Søndagstur

Før i tida – da vi hadde motorsykkel og mine foreldre fremdeles levde – var søndagstur et begrep hos oss. Det betydde tur på hjul med strategiske stopp – vi to på sykkel, eller i bil sammen med ”de gamle” – for å få lufta dem, som vi pleide å si. Så endret livet seg: Mine foreldre ble enda eldre og koselige turer ble erstattet med sykehjemsbesøk, kaffekopper på verandaen og krevende tider. Etter hvert solgte vi motorsykkelen og kjøpte hytta. Umerkelig ble ordet søndagstur borte fra vokabularet. Ikke for det, vi har nytt søndagene. På hytta eller i nærmiljøet. Gått tur rundt der vi bor, tusla på gallerier og i byens gater, eller rusla i hyttehagen og botanisk hage.

Men det var lenge siden vi har hatt søndagstur på hjul.

Helt til en helg for en tid tilbake. Gemalen hadde et oppdrag et stykke unna en søndagskveld, været var fint og jeg hadde ymtet frampå om at jeg egentlig hadde lyst til å bli med. Om ikke annet for å få litt tid i bil med min kjære. For oss har transportetappene i bil alltid opplevdes fine. Jeg vet at mange opplever det å skulle bevege seg fra sted til sted både traurig og bortkasta. Selv har jeg alltid sett på det som en mulighet. Uansett reisemiddel. Fly- og togturer er vel best tilpasset lesning, koping (hvilket betyr at man bare glaner ut i lufta…) og refleksjon. Er turene av litt lengde, er det ofte tid nok for sånt som i hvert fall jeg sjelden har ro til på korte buss- eller T-baneturer. Bilturer er ikke minst egnet for samtaler…

Det ble altså god, gammeldags søndagstur på oss den dagen. Vi startet tidlig. Lenge før vi hadde trengt – om ikke det var for at vi ville kalle det en søndagstur.

Med termos og matboks, og med pledd å sitte på, slik min nostagiske åre sier at det bør være. Jeg er alltid på jakt etter en rasteplass. Med tid nok til å ta pauser og til fundere over minner fra tidligere turer underveis; ”Kan du huske sist vi kjørte denne veien? Det må være mange år siden…?

IMG_0719Middagsstopp måtte vi også ha før vi var framme ved målet. Litt utenfor allfarvei på et sted der maten smakte hjemmelaget og var forseggjort. Så heldige vi følte oss som fant akkurat det stedet…

Det ga mersmak. Derfor vil jeg slå et slag for søndagsturen denne gang. Enten den skjer på to eller fire hjul, eller delvis på beina for den saks skyld.

Det er uansett ei god tid for den slags nå – som vår nære verden er full av markblomster og kantslåtten enda ikke er unnagjort. Når dagene er lange og kan strekkes ut i begge ender før mørket faller på. Nå når pulsen for de fleste av oss er litt lavere enn resten av året…

Nye rammer gir ofte nye perspektiver på samtalen, har jeg nevnt før. Og sånn er det. For oss som par – eller sammen med andre; barn, venner, generasjonen over oss. Nye – eller i det minste litt sjeldne – opplevelser, bringer ny tematikk til bords. Selv om søndagsturen har en verdi i seg selv fordi den kan gi gode opplevelser, er det en ofte erfart bonus at vi i etterkant har konkludert med at samtalene ble så gode. Historier fra fortida fikk en ramme de kunne settes inn i, tematikk vi ikke hadde tenkt på på en stund, kom tilfeldigvis opp – basert på en liten øyeblikksopplevelse. Mer enn en gang har jeg tenkt at vi som tok turen sammen på den måten, ble bedre kjent med hverandre den dagen…  For meg er det stort hver gang jeg i etterkant kan tenke at «i dag ble jeg jammen enda bedre kjent med mannen min… Etter alle disse årene». Når jeg tenker etter, ble mange av mine gamle foreldres småhistorier også delt på slike turer; fordi de fikk en slags krok å henge en tidligere erfaring på.

”Unngå veier med E i,” pleide faren min å si. Han var veimann og hadde mange forslag om hvor turen kunne gå. Ikke den raskete veien, men gjerne den smaleste. Og den mest spennende. Vi fikk gjerne lapper med veinummer og instruksjoner om infoskilt vi burde følge, steder vi måtte stoppe på og historier som pirret nysgjerrigheten når han ikke var med selv. I dag har GPS og minner overtatt pappas plass. Det sitter i ryggmargen på oss at vi i inn og utlandet på tur dras mot de smale veiene…

Vi har sett rare plasser og lurt på om vi i det hele tatt ville komme fram, takket være ham. Og når jeg tenker etter, har vi av samme grunn hatt samtaler med andre dybder og tematikk enn om vi hadde tatt strake veien. På mer enn en måte.

God helg! Og god tur…

Reklamer

Bare … En liten motbakke.

Det gjør meg sjelden noe å vente – en stund, i hvert fall. Ventetid er hviletid. Eller refleksjonstid. Eller en anledning til å observere omgivelsene. Derfor fikk jeg med meg følgende lille episode på Oslo S for mange år siden:

Det var fredag ettermiddag. Jeg var på plass for å ta imot gjester som skulle komme med toget. Var selvsagt ute i god tid. Landet på en benk og fulgte med på perrongen tvers overfor min. Det var fullt liv der toget til Østfold nærmet seg avgang. Folk hastet av sted for å komme hjem  – eller kanskje de kom langveisfra og skulle videre? Hvem vet… Uansett: Tempoet var høyt. Noen lempet på en tung koffert, andre dro litt i et barn som ikke gikk fort nok og noen gikk målbevisst mot toget i casual friday- antrekk. De kom tydeligvis fra jobb.

Så også han som akkurat ikke rakk toget.

I friskt trav klarte han det nesten – før han snublet i sin egne bein – tror jeg – og gjenvant sånn noenlunde balansen i det den polposen han hadde i høyre hånd svingte rundt og traff bakken akkurat i det toget seg ut fra perrongen. Hele kroppen vitnet om resignasjon i det fyren slapp plastposen og konstaterte sin egen forsentkomming mens rødvin fra to flasker med knust bunn rant stille rundt beina hans. Jeg husker at jeg tenkte at det ganske sikkert var det kjappe stoppet han hadde tatt for å kjøpe vin til helgekosen som sørget for at han faktisk ikke rakk det han ville.

Det må innrømmes at jeg så komikken i det hele – samtidig som jeg syntes skikkelig synd på ham. Allerede den gang håpet jeg at han selv  – hvem han nå enn er – nå, når tiden har gått, kan dele historien med en god porsjon selvironi og le litt av den. Det var det ikke rom for den fredagen…

Jeg kom av en eller annen grunn på ham forleden morgen da jeg passerte en av mine alltid blide kollegaer og en elev foran skolen der jeg jobber. Eleven – en gutt på seksten, sytten – stod ved mopeden sin da kollegaen min nærmet seg:
”Har du en god dag?” lød det – fra en vel morgenfrisk stemme.
”Nei,» svarte gutten og nikket mot farkosten sin; «for denne her går ikke…”.
Svaret ble raskt parert; ”Men du kan jo ha det bra selv om mopeden ikke virker…”

”Livet går på to spor”, er en av mine fyndord. Mange har hørt meg si det i – i mange sammenhenger. Og det handler om nettopp dette; at det går an å ha det bra selv om mopeden ikke funker. Eller det regner. Er altfor varmt. Kopimaskinen svikta. Bilen punkterte. Du våkna med tett nese. Togene står. Eller går – akkurat før du når fram.

Den korte dialogen ”made my day” – og etterpå har jeg smilt litt for meg selv over den flere ganger. Jeg liker perspektivet til kollegaen min: Det går an å ha det bra selv om livet ikke er friksjonsfritt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt, og noen ganger blir livets negative sider så overveldende at det setter oss ut av spill – for kortere eller lengre tid. Det er forskjell på friksjon, for å si det sånn. Noen ganger stopper det helt opp. Det er ikke de gangene jeg vil utfordre akkurat nå. Det er de småtingene som er ergerlige, som gir oss litt dårlig humør eller gjør at planene forskyves en smule. De hverdagslige motbakke-erfaringene som ter seg som små blylodd i livet – de som holder oss nede og hindrer gleden. Det var vel noe sånt som rammet han som ikke hadde tenkt at han skulle skru moped akkurat den dagen? Eller han som hadde revet i to flasker rødvin til helga og kanskje til og med hadde planlagt å komme hjem med et tidligere tog enn vanlig.

En sein kveld i fjor høst fikk jeg min første fartsbot. Da det blinket rødt i kameraet jeg passerte ante meg at jeg hadde bremset litt sakte opp på vei inn i femtikilometer-sona. Allikevel håpet jeg i første omgang at det var starten på en snittmåling. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfellet… Unødvendig pengebruk kan utløse mye negativt hos meg, og da jeg våknet morgenen etter, var den bommerten det første jeg tenkte på. Jeg ble skikkelig sur – på meg selv. Det hjalp lite at gemalen tok det med godt humør og mente at ”om vi smører den boten ut på de snart førti årene du har kjørt feilfritt, så tenker jeg det går bra.” Han hadde et poeng, men den ugne følelsen satt i da jeg satte meg i bilen på vei til jobb.

IMG_1201Jeg skjønte at jeg hadde et valg; ”Du får to timer til å være sur,” sa jeg til meg selv,”men så får det holde…” Etter halvannen time konkluderte jeg med at jeg hadde brukt nok energi på saken, og la den bort. Da fakturaen kom et par uker seinere, var jeg kjapp til å betale og anså meg ferdig med det hele.

At prikkene blir hengende ved ”lappen” min får jeg bare leve med. At jeg vet mye annet jeg heller ville brukt vel fem tusen kroner på, også. Det var bare en fartsbot. Ingen ble skada – annet enn en min stolthet. Og det gjorde antagelig ingen ting. Vi må tenke sånn innimellom: Det var bare to flasker vin og et tog jeg ikke rakk. Bare en brukken finger (selv om den ødela badesesongen). Bare en mislykket kake. Bare tjukk tåke og dårlig vær. Bare en bomtur. Bare – en moped som ikke virker.

Og jeg kan jo ha det bra likevel. Hvis jeg finner en god motbakke-strategi…

En ekte cowboy?

0082Gemalen er ikke helt synkron med resten av landet når det gjelder vurdering av hva som anses for sommertøy… Boots er til helårsbruk og jeans duger selv om gradestokken sier noe annet. Derfor var han utstyrt slik – i tillegg til skjorte og den solhatten med litt bred brem som er varemerket hans vår og sommer – da vi dro for å møte en vennefamilie ved Dyreparken i Kristiansand for noen år siden. De hadde kommet motsatt vei dagen før og sjekket inn på det som med rette omtales som barnas hotell.

Da vi ankom var småjentene allerede på plass i bassenget – sammen med omtrent en million andre på noenlunde samme alder. Gemalen fant seg en hvit plaststol og rigget seg til på bassengkanten. Vi tre andre voksne foretrakk en litt roligere plass noen meter lenger borte, der vi satt og småpratet. Kun avbrutt av lunsjen – pizza under stekende sol – som vi fortærte i fellesskap, tilbragte min kjære hele dagen der på bassengkanten mens han responderte på den jevne rytmen av ”Dag, se på meg”. Etterpå var det guidet tur i ballongrommet – imponerende – og middag før vår lille flokk overvar en spektakulær Kaptein Sabeltann-forestilling.

Med andre ord; en innholdsrik og strålende dag.

Da kvelden var i ferd med å bli natt, forlot Dag og jeg selskapet, mens de fire – to glade jenter, far og fars venninne – fortsatte i Dyreparken dagen etter. Så dro småjentene en uke til utlandet med sin mor – før sommeren kunne regnes for unnagjort og det ble en brå retur til hverdagen for store og små.

For den yngste av jentene betydde det at hun skulle tilbake i barnehagen. I bilen på vei dit  første dag etter ferien møtte faren blikket til jenta si i sladrespeilet og spurte hva hun ville svare om noen spurte henne hva som hadde vært det beste med ferien? Han ramset opp hotell, Sabeltann, dyreparken og sydenopphold for å minne henne på at hun hadde mye bra å velge mellom. Jenta tenkte seg ikke så lenge om før svaret kom, ganske kontant:
” Pappa, det tror jeg må være at jeg har møtt en ekte cowboy!”

Det har blitt en god historie for oss i etterkant. Og en viktig påminnelse om hva som kan bety mest når alt kommer til alt og regnskapet skal gjøres opp…

Vi nærmer oss ferietid. Jeg vil ikke si et vondt ord om verken basseng, sydenturen, hotell eller parker, men det er kanskje ikke de dyre opplevelsene som setter tydeligst spor i de barna mange forsøker å tilfredstille på alle bauer og kanter når ferien skal gjennomføres? Tilstedeværelse, det å oppleve seg sett og en smule ro er kanskje vel så viktig?

Når jeg tenker gjennom mine barndomsopplevelser, er et av de bildene som raskest dukker opp i min tanke meg selv sammen med en fetter, sittende på benken under mormors kastanjetre der hun serverte hjemmelaget saft i litt slitte kjøkkenglass. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg tror det var en fredfull, god opplevelse. Og jeg tror jeg kjente at jeg hørte til akkurat der. Det neste bildet inkluderer lydene av voksne som snakket rolig sammen på den andre siden av teltduken mens jeg ikke fikk sove. Igjen: Følelsen av trygghet, samhørighet – og kanskje av at verden var god, selv om jeg antagelig ikke hadde ord for å uttrykke det som barn.

Selv om feriemulighetene og tilbudet er et helt annet i dag, tror jeg behovene – dypest sett – ikke er så annerledes. Ro, tid, saft i et glass, voksne som snakker koselig sammen og som responderer på barns ”se på meg” vil kunne gi gode ferieminner denne sommeren, også. For barna. Men også for oss voksne, fordi det åpner døra til mindre stress og kav.

Og kanskje noen kroner spart…

«Det går bra…»

For førti år siden pakket jeg sammen sakene mine og forlot folkehøyskolen jeg hadde vært på etter to år; Det første som elev og det andre som miljøarbeider/stipendiat. Jeg har aldri angret på at jeg lot være å stupe inn i studier etter videregående og tok de årene i stedet. Sist helg var det jubileum…

Sånne møtepunkt med nære og litt fjernere venner som en ikke har sett på ti, femten eller kanskje førti år, er ganske spennende.  Da jeg satt på t-banen på vei hjem i varmen søndag kveld, kjente jeg meg litt rikere og kanskje litt klokere enn jeg var da jeg dro. Og veldig takknemlig.

Refleksjonene har vært mange i etterkant. Jeg blir ofte sånn når jeg oppdager det jeg egentlig vet, nemlig at det renner mye vann i mange hav mens livet blir til. Som sytten, atten, nitten og tyveåringer var vi fulle av håp og planer.  I hvert fall håp. Mine planer var en smule vage, men jeg hadde mot på livet og da jeg dro, var jeg fornøyd med at jeg skulle tilbake til Bergen som student et par måneder seinere. At disse studiene etter hvert skulle inngå i et puslespill av en lærerutdanning, var på ingen måte klart for meg.

Jeg delte nok skjebne med flere i så måte. Nå, førti år seinere, var vi mange som hadde blitt noe annet enn vi hadde tenkt – eller ikke tenkt. Ikke alle på «sykepleielinja» hadde blitt sykepleiere – og noen av «dei praktiske gutane» lo litt av at de hadde oppdaget at de ikke var så praktiske allikevel. Yrkesvalg er nå èn ting – og slett ikke uviktig. Men hva med livet ellers? Hvordan hadde det fart med oss gjennom førti somre og vintre?

Jeg er fullstendig klar over at det er ulike grunner til at noen ikke dukker opp på slike jubileer. Konfirmasjoner og bryllup er to. Eller andre planer som kolliderer. Noen velger bort en langtur fordi det å møte ungdomsvenner kjennes ut som «noe fra et annet liv», som en sa. Vi er ulike, og jeg hører med til dem som setter pris på å møte folk jeg har delt liv, gang og rom med tidligere. Også om intensjonen om at «vi må holde kontakten» ikke lot seg gjennomføre. Andre tenker at livet har fart så tøft med dem til at det ikke er noe å rippe opp i. Noen skammer seg over livet slik det ble.

Det betyr ikke at livet har vært friksjonsfritt for oss som klemte hverandre og rufset litt i hverandres gråe hår sist helg. Mellom latterkulene over egne og andres mer eller mindre vellykka spik i ungdomstida, ble det delt såre og gode historier på tomannshånd og i små grupper. Fortellinger om gode liv, kjæresteforhold fra folkehøyskoletida som har holdt gjennom alle disse årene, om positive overraskelser og velsignelser… Men også om forhold som røyk, knuste drømmer og smertelige erfaringer. Om liv som ikke ble helt det en drømte om. Av ulike grunner. Noe skyldes egne ukloke valg, noe har røtter i andres behandling av oss – og noe ligger helt utenfor det mennesker styrer. Sykdom og sviktende helse er på den lista.

Dypest sett delte vi historier om modningsprosesser og de ujevne veiene vi har måtte gå på. Så langt jeg hørte, var vi som gruppe kommet til et sted der vi kunne senke skuldrene og kjenne på at livet tross alt er bra. Det var mye energi å spore – tross humrende undring over å nærme seg pensjonsalderen, noe som få som kjente seg klare for. Håp og planer for framtida ble delt denne gangen også, selv om vi nå er mange livserfaringer rikere og vet at ikke alt blir som en hadde tenkt.

Den erkjennelsen går det an å leve med.

Hva er moralen denne uka? Mest av alt har jeg lyst til å si som faren min – da han var på sykehjemmet med kols og pustemaskin: «Det går jo bra til slutt…» Sagt litt annerledes: Verken vi eller verden går under om noen drømmer knuses og vi står slukøret tilbake. Det er håp. Det finnes gode mennesker der ute – og livet har mange gleder å by på. Noen av oss vil også legge til betydningen av det å ha en tro – som bærer, hele den humpete veien, gjennom tuneller og daler, opp og ned ad topper.

Jeg er ikke blant de livet har fart tøffest med. Jeg vet det, selv om ingen kommer gjennom seksti år uten skrammer, skuffelser og sår. Derfor er kanskje den viktigste skatten som jeg tar med meg videre fra sist helg, historiene – de korte eller lange – fra de som hadde kjent på motvind og smerte, men som allikevel konstaterte at «når alt det er sagt; Jeg har det bra…»

Gratisdager?

Da jeg hadde fødselsdag sist høst, våknet jeg til overraskende sjampanjefrokost i Tromsø. Denslags er ikke dagligdags i min verden, men runde tall skal jo by på litt ekstra. Og jeg fikk litt ekstra den morgenen, som jeg har båret på siden. Jeg fikk et dikt… Lest høyt av vår gode vertinne – og bevart i hjertet etterpå.

Kolbein Falkeid tar virkelig livet på kornet:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet våres og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnellen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Han har så rett…

Det er lett å tenke at livet egentlig skal være friksjonsfritt.

Men det er jo ikke det.

”Jeg tenkte at jeg var det eneste mennesket som kjempet, men så skjønte jeg at livet selv er en kamp,” leste jeg i en bok for mange år siden. Også det har satt seg fast.

IMG_1793Begge deler minner meg på noe jeg trenger å ta med meg inn i min verden av tro, håp og vissheten om at fokuset på det som er bra hjelper oss videre og gjennom de tøffe rundene:

Det minner meg på at livets sårbarhet, møtene med det uforståelige, sorgen, smerten, opplevelsen av å bli misforstått – og alt dette andre som understreker at livet er en kamp og at dagene våre ikke er gratis – ikke bør overraske meg.

Selvsagt sjokkerer det, men jeg må med jevne mellomrom fortelle meg selv at jeg ikke må ta de gode dagene som en selvfølge. Jeg må huske på å takke for alt som er godt, si noe pent til de rundt meg, gjøre opp om jeg tror jeg har såret noen eller tråkket feil og fylle tiden på en god måte.

Gemalen og jeg hadde bryllupsdag i pinsen. Ikke noe rundt tall – og feiringen var svært moderat. Det er ikke viktig med restaurantbesøk og langstilkede roser, selv om begge deler kan være hyggelig. Men det er viktig for oss å være sammen – og markere selv noe så ”urundt” som en tjuetreårsdag – på enkelt, men meningsfullt vis. Vi valgte å ære hverandre så våre venner ”hørte” det, om de ville. På facebook. Ikke fordi vi har et ekstremt oppmerksomhetsbehov. Men fordi vi begge opplever at den andre er verdt at vi ”framsnakker” hverandre  – og for kanskje å inspirere noen andre til holde slike dager høyt. Vi synes det er trist når vi hører noen fnyse av «uviktige merkedager» eller understreke at man har ”vokst fra den slags”. I tillegg har vi den siste måneden ettertrykkelig blitt minnet på livets sårbarhet. Det gjør noe med oss. Vi tror ikke at ”hver kveld stopper på gevinst”, for å bruke Kolbein Falkeids ord.

Dagen etter dagen…

For to år siden stod jeg og gråt mens jeg ordnet til 17.mai-frokost for oss to og en gjest som akkurat hadde flyttet inn på gjesterommet vårt for en kortere periode. Han var afghansk flyktning og hadde rømt landet etter tre år som tolk for Nato; det ble for farlig. Familien hans – kone og fem små – hadde blitt internflyktninger i eget land samtidig som han reiste. Nå var håpet at han skulle finne et sted der de kunne komme unna som samlet familie.

Jeg har alltid vært så glad i 17.mai. Vel oppdratt av en far som satte dagen og friheten høyt, og som aldri lot meg glemme at verken demokratiet eller grunnloven var en selvfølge. Stolt pyntet jeg meg med Vestfold-bunaden min og vaiet med flagget. Hvert år. Men for to år siden hadde vår venn akkurat fått avslag på sin søknad om flyktningstatus i Norge, og jeg skammet meg der jeg gjorde klart til frokost for tre.

I går var jeg igjen sammen med vår venn – og hans kone og fem barn. Det har tatt tid, men 5. april landet familien på Gardermoen. Nå er de plassert i Oslo-området. De eldste barna – gutter på 11, 9 og 7 – har begynt på skolen. Til høsten begynner snart-seks-åringen i første klasse og treåringen i barnehage. Far snakker etter hvert godt norsk og hans kone er motivert for å lære. Ting begynner å falle på plass for dem selv om det er ekstremt mye nytt å sette seg inn i, for alle. Også for dem ble 17.mai en gledens dag, men med en kø av inntrykk, tog, musikk, mennesker og grillmat. Det var trøtte voksne og barn som låste seg inn i eget hjem utpå kvelden…

De er heldige. Ikke bare fordi de fikk bli, men fordi de har et en gruppe mennesker rundt seg som vil dem vel og støtter der de kan. Selv fatter jeg ikke hvordan flyktninger klarer seg i dette landet uten nettverk.

Det er lett å tenke at våre afghanske venner er mottakere og alle vi andre givere i denne relasjonen. Sånn er det ikke. Denne familien – i første omgang far som vi har kjent lengst – er blant flere bidragsytere i vårt liv de siste par årene. Fordi vi har fått del i deres historie og har blitt gitt anledning til å bidra inn i denne familiens liv, har vi lært mye. Vi har smakt ny mat og utvidet vår kompentanse om andre land og samfunnsmessige spørsmål. Sammen med et par andre med utenlandsk bakgrunn har våre afghanske venner gjort oss til litt andre mennesker i denne perioden. Klokere, tror jeg…

Jeg skammet meg for to år siden fordi flyktningenes situasjon hadde kommet så nært og fått et tydelig ansikt. Jeg har skammet meg mye siden. Over myndighetenes måte å behandle flyktninger på. Over mangelen på empati hos mennesker med autoritet som burde forstå at det er ekstremt traumatisk å måtte forlate sitt land og sin familie, ja, alt man har kjært, for å spare livet, men som uten å blunke forsvarer dårlige prosesser. Over nordmenn som uttaler seg i avisspalter jeg ikke burde lese på en måte som vekker både sinne og fortvilelse i meg. Fortvilelse over tanken på at noen av ”mine” utenlandske venner skal møte noen av dem på sin vei. Sinne over norske borgere som oppfører seg som om de selv har gjort seg fortjent å leve i en velferdsstat, i et fredelig land, mens andre mistenkeliggjøres og tillegges motiver som de selv ikke hadde kommet på i kaoset. Jeg skammer meg over historieløse, perspektivløse og ofte paranoide uttalelser…

IMG_2600I lys av 17.mai, en dag som burde fylle oss med takknemlighet og sjenerøsitet, har jeg derfor lyst til å benytte anledningen til heie på dere som har gjort noen av de samme erfaringene som oss: Dere kjenner at dere har fått mer enn dere har gitt fordi dere har utvidet familien og inkludert som nære venner og nesten-familie noen som ikke er født i Norge, men som har landet her, ofte uten å ønske det, men fordi de av ulike grunner ble tvunget  til å forlate sitt eget kjære fedreland.

Jeg vil også utfordre flere til å gjøre det samme. De fleste lokalmiljøer tilbyr mange former for organisert arbeid, kommunalt og frivillig, der flyktninger møtes og kontakter kan opprettes. Kontakt kan bli til vennskap – og nye, givende relasjoner etableres. Ingen kan bety noe for alle, men alle kan bety noe for noen. Ved å åpne hjerter, hjem og hverdagsliv.

”På norskundervisningen snakker vi om norsk samfunn,” fortalte vår venn meg en gang i fjor. Han la til; ”I går hadde vi om hyttetur. Vi er trettifem i klassen, og det var bare meg som visste hva hyttetur er…” Jeg tror ham. Statistikken forteller at det finnes nesten 500 000 privateide hytter i Norge – og hyttene våre er noe av det vi anser som mest privat her i landet. Derfor; Blir du invitert med noen på hytta, kan du ta det som et tegn på at du er ”innafor”. Vår afghanske venn har vært ganske mye på vår hytte. Han er innafor. Og nå gleder vi oss til å legge fem unger på flatseng og re seng med blomstrete sengetøy til de voksne om ikke så lenge.

Vår venninne fra Moldova har hatt noe av den samme opplevelsen; ”Åtte år i Norge og første gang på ekte, norsk hyttetur,” skrev hun på Facebook sist vår. Et halvt år tidligere kom hun via en annen bekjent inn i min husfellesskapsgruppe. Når er hun nesten familie for oss, og omgangskretsen hennes utvides stadig. Hun fikk på ingen måte noen ”flying start” som fremmed i Norge: ”Norske er hyggelige når du treffer dem, for eksempel i en menighet,” forklarte hun meg en gang, ”men når vi går derfra har jo alle sine venner fra før som de skal være sammen med…”

Ordføreren holdt en flott 17.mai-tale på torget i Sande i går. Minte oss tilhørere på viktige perspektiver. Ingen apell av den typen går i vår tid utenom integreringsutfordringen vi står midt oppi. Heller ikke hun. Denne gang gråt jeg ikke. ”De som ikke har venner som skal integreres – hva nå enn det måtte bety – er litt fattigere enn meg her jeg står,” tenkte jeg. Og følte med plutselig uendelig rik.

Å velge bort – for å få…

IMG_1769I dag våkna jeg til tåke – og blikkstille fjord nedenfor hytta. Alene. Tidlig frokost, fyr på peisen, litt endring i dagsplanen, noen sommerblomster som skal plantes om og ei bok som venter. Livet er slett ikke verst. Jeg har tatt fri i dag – nesten. Gemalen er i København. Jeg kunne også være der, men valgte det bort.

Jeg har sluttet fred med at man ikke kan få med seg alt her i livet.

Denne helga prioriterte jeg altså hyttelivet og en smule ”våronn”. Jeg måtte ikke. Jeg er også sikker på at jeg ville hatt det flott på konferanse med kjæresten og en flokk venner. I stedet er jeg altså her. Med naboer jeg kan rusle til, noen selvvalgte sysler ute og inne, og med både tid og rom for refleksjon og skriverier. En viktig del av livet for meg…

En annen side ved dette, er at det å oppleve noe hver for oss gir verdifull input for vårt samliv. Det handler ikke bare om opplevelsen i seg selv – som kan ha stor verdi fordi mennesker, også vi to som utgjør et par, er forskjellige. Det vesentlige er samtalene etterpå – refleksjonene vi gjør sammen basert på det den ene og den andre har opplevd. Tankene utover at det var ”fint på hytta” eller ”supert i Køben”.

Jeg husker så godt vår første erfaring av at tid hver for oss kunne bety så mye. Vi var nygifte. Jeg skulle to uker til USA med jobben mens Dag skulle være hjemme og drive med sine vanlige hverdagslige ting  – med unntak av en weekend i Holmestrand. Av alle eksotiske steder…

Jeg gledet meg, selvsagt. Dag på sin side var ikke misunnelig på min tur, men ingen av oss hadde lyst til å være fra hverandre. I tillegg var dette på den tiden da mobilsamtaler mellom USA og Norge var umulig. Ikke helt greit for et nygift par.

Det var min første tur til USA. Inntrykkene totalt sett var overveldende. Konferansen jeg deltok på var mindblowing, og jeg fikk mye å tenke på. Ting som handlet om vårt liv; verdier, prioriteringer, framtidsdrømmer… Innspill jeg ikke var redd for at Dag ville være negativ til, men som jeg skulle ønske han fikk oppleve sammen med meg.

Vel tilbake i Norge igjen var jeg stappfull av inntrykk og lett forvirra. Hjemme møtte jeg en minst like forvirra mann som stod på hodet i skurebøtta da jeg låste meg inn. Relativt bøs mente han jeg var mist to timer for tidlig ute og kommanderte meg til naboen mens han shinet kåken. Det var visst behov for det.

Vi har ledd mye av den episoden, men gledet oss desto mer over det vi oppdaget den gangen; Effekten av å oppleve noe hver for oss – og så dele det med hverandre i etterkant. Dag kom ”på besøk i” mitt liv og lyttet til mine refleksjoner og inntrykk, mens jeg ”besøkte” han og forstod at hverdagen her hjemme også hadde bydd på nytenkning. At jeg hadde trampet på amerikansk jord og deltatt på en konferanse mens han ”bare” hadde lest en bok innimellom studier og Holmestrandstur, betydde til syvende og sist ikke så mye.

Nå er to uker fra hverandre i heftigste laget for oss selv i dag – mer enn tjue år seinere og med en helt annen teknologi til rådighet for kontakt – men opplevelser hver for oss lærte vi oss altså tidlig å anse som en bonus i forholdet. Selv om Dag senest i går kveld uttrykte at ”jeg skulle ønske du var her” med henvisning til fellesskapet og konferanseoppstarten. Jeg kunne for så vidt sagt det samme, men kun basert på at det er hyggeligere å være to ved bålpanna ( som jeg av den grunn lot være å tenne).

Vår erfaring er denne: Når vi opplever noe sammen, enten det er severdigheter på ferie eller undervisning på konferanser, konstaterer vi oftere at det var ”fint” eller ”bra” uten å gå i dybden. Når vi opplever noe hver for oss, øker vi i større grad refleksjonen rundt hva som var bra, hva det betydde for den av oss som opplevde det, hvordan vi tenker det kan anvendes i vårt liv og så videre. Vel og merke hvis vi i etterkant setter av tid til den gode samtalen om det vi har opplevd hver for oss. Det siste er avgjørende.

Så nå skal gemalen pumpes til uka… Og jeg skal småpludre litt om tomatplanter og vanningsanlegg.