort uten heiarop og støtte. Jeg er fremdeles takknemlig for gode ord – og full av forståelse for at forvirringen hos Dags klassekamerater fra bibelskolen – også de mine tidligere elever – var merkbar. Det er selvsagt ikke lett når lærer’n og leder’n plutselig er forloveden til kameraten. Men ingen av dem var ufølsomme – og det er noe helt annet.

Det var viktig i mai 94 å bestemme seg for hvem vi skulle lytte til. Det har vært viktig en del ganger siden, også. «Jeg velger mine veiledere med omhu», sa en av våre venner i en krevende situasjon i sitt liv. Det handler om noe av det samme. Folk mener så mye. Ofte på tynt grunnlag. I vårt tilfelle kunne alders- og personlighetsforskjeller tatt fra oss motet på felles framtid. I dag er jeg frimodig nok til å tenke at det hadde vært trist for flere enn oss.

Visdommen vi tar med oss fra den erfaringen, er at når store valg skal taes eller situasjonen av annen årsak åpner for ryktespredning og andres meninger, er det viktig å bestemme seg for hvem som skal få definere hvem vi er eller mene noe om hva vi skal gjøre. Like viktig er det at vi i møte med andre mennesker som gjør uortodokse valg eller blir tema på ryktebørsen, går i oss selv: Har jeg grunnlag for å mene noe i denne situasjonen? Og hvem skal jeg i så fall dele det jeg tenker, med? Hvis vi vet med oss selv at vi ikke kvalifiserer, er det nok best at vi tier stille…

Feire det som feires kan…

Vi er tilhengere av å feire det som feires kan. Denne helga er det tyve år siden vi ble kjærester, og selv om det er vanligst å makrere bryllupsdager, valgte vi å la tirsdagens sådanne (19 år) forbigå nesten i stillhet mens vi satte av gårsdagen som «vår dag».  Dobbelmassasje på Daikai i Oslo er en luksus vi har unt oss et par ganger før, så vi starter der på formiddagen. Etterfulgt av tusletur i spikersuppa, is på brygga og kunst på Astrup-Fearnley før vi landa det hele med god mat på Tjuvholmen og slentring langs Frognerkilen i kveldssola for å plukke opp bilen på Skøyen. Kunsten var nok det minst vellykka, men så har vi vært der…

Selfie før avreise til hovedstaden...

Selfie før avreise til hovedstaden…

Vi koste oss, og det var viktig. Godt å sette av tid nok til å hygge oss og suge litt på stolthetsfølelsen av å ha fått det til disse årene. Det var nemlig ikke helt enkelt da vi i mai 94 fant ut at vårt tre år lange vennskap hadde blitt til noe mer. Oddsene var ikke akkurat i vår favør, for å si det sånn. Tretten års aldersforskjell den såkalte gale veien var nå en ting. I tillegg var vi – og er vi – på mange måter svært forskjellige. Det samme var rollene våre den gang. Dag var sivilarbeider i OASE-bevegelsen. Jeg satt i lederskapet samme sted. For tyve år siden hadde det nok vært mer spiselig om ubalansen hadde vært den andre veien…

Vi brukte litt tid i går til å snakke om hva det er som gjør at vi tross alt har lyktes så langt? At vi har det godt sammen til tross for at anledningene til å splittes absolutt har vært til stede. Det gjør oss ydmyke å konstatere at limet mellom oss har være sterkere enn kreftene som har kunnet dra oss fra hverandre. Noe i meg tenker at det har vært skjær flaks, men jeg vet at det ikke er så enkelt…

Det skal mer enn flaks til for å ha det godt sammen. Et samliv er ikke noe som gror og blomstrer helt av seg selv. På den andre siden skal vi vokte oss vel for å mene noen sterkt om hvorfor andre, som dessverre har brutt opp, ikke fikk det til. Samlivet er et krevende landskap å bevege seg i…

Kanskje var vi heldige som gikk inn i kjæresteforholdet med så åpenbare utfordringer?  Fordi det som alle så og vi visste, beskyttet oss mot å tro at vi hadde funnet den perfekte match. Da vi ble et par, var vi bevisste på at vi hadde funnet den vi ville bli gammel sammen med. Illusjonene om et knirkefritt samliv, hadde vi imidlertid ikke. Vi kjente både oss selv og hverandre for godt til det etter tre års vennskap. Vi er meningssterke begge to… Men vi hadde noen tanker om å ha funnet den vi helst ville krangle med, for å si det litt ubeskyttet. Dog var det viktigere at vi hadde funnet den vi delte framtidsdrømmer og visjoner med. Som vi lo mye sammen med… Den vi ville dele både gode og onde dager med.

Nå har vi gjort begge deler i tyve år. Nitten av dem som gift. Det ytre trykket har vært betydelig mer krevende enn den indre, og kanskje har det styrket båndene mellom oss? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi har gjennomlevd ting som fort kunne endt med brudd. Om ikke lojaliteten til hverandre hadde vært sterkere enn andre relasjoner. Og om vi ikke hadde kunnet snakke om det hele veien…

Vi skal ikke mene noe om hvorfor andre har sett det som eneste mulighet å bryte opp. Men vi tror vi vet litt om hvorfor vi stadig tror på felles framtid: Vi har lært noe underveis om god dialog – og vi har hele tiden valgt å dele livets gleder og utfordringer med hverandre. For å få til det, har vi sørget for å ha tid sammen – noe som heller ikke er en selvfølge i et samliv uten barn, slik mange tror. Ukentlig tid sammen for hyggelige ting og den gode samtalen, var en av to ting vi bestemte oss for da det ble oss, og som vi har vært trofaste mot. Det andre var at vi måtte fortelle hverandre at vi er glad i hverandre. Å gjøre et valg av den typen, har gjort det nødvendig for oss å gjøre opp uoverenstemmelser og be hverandre om unnskyldning og tilgivelse når behovet har vært der. Kjærlighetserklæringene hindres når det er uoppgjorte ting mellom to mennesker.

Det handler ikke om flaks. Og til syvende og sist handler det heller ikke om metoder. Det handler om å stå der litt rørt og forundret… Dypt takknemlig over muligheten til å se framover – sammen… Og så fortsette å ta en dag av gangen herfra.