Alba og stola?

Man skal være rimelig innvidd for å skjønne hva det er, tenker jeg. Skjønt stola, det er faktisk noe mora mi hadde – og som jeg har arvet. Den er i mink og skal legges over skuldrene ved finere, men lett kjølige anledninger. Såpass fine at jeg ennå ikke har funnet noen anvendelse for dette litt merkelige plagget…

Og googler man ordet alba, havner man i en by med 30 000 innbyggere i Italia. Uten at albaen i overskriften har noe med det å gjøre. For dette handler om liturgiske klær. Vanligvis brukt i høymessen i den norske kirke: En hvit «kjole» og et tilhørende skjerf som skiftes ut i pakt med kirkeårets farger.

Her i huset har vi aldri vært spesielt glad i noe av det som skaper avstand mellom kirken og folk flest. Og presteklær synes vi alltid har vært en merkelig greie. Det synes ikke pastor Sandvand i Moss Frikirke.Han «opplever det slik at prestekjolen understreker at pastoren ikke er en privatperson, men innehar en tjeneste der Jesus Kristus er i sentrum,» kan vi lese på menighetens nettside. «At dette jo også er langt vakrere enn en svart/grå dress, kan jo også være et poeng, «legger han til. Og derfor vil han nå innføre dette utstyret i gudstjenestene i sin forsamling.

Andre menigheter må selvsagt få gjøre som de vil. For oss er dette en skuffelse og et langt tilbakeskritt i arbeidet med å være et trossamfunn  som kommuniserer godt med folk som ikke opplever kirken som et avslappende «hjem». Da vi selv gikk fra Den norske Kirke til den evangelisk Lutherske Frikirke for omtrent 12 år siden, opplevde vi det frigjørende å komme inn i et trossamfunn uten presteklær og mye annet antikommuniserende «stæsj».

Dessuten liker vi historien om Frikirkens opprinnelse. En av grunnene til at dette trossamfunnet i det hele tatt eksisterer, er motstanden mot å være en embetsstyrt kirke. Denne kirken skulle ledes av de alminnelige troende! Ville det ikke da være mer naturlig at pastorene kler seg som folk flest: Kan hende i en «svart/grå dress» som Sandvand omtaler, men enda mer trolig i olabukse og T-skjorte. I hvert fall i menigheten hos oss. Er det ikke noe av vitsen at pastoren er en privatperson – en valgt daglig leder for menigheten uten rundsnipp, kjole og stola som får han eller henne til å framstå som fjern fra det folket vedkommende skal vandre sammen med og lede?

For oss lander det meste på spørsmålet om hva vi som Kirke kan gjøre for å kommunisere sånn at mennesker ikke opplever kirken og kirkens budskap som fjernt og rart – bare brukbart ved høyst spesielle anledninger som bryllup og begravelse. Hvis prester og pastorer i framtida vil unngå å oppleves som isolerte seremonimestere av folk utenfor menighetskjernen, og som åndeligere enn «alle oss andre» av de som utgjør kjernen, bør de gjøre som jeg har gjort med stolaen etter mora mi. Legg den pent og pyntelig på hylla for langtidslagring…