Samle solstråler…

Vi har en ”krok” på hytta der vi lett lander når det bare er oss. To gjester til er det plass til, men er vi flere, blir det fort trangt. Det var der vi satt etter at pinsegjestene hadde dratt videre mot andre avtaler, og vi akkurat hadde rukket å klippe gresset før regnet kom. Kvelden før hadde vi sittet lenge rundt langbordet, nytt god mat og vin og snakket; seks venner som tilbragte mye tid samme i yngre år, men som – mest av geografiske årsaker, om jeg kan kalle det det – ikke hadde møtt hverandre sånn på mange år. Mye vann har rent i havet i de årenes løp, men det er gode bånd som binder oss sammen.

Og så sa Dag plutselig, etter lang tids stillhet, mens blikket hvilte på det tomme langbordet nedenfor oss; ”Denne vinteren har vært annerledes. Fin….” Jeg skjønte hva han mente før han fortsatte; ”Vi har hatt så fine samtaler og måltider med mennesker vi ikke har sett på lenge – og gjort alvor av snakket om at joda, vi skal ta en tur… Det er jeg glad for.”

Det var i fjor høst vi erkjente et par ting om oss selv. For det første at vi lett endte enten hjemme eller på hytta i helgene og sjelden dro på besøk eller på sånne weekenden-i-Barcelona som vi leser om på facebook. Vi konkluderte fort med at vi ikke nødvendigvis savnet storbyweekender – og at vi, fordi vi jobber en del helger, kjenner det godt å legge lista lavt de helgene vi har fri. Dernest at det lett ble med praten når det gjaldt å planlegge tid med andre enn de aller nærmeste vennene. Den praten ga vi dessuten et navn; Vi juger jo. Egentlig litt for ofte når vi sier at ”vi skal få til” noe eller ”ta oss en tur”…

Det siste har gjort oss litt mer bevisste på hva vi sier – i tillegg til at vi faktisk har planlagt og gjennomført noen besøk og invitasjoner litt utenom skjema denne vinteren og våren. Vi fikk endelig bestilt de ikke-jobb-relaterte flybillettene til Trøndelag, vi dro til Danmark 17.mai-helga, og vi har sittet ved bålet og snakket om livet med han som inviterte til en kveld rundt bålet sikkert uten at han trodde vi kom til å ta han på ordet. Og nå kom altså ”trønderne” til oss, på hytta, på vei for å plukke opp sin eldste etter endt skoleår litt lenger sør.

Alt sammen dyrebare møtepunkt. Vi kommer ikke til å renne ned dørene hos hverandre i framtida, men vi har heller ikke gjort timene sammen til mimrestunder over det som var en gang. Vi har delt litt liv – og god mat ved forskjellige bord. Jeg – og vi – har fått litt mer å tenke på og takke for i etterkant samtidig som vi håper og tror at har betydd noe for andre at vi kom innom deres liv på samme måten.

Om med så mye annet handler også dette om prioritering. Om valg. Om å stoppe opp litt innimellom – underveis i livet. Ta en ekstra pause på veien fra et sted til et annet. Kjøre et par mil ekstra om det passer for dem som bor ved den omveien. Ta den kaffekoppen vi har blitt invitert til i forbifarta eller snakket om. Eller følge tanken om en spontan invitasjon selv om kjøleskapet ikke er ”gjeste-fullt”.

Nettopp nå, når sommeren står for døra, er mulighetene mange til å øke akkurat denne bevisstheten, tenker jeg. Sjansen er tilsvarende stor for at vi står der i august og lurer på hva som skjedde; dagene bare fløt forbi… La det ikke bli sånn. Sommeren er til for å ”samle solstråler” mente Fredrik mus i en barnebok jeg leste for mange år siden. ”Solstråler” har ofte ansikt, navn og viktige refleksjoner. Og kanskje en kaffekopp å by på…

IMG_0282 (1).jpg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..