Tydelig eller «snill»?

”Tydelig er bedre enn snill,” sa min mentor gjennom mange år med jevne mellomrom. Som med spissformuleringen flest, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Den er allikevel sann nok – og viktig nok – til at vi har tatt den med oss, både gemalen og jeg.

Jeg regnes for å være en tydelig person, men bak den tydeligheten ligger det valg og mye refleksjon, for jeg er også av natur ganske beskjeden. Og introvert. Valgene jeg utfordrer meg selv til å ta, er basert på en slags logikk knyttet til spørsmål jeg stiller med selv i situasjoner jeg mener krever tydelig tale. Tydelig i denne sammenhengen handler både om ærlighet – det å si ting sånn som det er –, om ønsker om endring og om å sette noen grenser. Noen ganger også om å våge å respondere på urettferdighet, speile noen i kjølvannet av uvaner eller det man kan kalle uønsket atferd.

I en del sammenhenger er det enkelt å være tydelig. Når en afghansk familie kastes ut av Norge og forsøker returnert til verdens farligste land, er det enkelt å være tydelig; ”Sånn kan vi ikke ha det. Basta”. Jeg sier det høyt – og jeg skriver det på Facebook. Jeg signerer og står i… Paradoksalt nok er det lettere å velge tydeligheten når det gjelder slike offentlige saker, mens de mindre – hendelsene i egen hverdag – er mye mer krevende. I hvert fall er det sånn for meg…

Noen bekjente av oss har tre store trær i hagen. Det vil si, problemet er ikke at de er i deres hage, men i naboens. Trærne skygger for sola, og våre venner synes det er trist. Det hadde jo hjulpet mye om ett av dem ikke var der, sa min venn da han og jeg betraktet hagen deres sammen. ”Kan dere i spørre om det går an å ta det ene treet, da?” spurte jeg. Han dro litt på det før det kom litt nølende at ”Joda, og jeg kunne godt betale for å få det gjort, også, jeg…”. Jeg hørte på tonen og tempoet at det mest sannsynlig ikke kom til å skje, så jeg spurte om de hadde et dårlig forhold til naboen, men – neida – forholdet var greit det, men de ”kjente dem jo ikke så godt”. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg forstod at verken han eller kona noen sinne kommer til å spørre naboen om det er mulig å fjerne det treet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bruke lang tid på den typen prosesser overfor bekjente jeg egentlig har et godt forhold til. Jeg spør meg selv hva jeg er redd for? Hvis jeg ikke krever at det jeg ønsker skal skje, men stiller spørsmål om noe er mulig, kan jeg jo ikke få annet enn et nei? Og så går vi videre. Naboen, vennen eller kollegaen som ikke ser ting som jeg, eller som ikke har lyst til å møte mitt behov, med noe mer informasjon om hva jeg ønsket. Jeg med en smule skuffelse som jeg får bearbeide på enkelt vis, men hva så…? Et ønske eller et spørsmål, uttrykt på en høflig og vennlig måte, kan da ikke ødelegge en god relasjon. Og skjer det – at den andre parten blir muggen fordi du spurte – var det kanskje ikke en verdifull relasjon i utgangspunktet?

Erfaringen min er at det skal lite til før folk opplever seg konfrontert, satt på plass eller ”snakka til”, som ei uttrykte det. Det veller lett opp i oss en følelse av å være feil, når faktum er at vi bare har gjort en feil, trått over en grense vi ikke så i farta eller oppdager at naboen eller kollegaen har noen preferanser jeg ikke har visst om. Det er ingen ting å skamme seg over. De fleste av oss trenger mer bevissthet rundt dette at mennesker ganske enkelt er forskjellige, og at det er helt greit å være et feilende menneske. Ingen er perfekte.

Om naboen synes alle andre bør få høre favorittmusikken hans og setter på full guffe ute sommerstid, kan jeg selvsagt si til meg selv at det får jeg tåle. Hvis det skjer gjentatte kvelder, er det lite som taler for at naboen tenker over at dette ikke er greit. For alle. Da er det mitt ansvar å gi uttrykk for det på en høflig måte. Ofte velger vi en annen vei. Vi vil være ”snille”, og derfor konfronterer vi ikke rette vedkommende med at musikken hans er forstyrrende og at det derfor er fint om han demper musikken utendørs. I ”snillhet” klager jeg heller min nød til en annen nabo og gjør volumknappen til vår felles nabo til slarvetema i nabolaget. I min verden er det tullete. Vi får snakke med hverandre, ikke om hverandre, i slike situasjoner. Sier jeg fra, kan jeg enten oppnå at naboen blåser i hva jeg sier, eller volumet dempes. Om naboen gjør det med takknemlighet eller fornærmelse, får bli hans sak.

Min gamle mor fikk i sin tid brev fra kommunen hun bodde i med beskjed om at hun måtte slutte å mate fuglene, for naboene mente det ble mye fugleskitt på deres verandaer av det. Hun ble skikkelig såret. ”Kunne de ikke sagt det til meg og ikke ringt kommunen,” sa hun – og jeg er enig. Hun bodde i en seksmannsbolig og hadde ikke tenkt over at det hun gjorde, var til sjenanse for noen. Nå ble hun imidlertid veldig usikker på naboene sine og lurte svært på hvem av dem som var ”mot” henne… Kanskje alle sammen?

Når jeg tenker etter, er jeg stort sett takknemlig for de gangene mennesker rundt meg har stilt gode, korrigerende spørsmål eller har speilet meg. Noen av de episodene har vært livsviktige selv om det opplevdes litt ubehagelig der og da.  ”Er du klar over at du har uvanlig stor arbeidskapasitet, og at det er en plage for oss rundt deg”, sa en av mine venninner til meg for mange år siden. Det ble det en god samtale ut av – og jeg ble en ahaopplevelse rikere. ”Er du klar over…” er en god innledning på et slikt spørsmål. Det gir meg en anledning til å si at ”nei, det er jeg ikke…” og til og med takke for at jeg ble gjort oppmerksom på det. Vi har alle ei blindsone. Ting vi ikke ser ved oss selv. I den blindsona ligger det mye bra. Vi bør bli flinkere til å speile de sidene ved hverandre. Både fordi det bygger selvbildet, men også fordi vi på den måten lar den vi speiler forstå at ”jeg liker så godt deg og disse fine sidene ved deg”. På den måten hjelper vi også vedkommende til å kunne gå trygt inn i egen blindsone når det gjelder negativ atferd eller holdninger. Da min venninne konfronterte meg med det faktum at jeg krevde for mye av omgivelsene, visste jeg at hun som sa det, var glad i meg og satte stor pris på meg.

IMG_1903For noen år siden hadde vi en voksen tenåring på besøk. Vi hadde spist et godt måltid sammen. Jeg hadde satt fram kaldt drikke og vi satt og pratet da hun plutselig spurte; ”Har dere noe gotteri, eller?” Jeg ble først veldig paff. Det er lite av den slags hos oss, og et snev av skam over det, streifet meg. Jeg landa den litt fort, og så tok jeg mot til meg; ”Nei, det har vi ikke.” Jeg trakk pusten; ”Dessuten… jeg tror det er greit å si at det oppleves litt frekt at du spør om sånt. Jeg forstår at du kan gjøre det hjemme hos dine foreldre, og kanskje hos dine jevnaldrende venner, men hos voksne som du ikke kjenner bedre enn oss, vil jeg si at det ikke er ok…” Hun rødmet først – forståelig nok. Men så tok hun det til seg og takket for at jeg hadde sagt det. I etterkant tenker jeg at jeg bidro til oppdragelsen for voksenlivet den dagen, og at jeg hjalp henne en smule til vurdering av hva som passer seg hvor. Noen hadde tydeligvis ikke satt den grensen før, og med all respekt for at jeg kunne bli ansett som en snerpete gammel ”tante”, valgte jeg å bli den som gjorde det. Så langt jeg forstår, har det ikke ødelagt vår relasjon. Hun har vært på besøk flere ganger etter det, og jeg tenker at min ærlighet den gangen ga en slags trygghet. Og jeg tror hun vet at jeg setter stor pris på henne.

På denne tiden av året, skal man jo slett ikke gi lekser. La meg allikevel lansere en liten oppgave for sommeren: Si ifra! Vær vennlig, men tydelig. Som god kollega, nabo, mor, far, venn osv…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..