Din største utfordring?

0.jpg

Dagens utfordring er å få kartet til å passe med terrenget…

Hva er din største utfordring for tida? Det er et rimelig konkret, men ganske stort spørsmål. Utfordringene er mange, men la meg se… Den største? Jeg prøver å reflektere over dette spørsmålet med jevne mellomrom. Mest fordi jeg ønsker å skille «snørr og barter» i livet. Fokusere der skoen virkelig trykker. I det siste har jeg også stilt spørsmålet til en del mennesker rundt meg. Dersom de har ønsket en prat – eller fordi de har gitt tydelige signaler på at de vil snakke om litt mer enn været.

De fleste må tenke litt. Helt naturlig. Men så overraskes jeg. Fordi svarene den seinere tida har vært så like.

”Det må være å prioritere rett,” svarer mange. Eller noen som ligner. Noe med fokus, valg, grenser – eller den vanskeligste og mest grunnleggende kunst av alle: Kunsten å si nei. Med ulikt utgangspunkt handler det stort sett om å få kartet til å henge ihop med terrenget…

”Jeg måtte si nei, ” sa ei – med enn viss stolthet – og refererte til en fersk episode før hun la til med trykk; ”og det hadde jeg egentlig ikke lyst til”.

Hun traff spikeren på hodet, tenker jeg. Det vanskelige med rette prioriteringer og grensesetting er jo ikke å si nei til det vi ikke har lyst til eller ikke liker. Det er vel nesten bare et problem for de virkelige ja-menneskene. De som ikke har nei i vokabularet sitt. De som tror at når noen faktisk spør dem om en tjeneste, eller de inviteres på en fest eller inn i en komite, betyr det automatisk at det er deres soleklare plikt å stille. Man vil jo ikke skuffe noen…

Har du det sånn, har du en jobb å gjøre med å være ærlig med deg selv (eller en samtalepartner du inviterer til å bistå deg i prosessen). Du bør nemlig komme til rette med hva du faktisk opplever som lystbetont eller som er innenfor et område du får energi av å holde på med. Jeg tar med det siste, for jeg er den første til å erkjenne at det at du kan eller mestrer noe, ikke nødvendigvis betyr at du har glede ved å gjøre det. Jeg er for eksempel ganske brukbar på administrative oppgaver, men de tapper meg fullstendig for energi. Jeg innser at det er forståelig at jeg innimellom utfordres til å ta tak innenfor det området, men livet har lært meg at jeg må stå på bremsene til det piper. Jeg bør ikke administrere mer enn det som må til for å holde team Stang sånn noenlunde i rute. Sånn er det for oss alle; noe vi ikke setter på topp ti-lista må prioriteres fordi det handler om å holde hjula i gang for seg selv og familien. Hva det er, og hvem som gjør det, er også et tema, men litt på siden av dette…

Sånn rent bortsette fra at jeg altså innimellom kan fristes til å ta ansvar for områder som jeg bør holde meg unna av ovennevnte grunner, tilhører jeg gruppen av de uten sterke bånd til pliktfølelsen som gjør noen til grenseløse ja-mennesker. Og vi, vi skal bare velge ut noe av det vi har puttet i sekken for det lystbetonte, det hyggelige, det som virkelig napper og som vi kjenner at vi egentlig har lyst til.

Jommen sa jeg bare…

Det er jo det vanskeligste av alt.  For den sekken er rimelig full hos en del av av oss. Vi vil jo gjerne bidra – og vi er lett tennbare. Motsatt finner du de som godt kan nødes en smule. De som har gjort det til en vane å si nei og har rydda plass for hvert eneste lite reality-show som går på TV. De får vi snakke om en annen gang. Kanskje…

”Det gode er det bestes verste fiende”, er et sitat av Voltaire som jeg stadig vender tilbake til. Fordi det er vanskelig å si nei til noe fint og potensielt hyggelig enten det handler om private invitasjoner eller oppgaver knyttet til områder der vi er engasjert eller lar oss friste. Dessuten er det lett å tro at det gode faktisk er det beste – i hvert fall når en ikke holder begge i hånda samtidig og kan sammenligne. Derfor er klokt å vente litt når  nye ideer dukker opp eller spennende utfordringer som krever tid, krefter, penger – og nei til noen annet – kommer på bordet. Drøy litt med å svare ja. Jo mer beslutningen krever av alt det nevnte, jo lengre tid skal en bruke, og jo mer skal en sjekke ut egne vurderinger med andre før en hiver seg på oppgavene.

Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. I beste fall en oppgave man har ønsket å komme ut av i flere år. Mer trolig til seg selv eller nærmeste familie. Ektefelle og barn kan lett bli salderingsposten når uka planlegges. Tiden de skulle fått, spises opp av nødvendige styremøter og volumøse jobbprosjekter som baller på seg. Hviletiden må vike for alt en har sagt ja til og som ”går utover andre dersom jeg ikke kommer…”

Hva er din største utfordring? La du merke til at jeg strøk ”for tida”?  Fordi en sa det slik; ”For tida?” Så kom hjertesukket… «Samme greia hele tiden; Jeg sier ja til for mye! Det er utfordringen min. Og først for seint skjønner jeg hva – og hvem – jeg faktisk sier nei til i samme slengen…”

Hva er din største utfordring…?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.