Kreta – utenfor allfarvei

”Denne øya har jeg jammen lyst til å se mer av en gang” konstaterte gemalen på vei hjem fra bryllup i Paleochora for tre år siden. Jeg, som akkurat da hadde svelget unna skuffelsen over at vi ikke fikk besøkt Spinalonga – ”Øya” – i løpet av den uka vi hadde vært der, var ikke vond å sette på tanken. Vårt første besøk på Kreta hadde gitt oss mersmak. Det samme skjedde med våre venner som unte seg en uke på nordkysten i fjor vår. Denne sommeren slo vi oss sammen; Innledet med en ”flat uke” ( = en sånn en med strand, bok, bad, dusj, sløving på rommet og middag på byen) i Rethymnon før vi dro ut på lykke og fromme – i leiebil.

FullSizeRender (2)Den første uka forbigår vi nesten i stillhet. Den var som sydenturer flest – og det var det vi hadde lagt opp til. I all respekt for alle som har Rethymnon som sin favorittby, må jeg innvende at den ikke ble vår. Ikke er vi spesielt glad i større byer når vi ikke er på storbyferie, og ikke liker vi sand i munnen, boka, maten og håret når vi ligger på stranda. Det trekker opp at vi bodde i Gamlebyen. På Pepi Studios, som vi gjerne anbefaler for de som ikke må ha stort hotell med frokostbuffet, bar, digert basseng og ukjent antall solsenger (her var det 8!). Hotellet var rolig og hyggelig, omgivelsene pittoreske og tålte spaserturer flere kvelder på rad – alle turistene til tross. Ikke minst fikk vi det vi trengte ved starten av ferien etter en intens arbeidsvår; avslapning, lesero, sol på kroppen, svømmeturer (gjelder ikke gemalen, han trenger verken det eller sol på kroppen), gode samtaler med hverandre og vennene, god mat og rusleturer i sakte tempo.

e48fd1e7-00a9-4bd3-956a-67f1d04e3e29Moroa begynte da vi gjøv løs på de greske landeveiene. Det er en opplevelse i seg selv, og la meg si det med en gang: Her lønner det seg å være forsikra på alle bauer og kanter (grekerne selv har et fleksibelt forhold til fart, forbikjøringer og trafikkregler). Dessuten bør en være uredd i møte med smale bygater og svingete landeveier. Vi hører med til de som velger om- og grusveiene. Det er der vi finner perlene, som oftest. Og de fant vi noen av i løpet av den uka vi brukte på å smake på litt av Kreta utenfor allfarvei. Utstyrt med 2-3 Kretabøker, noen hint fra venner og kjente og egen dragning mot Knossos og allerede nevnte Spinalonga dro vi vestover og fant fort den første fjellveien som alternativ til den med E foran som snirkler seg langs kysten og alle badeplassene.

Sånn fant vi landsbyen Axos allerede etter en times tid på veien. Det var lunsjtid, sola skinte og vi parkerte i skyggen for å rusle gjennom gatene, finne en taverna og kanskje noe vi kunne ta bilde av. Vi fant alt sammen – pluss en samlet landsbybefolkning som forberedte bryllup og en tavernavert som beklaget at menyen var litt glissen fordi han egentlig holdt på med mat til festen. Vi spise, sugde inntrykk og angrer fremdeles på at vi ikke ble til dagen etter. For vi ble selvsagt invitert. I stedet dro vi ned fra fjellet, fant et rimelig hotell ved kysten der damene fikk bada og to av oss måtte tilbringe natten på kjøkkenet. Sånn går det når en ikke sjekker at ”to soverom” faktisk betyr det vi tror og ikke at det ene i tillegg inneholder inngangen til badet, kjøkkenbenk og – bord pluss to enkeltsenger klistret opp til hver sin vegg. Ja,ja, så lærte vi det.

IMG_4195Vår forkjærlighet til fjellveier (det ER mye fjell på Kreta, og de høyeste toppene er på nivå med Galdhøypiggen) bragte oss morgenen etterpå til det eldgamle klosteret i Savathiana. Det er noe ved den gresk-ortodokse kirke som fascinerer oss, og den samme freden, kjærligheten og ikke minst hengivenheten til Gud som vi har møtt i tilsvarende sammenhenger tidligere, ble vi også grepet av her. En av de eldre nonnene snakket greit engelsk og bød oss på vann og sukkertøy før vi fikk rusle rundt på området. For meg var det den mest rørende opplevelsen i løpet av uka.

Stedets historie forsterket opplevelsen av å være på hellig grunn. Over kirkedøra står årstallet 1635, men man vet at dette har vært et hellig sted siden 1549. Dette godt skjulte klosteret høyt oppe i fjellet ble dannet av to munker som unnslapp da piratere drepte deres tre hundre ordnesbrødre i et annet kloster nærmere sjøen. Her har kjempende mennesker levd og dødd, grått og lovprist – og overlevd motgang og forfølgelse – gjennom flere hundre år. Tyrkerne jevnet stedet med jorden i 1648, men hundre år etter ble det gjenreist tross de tyrkiske makthaverenes strenge regler mot at ødelagte kristne kirker og klostre skulle gjenreises. Slik forsøkte de å holde kristendommen nede og etablere muslimsk tro. Det hindret verken at det fremdeles er mange klostre på Kreta – og at det er påfallende mye levende, gresk-ortodoks tro som kommer til uttrykk. Fram til slutten av andre verdenskrig, da det var to munker igjen, var Savathiana et munkekloster, FullSizeRender-2men fra 1946 har det huset nonner. I dag består kommuniteten av 16 kvinner, den yngste 25 år gammel. Oppgavene er mange selv om roen er stor, og de holder stedet vakkert. Mest for Gud, vil vi tro – men også for seg selv og for oss som tar turen opp. Det er det verdt.

Knossos var denne dagens andre stoppested – og vi erkjente raskt at vi skulle bevege oss fra en verden til en annen. Museet inne i Heraklion der de fleste funnene fra utgravingen av dette enorme palasset nå finnes, hoppet vi over. Det var kanskje dumt av oss, men det er begrenset hva en får med seg selv når en beregner ruslefart. Etter kanskje nettopp derfor. Å bevege seg på Kreta er en reise i historien, og i arkeologiske funn. Det er ruiner all over – og de eldste dateres til perioden fra ca år 3000 – 1450 før Kristus. Den minoiske sivilisasjonen var den første europeiske høykulturen, og mot slutten av denne perioden ble det bygget enorme seremonielle og politiske palasser, som det vi kjenner som Knossos.

Det er flere teorier om hvorfor denne kulturen gikk til grunne og palasser som dette ble ødelagt, men det kan være grunn til å tro at det var en naturkatastrofe som la både den minoiske kulturen og palassene i grus. I 1878 ble restene av Knossos oppdaget. Tyve år seinere kjøpte den engelske arkeologen Arthur Evans hele stedet og begynte sine utgravinger – på sin egen, noe ukonvensjonelle måte. Her ble det gravd, gjettet og bygd, men om ikke alt stemmer, kan vi ”menige” i det minste konstatere at stedet var imponerende svært – og at det er mye stein på Kreta. Etter vårt syn verdt et besøk, men det er ingen grunn til å sette av hele dagen.

IMG_4230-1Derfor tuslet vi videre til det eneste stedet der vi tenkte det var fornuftig å sikre seg hotellrom i forkant. Elounda virket som overklassens lekegrind. Hotellprisene i området tydet dessuten på at det var flere enn oss som ble dratt mot Spinalonga, og vi bodde enkelt i en ferieleilighet (med to soverom!) i utkanten av byen. Dagen etter startet vi tidlig, droppet alle guidede turer fra Elounda med lunsj om bord, kjørte til Plaka – fem minutters kjøring unna – og tok første båt over sundet medbragt vannflaske og kamera. På en raus time rakk vi å rusle øya rundt i rolig tempo. Dessuten slapp vi å gå i kø, noe de helt sikkert måtte som kom da vi dro tilbake. Det ga oss anledning til å la inntrykkene synke inn. Det trengte vi. Det må ha vært smertefullt på mer enn en måte for de 7-800 spedalsksyke som bodde her i løpet av de vel femti årene kolonien eksisterte, å kunne se over til landsbyen Plaka der de hadde gått om bord og forlatt sin vanlige hverdag, mennesker de var glad i, familie. Det er først og fremst denne historien som bragte oss til ”øya”, selv om den har en lang og dramatisk historie som forsvarsverk gjennom mange år før lokalitetene ble antatt å være egnet som spedalsklandsby. Noe den altså var til 1957 da kuren mot lepra var en realitet og de som enda levde, eller var født der ute, kunne vende tilbake til sivilisasjonen.

Lyst til å følge oss noen dager til? Jeg legger ut del 2 i morgen.

Advertisements

Livet etter begeistringen…

Som så mange andre, fulgte jeg med på VG-serien ”Frelst” i vinter. Jeg synes serien er god – og samtidig krevende. Fordi jeg hele tiden leiter etter en form for balanse og drives av bekymring både for at ungdom (og voksne) ikke får respekt og klok oppfølging i kristne sammenhenger – og for at man ”slår ungen ut med badevannet”.

Jeg ble kristen som femtenåring. Historien om Jesus-vekkelsen i Norge er på mange måter min historie. Sist høst leste jeg to ferske bøker om den tida med stor interesse og gjenkjennelse. Jørgen Aas sin ”Gud i Oslo” og Peter Svalheims ”Jesusvekkelsen” berører den samme tiden og den samme radikaliteten, gleden og det mange av oss i dag smiler litt av for egen del. Etter russetiden flyttet jeg til Bergensområdet og møtte den karismatiske vekkelsen på en folkehøyskole drevet av Vestlandske Indremisjon. Ja, jeg vet at innvidde vil kalle det en selvmotsigelse. For meg var det både bra og kaotisk. Selv kom jeg fra et KFUK/M-miljø på Østlandet der begrepet ”synd” ble definert noe annerledes enn hos de konservative vestlendingene. Det var mye som var synd vestpå som ikke var det der jeg kom fra. Som om ikke det var forvirrende nok, ble jeg på bibelgruppe hos et lærerpar presentert for den Hellige Ånd på en måte som fordypet min lengsel etter Gud og satte gode spor. Året etter var jeg stipendiat på den samme skolen. Da kom et team fra Ungdom i Oppdrag (UIO) på besøk. Jeg var skeptisk, men også nysgjerring nok til å dra på nyttårsleir på Grimerud. Etter et tredje år i Bergen og med flere erfaringer samt gjennomført grunnfag i kristendom med meg i bagasjen, begynte jeg høsten -79 på det som den gang het evangeliseringskurs (nå DTS) på Grimerud, UIOs hovedbase ved Hamar. Jeg skulle være der i tre måneder. Det ble åtte år. Åtte viktige, utfordrende og formende år av mitt liv. År jeg er dypt takknemlig for.

I etterkant har jeg tenkt mye på hvorfor ikke jeg – som noen av mine samtidige i UIO – opplevde meg skadet og utslitt etter disse årene. Kanskje handlet det om at jeg var 22 da jeg begynte i UIO og ikke kom rett fra videregående? Eller var det det at jeg hadde tatt kristendom grunnfag og dermed etablert en grunnvoll å ta imot den sterke og personlige forkynnelsen på? Kan det handle om min grunnleggende hang etter rytme og balanse? Min manglende evne til å ta alt ledere sier for god fisk, og en smule mot til å stille spørsmål og protestere? Skepsisens bremseeffekt? Det faktum at jeg som en av de få på Grimerud i den tiden leste skjønnlitteratur og ikke bare kristne bøker? At jeg kom fra en ikke-kristen bakgrunn og måtte forholde meg til en annen virkelighetsforståelse hver gang jeg dro hjem? Jeg vet ikke. Kanskje er det andre som kan sette opp de samme punktene om seg selv og som gikk åndelig dukken fordi utfordringen ble for store, fellesskapet for tett og lederne ikke var lyttende nok?

Jeg har altså vært ung og brennende. Fordi jeg er skrudd sammen slik jeg er, hadde jeg nok brent for noe uansett. Ikke bare fordi jeg var ung, men fordi personligheten min er sånn. Det kunne blitt politikk, eller en sak jeg vurderte som verdig. Det ble Jesus som fikk engasjementet mitt.

IMG_3063

Grimerud var mitt hjem i åtte år fra 1979. For meg var det en tid jeg er takknemlig for.

Jeg kom som sagt helskinna gjennom det – men ikke uten refleksjon. Tankene har vært mange gjennom årene – ikke minst fordi jeg i etterkant har befunnet meg i det berømte glasshuset der man skal være forsiktig med å kaste stein og tenke seg godt om når man beveger seg.

Etter min egen tid på skolebenken og på team ble jeg stab og etter hvert leder for DTSen på Grimerud. Seinere ble jeg lærer på Bibelskoen i Staffeldtsgate i Oslo og hadde på nittitallet ansvar for den mest utadrettede linjen der; Team 2000. Også som en av de som etablerte Ten-Oase i sin tid, bør jeg antagelige ha søvnløse netter med tanke på hva jeg selv har utfordret unge mennesker til når det gjelder tro og handling. De siste åtte årene har jeg vært sosialpedagogisk rådgiver på en kristen videregående skole – og for gammel til at elevene mine tror at det finnes noe som helst radikalitet i meg og det livet jeg har utenfor skolen. Det siste er en underlig observasjon jeg gjør, men det finnes også frihet i den.

Jeg er ikke i tvil om at jeg burde handlet annerledes i en del situasjoner gjennom tiden. Noen har helt sikkert følt seg utfordret utover det de i ettertid opplevde klokt eller godt under mitt lederskap. Andre har opplevd seg lite sett og forstått. Noen ser sikkert tilbake på eget engasjement og erkjenner at det har rent en del vann i havet siden den gang – uten at de selv vil mene det skadet dem. Troen får gjerne andre uttrykk når vi selv utvikler oss og når rammene rundt livet vårt endres. Uten at vi nødvendigvis har mistet Jesus-engasjementet vårt, selv om jeg vet at så også skjer for en del. Ikke nødvendigvis fordi de er skadeskutt av tidligere lederes press og for store sko i ungdomstida. Slik jeg ser det, er det nok ofte materialismen og hverdagen som har gjort prioriteringene så annerledes at Jesus har blitt henvist til en plass i kulissene. Spørsmålet mitt har derfor ofte vært dette: Hva bør vi som leder ungdom gjøre annerledes for å forberede dem på framtida? Dessuten: Er det i det hele tatt mulig? Kirkegaard sa det slik: ”Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.”

Jeg var lærer i Staffeldts gate i en spesiell tid. Jeg tror det er rett å bruke ordet vekkelse om det som skjedde blant bibelskoleelevene og i forsamlingen Storsalen vegg i vegg. Elevene var ivrige på gata, minst ukentlig på Egertorget i skarp konkurranse med Hedningsamfunnet, og det ble etablerte et evangeliseringskollektiv på St.Hanshaugen. Som ledere hadde vi nok med å henge med. Ikke alle opplevde at det var ”dem” å drive gataevangelisering, men vi utfordret alle til å prøve. Og så forsøkte vi å være der for dem når de ikke hadde like sterke og positive erfaringer som kameratene. Det gikk fort i svingene og jeg har ofte tenkt at noen sikkert ser tilbake på den tida med forundret blikk. Kanskje noen angrer? Jeg vet ikke, men jeg er åpen for at noen mente vi som var ledere den gangen kunne gjort ting annerledes. Om ikke på generell basis, så overfor akkurat dem. Kanskje hadde jeg bremset mer i dag? Jeg innser at det i såfall ikke hadde skjedd på endret teologisk grunnlag, men fordi jeg har blitt eldre og muligens en smule mer forsiktig. Akkurat det utfordrer meg…

Vi gjorde en ting da jeg ledet Team 2000 som ikke alle elevene den gangen skjønte vitsen med, men som jeg mente var nyttig. Vi satte av tid på ettervinteren til å sette fokus på dette at livet endres.”Hva av det livet du lever nå – sammen med Jesus – vil da ha med deg om tyve år?” var spørsmålet den dagens aktiviteter, undervisning og samtale spant rundt. Jeg hadde hørt gjentatte uttalelser om ”førtiåringene som hadde mista det” og kjente behov for å snakke med elevene om at når rammene endres, vil troen ofte få forskjellige uttrykk. Dessuten; Hva tenkte de skulle til for ikke å ”miste det”? For de skulle jo ikke gå i samme grøfta; såpass forstod jeg jo.

Fra mitt ståsted var det fruktbare dager som jeg vanligvis avsluttet med å be mine elever ”tenke på denne dagen her, hvis dere i framtida ikke helt får til å bruke like mye tid med Jesus og i menigheten når hverdagen består av spebarn med kolikk, søvnløse netter og krevende studier kombinert med jobb for å få endene til å møtes…” Jeg vet ikke mye verken om livets utfordringer eller dagens gudsforhold for de fleste av de som var med på Team 2000 de seks årene vi holdt på, men inntrykket mitt er at mange av dem har et levende og sunt forhold til Gud og tro i dag. Det er det sikkert flere grunner til enn den ene dagen.

Jeg tror ungdom trenger ledere som snakker sant om livet og sant om Gud. Som byr på seg selv og forsøker å bygge inn i unge mennesker noe som både gir rom for den brannen de har, og som kanaliserer brannen på en måte som gjør at de kan fortsette å brenne – om enn på en annen måte – når årene går og livet endres. Det er ingen enkel oppgave, og vi vil ikke lykkes overfor alle, men det er uansett et tema som vi nok i større grad kan kan sette fokus på.

For meg har det vært viktig med rytme. Jeg husker en av gutta på Team 2000 kategorisk uttalte under en diskusjon at ”det er jo enkelt å vite hva en skal gjøre om valget står mellom et bønnemøte og en tur på kino!” Jeg husker enda min egen kommentar, ganske enkelt fordi den nok overrasket både han og en del andre tilstedeværende: ”Og hvis det er deg vi snakker om, vil jeg absolutt anbefale en god film!” Kommentaren var nok på ingen måte åndelig nok i øynene til en del av elevene mine den gangen, men det levde – og lever – jeg godt med. For meg er en god rytme der vi får flere typer inntrykk, og Gud som en realitet for hele livet hele livet, viktig.

Da jeg slutta i UIO etter åtte år, var det en helt udramatisk avslutning knyttet til studier som hadde ligget på is noen år. Med meg på veien ut hadde jeg allikevel en viss bekymring over det tette kollektivlivet som på den ene siden betydde så mye for meg, men på den andre siden skapte en del forestillinger om virkeligheten som nok burde diskuteres. Da jeg flyttet til Oslo noen år etterpå ble jeg en periode relativt ofte kontaktet av yngre, tidligere UIOere som trengte å snakke med noen som kjente deres bakgrunn, fordi de strevde med livet etter DTS og UIO. Det handlet ofte om skuffelse. De var skuffet over seg selv fordi de ikke helt klarte å leve opp til det bildet de etter hvert hadde dannet seg av hvordan en kristen skulle leve, og de var skuffet over menighetene de kom i kontakt med. Lovsangen, forkynnelsen og nærheten i fellesskapet falt totalt igjennom i forhold til hva de var vant med på DTSen eller basen der de hadde holdt til. Det gikk på gudsforholdet og selvbildet løs. Kort sagt kunne det oppsummeres slik: De hadde hatt stille stund på timeplanen i måneder eller år og trodde – selv om det ikke ble sagt direkte – at Gud ikke var like glad i dem nå som de ikke fikk til den rytmen på livet lenger. Når de skulle organisere morgenen selv, var det ikke like lett å prioritere en time med Herren når jobb eller studier startet tidlig og veien var betydelige lengre enn fra rommet til klasserommet eller arbeidsstedet på basen. Og de kjente seg ensomme. Jeg husker jeg tok kontakt med UIO noen ganger i den tiden for å legge innover ledelsen at de måtte hjelpe folk mer enn de gjorde med overgangen fra UIO-tilværelsen til livet utenfor. Hvordan de løser dette i dag, vet jeg ikke, men jeg har grunn til å tro at det føres en sunnere linje.

I denne tiden var jeg også tilbake på Grimerud for å undervise på en DTS. I den forbindelse hadde jeg en samling med DTS-staben, som med unntak av hovedlederen bestod av unge folk som ganske nylig hadde gjennomgått sin egen DTS. Fine folk. Brennende engasjert i det de holdt på med og med tydelige ønsker om at DTS-studentene skulle utvikle seg og bli bedre kjent med Gud. Helgen før jeg kom, hadde DTSen hatt langfri og de fleste studentene hadde dratt hjem eller til Oslo for å besøke venner. En i staben uttrykte da på møtet at hun mente man i framtida skulle droppe slike langhelger der studentene dro bort, fordi det sporet dem av i forhold til det som skjedde på DTSen. De andre – også lederne – synes dette var et forslag de skulle snakke mer om seinere. Jeg følte meg ikke fri til å si så mye der og da, men jeg ble engstelig og kjente på reaksjoner jeg hadde hatt både som DTS-student og senere leder. Når bibelskoletida og jobben i en kristen bevegelse blir en boble der hele livet leves innenfor et og samme system, preger det oss. I min tid som deltager på DTSen, var det TV-forbud for DTS-elever. Jeg reagerte på det jeg opplevde som manglende logikk i begrunnelsen, men måtte jo akseptere det. Jeg ville jo ikke bli stemplet som opprørsk. Som leder for DTSen opphevet jeg det forbudet (men mener å huske at det ble gjeninnført etter min tid). TVen på Grimerud stod i et hjørne av matsalen – og skulle være tilgjengelig for stab, men altså ikke for DTS-en. ”Det er en menneskerett å kunne følge med på nyheter,” mente jeg. ”Ja, men de kan miste fokus,” var argumentet imot, ”og noen kan jo bli sittende hele kvelden”. I en tid da vi kun hadde tilgang på NRK var det neppe et problem, men jeg mente vi fikk heller ta praten med de vi eventuelt oppdaget satt for mye foran TVen. Og siden det var jeg som bestemte, ble det sånn. Jeg husket dette da kommentaren om langhelgene falt. I etterkant skrev jeg til DTS-ledelsen om min reaksjon og bekymring. Jeg fikk aldri svar, men jeg aner heller ikke om de valgte å fortsette å gi studentene langfri.

Jeg er glad for at serien ”Frelst” ble laget. Nå går ”Guds lærlinger” på TV. Bra, det også. Jeg synes NRK har gjort en god jobb og funnet ungdommer med forskjellig type bakgrunn og refleksjoner som så langt tør å by på seg selv på en ærlig og god måte. IMI-kirken og Acta stiller seg laglig til for hugg. Vi andre får enda en anledning til å snakke sammen om hva vi skal gjøre og ikke gjøre for at folk – ikke minst unge mennesker – skal kunne leve bibelsk samtidig som de bevarer seg selv og sine hjerter.

Begge disse seriene tvinger kristne menigheter og ungdomsmiljøer til å snakke sammen om hva vi gjør bra og hva vi kan gjøre bedre. Det synes som om det skjer for tida. Andreas Nordli skrev godt om UIO på verdidebatt.no forleden. Jeg regner med at det diskuteres i diverse fora i den bevegelsen parallelt med det. Andre har fått en arena der de kan dele gode eller dårlige erfaringer fra sin tid i Jesus Revolution. Stephan Christiansen kom omsider på banen med en lang kronikk som noen jublet over og andre ristet på hodet av. For min del må jeg si at selv om formen jeg alltid har forbundet med ekteparet Christiansen, aldri har appellert til meg, har jeg hatt respekt for at de virkelig har ønsket å bety en forskjell og helt sikkert har betydd mye for mange. Når jeg ble så skuffet denne gang, handler det ikke så mye om innholdet i kronikken SC skrev, men at han som leder i den tiden som omtales, dyttet nåværende leder foran seg og lot han ta støyten mens han selv først ikke ville delta i serien ”Frelst” og så drøyde så lenge før han kom på banen. I mine øyne er det dårlig lederskap.

Ikke alle anklager en leder utsettes for oppleves rettferdige. Noen ganger vil vi måtte be om unnskyldning for noe vi dypest sett ikke kunne gjort veldig annerledes. Andre ganger er det bare å legge seg flat – for så å reise seg og spørre hva vi må endre på i framtida.

«Det er umulig å veilede forelska mennesker,» pleier min kjære å si. Jeg tror han har mye rett i det – enten det handler om vanlig forelskelse eller den nyoppdagede Jesusbegeistringen. Allikevel er det nyttig å stille spørsmål, hjelpe de det gjelder til god rytme i hverdagen og ikke minst; være der når forelskelsetiden er over, virkeligheten ser annerledes ut og forholdet går over i en mer krevende fase.

”Frelst” er slik jeg ser det, ikke et angrep på kristen tro, men en mulighet for oss som er invovert i kristent arbeid til å jobbe for sunnere miljøer og klokere mentoring av unge og voksne som opplever det fantastiske å få livet forandret gjennom å møte Jesus.

Muligheter og nederlag…

Dagens lille opptur var en rolig kaffekopp med min kjære mens dagen lysnet. Små stunder av den typen er det ikke ofte vi har. Vanligvis ligger han litt etter meg i løypa, og som de som kjenner oss – eller har lest boka vår – vet, har vi bare unntaksvis felles frokost her hos oss. Men nå jeg er sykemeldt og hjemmeværende. Stemmeløs for andre gang på vel to måneder. Har vel egentlig hangla i hele denne perioden, når jeg tenker etter. Jeg la bak meg min første jul uten å kunne synge med på en eneste julesang… Vemodig. Dette har jeg ikke opplevd før i mitt etter hvert ganske lange liv med stemmen som viktigste arbeidsredskap. ”Hvilestemme de to neste ukene,” sa legen og så strengt på meg: ”Og det får du jo ikke på ditt arbeidssted”, la han til og skrev ut sykemelding fram til vinterferien. Han har nok rett. I øyeblikket faller taleforbudet helt naturlig og formen for øvrig er heller ikke helt intakt, så jeg aksepterer den ikke uventede avgjørelsen. Allikevel: Dette takler jeg dårlig.

Det er bare å hente fram det beste botemiddelet når hele smæla av negative tanker og følelser krever sin plass: Fokus! Fokus på alt jeg kan takke for og glede meg over.

For det første: Det store bildet. Hva dette faktisk er og ikke er. Et eller annen ufarlig med stemmebåndene som legen til og med har beordret en liten pillekur for. Akkompagnert av et smilende løfte om å fikse det. Herlighet. Det er da ikke noe potensielt dødelig. Jeg kunne kjempet med redsel over ikke å vite hva som var galt. Kunne feilt så mye annet som hadde vært så mye verre. Jeg må bare tie stille, noe som faller meg enklere enn en del sikkert tror. Har ikke vondt en gang. Er bare tufs..

FullSizeRender (1)Når den der er unnagjort, kan jeg ta for meg de mulighetene dette gir. Den morgenkaffen med kjæresten som vi nøt – nesten i stillhet – sammen, for eksempel. Fint! Det er selvsagt ikke noen høydare at han skal jobbe hele helga og jeg skal være alene hjemme, men sånn er det akkurat nå. Han må til og med ta en avstikker i morgen for et lite oppdrag jeg hadde gledet meg til, men det får så være. Jeg kjenner på takknemligheten over at han kan steppe inn for meg – og enda mer over at han kommer hjem igjen søndag kveld. Viktig. Dessuten er det greit å være introvert. Jeg trives i mitt eget selskap. Blir ikke gal av aleneheten. ”Du får late som du er på en stille retreat,” sa han som dro for en time siden. Kanskje det?

Jeg elsker jobben min og analyserer følelsen det gir meg å ikke kunne utføre den slik jeg ønsker. For andre gang på kort tid. Helt ærlig; Jeg skammer meg. Føler meg utiltrekkelig. Kjenner på at jeg svikter. Joda, jeg vet at det er helt off-line, men sånn er det. Da gjelder det enda en gang å fokusere. Reise seg i gjørma og skille sannhet fra løgn: Jeg er sjuk, jeg kan ikke noe for det, og mitt ansvar akkurat nå er å følge legens ordre. Det er han som har sykemeldt meg, ikke jeg selv. Viktig beskjed til selvet! Det hjelper selvsagt at det finnes jobbting jeg kan pusle med. Noen ikke-snakke-oppgaver som ikke trenger bli liggende. Tommelen opp for læringsplattformer og internett.

Paven kom for et par år siden med ti tips for et lykkeligere liv. Det åttende lyder slik: ”Slutt å være negativ”. Jeg har tenkt mye på de de siste ukene – igangsatt av et oppdrag jeg fikk om å holde fordrag med det som utgangspunkt neste uke. Foredraget var nesten ferdig da stemmen svikta og jeg måtte melde avbud. Komisk nok. Jeg får nok brukt det en gang. Da skal jeg ta med meg akkurat denne opplevelsen sammen med fortellingen om hun som for femten-tyve år siden inspirerte meg til enda mer positivt fokus. Hun som helt utilsiktet ga meg ideen om å oppsummere hver dag med minst tre punkter jeg kunne glede meg over og takke for. Mora mi. Egentlig ei glad dame – men som etter hvert som hun ble eldre aldri tillot seg selv å være helt fornøyd. Av den grunn snudde hun de fleste gode opplevelser med den syv små ord; ”…men hvis jeg skulle klage på noe…” . Og jeg parerte kjapt før hun kom videre:”Ja, men det trenger du altså ikke…”

Det finnes en egen bok i Bibelen som kalles Klagesangene. Jeg er glad for at den finnes. Den optimismen som drar seg selv etter håret og alltid smiler, mister evnen til å snakke sant om livet slik det er. Forkynneren, han som sa det var en tid for alt, understreker at det er ”en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge og en tid for å danse.” Dette må vi ikke miste i jaget etter å være positive. Jeg merker meg allikevel at det i følge Forkynneren i min bibel, ikke er en tid for å klage. Ikke slik mora mi ville gjøre det for muligens å balansere et godt inntrykk, i hvert fall. For meg er det viktig å si det som det er – også når det er negativt. Fokus handler om å ikke forbli i de negative følelsene for lenge, og ikke på en måte som gjør at jeg går glipp av godene og mulighetene, og mister alt jeg har å takke for av syne.

Og har man en pc og en blogg, kan man få sagt en hel del, selv uten stemme…

Januar

Januar er den eneste måneden iTomb januar 2016
året da jeg ikke våkner før vekkeklokka mi… som drar i gang klokka seks om morgenen. I tillegg har denne måneden en stygg tendens til å bli svært travel hos oss. Vi stuper liksom ut av juleferien og inn i en full kalender. Hvert år. Hvem som har skylda for det?

Mørket er det lite å gjøre med – annet enn å observere at det faktisk blir en smule lysere for hver dag som går. Det skjer med all tydelighet i disse dager. Med noenlunne fast rytme når det gjelder morgenens avreise og ettermiddagens retur, kan jeg med rimelig stor sikkerhet fastslå at det lysner. O lykke!

At avtaleboka er full og det krever sin kvinne å holde orden på alt som skal skje, kan jeg bare skylde meg selv, for å besvare spørsmålet jeg selv stilte. Akkurat på dette området, ser det ut til at jeg har lite endringsvilje. Det skjer jo hvert år…

Joda, jeg ser enden på det. Første helgen i februar roer det seg. I mellomtiden gjelder det å finne måter som hjelper oss til å holde koken. Brukbar logistisk evne er en fordel. Men jeg erkjenner at jeg trenger å utnytte hvileskjærene og ta pauser. Om de bare fantes?

De gjør det. Og nå snakker jeg forhåpentligvis ikke bare for meg selv, men for mange andre også som synes oppstarten på året er rimelig hektisk. Jeg hører jo at det ikke bare er vi som er andpustne for tida. Da gjelder det å stoppe opp der en kan. Vi må finne de små pauserommene. For de er der, om vi bare legger merke til dem.

Jeg er så heldig at jeg har halvannen time i bil hver dag – til og fra jobb. Mens andre bekymrer seg for ”pendlinga” mi, er jeg stort sett glad for de godene den tida gir meg. ”Det er Gud og meg på vei til jobb,” pleier jeg å si – ”Og meg og P4 hjem igjen…mens jeg tømmer hodet.” Sånn har det vært i mange år – selv om reisen var noe kortere før vi flytta til Oslo. I denne tida da timeplanen i og utenfor jobb er rimelig full, kunne jeg nok lett tenkt at halvannen time i bil er bortkasta tid. Nei, det er helt motsatt. Selv om vinterkjøring krever ekstra fokus, er det tid for ro ( alltid stille bil til jobb), refleksjon og tanketømming. Jeg puster. Hviler. Ber. Roer ned og tenker at denne tiden er en gave.

I går hadde jeg hjemmekontor. Jeg har det i innimellom. Det er effektivt og nyttig. En kontordag i joggebukse er ikke å forakte en gang i blant. Men jeg mister litt av hverdagsrytmen min av det: Mine to ganger førtifem minutter med en slags hjemmesnekra ”meditasjon”.

I firetida satte jeg meg imidlertid i bilen for å besøke en bekjent på sykehjem femten minutters kjøretur unna. Vel vitende om at det ikke var spesielt smart med tanke på tidspunkt. Men sånn måtte de bli. Femtifem minutter senere var jeg framme. Da hadde jeg sneglet meg gjennom fredagsrushet. Joda, jeg kunne blitt irritert. Et lite øyeblikk vurderte jeg å snu. I stedet valgte jeg å tenke at ”jammen fikk jeg et pusterom i dag, også”. Vel hjemme igjen (returen gikk raskt) kunne jeg glede meg over at jeg akkurat i dag hadde vært en drømmesjåfør av den typen som vennligsinnet ga rom for biler som ville inn fra både venstre og høyre. Fordi jeg valgte å være i situasjonen og fort sluttet fred med at dette går ikke fortere om jeg blir irritert.

Det finnes alltid pusterom, tenker jeg. Mine er tross alt ganske lange uka igjennom. Og fordi jeg våkner tidlig også i helgene, får jeg alenetid med en kaffekopp mens verden våkner og dagen lister seg fram. I god tid før frokostgjesten som skal ha en mentorsamtale denne formiddagen, ankommer. Allikevel; Livet har lært med at pauser ikke nødvendigvis handler om å ha lang tid. Det handler om innstilling. Om å bevisstgjøre seg pust og tanke de tre minuttene jeg tross alt venter på bussen jeg stressa for å nå i vinterkulda. Eller å unne seg to minutter ved vinduet mens øynene beveger seg sakte over nabolaget. En liten stille stund med ryggen mot verden mens en rører i sausen. En kort spasertur før sengetid. Eller det trikset som det ser ut til at mannfolk benytter seg flittig av; en ekstra lang dotur…

Ventekompetanse…

942d0188-7c50-4eaa-8eb5-0765766abf8fOg så… var jula rydda bort. Hos oss skjer det alltid en liten uke etter nyttår. Ikke på en fast dag; så nøye er det ikke. Men nå er det gjort – og det er godt. Det også. Det er en ”tid for å rive ned og en tid for å bygge opp,” sa han som også lærte oss at ” det er en tid for alt”.

For mange skjer ”nedrivinga” allerede i romjula. Da er de inderlig lei juletre og julepynt. Ikke så rart, tenker jeg, når begge deler kom på plass første uka i desember. Dem om det. Jula har flyttet seg for de fleste det siste tiåret. Det er ikke bare julemarsipanen som dukker opp tidlig. I kampen om publikum og kunder tilbys vi julekonserter og julemarkeder allerede i november. Det ser ut til at hele den store markeringen avsluttes med et par høytidsdager omtrent på den tida da vi andre – som muligens utgjør et mindretall – har gledet oss over våre julepyntede hus noen få dager og befinner oss midt i festen mens vi snakker om både fjerdedag og femtedag.

Hva vi gjør i desember? Markerer advent. Det er i hvert fall det vi forsøker å gjøre. Tenner ett og ett lys – og venter. Forsøker å la det jula handler om få sitt fortjente fokus som noe vi gleder oss til i nær framtid – sammen med gode tradisjoner. Jeg tillater meg å tenke at de som stuper direkte inn i jula – selv om det ytre sett handler om noe så uskyldig som et pynta tre og julegardiner – går glipp av noe som vi trenger i vår tid. Ventetid.

Vi er ganske dårlige på nettopp det i vårt samfunn, tenker jeg. Mangler kompetanse på å vente. Gir etter for utåmodigheten. Ting må skje fort. Nå. Joda, vi verdsetter slowfood og stadig flere av mine facebookvenner har, om jeg tolker bilder fra denne høsten rett, lært seg kunsten å bake lefser de seinere årene. Gamle kunster får sin renessanse og bruktbutikkene går så det griner. Jeg tolker det i flere retninger, men en av dem handler om at vi jakter på en slags enkelhet. Travelhet er et begrep som ser ut til å gi status den ene uka og skal bekjempes den neste.

Vi lengter etter mer tid, ro og fred, men ser ut til å mangle evne til å avstå fra materielle goder eller ta den tida som trengs for å spare til det vi måtte ønske oss. Jeg er selv ikke noe unntak, men jeg forsøker å få til en slags bevissthet rundt den livsstilen jeg til enhver tid velger. Derfor trenger jeg advent. Nå betyr ikke det ordet ”ventetid”, slik mange tror. Ordet peker hen på ”Herrens komme”, men tiden er en ventetid. Ikke i samme grad som før i tida, da det var en slags faste før festen. Men en forberedelsestid, det er det fremdeles. Sånn sett har vi alle advent…

Og så er det altså at jeg tenker det har en ekstra effekt – i hvert fall for meg – å holde tilbake det jeg gleder meg så veldig til: Å få juletreet og resten av julepynten på plass. Det skjer først tett opp i julaften. Før første søndag i advent gjelder noen selvkomponerte regler som jeg pent må følge: Julemusikken må pent vente til da, for eksempel. Og først da kommer adventstakene, julestjerna og noen få engler på plass. Punktum. Så får de som mener jeg ikke henger med på det som er ”helt vanlig nå”, mene at jeg er en utviklingsmessig sinke. Det får så være. Jeg innrømmer at tradisjoner er viktige for meg. Noen i hvert fall. Men akkurat dette handler egentlig om noe mer. Jeg vil temme min egen utålmodighet.

Jul!

Jeg er julenostalgiker, ingen tvil om det. Det betyr ikke at jeg ikke kan endre på noen tradisjoner eller at jeg har innbitt motstand mot å prøve noe nytt. Jeg finner bare usedvanlig stor glede i de små og store øyeblikkene som åpner forhenget mot gode minner fra barndommen og årene som har gått.

I ettermiddag skal jeg for eksempel hente julegjester på stasjonen. Det gleder jeg meg til. Og henter fram minner fra min barndom da pappa og jeg hentet en barnløs grandtante og grandonkel på Drammen stasjon. Vi var alltid mange på julaften, og de kom ofte til oss. Med toget fra Oslo – og jeg stod forventningsfull på perrongen mens det snødde. Jeg innbiller meg i hvert fall at det alltid gjorde det. Pappa hadde frakk og hatt. Det var det ingen innbilning. Det hadde han alltid i min barndom. Jeg hadde fått ventepakke på formiddagen og skulle snart skule spent på de store posene fra hovedstaden med pakker til oss alle. I min verden var Oslo-pakkene finere enn de med lokal opprinnelse. Uansett; Vi var ute i god tid (jeg vet hvor jeg har det fra), og så kom de. Anstigende. Hun med kåpe med pelskant. Full av liv – og med kommentarer som ikke alltid var innom hodet før de kom ut av munnen. Han med kalosjer og stokk med sølvhåndtak. Streng og tilsynelatende humørløs, men alltid med en godtepose i lomma. Jeg elsket det…

FullSizeRender (1)

Trygge voksne bevarer den barnlige gleden gjennom hele livet 

I dag kommer det garantert ikke til å snø. Ikke kommer jeg til å stå på perrongen heller. Jeg vil stå på korttidsparkeringa ved spor 19. I god tid og med mobiltelefonen i nærheten sånn at gjestene finner meg. Det blir så fint å ta imot dem, selv om lite blir helt som den gang da. Toget kommer til og med motsatt vei. Fra Drammen denne gang. Jeg gleder meg på en annen måte enn da jeg var barn. Forventingene er annerledes hos oss voksne. Det handler så mye mer om at de som kommer skal ha det bra. Trives. Få en god kveld. Ser mer fram til samtalen rundt bordet enn pakkene etterpå, selv om det fremdeles er hyggelig. Det blir mer ro over denne kvelden.

I barndommen ble tålmodigheten testet til det vanvittige av at pappa, onkel og ikke minst grandonkelen fra Oslo måtte hvile etter maten – FØR pakkeutdelinga. I mellomtiden skulle oppvasken gjøres unna. For hånd, for i mitt barndomshjem var det aldri oppvaskmaskin. Grandtanten fra Oslo vasket gjerne opp, men jeg var ikke store jenta før jeg forstod at det var om å gjøre å forhindre det. Hun var av den litt uvørne typen, og det gikk fort et glass eller to om hun ble stående ved kummen.

Jeg har gode juleminner. Det handler ikke om at vi var – eller er – en vellykket eller friksjonsfri familie. Jeg var bare så heldig at det var noen trygge voksne rundt meg som brukte ressursene sine på en god måte i juletiden. Som lot uviktige ting ligge, holdt alkoholinntaket på et anstendig nivå og var rause med små og store.

Det er jeg takknemlig for på årets mest sårbare dag. Det er arven og inspirasjonen min. Og min bønn for jula og året som kommer; At jeg – og vi – får være trygge og rause voksne for folk i vår nærhet.

Pakkekvelden…

Jeg tror den meste spennende kvelden i førjulstiden i min barndom, var den kvelden da pappa låste seg inne på kjøkkenet – helt alene. Spenningen bestod ikke i hva han gjorde der inne, men resultatet av det. Det var nemlig den kvelden da pappa ordnet med sine pakker. Dessuten lagde han sporleken som førte til at jeg et år fant nye ski oppe på loftet og et annet år en spartstøtting i vaskekjelleren. Diktene som han la ved tullepresangene til mamma ble også til ved kjøkkenbordet på de kveldene. Et år fikk hun øreklokker – av den skikkelig store og tunge typen – fordi han hadde snorka så fælt den høsten at hun hadde trua med å kaste ham ut av soverommet. Ikke rart jeg alltid ble forventningsfull når pappa tusla inn på kjøkkenet med sine bæreposer og det kneppet i låsen.

bilde-1 (1)Faren min var en skikkelig ”jule-unge” ( og 17.mai-”unge” for den del). Han likte festdagene – og han hadde en herlig barnlighet over seg i møte med dem. Når han låste seg inn på kjøkkenet for å ”ha litt ro nå i førjulstiden” som han pleide å si med påtatt streng stemme, var det for eksempel fordi han var ”så redd for at det ikke skulle bli nok pakker under treet”. Med tanke på at vi gjerne var 10-12 på julaften, var ikke faren akkurat overhengende – selv ikke for førti – femti år siden. Men der satt altså pappa, en hel kveld, diktet og moret seg og pakket inn marsinpangriser til alle ( så vi ikke skulle begynne å krangle!), tøyseting til mamma, reklameeffekter fra firmaet han jobbet i og et utall gaver til seg selv fra de fleste han kjente, inkludert en hel haug med selvkomponerte nisser. Og overraskelsen hans var lite stor hvert år når han pakket opp barbersåpe fra husnissen og sokker fra nabokona.

Jeg tenkte på det i går kveld, da jeg var alene hjemme og hadde fylt spisebordet med årets gaver som skulle pakkes inn fra gemalen og meg. Det er jo et styr, men det er en av de hyggeligste kveldene i førjulstiden fremdeles. Det aner meg hva slags følelser pappa må ha kjent på bak sin låste kjøkkendør. Håpet om å overraske og gleden ved latteren han visste ville bli utløst også dette året når han slo sine vitser om at han ikke kunne skjønne hvordan nissen kunne ane at han trengte ny tannbørste. Selv er jeg nok ikke like festlig som min far, men jeg har arvet gleden ved å dele. Jeg kjenner på spenningen over om gavene fra oss er innertiere, eller om noen vil heve øyenbrynene sånn at vi forstår at vi ikke på noen måte traff blink. Jeg nyter virkelig disse årlige kveldene – uten låst dør, for min del. Koser meg gjennom en sann lapskaus av julemusikk på anlegget, pakkelapper og silkeband som floker seg. Kjenner på dyp tilfredstillelse i etterkant når jeg sorterer hva som skal hvor – og ikke minst merker av på kalenderen når det skal dit det skal.

Så kom han omsider hjem, han som har stekt krumkakene også dette året, og langet blikket utover pakkehaugen.

– Det ble såpass, ja…
– Ja, det ble det…
Mye av det har han vært med og planlagt, men akkurat dette året har jeg tatt mye av handlingen alene. Under normale forhold, hadde vi tatt både handlerunden og gårkvelden sammen, men akkurat i år ble det litt annerledes. Helt uproblematisk siden Dag ikke tar det som en selvfølge at siden jeg er dame, elsker jeg shopping. Han vet bedre. Og selv om selve innpakkingen er forbundet med varme følelser og mye nostalgi for meg, trives Dag også med den litt rotete pakke-kvelden vår. Siden ingen av oss særlig shoppingglade, må den slags forberedes godt her i huset. Vi tenker nøye gjennom hvem skal få hva. Så skrives en nøyaktig liste – fordelt på butikker hvor vi tror vi får det vi har bestemt oss for. Vi drar aldri på byen bare ”for å kjøpe julegaver” med en liste med navn og masse optimisme knyttet til at når vi ser oss rundt, vil vi finne ”noe” som passer til den enkelte.

Av kloke valg som tjener vårt samliv, er en vel planlagt julehandel blant våre topp ti. (Sammen med det kunstige juletreet vi gikk til innkjøp av for noen år siden og som sparer oss for en årlig krangel foran en eller flere juletreselgere). Dessuten merker vi oss godordene. Som da han ved enden av gårsdagens ”julebord” trakk pusten og sa jeg var super som hadde ordnet alt. Og jeg kunne anerkjenne det som hadde tatt tida hans gjennom den lange dagen; ”Vet du, jeg opplever at vi står sammen i det meste, jeg. Også denne dagen her…”