De enkle hverdagsgledene

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker våren og denne tida på året. Den setter liksom sansene på full guffe i livet mitt og jeg puster inn alt denne tida har å by på. Er heldig sånn; den allergien som gjorde våren til et mareritt gjennom hele ungdomstida mi og langt inn i voksenlivet, fadet ut da jeg var i trettiårene. Jeg husker enda den våren det gikk opp for meg på en morgenvandring gjennom slottsparken på vei til jobb at ”her blomstrer syrinene og jeg nyser ikke…” Seinere har jeg fått et lystpreget forhold til gressklipperen vår, helt sikkert preget av at jeg langt inn i voksen alder helst måtte befinne meg bak lukkede dører når plenen ble klippet. Jeg er kort sagt ganske god på de enkle gleder…

De enkle gledene er altså mange for meg på denne tiden av året; Lyset – morgen og kveld, sommerblomstene, morgenbad – etter hvert… Kontrastene vi opplever i et land med kald vinter og mørketid, gjør at de fleste av oss åpner favnen og holder hardt rundt alt det fine sommeren kan by på, tenker jeg. Og skjønner at jeg har et valg. Om å fokusere på de enkle gledene hele året. Småtingene. Alt det fine som ikke bare våren, men selve livet har å by på. Holde sansene åpne. Puste litt sakte, dvele litt lenger ved alt vi tenker er fint.

For få dager siden spiste jeg middag med en tidligere kollega. Hun ble enke for halvannet år siden og har brukt tiden til å rydde, selge sitt store hus, bygge et mindre og flytte til et nytt sted – ikke så langt unna. Nå var jeg gjest i stua hennes. Spiste kjøttboller og snakket om liv og tro ved et spisebord som hadde fått nye rammer. Hun var glad, og jeg lar meg imponere litt. For ei dame… Som har latt sorgen og gleden ”vandre til hope”, som Kingo skrev i en gammel salme. Mye mot i dette. Og for meg – i bilen hjem – ble tre timer med henne en enkel hverdagsglede som jeg vil holde litt på, la meg inspirere av og kjenne på takknemlighet over.

Det er så lett å la møtepunktene med mennesker fare forbi. Jeg har bestemt meg for å holde mer på dem. For en uke siden satt vi rundt bålet med to vi ikke har snakket med på mange år. Et møte med livet, men spennende tanker, andre perspektiver og refleksjoner. Et blikk inn i deres verden. Vi ble litt rikere av det…

Jeg har noen ”store” minner jeg holder fast ved. Åremålsfester, viktige livsmarkeringer og reiser til andre himmelstrøk. De bildene sitter. De er indre album jeg blar i fra tid til annen. Fint. Verdifullt. Gir mersmak. Men det er fleste hverdager i livet. Hverdager som kan forsvinne som kryss i kalenderen om jeg ikke bestemmer meg for å dvele mer med de enkle gledene. Som blikket til min elskede på den andre siden av middagsbordet. Tankene min tidligere kollega delte om sitt valg om å flytte. Bilturen derfra gjennom gule rapsåkre i solnedgangen. Den gode følelsen etter at en utfordring har blitt løst på jobben. Stunden i mitt bittelille veksthus mens jeg knep årets tomatplanter og det luktet så godt etter regnet. Hun som smilte så varmt på T-banen forleden. Varmen fra varmeflaska i fotenden av en iskald hytteseng den vinterkvelden vi spontant dro dit bare for å spise frokost ved peisen morgenen etter.

IMG_0242Det handler om hverdagsvalg hele året gjennom – og om de små avbrekkene som ikke skjer på andre siden av verden og koster skjorta. De enkle gledene handler om fokus på det som er godt – midt i travelheten og livets mer traurige og noen ganger smertefulle sider. Kaffekoppen på trappa eller i godstolen tidlig en morgen – selv om jeg er trøtt. Turen hjem fra Danmark som tok tolv timer – fire mer enn beregna – fordi vi kjørte småveier og fant verdens verdens beste fika-plass i en gammel vindmølle langs veien. Regnet som kom så ubeleilig, men som minte meg på min pappas hyppige kommentar; ”Det er godt grovær…”

Det er så mye å være takknemlig for. Mennesker vi møter og små hverdagslige gleder. Mulig det er et alderdomstegn, men jeg blir stadig mer opptatt av å fokusere på å telle disse velsignelsene. Fordi jeg erkjenner at livet er kort – og sårbart. Derfor gjelder det å åpne alt en har og favne det. Hele året. God helg.

Reklamer

Hvorfor er dere fremdeles gift?

For noen uker siden ble gemalen og jeg intervjuet av avisen Dagen. De lager for tiden en serie under overskriften ”hvorfor er de fremdeles gift?”. Vårt bidrag kommer til uka – onsdag 29.mai. Timingen passer bra – en uke etter at vi markerte tjuefem år som kjærester og tjuefire som gift.

Jeg liker innfallsvinkelen. I mange år ble det ment og forsket mye på hvorfor par bryter opp, men lite på suksessfaktorene. Hva er det som gjør at par lykkes? Parene som så langt har blitt presentert i avisen har noe ulike svar på akkurat det. Gode svar. John Gottmann, samlivsforskningens grand old man, sammenfatter egentlig mye når han sier at den viktigste faktoren for at par fortsetter å holde sammen i noe de begge betegner som et tilfredstillende og godt samliv, er vennskap.

Det nikker vi gjerne samstemte til. Vennskap krever imidlertid det svaret vi ga journalisten som spurte oss om den viktigste grunnen til at vi fremdeles er et par; Tid sammen.

La oss være ærlige. Det var mange som ikke hadde mye tro på Dag og meg da det ble kjent at vi hadde blitt kjærester. Det skyltes sikkert både aldersforskjellen mellom oss og de åpenbare personlige forskjellene. Jeg var ei relativt rigid dame som sjelden brøt med ”normalen” i verken kles- eller livsstil. Ganske kjedelig utenpå, men langt mer spennende inni, tenker jeg selv. Dag på sin side var fargerik og brøt med det meste som var ”innafor”; Han utfordret omgivelsene tankemessig så fort han fikk anledning, flagret med sitt lange hår og hadde fem ringer i ørene. Joda, vi var et umake par. Vi har snakket om det også denne uka når vi har titta litt tilbake på våre etter hvert mange år sammen. Hva er det egentlig som gjør at vi fremdeles holder i hop?

Ting ser stort sett forskjellig ut fra utsida og fra innsida. Verdier, tro, felles drømmer og dedikasjon synes ikke så godt utenfra og telles sjelden med ved første blikk. Ytre sett var det lite som for tjuefem år siden talte for at Dag og jeg skulle klare å gå i takt, og det har vi da heller ikke gjort alltid. Men vi har ventet på hverandre – og vi har øvd. Slik man må om man skal klare å komme i mål på den 17.mai-leken få av oss mestrer, der vi beveger oss framover med det en benet bundet sammen med en annens. Og vi har ikke bare tatt vare på, men utviklet vennskapet oss i mellom.

IMG_0238Fordi vi har satt av tid for bare oss… I 1994 var vi travle. Begge to. Derfor ble vi fort enige om at hvis vi skulle få til denne parrelasjonen, som kom som et større sjokk på omgivelsene enn på oss selv, måtte vi sette av en ukentlig kveld som bare var vår. Den måtte dessuten stå i kalenderen, skjønte vi. Så vi merket av kvelder der – og trosset forelskelsens sterke motivasjon til å tro at det kom til å gå helt av seg selv. Sånn har det vært i alle disse årene; minst to, helst flere, ukentlige timer som er bare våre – og som prioriteres foran spennende alternativer og ting vi lett kunne tro var viktigere. For vår del har det hele tiden tjent tre formål; Vi har ryddet opp i det som iblant har kommet mellom oss. Vi har gitt oss selv og hverandre gode øyeblikksopplevelser. Og vi har bygd noe som gjør at vi ikke bare kjører rett inn i tåka når det gjelder framtida.

Vennskap er ikke et forstadium til parrelasjonen. Vennskap er en viktig ingrediens i et godt samliv. Vennskap er ikke noe vi bygger ferdig i starten av en relasjon og som siden er en stabil faktor. På samme måte som at det det å kjenne hverandre ikke er noe vi blir ferdig med før vi gifter oss, for så å bygge samlivet på en konstant grunnmur. Vennskap er noe som kan ødelegges eller utvikles med utgangspunkt i en basis som ble lagt en gang. Dag og jeg kjente nok hverandre rimelig godt den gangen vi valgte å bli et par, men livet – med sine faser og stadige endringer – berører og beveger mennesker. Også oss. Det å sette av fast tid sammen der vi med jevne mellomrom har ro nok rundt oss til å stille hverandre åpne spørsmål om hva som ”ligger øverst”, hva vi gleder oss over, hva vi bekymrer oss for osv, er for oss en umistelig arena for å bli kjent med den andre igjen og igjen og dermed fordype vennskapet med hverandre.

Å miste hverandre er noe som skjer over tid. Å bruke fokusert tid sammen for å være på besøk i hverandres liv, dele gleder og snakke ærlig med partneren, mener vi er en beskyttelse mot å utvide ingenmannslandet mellom oss. Selvsagt kan forandringen den ene eller den andre gjennomgår over tid bli så stor at gapet til slutt oppleves uoverskridelig, men på veien dit kan det være mye hjelp i å snakke sammen og vente på hverandre.

Hvorfor nevner vi dette igjen? For få dager siden møtte vi et par som var med på kurs hos oss for en del år siden. ”Vi har veldig flinke til å sette av tid til hverandre i flere år etter kurset, ” fortalte de, men så hadde fokuset blitt borte. Vi forstår dem så godt. Det er krevende. Såpass at vi for vår del setter inn disse møtepunktene i kalenderen ett år i forkant og bytter dag kun om begge har en annen mulighet samme uke. Unntakene er svært få. De to nevnte har det bra sammen, men de erkjent at de nesten ubemerket hadde mista noe de nå var i ferd med å ta tak i igjen. Ikke fordi det var krise, men fordi de hadde nedprioritert en mulighet til å utvikle og fordype det gode de har sammen.

Forklaringen på hvorfor det ikke går, er ofte ”barna” eller ”jobben”. Dags tidligere arbeidsgiver klødde seg nok i hodet noen ganger når Dag ikke kunne ha et kveldsmøte når det passet alle andre fordi han hadde ”en avtale med kona”. Han ble utfordret på viktigheten av det satt opp mot jobben. Svaret holdt; ”Ja, det er viktig. Det blir dyrt for deg om samlivet mitt ryker, for det kan fort ta et år med dårlig konsentrasjon og kanskje sykemelding…” Nå var det altså ingen overhengende fare for oss, men det er greit iblant å sette det hele i perspektiv. Statistikkene forteller oss nemlig om at samlivsbrudd koster dyrt – ikke bare rent økonomisk – for de involverte parter, for arbeidssteder og samfunnet vårt.

Når det gjelder barna, vet vi også at samlivsbrudd fører med seg stor belastning. Vi forstår vi at logistikken med barn i huset er komplisert – og at mange har dårlig samvittighet fordi de har det hyggelig uten at barna får bli med. ”Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor”, er det sagt. Det tjener med andre ord barna at mor og far setter av tid ( og kanskje prioriterer barnevakt) for å investere jevnlig i sin relasjon. Par vi snakker med som har barn i forskjellige faser, bekrefter også at det er mulig å få det til, om man planlegger en smule og benytter de mulighetene som finnes. Så bra at de sier det…

Da puster vi ut, og tror at det er mulig for de fleste par å kunne gi gode tips til neste generasjon om de får spørsmålet en gang i framtida; Hva er det som gjør at dere fremdeles er et par…?

Det rettlinjede livet…

IMG_0194.jpgInnimellom har jeg ymtet frampå og presentert meg selv som en livsnyter. Jeg smaker litt på begrepet hver gang jeg gjør det – og lurer litt på om det stemmer. Jeg tror det, men når sant skal sies; om jeg er det i dag, har det ikke alltid vært sånn. Av natur jeg jeg relativt rigid og opptatt av å gjøre det rette.

Jeg har undret meg mange ganger over hvorfor det tydeligste minnet jeg har fra barneskolen, er den gangen jeg IKKE hadde gjort leksa mi. ”Frøken” begynte å samle inn skrivebøkene våre, og jeg kan fremdeles gjenkalle følelsen av panikk som steg inni meg. Jeg var åtte år. Tårene satt løst og jeg var utrøstelig. Det kan ikke ha vært lett å være min lærer akkurat da, men hun var og ble min store heltinne gjennom tre år og maktet antageligvis å gi meg et nytt fokus. Hun visste jo det jeg vet nå – og har visst i mange år: Det går bra om man glemmer en lekse. Eller stryker på førerprøven. Eller noe annet går galt. Vi er verken så feil som vi tenker – eller så skjøre som vi innimellom kan gi inntrykk av.

Jeg tror allikevel aldri at jeg glemte ei lekse etter den gangen.

Jeg var nok en grei elev. Pliktoppfyllende. Ansvarsfull. Ganske flittig – uten å få stålkarakterer. Gledet meg til norsk og tegnetimer. Gruet meg til alt som hadde med sport å gjøre, men sluntret aldri unna. Det har jeg gjort siden. Har trent ganske ivrig i perioder og hatt ”fast givertjeneste” til et treningssenter eller to i andre. Går tur. La skiene på hylla omtrent da faren min – endelig – gjorde det. Har aldri vært fanatisk på noe område, men – og nå nærmer jeg meg poenget – var i mange år opptatt av å lese de ”rette” bøkene, se ”riktige” dokumentarer og – for all del – unngå de TV-programmene som ikke hadde noen hensikt. Hensikten jeg siktet til var om det var nyttig.  Noe skulle læres – eller det skulle legge grunnlag for meninger. Jeg var dedikert, målrettet, droppet det jeg tenkte ikke tjente hensikten og ga meg hen til det som gjorde det. Vel planlagt 24-7.

Til jeg bestemte meg for at livet måtte bestå av noe totalt unyttig, også. Det var da jeg begynte vandringen mot å bli livsnyter. Jeg fikk ganske god drahjelp av gemalen da han kom inn i livet mitt. Kanskje var det derfor jeg falt for ham ( og han for meg): Han tilførte den spontaniteten jeg trengte – og jeg strukturerte livet hans en smule. Vi ble i hvert fall et godt team.

Jeg har tullet en del med at det viktigste spørsmålet Dag har stilt meg – sånn rent bortsett fra da han fridde, er dette: ”Må vi virkelig planlegge den frilørdagen der…?” Jeg våknet litt av hans gode spørsmål og har slappet mer av med årene. Sluttet å gjøre det ”riktige” hele tiden. Uten å gå på akkord med det som er meg.

Den siste uka har mange delt en fersk kronikk og ment den er til etterfølgelse. Skribentens hovedpoeng var at hun nå skulle si opp sitt Netflix-abonnement fordi det er på ”tide å gjenintrodusere livsalvoret i folkementaliteten”. Poenget var å lese flere bøker – skikkelig bøker av skikkelige forfattere. Resten var bak en betalingsmur og dermed uten tilgang for mitt vedkommende. Men utvilsomt velskrevet. Jeg er ganske sikker på at jeg ville nikket bejaende til det meste, også. Allikevel fikk overskriften og ingressen meg til å kjenne på den indre protesten.

Nei, jeg vil ikke si opp Netflix. Jeg vil ikke slutte å lese meningsløs og unyttig krim (så lenge språket er godt og handlingen ikke er lagt til den svenske vestkysten…). Jeg vil kope, som gemalen kaller de stundene da han tenker på ingenting. En kunst jeg for øvrig må innrømme at jeg ikke helt har lært meg enda. Jeg vil rusle, drikke kaffe på trammen, bruke en kveld i ny og ne på fire episoder av en serie jeg om tre måneder kommer til å lure på om jeg har sett før… Jeg vil ikke være så skikkelig hele tiden!

Jeg har ingen liste over bøker jeg skal lese og ting jeg skal oppleve før jeg dør. Jeg har en liste over ting jeg IKKE vil fristes til å gjøre. På den lista står det at jeg IKKE skal reise til Australia – selv om det er fantastisk i følge alle som har vært der. Jeg har vært i Hong Kong – fantastisk det, også – og da forstod jeg at jeg var ca halvveis. Det får holde. På den lista står også bøkene til Knausgård. Jeg kjenner på en viss stolthet over at jeg ikke har lest dem, og jeg har ikke tenkt å gjøre det. Og jeg ser heller en serie på Netflix enn å gå på en Eidsvåg-konsert til.

Jeg må bare si det.

De som har fulgt oss på bloggen eller kjenner oss, vet at både gemalen og jeg heier på en god livsrytme. Vi har en ryddig og ganske full timeplan, for å si det sånn. Vi søler ikke bort livet på tull. Men vi passer på å legge inn tider og dager for hvile og det helt unyttige.  Jeg vil ikke være foruten de vinterkveldene da vi spiser sushi, deler en flaske hvitvin og ser et par episoder av en serie vi begge liker. Nei, vi gamer ikke – og vi har verken tid eller lyst til å sitte foran skjermen kveld etter kveld. Om sommeren, når vi bor på hytta, står TV-en på kvisten tilgjengelig for de som vil spille bilspill en regnværsdag eller se en fotballkamp. Jeg tenker at det meste handler om sunt folkevett – og en liten refleksjon en gang i blant knyttet til om vi fyller livet med det vi virkelig vil. At vi følger en vei vi selv har valgt selv om andre velger noe annet. Skaper rom for det gode livet. Aksepterer at den dagen vi dør kommer verden fremdeles til å være full av bøker vi aldri fikk lest.

Så i møte med denne helga, slår jeg et slag for den litt avslappende stilen. Jeg lengter ikke tilbake til det rettlinjede livet…

 

Jeg juger…

Jeg er en løgner! Det har seget innover meg den siste tida, og det er lite trøst i å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg lover nemlig en del ting jeg ikke holder… Eller lover og lover, fru Blom. Jeg erkjenner i hvert fall at jeg har gitt inntrykk av gode intensjoner og ønsker.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger de har sagt at de skal ta seg en tur,» påpekte ei venninne av meg og lo – henvist til felles bekjente. Det var lenge siden hun hadde sluttet å tro på snakket om at de skulle «stikke innom» og se hvordan hun hadde fått det i sin nye leilighet. På den annen side hadde ikke hun kommet med noen konkret invitasjon, heller, så hun tok litt av skylda sjøl. Hun satte allikevel fart i tankene mine. Hvor mange ganger har ikke jeg ikke vært i samme situasjon? Lovt å komme – eller gitt tomme løfter om en invitasjon.

Ærlighet er en verdi jeg setter høyt. Kanskje det er derfor den lille passiaren med min venninne satte seg i magen? Når verdien min om ærlighet kommer i konflikt med ønsket mitt om ikke å såre mennesker, får jeg nemlig problemer.  Og fristes til å juge.

Jeg har et stort nettverk. Det er jeg takknemlig for. Jeg liker å ha venner og bekjente i flere leirer. For ikke lenge siden fikk jeg en melding fra ei jeg ikke har hatt kontakt med på lenge. Det var veldig hyggelig. Hun spurte etter et lite råd – og fikk det. Vi chattet litt fram og tilbake – og så kom hun med en konkret invitasjon om kaffe om jeg kom på hennes trakter… Og jeg er der innimellom. Det er ikke det. Det er bare så sjelden – og gjerne i forbindelse med helt konkrete ærend. Selvsagt kan jeg drøye tida og stikke innom. Men jeg visste jo at jeg ikke kom til å gjøre det. Fristelsen til å love, om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i det miste en spontan visitt innenfor rimelig tid, var så nærliggende.  Det hadde vært så enkelt. Så mye enklere enn å si at det var et hyggelig initiativ, men at hun nok ikke kom til å se meg. Det var da jeg skjønte hvorfor vi juger om sånne ting. Jeg følte meg elendig da jeg sa det som det var. Var ærlig. Jeg ble tørr i munnen av min egen lille, høflige og skrevne tekst før jeg trykket på send. Slapp til og med å se henne i øynene når jeg sa det…

Og det gjelder meg, som egentlig er et tydelig menneske og har øvd mye på å ta valg om å si ting som de er. Hvor vanskelig må det da ikke være for de som tror – eller i hvert fall håper – at de skal kunne gå gjennom livet uten å såre noen?

IMG_1019

 

Det kan fort bli hyggelig når vi følger opp godt snakk med konkrete invitasjoner…

 

Vi kjøper oss med andre ord tid med tomme løfter og er ukritisk løsmunnede når det gjelder runde invitasjoner. Fordi det gir god stemning der og da. Eller fordi vi ikke orker å snakke mer om været. Har gått tomme for annet small talk. Eller fordi vi har vendt oss til å juge så vi tru’re sjøl.  «Vi må finne på noe koselig en kveld, du…» er en variant. «Vi skal jammen invitere dere på hytta en helg,» er en annen. Enda rundere er denne; «Vi må sees.» Legger vi til at «jeg har nummeret ditt, så jeg melder deg,» gjør den konkret. Men kanskje ikke mere sann?

Mange har det så travelt at usanne ord av den typen preller fort av. Forhåpentligvis skjer det samme med de vi selv juger til. Vi kan allikevel ikke forsvare den vel innarbeidede praksisen med at ingen tar hverandre helt på alvor. Noen ganger kjennes det sårt når en må forsøke å falle til ro med at mennesker du gjerne skulle delt en kaffekopp eller ei kveldsstund med holder en med godt snakk. Noen, som kjenner på ensomhet, får styrket overbevisningen om at ingen er til å stole på når refrenget om at «du må komme en dag og spise kveldsmat hos oss» blir gjentatt uten at det følges opp.

Hva om vi bestemte oss her og nå for heller å holde værpraten levende enn å vikle oss inn i løgner om invitasjoner og besøk? Eller i hvert fall at vi vil øve oss på å ikke juge. Verken når invitasjonen sitter løst eller – som i mitt tilfelle – jeg faktisk måtte våge sårbarheten og ta litt mot til meg for ikke å bli den som svikta i neste runde…

Prøve å rekke alt…

For mange år siden mistet jeg en god venninne. Hun ble 28 år gammel. Fikk leukemi og døde i løpet av noen uker. Det var et sjokk. Ei aktiv jente i sin beste alder. Med engasjement i bøtter og spann – på jobb og privat. Håndballspiller, praktiker, ikke redd for å ta i et tak. Helhjertet i tjeneste for Gud og mennesker. Jeg bærer på bruddstykker om gode minner fra livet med henne – og vemodige stunder med foreldrene hennes i årene etterpå. Moren sa noe rett etter begravelsen som aldri har sluppet meg; ”Hun hadde det så travelt i sommer at du skulle tro hun prøvde å rekke alt…”

Jeg har tenkt mye på det. På alt vi prøver å rekke… Det slår meg ofte når jeg snakker med unge mennesker; denne opplevelsen av at tida går så fort; ”Jeg er jo snart tyve,” sa ei. Med henvisning til alt hun hadde lyst til og ikke ville gå glipp av. Og som gikk ut over andre ting – som hun også visste var viktig. Vi forsøkte å rydde litt i kaoset sammen. Det var med litt tungt hjerte jeg måtte fortelle henne sannheten: ”Livet består blant annet av masse du aldri får gjort. Du kommer ikke til å få med deg alt.”

Det er lett å henfalle til filosofiske betraktninger når selve livet blir tema. Men først og fremst er dette en praktisk sak. Det handler om hverdagen vår. Her og nå.

Jeg liker å observere omgivelsene. For tida konstaterer jeg med smerte at vi vil for mye, de fleste av oss. Og vi støtter velvillig de rundt oss som vil minst like mye.  Maser og heier. Noen ganger tenker jeg at begrensning burde vært et eget fag på skolen – og at foreldre skulle hatt mer mot til å si nei til barna sine. Jeg blir aldri lei av å sitere den moren som i praksis var alene med å organisere hverdagen for sine to barn og erklærte at ”de får bare være med på en fritidssyssel hver, for det er det jeg har kapasitet til å følge opp. Bonusen er at de lærer noe få har kompetanse på i vår tid; å kjede seg.” Så langt jeg vet, har det blitt folk av hennes unger, også. Forhåpentligvis er de takknemlige for kompetansen de ervervet seg i barndommen. De har trolig også erfart at det meste av de aktivitetene vi har gått glipp av, er ting vi faktisk sjelden savner.

Det trengs mot til å sette grenser for andre. Og for oss selv. For vi voksne vil også ofte altfor mye – og vi strekker oss lenger enn langt for at omgivelsene skal få hele ønskelista oppfylt. Jeg får lyst til å si som han på radioen: ”Ta dere sammen!” Det går ikke, det løpet vi legger opp til.

Det er vår. Om våren får jeg fantastisk arbeidslyst. Den kommer ikke sigende på. Neida. En morgen våkner jeg bare og kjenner at ” nå må jeg pusse vinduer.” Det er et sikkert vårtegn, for jeg er ikke besynderlig opptatt av vinduspussen resten av året. Med våren kommer en eller annen energi som, om jeg ikke passer på, kan føre meg ut i en virvelvind av aktiviteter og prosjekter.

Nå rekker man etter mitt skjønn mer når dagene er lange og lyse, men allikevel: Vi må slutte fred med og leve i pakt med våre begrensninger. Enten vi ”snart er tyve” eller har levd tre ganger så lenge. Joda, de som er unge skal finne seg selv gjennom å prøve ut mye. Bredde i erfaringer er viktig. Informasjon nok til å gjøre gode valg likeså. Det er annerledes for oss som har levd ei stund. Allikevel kjenner jeg et ”kall” til å være litt brems for de som er midt i den krevende fasen der alle store valg skal gjøres; livsretning, utdannelse, jobb, bosted, hvem man skal dele livet med.
– Pust rolig, pleier jeg å si. Om du mister et år fordi du gjør et omvalg, er det ikke farlig. Eller;
– Det er sjelden helt krise å gjøre feil, men du er ikke tvunget til å fortsette i gal retning.
– Ta en pause.
– Kanskje du skal tenke på å droppe det kurset akkurat nå; det kan jo komme en anledning seinere…
– Nei, du trenger ikke ha vært i alle verdensdeler før du fyller tjuefem…

Hva så med oss som har mange flere år på baken? Selv føler jeg at jeg lever i et spenningsfelt; på den ene siden er jeg veletablert og fornøyd – samtidig ønsker jeg å være åpen for at nye ting kan skje. Jeg liker meg der, men jeg innser: Jeg kommer ikke til å få med meg alt jeg lyster. Jeg kan se meg tilbake og ta meg selv i å tenke at ”om jeg var ung nå, skulle jeg tatt en annen utdannelse. Det … eller det… eller det….” Og allerede der vet jeg; om jeg hadde valgt annerledes den gangen, hadde jeg mest sannsynlig gått glipp av noe av det som betyr mest for meg nå. Jeg hadde ikke nødvendigvis gjort flere erfaringer, jeg hadde gjort andre. Fordi et ja til noe alltid er et nei til noe annet.

IMG_1714Et ja til å prøve å nå over alt, er et nei til mer ro. Vi kan ganske enkelt ikke ha sakteliv i høyt tempo. Vil vi kunne nyte en kaffekopp i ro og mak, tar det tid. Vil vi sitte på en benk i parken en halv time og bare observere våren rundt oss, går vi glipp av noe annet vi kunne brukt den halvtimen til. Prøver vi å presse tidsbudsjettet og andre budsjetter vi har – det for krefter, f.eks – vil vi komme i gjeld.

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Det handler om å prioritere. Gjøre gode valg. Velge bort det mindre viktige. I disse dager reflekterer jeg over hva som er viktig for meg de tre neste månedene: Det blir fire bokser eller lister av det.
1) Hva er det viktig at fyller dagene mine som gjelder jobb ( lønnet, ulønnet og hjemme),
2) Hva ønsker jeg å prioritere for å få energi på denne tiden av året
3) Hvilke mennesker skal jeg prioritere og bruke tid på – og
4) Hvordan skal jeg bruke min tid med Gud og for egen refleksjon. Den 4-eren kan lett bli salderingsposten fordi livet spises opp av de tre andre, så min erfaring er at det er lurt å begynne der.  Også om du stryker «Gud» og bare vil ha ro for egen del. Det er ikke uten grunn at en av Bibelens forfattere skrev dette: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

Mitt dypeste behov…

IMG_1616Påsken står for døra. I går på vei hjem fra jobb, fikk jeg med meg nyheten om at påskeføret er reddet – både i nord og sør. Dessuten klekker P4 påskekyllinger om dagen, og avisene sørger for at vi er orientert om den beste påskekrimmen.

Selv fyller vi påskeegg og sikter inn på hyttepåske i lavlandet. Alt dette er vel og bra. Ikke et vondt ord om kvikklunsj og appelsiner. Allikevel; Påskens sentrum er en relasjon – og statistikkene forteller oss at påske i trange hytter og campingsvogner lett kan tære på samlivet.

La meg derfor driste meg til å holde en bitte liten påskepreken:

For noen uker siden forvillet jeg meg inn i en forsamling som stort sett bestod av single studenter i tjueårene. Temaet var identitet, og han som underviste så ut over forsamlingen og la tyngde i hvert ord da han la innover dem (fritt sitert) at ”hvis du leter etter en ektefelle og tror at han eller hun skal gjøre deg hel, er du på helt feil kurs”. Det minte meg på setningen jeg leste en gang og som jeg har refererte til tidligere: ”Don’t look to people for what only God can give” (Ikke forvent av mennesker det bare Gud kan gi). Dette handler om påske – og om deg og meg som enkeltmennesker – og i en erfart eller ønsket parrelasjon.

Påsken er først og fremst kristendommens mest sentrale høytid. Alle påskeharer og fjellturer får finne seg en plass lenger bak i køen. Påske handler om Gud som valgte å bli menneske – med alt det betyr av sårbarhet og karrieremuligheter, ensomhet og fellesskap, seire og lidelser, lidenskap og ansvar.

Kristen julefeiring markerer at han ble født som et lite barn – av fattige foreldre i et okkupert land. Før han kunne si «mamma» ble han flyktning og unngikk bare så vidt døden. I påsken omtrent tretti år seinere fullførte han den jobben han kom for å gjøre: Legge til rette for at våre dypeste behov kunne blir møtt. Hvordan? Ved å vise fullkommen kjærlighet – og påta seg skylda vår. De to henger sammen. Gud brøt opp fra en fullkommen tilværelse der han ble lovprist og ble født til en tilværelse som et barn alle undret seg over og en voksen som ble misforstått, hånet og til sist dømt som en forbryter. At han frivillig valgte det livet, står for meg som en uforståelig kjærlighetshandling. I fellesskap med han kan mitt behov for kjærlighet mettes. At han i tillegg forsøker å formidle til meg at han overtar min skyld og min skam, har jeg vanskelig for å forstå dybden av. Jeg takker for det uansett. Det er dette påske dreier seg om…

Kanskje deler du ikke mitt verdensbilde og min tro. Ta da i det minste med deg at de dypeste behovene i ditt liv – behovet for å erfare at du er elska fullt ut tross det du anser som dine mangler, og behovet for å være akseptert som den du er med alle dine feil – kan aldri dekkes av en kjæreste, den du lever sammen med eller den du ønsker å finne. Det er et for stort ansvar å pålegge et annet menneske at han eller hun du lever sammen med skal gjøre deg hel, elske deg betingelsesløst og besvare alle dine lengsler. Fordi vi alle er merket av det livet vi har levd,  har vi begrensninger omgivelsene må leve med.  Derfor er det så viktig å senke skulderene, bestemme seg for å være fornøyd med livet slik det er samtidig som vi søker å bli helere mennesker. I tillegg må vi etablere vår  identitet i noe utenfor oss selv – før vi etablerer et nært forhold til et annet menneske. At vi to som utgjør et par opplever at vi hører sammen, er et godt team og hengir oss til hverandre i det vi sier at ” jeg blir mer av å være sammen med deg”, er noe annet. Som par skal vi sette hverandre vår relasjon foran andre mennesker og relasjoner, og vi skal jobbe for å styrke båndene til hverandre, men vi må sørge for at vi ikke blir hverandres eneste kilde for liv og glede.

Beskytt deres felles arenaer og sett av tid til hverandre, men vit at erfaringer dere gjør og opplevelser dere har hver for dere, også kan stimulere forholdet. Sørg for jevnlig fokus på hverandre og sett av tid til samtaler der dere er på besøk i hverandres liv. Bygg vennskap med mennesker rundt dere og bevar vennskap som var betydningsfulle før dere ble et par – med mindre relasjonen var av en sånn karakter at den ødelegger forholdet dere imellom. Gled dere over at den andre har noen hobbyer du ikke nødvendigvis deler, og gi tid og rom for aktiviteter du forstår betyr mye for han eller hun du regner som din nærmeste.

Og vit – midt i alt dette: At Gud ikke er langt borte selv om vi ikke ser ham. Han som ble menneske, skjønner seg på folk og alle situasjoner vi står oppi. Han strekker seg lengre med deg og meg enn noen kjæreste er i stand til. En gang strekte han seg så langt at han døde av det…

Hvor er gresset grønnest?

Da jeg hadde rundet tretti og innkassert en passelig mengde pepper, begynte ei av min bekjente å spørre – litt for hyppig – om det var noen mann i livet mitt? Det var det ikke på det tidspunktet. Jeg tok det med ro. Hadde en litt plundrete relasjon i bagasjen og var ikke spesielt opptatt av å bli mor. Dessuten hadde jeg en jobb jeg stortrivdes med og en god vennekrets rundt meg. Jeg var, tross helt normal friksjon, takknemlig for det livet jeg så langt hadde lagt bak meg – også det faktum at jeg hadde hatt frihet til å gjøre de valgene jeg hadde gjort. På den annen side var jeg ærlig med meg selv når jeg så framover; Jeg kunne jo godt tenke meg å gifte meg…

IMG_1567Jeg ble allikevel litt lei spørsmålene av ulik karakter; ”Har du noen i kikkerten?” eller ”Er det noe på gang i livet ditt, da, Tonje?” .”Noe” var selvsagt en mann. Det meste annet jeg holdt på med, var uinteressant selv om jeg syntes det var dypt meningsfullt og spennende. Til slutt valgte jeg å være tydelig med hun som var ivrigst; ”Jeg begynner å bli litt lei av spørsmålene dine. Kan vi heller si det sånn, at om noe skjer på den fronten, skal jeg love å informere deg?” Hun ble litt beskjemmet, før hun – forståelig nok – kjente behov for å forsvare seg; ”Jammen, jeg tenker jo bare på alt du går glipp av…” Jeg har mye erfaring i å finne ut etterpå hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg kjapp; ”Du giftet deg da du var tyve og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe?”

Jeg er fremdeles litt stolt av det svaret, for jeg tror jeg råkte kjernen av noe viktig.

Vi lever i et samfunn der det er helt vanlig – av både de som er veletablert i varige forhold og de som av ulike grunner lever som single – å mene at det er de single, de som lever alene, som har ”gått glipp” av det viktige i livet. Som har grunn til å savne noe og kjenne at de ikke får med seg alt det en må for å være fornøyd.  Moren til en venninne av meg fortalte meg sågar – i sin datters bryllup – med stor overbevisning at når jeg da – i en alder av 22 – ikke hadde ”fått meg” en mann, var alt håp ute. Jeg ble stum. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det godt, nesten førti år etter. Opplevelsen av å ikke være valgt av noen, av å føle at en har mislykkes relasjonelt, av å være mindre verdt enn de som er gift, er så nærliggende når man lever alene. På den annen side henfaller mange lett til idylliske forestillingene om at de som er gift, eller i samboerskap, har lykkes med noe veldig viktig – og liksom har nådd livets egentlige mål.

Jeg vet at det kan oppleves som totale bomskudd når jeg – som (tross ovenfornevnte dames dom) har vært gift i godt over tyve år – begynner å snakke opp singellivet. Men jeg var altså singel til jeg var trettiseks, og jeg tror jeg er litt mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på noe av det som kan oppleves krevende ved å være voksen og singel. For jeg snakker om dere som i det minste er godt inne i tyveårene, og som har vært i diverse brylluper til gode venner. Dere som har smakt litt på den ensomheten som nyttårsaften og 17.mai på en særlig måte byr på for de som ikke i utgangspunktet har mann og eventuelle barn som sånne dager skal markeres sammen med. Som har stått der i mørket under fyrverkeriet mens alle parene i det selskapet du som eneste single var invitert i, kliner rundt deg og ønsker hverandre godt nytt år. Eller som har blitt plassert bakerst i køen når ferielista på jobben skulle settes opp, siden du ikke har en ektefelle eller samboer som ferien skal klaffe med. Alle dere som har kjent på at det er vanskelig å invitere folk på middag – i hvert fall flere enn to – fordi leiligheten du hadde råd til å kjøpe er så knøttliten at spiseplassen består av tre barkrakker ved kjøkkenbenken. Dere som sliter med at opphavet kaller hjemmet ditt for hybel og barndomshjemmet ditt for ”hjemme” til tross for at du flyttet ut for mange år siden og gjentatte ganger har forsøkt å antyde at du faktisk har et eget hjem. Dere som er så inderlig lei av mytene om singellivet – og som kjemper en stille kamp for å bli anerkjent og respektert som voksent og tilfreds menneske samtidig som du innerst inne vet at livet som gift neimen ikke bare er tilfredstillende og lykkebasert.

Noen lengter ut av samlivet og tilbake til singellivet, men de fleste som lengter, har antagelig nesa vendt motsatt vei. Godt hjulpet av uærlige sjeler som i godt selskap bare forteller om ekteskapets fortreffelighet – eller planlegger drømmebryllupet. Paulus i Bibelen var av en annen oppfatning og bør leses av både gifte og single: Om du likevel gifter deg, synder du ikke, (—) Men de gifte kommer til å møte vansker i livet, og det vil jeg gjerne spare dere for.” Nøkternt og greit – og sant. Gemalen pleier å si det på denne måten: ”Det fine med å være gift, er for eksempel at man er to til å løse de problemene vi aldri hadde hatt om vi hadde levd alene.”

Selvsagt synes vi det er fint å være gift. Vi ble glad i hverandre og bestemte oss for å dele framtida. Det er vi takknemlig for at vi fikk mulighet til, men knirkefritt er det ikke. På den annen side er vi heldige og har mange single i vår vennekrets. Vi synes det er trist at par ofte prioriterer par og ikke inkludere single i sine familier og omgangskretser. Slik vi ser det, trenger vi hverandre som venner og som bidragsytere til forståelse av selve livet. Forskjellighet – også den som gjelder status – er forfriskende og utvider perspektiver. Vi legger også merke til at når single – i flertall – inviteres, er det litt for ofte med baktanke om at de skal spleises med andre tilstedeværende. Noen ganger lykkes sånne prosjekter, men ofte oppleves det ubekvemt og slitsomt for de som skjønner at de har havnet oppi en blinddate de ikke har lagt opp til selv.

Til tross for at jeg var fornøyd som singel, lærte jeg meg å sette noen grenser som ble viktigere for meg jo eldre jeg ble. Jeg tror det var klokt. Når jeg ble invitert i et selskap, spurte jeg ofte om jeg ble den eneste single. Var det en til – av hankjønn – takket jeg gjerne nei til å komme. Var jeg trygg nok, spurte jeg rett ut om det var noen baktanke med det. Jeg svarte også nei dersom jeg lå an til å ble den eneste på f.eks en nyttårsfest. Ved overgangen til et nytt år ble det potensielt for tøft å bli eksponert for det savnet som ikke var ødeleggende for hverdagen min, men som allikevel berørte meg. Dessuten hadde jeg blitt overbevist om et fyrtårn som jeg ville skulle vise meg vei: Det er bedre å leve alene enn med en partner en ikke deler de viktigste verdiene i livet med. På små steder er det ofte glissent med single og det er lett å bli prisgitt fritidsarrangementer basert på at folk er par – og gjerne med barn. Det er gode grunner til at single uteblir – eller flytter til større steder. Det er også en måte å beskytte sine egne grenser på. Jeg forstår dem godt.

Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig.  At par med eller uten barn tenkte seg litt mer om, inviterte uten stressende planer, inkluderte flere og ikke snakket som om alle tilhører en større familieenhet – eller egentlig burde gjøre det. At vi som er gift droppet tanken på slektsbånd og bygde familier basert mer på relasjon enn om vi tilhører hverandre av vanlige familiære årsaker. Og at single brukte mer energi på å verdsette det de faktisk har, framfor – som mange dessverre gjør – å se på nåtida som et venteværelse i håp om at lykken i form av et ekteskap plutselig skal stå i døra og varsle at endelig er det din tur. Livet er nå. Det byr på kamper og det har gleder å by oss uansett status. Alenehet er ikke nødvendigvis ensomhet, og ensomheten rammer i og utenfor ekteskapets rammer. Gresset er ikke alltid grønnest på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der du vanner det mest, er det sagt. Det tror jeg er helt sant.