Å våge sårbarheten

Hva tror dere er enklest?  Å forlate et trossamfunn og en menighet i stillhet etter å lidd personlig falitt, eller stå fram med sin mislykkethet og vedkjenne seg den? 

Vi stod overfor dette valget sist høst. Etter mer enn ti år i det som etter hvert ble menigheten Nedre Glomma Frikirke, tok vi en av de vanskeligste avgjørelsene i vårt liv: Vi meldte oss ut av frikirken etter vel fjorten år som medlemmer og forlot dermed også menigheten vi selv hadde vært med og startet. Årsaken bør være kjent: Vi hadde gjort mange forsøk på å få kirkesamfunnet til å forstå at den typen metoder som ble brukt for å forsøke å behandle en konflikt vi var en del av i egen menighet, er ødeleggende  – både for de involverte partene og for menigheten – uten å lykkes.

Vi har aldri vært gode til å late som…

Derfor kunne vi ikke fortsette som medlemmer eller ledere i et trossamfunn der vi ikke hadde tillit til lederne over oss. Med det som bakgrunn mente vi det ikke ville være godt for noen av partene om vi fortsatte.

Da vi valgte å slutte sist høst, var det nesten tre år siden de første anklagene mot meg – Tonje – ble verbalisert av en annen i menighetens ledergruppe. Utydelige, men forsterket av henvisninger til generelle karaktertrekk og at ”flere opplever det samme”. Etter hvert rammet anklagene også Dag, som pastor – blant annet fordi han er gift med meg. Vi tok selv initiativ overfor tilsynsmannen og ba ham få ting på bordet slik at vi kunne få til en dialog og rydde opp i det som eventuelt var å be om unnskyldning for. Prosessen som fulgte tilrettela verken for dialog eller opprydning. Til det var ting fortsatt for utydelig.

Det kunne stoppet der. Vi kunne forsøkt å forandre oss og bli slik noen ville at vi skulle være. Det var bare det at det ikke var så lett å få tak i hvordan det var…  Vi stod overfor en redusert menighet der en del hadde slutta – og oppga ulike grunner til hvorfor. Noe av det hadde med oss å gjøre. Andre oppga andre årsaker. Det er lett å tro at mye aldri ble sagt. Hva så med de som var igjen: Hvordan stilte de seg til oss? Kunne vi fortsette i menigheten – Dag som pastor og jeg ”beklageligvis” som bærer av noen ledergaver som helst ikke burde brukes? Vi hadde visjonen om denne menigheten sammen, og vi hadde gått hele veien fram til det punktet sammen. Hva skulle vi gjøre videre?  Hvordan skulle vi gjøre det? På hvilket grunnlag? Jeg opplevde meg fullstendig tilsidesatt – Dag og styret gikk sammen med en ekstern coach inn i en prosess for å finne en vei videre.

Parallelt med dette tok vi kontakt med frikirkens øverste ledelse – daglig leder og synodeformannen. Etter samtale med dem hjemme hos oss, klagde vi inn for presbyteriestyret metodikken og fem andre forhold vedrørende tilsynsmannens prosess. Dette ba synodeformannen oss om å gjøre – med beskjed om at synodestyret, som han leder, var ankeinnstans dersom presbyterie-styret/-møtet ikke behandlet saken tilfredstillende.

Hvorfor valgte vi å ta saken videre? Vi har sagt det før – og vi sier det igjen: I håp om at andre i framtida vil slippe å bli møtt slik vi ble. Ikke for å få noen oppreisning når det gjalt den behandlingen vi selv hadde blitt utsatt for. Den saken var tapt og vi skjønte at vi neppe kunne se hen til frikirken for å stable oss på beina igjen. En god veileder, egen livserfaring og evne til fokus, samt noen nære og kloke venner ble vår redning.

For i dag har vi det bra. Selvsagt ikke uten skrammer og fremdeles i sorg over at ting ble som det ble. Man er ikke uberørt av å få servert konklusjoner etter at alle andre får si akkurat hva de mener om en uten at en selv får anledning til å kommentere eller bli forelagt konkrete episoder. Som en veileder underveis understreket; Denne prosessen var egnet til å skape spøkelser på løpende bånd. Vi har mistet venner underveis og kjenner oss behandlet som spedalske. Men vi er rasjonelle mennesker som kommer oss videre – og vi vet i dag mer om hvem våre venner er. Det kjennes godt. Vi har mye å takke for. Kanskje nettopp derfor hadde vi det vi trengte for å gå en krevende vei.

Det hadde allikevel vært så mye lettere å la saken ligge, forlate menigheten i stillhet akkompagnert av noen fraser om at vi trengte en sabbatstid etter så mange år i tjeneste eller lignende.

Med æren i behold. Vi kunne til og med fortsatt som medlemmer  i frikirken – uten direkte kontakt med ledelsen. Da hadde jo ”verden” der ute sluppet å vite at vi hadde lidd nederlag…

Fristende. Vi trengte jo ikke bry oss om hva andre mente om oss?  

Vi valgte å stå fram i all vår svakhet, som de anklagede menneskene vi var.

Det ble gradvis mer offentlig at det finnes mennesker som har negative opplevelser med oss.  Som anklager oss i til dels sterke ordelag. Det går rykter som vi ikke kjenner oss igjen i og som vi på gode dager kan le av, men som vi også med beven erkjenner at mennesker som ikke kjenner oss, vil tro på.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker - f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker – f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Vi strever fremdeles med å forstå hva det er vi har gjort, for anklagene er ulne og ingen episoder skal nevnes fordi ingen vil stå fram med navn og sak…  For oss er det ikke problematisk at tilsynsmannen konfronterte oss med ting som kunne vært annerledes. Problemet er at de som mente noe negativt om oss med ett unntak – han som startet det hele – aldri måtte stå stå til ansvar for sin versjon. Og at dette er en metode tilsynsapparatet i frikirken er fornøyd med. Gunnar Johnsen hadde forståelse for at åpenhet kunne ”være vanskelig for noen” og mente vi også måtte forstå det – og at ingen konkrete episoder av den grunn kunne deles. Hvor ødeleggende det ble for oss å bli møtt med ulne, negative personlighetsbeskrivelser, har han ingen forståelse for. Så noe forferdelig galt må jeg ha gjort om vi skal tolke reaksjonene rundt oss. Eller enda verre: Min personlighet er svært krenkende for andre…

Hva tror dere ville vært lettest: Å trekke seg stille og rolig ut av det hele og håpe på at tiden leger alle sår… eller i det minste får folk til å glemme? Å holde seg på de arenaene der vi har venner og nøye oss med å leve livet i stillhet på våre arbeidsplasser, der vi underlig nok får positive tilbakemeldinger og anses som gode kollegaer. Til tross for at vi har vært der i etter hvert mange år. Hadde det vært det enkeste? Eller var det å ta den jobben vi brukte ett år på: Være konkrete i møte med ledelsen over oss i håp om at ikke flere i frikirken skulle utsettes for de samme metoder som rammet oss – og som vi etter hvert ble kjent med at folk før oss hadde gjennomlevd?

Vi har valgt sårbarheten. Og risikoen. For at noen konkluderer med at vi er konfliktmakere og bråkebøtter. Risikoen for at folk som leser det vi skriver, begynner å tenke seg nøye om og kommer på at de også har oppdaget en eller annen svak side med Dag eller meg som bekrefter at det nok stemmer det noen i Nedre Glomma Frikirke fikk erfare…  Risikoen for at noen vil mene å vite at vi har en skjult agenda og egentlig er ute etter å hevne oss på Gunnar Johnsen og frikirkens ledelse. Og ikke minst risikoen for å presse vår egen helse utover det vi egentlig tåler.

Kanskje har vi presset oss for langt, men vi opplevde at vi midt i denne personlige krisen, orket det andre ikke har orket; De som har ligget helt nede etter å ha tapt mot frikirkens ledelse. De finnes. Vi håper vi har kjempet litt for dem – og litt for de som ikke turde kjempe fordi de alltid har vært med i dette trossamfunnet og var så preget av den ”snille” kulturen som råder der at de avstod fra å si noe offentlig fordi det gjør man bare ikke. De finnes også. Og så er det de som har inngått en avtale om å holde fred etter at de sluttet. Vi har tenkt at vi som orker, får heve stemmen for alle disse i denne tiden. Men nå holder det. Dette blogginnlegget blir, så langt vi ser, det siste fra oss angående frikirkekultur og det kommende valget av ny synodeleder.

Vi er ikke i tvil om at noen har trukket de konklusjonerne vi egentlig frykter. Det er litt skummelt. Samtidig slår vi oss til ro med at det de kommer i kontakt med, er det vi har visst bestandig: Vi er ikke perfekte. Vi har noen sterke sider og noen svake sider. Gjør noen ting rett og har noen gaver vi bruker frimodig med en viss suksess. Gjør feil. Bommer. Misforstår. Har dårlige dager. Vi er kort sagt mennesker. Mennesker med behov for Guds nåde og inngripen i våre liv. Mennesker som forsøker etter ærlig evne å spille på lag med Gud når han – eller medmennesker – speiler oss og viser oss ting vi må gjøre opp.

Så lenge vi har ledet og forkynt – og vi gjorde begge deler lenge før vi begynte i frikirken – har vi fått tilbakemelding på at vi byr på oss selv. At vi er ærlige. Selvironiske. Vi har ikke skjult hvem vi er.

Det har aldri vært mer fristende å skjule seg enn i denne prosessen. Da nederlagene var et faktum.  I flertall. Vi har tapt på alle arenaer de siste par årene. Først – etter vårt syn – sammen med flere andre i egen menighet som vi ved å involvere tilsynsmannen utsatte for en prosess som ikke førte til noen godt – for noen. Dernest gjennom to runder i møte med presbyteriestyret. Avsluttende i møte med synodeformannen. Det er ingen ting i våre blogginnlegg i denne tida som vi ikke har forsøkt å få til dialog med frikirkens ledelse om i forkant. For oss er det å bruke bloggen som talestol, ikke et første valg. Det er et siste. Vi har gått ”hele veien”. Inkludert å be styret i egen menighet sammen med oss ta initiativ overfor presbyteriestyret for å evaluere prosessen i vår menighet – noe som inkluderer alles roller i den sammenheng, inkludert også menighetsstyrets og vår egen rolle. Det ville de ikke – de ville ”se framover”. Det valget bekreftet for oss at en beslutning om å forlate frikirken var eneste farbare vei framover for oss. Før vi takket av hadde vi – i hovedsak Dag, som ansatt (og med sitt daglige arbeid Oslo) – noen samtaler med frikirkens ledelse. Med få unntak på vårt initiativ. Etter at vi sluttet har det begrenset seg til et par telefoner. Ingen invitasjon til avslutningssamtale eller oppsummering. Ingen dialog om hvordan veien videre skulle se ut. Vi finner det underlig.

Vi burde sikkert trukket den konklusjonen at det er oss det er noe fundamentalt galt med. Vi er ubrukelige…

Det hadde vært så lett å la være å gå den den veien vi går nå…

Vi kan ikke gjøre det. Vi kan heller ikke la være å gjøre folk oppmerksom på gjeldende forhold rundt det kommende synodevalget, slik vi gjorde i vårt forrige blogginnlegg.  Noen takker oss for det – og støtter oss. De aller fleste i lukkede meldinger. De har det felles at de ikke orker si noe offentlig. Det har vi respekt for. Dette er krevende. For vi får kjeft. Igjen. I kommentarfeltet på fb får vi kritiske uttalelser om oss og det faktum at vi tar bladet fra munnen. Mener noe. Vi er ikke dummere enn at vi skjønner at de som sier noe, heller ikke er alene om å mene dette. Vi antar at mange som synes vi er plagsomme, er frikirkefolk. Av to grunner; Det kommer dem veldig nært. Det skaper et behov for å forsvare noen. Dernest fordi kulturen i frikirken, slik vi har lært den mer og mer å kjenne, i liten grad åpner for ærlighet og sårbarhet. Tar man til orde for andre menneskers begrensninger, er det negativt. Erkjenner man egen begrensning, er det et nederlag.

Vi velger nederlaget for egen del.

Og vi kommenterer de begrensingene vi kjenner til hos de tre kandidatene. På generell basis – ut fra det vi vet om lederskap og hva vi mener Kirke er. På ett område – personalbehandlingen, som vi også mener er svært viktig på generell basis fordi menighet først og fremst er organisme og ikke organisasjon – uttaler vi oss med utgangspunkt i egen erfaring pluss offentlig kjent formell kompetanse hos kandidatene. Gunnar Johnsen er den eneste av de tre kandiatene som ikke har noen formell kompetanse innen personal- eller relasjonsbehandling. Vår erfaring er at Gunnar Johnsen heller ikke vil eller tør erkjenne egen begrensing på dette området. Vi anklager ham ikke for å ha begrensninger. Det har vi alle. Begrensninger er i seg selv ikke et problem. Det er menneskelig. Et problem blir det først når man ikke erkjenner egen begrensning og søker hjelp eller overlater det som skal gjøres til andre som evner det man selv ikke kan. Ikke minst i personalsaker har manglende erkjennelse av begrensinger fått alvorlige konsekvenser for pastorer/ledere og menigheter i vårt trossamfunn. Vi er blant dem.

Utover det kommenterer og stiller vi spørsmål rundt det de tre kandidatene sier om seg selv – eller har sagt om seg selv tidligere. En av våre kritikere mener vi ”omtaler navngitte personer negativt, uten at de har mulighet til å kommentere.” Vi nekter ingen å kommentere; Bloggen vår både kan og bør kommenteres. Gjerne i kommentarfeltet. Gunnar Johnsen og andre må gjerne argumentere for hva slags metode han bruker i arbeidet med konflikter. Hvordan han forsøker å ta vare på både pastor, pastors familie og menigheten for øvrig i en konfliktsituasjon. Så langt har ledelsen i frikirken stort sett valgt å ikke kommentere. Det er det mye makt i. De kunne sagt mye mer enn de har gjort uten å bryte den taushetsplikten de gir inntrykk av å respektere. Men frikirken ser ut til å ha hemmeligholdelse som en verdi. Når vi har strøket noen av kommentarene på fb, slik det også har blitt påpekt, er det fordi de ville krevd svar som ikke burde være offentlige. Noen av disse har vi besvart i lukkede meldninger.

Dernest mener vi utsagnet om at motparten er forhindret fra å kommentere det vi skriver, er å snu ting på hodet: Det er vi som kommenterer det de har uttalt om seg selv. ”Det er en verdifull tjeneste han ønsker seg”, sier Bibelen om de som stiller seg til disposisjon på lederplan i Kirken (1. Tim. 3.1). Uttalelsen følges opp av forventinger til de som vil være ledere. Derfor må alle de tre det her gjelder, være forberedt på at den egenpresentasjonen de stiller til valg på, blir vurdert – og kommentert. Vi opplever at frikirken er fremmed for kampvoteringer; vanligvis har man bare de kandidatene man trenger og stoler på at valgkomiteen har sikret at de som står på valg – enten det er lokalt eller sentralt – er utmerkede kandidater.

Når alt det er sagt;
Dere som mener vi har gått til korstog mot Gunnar Johnsen: Ser dere ikke at det er oss selv som taper mest på det vi gjør?  Når vi setter fingeren på våre negative erfaringer med tilsynsmannens personalbehandling, forteller vi jo samtidig, enda en gang, at vi er blant de det har vært tilsynsmannssak mot.

Tror dere det er lettvint og uten kostnader å gjøre det? At vi synes det er lystbetont? På ingen måte.

Vi kunne latt være. Skulle egentlig gjerne forvunnet i all stillhet. Ingen ville anklaget oss for det når de etterhvert begynte å lure på hvor det ble av ”han som var pastor i Nedre Glomma Frikirke og kona hans”? Noen ville kanskje til og med lagt til; ”De som var så profilerte en gang…?”
Etter så mange år i tjeneste ville de fleste – antagelig uten å stille plagsomme spørsmål – forstått at vi hadde behov for å gjøre noe annet. Trekke inn årene. I hvert fall for en tid.

Men vi kunne ikke.

Vi er nemlig så dårlige på å late som. Og elendige på å lyve…

Med dette skal frikirken få forberede seg på synodeledervalget uten videre innblanding fra oss.

Tidligere blogginnlegg som berører eller handler om konflikten:
I kronologisk rekkefølge (det eldste øverst)

Elsket
En lysning i skogen
Nyttige investeringer
Gjødsel og kniping
Retreat
Heiedagen
Vi takker for oss i Frikirken
Konfliktvegring i Frikirken?
2013 fra A til Å
Lesset ned med forventinger
Hvileskjær
Om masker og smil
Tydelig tale
Den livsfarlige metoden
Ny leder i Frikirken

Reklamer

Ny leder i frikirken.

På dagen ett år etter at den katolske kirkes kardinaler valgte pave Frans til sin leder, og dagen etter at grasrota i Tunsberg Bispedømme fikk sin favorittkandidat som kommende biskop, lanserte den Evangelisk Lutherske Frikirke sine tre kandidater for den øverste lederstillingen i trossamfunnet. Det kommer neppe til å stige hvit røyk fra noen piper på synodemøtet (Frikirkens «generalforsamling») i november, men forhåpentligvis vil den nye lederen klappes inn og kjenne varmen og støtten fra de delegatene som skal velge ham.

bildeVi er dessverre ikke blant dem. Det kan hende vi er glad for det når dagen kommer. Eller lei oss. Det kommer helt an på hvem som blir frikirkens neste synodeformann. Mange i frikirken vil nok i denne tiden mene at vi verken burde uttale oss eller høres på når det gjelder det kommende valget. Har man meldt seg ut, mister man nemlig ikke bare den formelle stemmeretten i trossamfunnet. Erfaringen vår er at man ikke lenger er verdt å lytte til; ”Dere har jo slutta,” har vi blitt fortalt. Det har vi, men vi er fremdeles opptatt av framtida til denne kirken som vi var en del av i nesten femten år og ennå er glad i. Og vi er genuint opptatt av hva slags ledelse den vil få framover.

Arnfinn Løyning har vært synodeformann i femten år når han trer av til høsten. Han har vært en inspirator som har favnet mange. Det er mye godt å si om ham, selv om han dessverre ble en av de lederne vi ikke lenger kunne ha tillit til da vi forlot trossamfunnet sist høst.

Arnfinn Løyning har hatt hele sin tjenestetid i frikirken – fra han var sytten år. Den eneste kulturen han har kjent fra innsiden, er frikirkekulturen. Alle de tre kandidatene som nå stiller til valg, har en bredere bakgrunn enn det. Det tror vi frikirken vil være tjent med i årene som kommer.  Bred bakgrunn vil tilføre frikirken noe den trenger. Mer avgjørende er allikevel spørsmålet om hva slags kultur de tre kandidatene vil bidra til å bygge? I hvilken grad fremmer kandidatene feks. et utadrettet, åpent, inkluderende og autentisk fellesskap?

Vi tror frikirkefolket fremdeles vil trenge en leder som kan inspirere. Hvem av kandidatene kan det? Vi vil ikke svare, men vil reise dette og noen flere spørsmålet vi håper også de som skal stemme i november, vil stille seg. Slik vi ser det, er det ikke nok at den kommende synodeformannen har visjoner og drømmer for frikirken. Trossamfunnet vil trenge en leder som også kan tegne ut drømmene, engasjere mennesker og motivere dem til å leve ut visjonene.

Noen vil sikkert i tiden fram mot valget stille spørsmål som går på teologisk ståsted. Vi har tillit til at valgkomiteen har kommet fram til tre konservative, bibeltro personer. Slik vi ser det, bør de som skal velge, like gjerne spørre seg hvor de tre kandidatene selv henter sin inspirasjon fra? Presentasjonen i frikirkens organ, Budbæreren, sier lite direkte om det.

Mange i frikirken har, helt siden midten av nittitallet, hentet mye inspirasjon – både til forståelsen av menigheten som misjonalt fellesskap og lederskap – fra Willow Creek og konferansene de arrangerer i USA og her i Norge. Gunnar Johnsen på sin side, har vært tydelig i spalten ”innspill” i Budbæreren, som presbyterieformennene deler på å skrive, om at han ikke har noe å lære på GLS (Global Leadership Summit), som arrangeres av den sammenhengen hvert år. Han kjente enda til ”motviljen vokse i seg” bare ved å se brosjyren for GLSen i 2012, og han var nøye med å understreke at han aldri hadde deltatt på dette arrangementet. På tross av manglende egen erfaring var det altså så viktig for ham å advare mot det, at han brukte sin tildelte spalteplass i Budbæreren til det.

Vi vil tro at det er vanskelig for de av frikirkens pastorer og andre ledere som i årevis har hentet  tungsveiende inspirasjon fra nettopp Willow Creek, å velge en synodeformann som ikke bare er avventende eller skeptisk til denne sammenhengen, men som virkelig har lagt breisida til når det gjelder å være negativ. Med hans egne uttalelser om hva som har formet hans tro og hvilke forbilder han har, som bakteppe, blir denne aversjonen mer forståelig for oss.

Det er ingen hemmelighet at vi sluttet i frikirken etter at Gunnar Johnsen, som var vår tilsynsmann, ledet en prosess med utgangspunkt i en konfliktsituasjon i vår menighet. Det vil derfor heller ikke overraske noen at vi anser han som en lite egnet kandidat til vervet som frikirkens øverste leder. La oss derfor understreke det vi gjennom hele denne prosessen har gitt uttrykk for og som gjelder Gunnar Johnsens gode sider: I den tiden nyplantingen Nedre Glomma Frikirke ble etablert, var han en god tilsynsmann for oss. Han var fleksibel og pragmatisk når det gjalt de formalitetene det var bruk for i den prosessen. Videre er han dyktig når det gjelder å se hvordan kirken kan og skal fungere i dagens samfunn. Han er imidlertid ikke den eneste av de tre kandidatene som er god på dette feltet. Og han er etter vårt skjønn ikke god nok på det siste spørsmålet vi mener delegatene til synodemøtet må stille seg: 

Hva slags kompetanse har kandidatene på relasjonsbehandling?  Mens Gunnar Johnsen ikke har noen formell kompetanse på dette feltet, har både Erhard Hermansen og Jarle Skullerud de seinere årene tillegnet seg relativt mye formell kompetanse og erfaring når det gjelder personalledelse og generell behandling av mennesker, i følge Budbæreren. Deres åpenhet i forhold til egen tilkortkommenhet og personlig tro, tyder også på at de vil kunne lede frikirken og møte mennesker med varme og ekthet. Dette bør velgerne merke seg – og la veie tungt når de bestemmer seg for hvem de tror er best egnet til å lede frikirken i årene som kommer. Så lenge ting var friksjonsfritt i vår menighet, var Gunnar Johnsen en tilsynsmann det var godt å samarbeide med. Når relasjonelle utfordringer dukket opp, viste han, slik vi ser det, at han ikke hadde verken formelle eller naturlige ferdigheter på området.

Uavhendig av våre erfaringer med Gunnar Johnsen som tilsynsmann, tenker vi – etter å ha lest presentasjonen av alle de tre kandidaten i Budbæreren – at han er en helt annen type kandidat enn de to andre: Jarle Skullerud og Erhard Hermansen viser seg som åndelige ledere, mens Gunnar Johnsen framstår som en mer politisk leder. Vi synes egenpresentasjonen hans tyder på at det er det han ønsker å være, også. Hans selvpresentasjon i Budbæreren får oss i tillegg til å tvile på om han har den åndelige tyngden den må ha som skal være åndelig leder . Og det tror vi at vi ville ment selv om vi ikke hadde hatt de negative personlige erfaringene med ham som vi har.

Vi vil følge prosessen framover med spenning. Vår bønn er at frikirken skal få en klok leder som evner å jobbe i team med andre medarbeidere,  og som har mot både til sårbarhet og tydelighet i en tid da begge deler trengs.

Den livsfarlige metoden…

Jeg har vært naiv. Det skjønner jeg nå. Jeg har nemlig alltid trodd at dersom noen skal konfronteres med andre menneskers misnøye med noe en har gjort eller sagt, er det en selvfølge at man får vite hva det er snakk om – og hvem som har opplevd seg krenket eller synes samarbeidet er krevende el.l. Sånn er det visst ikke…

Det er med undring og økende tristhet jeg har oppdaget at ofrene for en behandling som er helt motsatt av dette, er mange. Altfor mange. Historien på TV2s nettsider sist uke om den svenske sosialarbeideren Lasse Persson, som tok livet sitt i juni 2010 etter krenkende behandling på sin arbeidsplass, er den mest tragiske – foreløpig. Persson ble beskrevet som en arbeidsglad, omgjengelig og dyktig kollega og medarbeider før han et knapt år tidligere ble underlagt en ny leder – og problemene begynte. Samboeren anmeldte to av sjefene hans i etterkant av selvmordet. Blant anklagepunktene var  at ”han fikk beskjed fra sjefene sine at han hadde fått mange klager fra kunder og partnere, men aldri fra hvilke, slik at han ikke kunne forsvare seg”.  Nå er sjefene hans dømt for forholdet.

Hva slags mennesker er det som ikke forstår at det er ødeleggende for et menneske å bli konfrontert med klager eller misnøye uten at saken er konkret, slik at den faktisk kan følges opp? Tydeligvis mange – og en del av dem har både makt og boltreplass.

Bibelen inneholder kloke råd for hvordan vi skal leve sammen. Når det handler om vanskelige mellommenneskelige forhold, har Jesus klare og tydelige anvisninger. ”Dersom din bror gjør en synd (mot deg), så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd”, lærte Jesus sine disipler i Matt 18,15. Tidligere skal han i, følge samme evangelieforfatter, ha sagt det slik: ”Om du bærer  offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge og gå først og bli forlikt med din bror” (Matt 5, 24).

Beskjeden er ikke til å ta feil av: Vi må snakke med hverandre om det som oppleves vanskelig. Tror eller vet du at noen har noe imot deg, er løsningen å spørre eller aktivt rydde opp i forholdet. Få til en dialog! Har du noe å anklage andre for, må du snakke med vedkommende. Ikke om. Kanskje sammen med noen om du synes det er vanskelig, men aldri ved å overlate til en annen å overbringe et anonymisert budskap.

På dette punktet er Bibelen og alt jeg har lest om konflikthåndtering helt på linje. Også fordi det er umulig å følge opp og gjøre noe med det som ikke er konkret og håndgripelig. Den som anklages får verken mulighet til å forklare sin side av saken – eller mulighet til å be om unnskyldning dersom en erkjenner at det ble gjort en feil og at anklagene er betimelige. Målet må jo være å få endret situasjonen, bedre relasjonene eller rydde seg ut av samarbeidet på en best mulig måte?

Jesu løsning var en trinnvis plan (Matt 18, 15-17): 1) Snakk med vedkommende alene. Hører han på deg, har du ”vunnet din bror”. Gjør han ikke det skal du 2) ta med deg en eller to andre for å snakke med ham. Hjelper ikke det, skal du 3) holde avstand. Med andre ord; Gjør det du kan for å rydde opp i relasjonen. Får dere det ikke til, må dere gå hver deres vei. Ryddig, tenker jeg. Ved vage meldinger av negativ art der mottageren verken vet hva han skal ha gjort eller sagt som er kritikkverdig, eller får vite hvem og eventuelt hvor mange som er bærere av disse anklagene, skjer det lite annet enn at mennesker ledes ut i dyp depresjon. Slik det skjedde med Lasse Persson.

Fordi resultatene av denne praksisen er så skadelig, er det trist å oppdage at den bibelske undervisningen legges til side av mange kristne ledere. Det er visst ”snillere” å unngå enhver form for konfrontasjon. Anklagere skjules fordi det kan være vanskelig for dem å stå fram, har vi fått høre. Av samme årsak oppgis vikarierende grunner for å skvise folk ut av tjeneste. Vi har de siste månedene fått del i flere urovekkende historier der formlueringer omtrent som denne, går igjen: ”Det ble sagt at flere var misfornøyd med meg/oss, men vi fikk vite lite om hva det gikk på og ingen ting om hvem det var som var misfornøyd.” Etter å ha lest om Lasse Persson er jeg takknemlig for at ikke flere har gått den veien han gikk, selv om prisen har vært høy for mange.

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger - også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen...

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger – også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen…

Høsten 2012 ble vi – som vi skrev om i et tidligere blogginnlegg (1.12.13) – utsatt for slik behandling i vår menighet. ”Noen” var misfornøyd med måten vi – først og fremst jeg  – var på. Hvem ”noen” er, må vi med noen unntak, bare gjette oss til. Jeg vet heller ikke hvor mange ”noen” er. Hva de var misfornøyd med, er fremdeles stort sett uklart. Tilsynsmannen for menigheten, som ikke er en del av menigheten til daglig, men ansatt sentralt i det kirkesamfunnet vi var en del av, ble invitert inn for å få ting på bordet slik at vi kunne rydde opp i situasjonen. Dessverre gjorde han et stykke arbeid ingen i den menigheten vi etter hvert så oss nødt til å forlate, har grunn til å være fornøyd med. Da han etter noen – vi vet ikke hvor mange – samtaler med folk i menigheten, skulle ta saken opp med meg og oss, nøyde han seg med å gi beskjed om at det ”hadde tegnet seg et bilde” av hvem mennesker rundt meg oppfattet at jeg var. Dette ble formidlet i runde ordelag. Ingen håndgripelige eksempler kom på bordet, ingen navn skulle nevnes, og vi ble ikke gitt anledning til å forklare oss for noen.

Både Dag og jeg er preget av det vi har vært igjennom, men vi har ikke endt opp som to ødelagte mennesker. Det er ingen selvfølge, men det er flere grunner til vi ikke kommer til å gå dukken. En årsak er et nettverk av mennesker som kjenner oss godt og har bidratt med tilbakemeldinger som har skapt en slags balanse og hjulpet oss til å holde hodet over vannet. Vi har heller ikke hatt hele livet vårt, verken når det gjelder omgangskrets eller tjeneste, knyttet til menigheten. Jeg var ulønnet medarbeider med hundre prosent jobb et annet sted, der jeg trives. Dag var deltidsansatt i menigheten og har i hele den vanskelige perioden hatt det meste av arbeidstiden sin på en profan arbeidsplass. Det tror vi har reddet oss.

Derfor er vi skremt ved tanken på at mange heltidsansatte i kristen sammenheng utsettes for den måten å møte mennesker og menigheter på, som vi ble utsatt for. Pastorer og andre fulltidsarbeidere isoleres, forlates – og herjes med. ”Det er slik vi gjør det,” sa tilsynsmannen for menigheten vår da vi konfronterte ham med at metoden hans ikke fungerte. Han har så vidt vi vet, ikke endret syn på det.  Og han er altså ikke den eneste som mener den metoden er funksjonell. Veien ser ut til å være banet og klar for at andre må finne seg i – når dagen kommer da noen har noe å klage på dem for – at disse får gjøre det helt anonymt og slipper å stå til ansvar for hva de mener og tenker. Tilbake står pastoren, menighetsarbeideren eller misjonæren – som problemet, bundet av taushetsplikten og overlatt til seg selv fordi han ikke kan snakke med noen i det fellesskapet han eller hun er en del av.

Min tabbe – og Edvardsens…

Jeg er så heldig at jeg jobber på skole som bygger på kristne verdier. Jeg kjenner ofte på stolhet over være en del av et raust kollegium som strekker seg langt med elevene og tar den dugnadsjobben det er å få husvertordningen til å gå i hop slik at våre 130 internatbeboere kan ha en trivelig hverdag. Vi er ikke alene om å bety en forskjell i menneskers liv. Jeg kan ramse opp mange – menigheter, institusjoner, organisasjoner, familier og enkeltmennesker som er gode representanter for den Jesus de tror på og ønsker at folk flest skal oppfatte som raus, omsorgsfull, tilgivende og god.

Men innimellom blir jeg skikkelig flau over å ha kristen-etiketten hengende ved meg… Som når jeg leser at Rune Edvardsen, det velsigna mennesket, må be styret og støttespillerne til misjonsorganisasjonen Troens bevis, som han leder, om tilgivelse fordi han åpent framstod som Arbeiderpartivelger under valgkampen i høst.  Sånt gjør man nemlig ikke ustraffa i visse deler av det såkalte kristen-Norge. Anslagsvis 400 faste givere har sluttet å støtte det flotte misjonsarbeidet som denne organisasjonen driver verden over fordi ”lederskapet” ( = Rune Edvardsen) ”opptrer tvilsomt”. Hadde det ikke vært fordi jeg selv har opplevd noe som ligner, hadde jeg trodd det var tull…

Da jeg jobbet i Normisjon – den gang det het Indremisjonsselskapet –  ble jeg årsak til at den organisasjonen mistet flere givere. Saken var denne: En av mine kollegaer sluttet i jobben og skulle få sitt siste lønnsoppgjør inn på konto. Akkurat denne gangen ble det gjort en manuell feil ved regnskapskontoret, og da han ringte kontofonen sin – det var sånn vi gjorde det da – fikk han opplyst at det hadde kommet inn en sum som var akkurat ti ganger så stor som den skulle vært.

Min ekskollega var en humoristisk mann som raskt sendte en mail til regnskapskontoret og takket for ”den rause fallskjermen” han hadde fått i anledningen av at han gikk over i en annen stilling. Omtrent samtidig som han besørget at det overskytende sporenstreks kom tilbake dit de skulle…

Meldinga hans kom også meg for øre, og jeg lo godt og lenge. Og så tenkte jeg at dette var en sak for Hugin & Munin – humorsiden i avisen Vårt Land. Det skulle jeg aldri ha tenkt. Saken havnet i avisens spalte – for øvrig meget snilt behandlet. Kollegaen som sluttet ble nevnt ved navn, men regnskapskontorets medarbeider ble skånet. Ingen visste at jeg var kilden.

Så begynte kjøret…  Gjennom brev og telefoner gjorde folk det klart: Når indremisjonsselskapet brukte gavepengene til slike fallskjermer, ville de – den ene etter den andre – melde om at de nå sluttet å gi penger til arbeidet. Med et brak fikk det opp for oss at det rundt omkring i Norge fantes et anseelig antall lesere av avisen som tok humorspalten på ramme alvor. Regnskapssjefen fikk nok å gjøre med å forklare, og organisasjonsbladet måtte gå ut med beskjed i fete typer om at Hugin & Munin ikke måtte tas seriøst: Hele saken var en morsom feil som selvsagt var ryddet opp i for lenge siden.

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen...

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen…

Omtrent da innså jeg at det var på tide å krype til korset. Min kanossagang gikk via nærmeste blomsterbutikk, og medbragt røde roser til alle på regnskapsavdelingen bekjente jeg min synd. Regnskapssjefen forstod at dette var helt utilsiktet og møtte meg med både tilgivelse og et smil. Så enkelt var det ikke for den hittil ukjente damen som hadde trykket på feil tast… Hun smilte ikke. Hilste heller ikke på meg så lenge hun levde, om sant skal sies.

Den gangen lærte jeg noe viktig. Overvurder ikke norske kristne når det gjelder deres sans for humor eller noe annet, for den saks skyld. Derfor hadde jeg nok aldri turt det Rune Edvardsen gjorde i høst. Om jeg hadde ledet en misjonsorganisasjon og stemt Arbeiderpartiet, mener jeg. Til det er rett og slett mangelen på klokskap ”der ute” altfor stor. Men jeg beundrer ham dypt. Både fordi han ikke lar seg sette i bås. Og fordi han, når det gikk så gæli som det gjorde, var mann nok til å be om unnskyldning. Jeg mener allikevel – svært sterkt –  at det siste skulle vært totalt unødvendig.

Hvileskjær…

Melankolien kan lett ta tak sånn rundt nyttår når sånne som jeg skal tenke seg gjennom alt som har vært. Vi som er sånn skrudd sammen at vi skal lære noe av hvert eneste lille pust her i livet, mener jeg…

På sett og vis misunner jeg den gamle mannen Allan, som vi så i filmen om ”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forvant” for noen dager siden og fremdeles humrer over. I god Forest Gump-stil lot han livet komme og gå uten nevneverdig refleksjon… I tillegg hadde han flaksen på sin side. På den annen side er jeg takknemlig til mine foreldre som mer eller mindre bevisst plantet noen verdier i meg som gjør at det er komplett umulig for meg å ikke tenke, notere og henge meg opp i hva vi kan hente ut av de erfaringene livet byr på til enhver tid. Eller kanskje har det mest med personlighet å gjøre? Vekst er uansett et kjernebegrep…

Slik sett er uka rundt nyttår alltid en ufordring for meg. Gemalen henger med så godt han kan. Også han er opptatt av hvilken kunnskap vi kan hente ut av det livet byr oss, men han evner nok bedre å la deler av det fare hen og la gå enn jeg. Ikke minst det som oppleves negativt.

Men omsider kommer også jeg i havn – og så bretter vi opp ermene og er i gang med et nytt år.

Vi skal altså ha minst et halvt år med det kristne amerikanerne kaller en ”sabbatical”. Jeg liker det ordet for pause. Noen ord er det ekstra svung over, liksom, og dette er ett av dem. Sabbatical! Egentlig henspiller det på den bibelske sabbaten, der den syvende dagen var en hviledag, og jorden skulle få hvile uten at noe ble dyrket på den hvert syvende år. Med andre ord noe mer sakralt og tilbaketrukket enn det en sosialpedagigisk rådgiver i videregående og en leder i nærlingslivet kan få til, men dog – når det gjelder organisert menighetsliv har vi altså ingen planer for det neste halvåret…

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte - og nyte utsikten - en tid framover.

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte – og nyte utsikten – en tid framover.

Det kjennes godt. Og litt fremmed. Vi har tross alt satt oss selv i en kontunuerlig situasjon der forpliktelsene har vært mange siden lenge før vi gifta oss.  Det har vi hatt stor glede av! Det å trives med oppgaver og engasjement betyr ikke at det ikke iblant er riktig å sette et komma – eller et punktum før noe nytt. I to, tre år har vi snakket om behovet for et lengre hvileskjær, men har ikke sett for oss at det var mulig på et par år enda –  og så ble vi altså puffet uti det. Ikke helt planlagt, men faktisk ganske deilig. Jeg sjekket akkurat kalenderen vår, og når det gjelder kvelder og helger er den merkelig tom for oss begge framover. Det er en ny situasjon – ikke minst for Dag, som har kjørt et tøft og displinert løp. Akkurat nå oppleves en mer glissen kalender bare inspirerende.

”Det passer jo aldri”, synes jeg å høre ganske ofte. Og så utsetter vi nødvendige valg eller det vi der og da anser som relativt unødvendige ønsker. Som det å ta en pause fra selvpålagt ansvar og forpliktelser. Allikvel er det uten tvil et klokt valg å stoppe litt opp i blant. Det er jeg overbevist om – uansett foranledning. ”Ingen ting er så gæli at det ikke er godt for noe,” pleide mora mi å si. Det er jammen sant.

Jeg har i årenes løp sett mange eksempler på at folk som skulle ha en pause fra et eller annet, opplevde den så bekvem at de aldri har kommet på banen igjen. Kanskje ble det med dem som med en del som til slutt – etter å ha stått imot i lengre tid – blir sykemeldt. Når de så endelig roer ned, kommer det mer i samme pakka – av smerter, slitenhet og depresjoner. Faren er der for oss som er vant til å stå på i frivillig arbeid, også. Når vi roer ned for å sette fokus på litt annet, slik vi skal nå, overmannes noen ikke bare av den gode opplevelsen ved å ha mer fri, men også av slitenhet og kan hende en slags latskap en ikke har gitt rom på mange år? Vi vet at det er lett å bli selvopptatt når en ikke lenger har påtatt seg ansvar for noe.

At man vet om grøftene det er mulig å falle i, gjør selvsagt risikoen for å falle i dem, mindre, men det fjerner den ikke helt. Vi er allikevel ganske trygge på at vi ikke har lagt inn årene for godt når det gjelder engasjement utenfor egen nesetipp og navle. Denne pausen skal fylles med mer enn TV-serier og sofakroken. Vi skal gjøre noe av det vi har forsømt ved å la menigheten være førsteprioritet i ett og alt. Det handler om litt kultur – og en del mennesker. Ikke minst er dette en slags konsolderingsfase for Dag og meg – i fellesskap med Gud. Hvordan kan vi styrke vårt personlige forhold til ham nå? Hva ønsker han for oss framover?

”Du er ikke uunnværlig som min tjener, men som barnet mitt er du umistelig,” skrev Sølvi Hopland i en sangtekst en gang. Den tekstlinjen har fulgt oss i mange år. Selv om våre – og alles – bidrag i samfunnet, det være seg menighetsarbeid eller andre ”små ting gjort i kjærlighet”, er viktige for å forandre verden, er vi ikke uunværlige. Derfor stopper vi opp med god samvittighet. For først og fremst å være… Guds barn, hverandres beste venner og kjærester, noens slekting, noens venner, noens kollegaer…

Lesset ned med forventinger…?

Så er det her. Året 2014. Som en venn skrev på sin facebookside; «lesset ned med forventinger» fra første stund…

For ett år siden på denne dagen, skrev jeg dette på bloggen: «Hadde jeg visst hvordan 2012 skulle bli, er jeg redd jeg hadde nekta plent og dratt i håndbrekket for tolv måneder siden. Men nå er vi gjennom… Med sår og skrammer, riktig nok, men også med noen velsignelser jeg ikke ville vært foruten. På den bakgrunn er det jeg våger å ønske 2013 varmt velkommen.» Og så fortsatte jeg med noen refleksjoner rundt tematikken «gleden ved å bygge sandslott».

DSCF5391

De som har fulgt litt med på livet vårt det siste året – f.eks her på bloggen – vet at 2013 ikke akkurat ble noe jubelår. Den varme velkomsten til tross. Den ble forresten både verbalisert og ment vel vitende om at det lå noen utfordringer og ventet på oss. Det var både synlige og usynlige skjær i sjøen foran oss, for å si det slik. Det har vært en krevende manøvrering…

I skrivende stund føles det som om gleden ved å bygge sandslott har blitt testet til beinet i det året vi nettopp har forlatt. Sannheten ved inngangen til et nytt år er at jeg frimodig tenker at jeg – og vi – har bestått den testen. «Hvis du lærer av nederlagene dine, har du egentlig ikke tapt» sier Zig Ziglar. Det samme gjelder nok om man beholder gleden ved å bygge sandslott. Eller kommer til den konklusjonen at skal man komme videre her i livet, må man rydde seg ut og «flytte». Førjulsdagene ga oss god anledning til det i forhold til menigheten. Familiegudstjeneste med julevandring der Dag og jeg ble takket av søndag før jul, tror vi ble en god opplevelse for alle parter. To dager etter det møttes en god gjeng fra menigheten hjemme hos oss – tradisjonen tro – for fellesskap rundt grøtbollen og julebudskapet. Det var både vemod og lettelse knyttet til å lukke døra da de gikk… Vi ber om at de skal lykkes i å utvikle menigheten videre – mens vi ikke er uten forventinger til det vi selv går inn i.

Hvis noen spør oss hvordan året er ble, er kortversjonen denne: Tøft! Ett ord er aldri hele sannheten. Jeg har bladd meg gjennom minner, personlige notater og blogginnlegg fra året som har gått, og jeg konstaterer at gledene har vært mange. Tøffe tider har nok lært oss å glede oss mer, ta mer vare på hverandre og være flinkere på å gjøre hyggelige ting sammen. Det er med andre ord fremdeles «honning i ethvert kadaver».

Nettopp derfor føles det ikke så skremmende å ønske 2014 velkommen, heller. Selv om jeg ikke er helt med når facebookoptimistene erklærer at «det blir et supert år». Vi får nå se da…

Konfliktvegring i frikirken?

Ikke overraskende tok Vårt Land sist onsdag tak i beslutningen vår om å forlate frikirken. (Last ned pdf her)  Det gjorde de på sympatisk vis. Ingressen bar bud om at vi på vei ut “beskylder toppledelsen i Frikirken for konfliktvegring”. Vi ville nok vektet det litt annerledes; manglende kompetanse på konflikthåndtering er ett av våre seks uttrykte, kritiske punkter.

Fungrende synodeformann Arvid Hunemo mener det er kultur for debatt og god konflikthåndtering i frikirken, men at det er formelle årsaker til at at synodestyret (“hovedstyret”) ikke kan behandle saken vår. Det siste er et problem for seg – om det første kan dette sies: Arvid Hunemo har møtt oss med mye velvilje. Vi tror ham når han sier at han ønsker å bidra til en kultur der ting ikke feies under teppet.

Arvid Hunemo er ikke den eneste i frikirkens ledelse som ønsker dette, men ledelsen  ser ikke ut til å stille spørsmål ved om det gjeldende regelverk for tilsyn er godt nok.  Så langt har flere – som Arvid Hunemo – konkludert med at regelverket hindrer dem. Og det “teflonbelegget” gjør at vår kritikk ser ut til å prelle av. Det gjør oss engstelige. Vi håper det finnes mot hos noen til å slutte å anse disse reglene som “hellige”.

Vi har fått mange skulderklapp den siste uka. Det har gjort godt. Vi har også fått mange lukkede mailer med antydninger og historier fra mennesker – kjent og ukjente – som er glad for at vi har satt ord på noe som ser ut til å være et stort problem. Ikke bare i det kirkesamfunnet vi nå forlater, men også i andre trossamfunn og organisasjoner. Selv har vi et vennepar – også de pastorpar – som forlot frikirken fire år før vi nå gjør det.

Det er ingen enkel beslutning å forlate en menighet en selv har vært med på å plante. her fra NGFs 5-årsmarkering i mars 2012.

Det er ingen enkel beslutning å forlate en menighet en selv har vært med på å plante. Her fra NGFs 5-årsmarkering i mars 2012.

Få av disse har orket å si noe offentlig. Eller de har møtt en uoverskridelig mur av kristelig snillisme der man ikke konfronterer ledere.  De fleste har vel hatt nok med å komme seg på beina igjen. I den prosessen har de vært stille – og ute av syne. Og da har vel noen pusta lettet ut; det ble ikke bråk av det.

Det er nettopp derfor vi bråker litt nå…

Vi håper frikirken slutter å være en «snill» kirke. Vi håper den skal bli sterkere på relasjonsbehandling. På empati. På å behandle mennesker med respekt. På habilitet. På å ta utfordringene i egne rekker på ramme alvor.

Vi håper ikke vi forgjeves har «bannet i kjerka»…