Familiejul?

Julaften ble litt annerledes hjemme hos oss dette året. For det første er det en del år siden vi var tolv rundt bordet, og for det andre har vi aldri før samlet fire forskjellige nasjoner til et realt pinnekjøttmåltid. Før jeg forteller mer om det, må jeg gå to år tilbake i tid…

Julaften 2016 var vi tre rundt bordet. Gemalen, meg og vår venn fra Afganistan som vi hadde blitt kjent med i løpet av det året vi da var på vei til å forlate. Han hadde bodd noen uker hjemme hos oss på vårparten og vært ivrig gjest på hytta vår i Vestfold sommeren igjennom.

Hele veien med en stor sorg i hjertet.

Hjemme i Afganistan hadde han vært nødt til å forlate familien sin fordi T var etter ham. Sammen med ham drømte vi om den dagen da vi skulle se ungene boltre seg på hytteplenen og i vannet nedenfor. Kona og de fem barna til vår venn ble internflyktninger – sammen med hans mor og noen yngre søsken – da han dro nordover i et forsøk på skaffe dem en trygg base. Senhøstes 2015 var han en av dem som syklet over grensen i nord og ble innrullet i et byråkratisk system som er til å skamme seg over. Jula året etter satt han altså ved spisebordet hos oss og fortalte at pinnekjøtt lignet veldig på mat de spiste i hans hjemland – og at multekrem var overraskende godt.

Så gikk vi inn i 2017. Et nytt år med lengsel og bekymring, uendelige mengder papirer, DNA-testing og ikke minst: venting. Julen i fjor tilbragte vår venn på Lillehammer. Han fikk ski og ullundertøy og klarte på forunderlig vis å holde motet oppe og pugge norske gloser midt i den gnagende bekymringen for sine kjære der hjemme. Vi bladde til og med over til 2018 før – endelig – kona og de fem barna landet på Gardermoen i april mens de andre familiemedlemmene måtte blir tilbake i Kabulområdet. Etter det har det vært vår, sommer og høst med skole- og barnehagestart, språkproblemer, kultursjokk, hjemlengsel, gleder og sorger for familien på sju før det nærmet seg jul, en ukjent feiring som far sikkert har forsøkt å forklare kone og barn hva er.

Etter alt dette, er det neimen ikke rart om man blir litt sippete midt i gleden over det kaoset det selvfølgelig fører med seg når maten skal serveres, mandelen skal letes etter og alle skal få pakker – helst på likt – så kaffekoppene skrangler og småkakene nesten går vegg-i-mellom.

Vi kjenner på dyp takknemlighet når vi sammen med far titter tilbake og minnes julaften for to år siden. Da var dette en drøm. Et håp. Nå var det virkelighet. De syv sammen med Dag og meg og tre andre – gemalens søster og hennes mann, og vår gode venninne fra Moldova – som delte bord og mat og fellesskap da vi skrev julaften 2018…

Jeg tenker at det er sånn julaften skal være – selv om jeg er vokst opp med den selvfølgeligheten som råder i de fleste familier; Julaften er familietid.

IMG_1425I mitt barndomshjem fyltes huset av kjernefamilien pluss fettere, tante og onkel, besteforeldre samt en grandtante og –onkel fra hovedstaden. Vi var mange og stemningen var hyggelig, men jeg tror ikke noen var inne på tanken på at noen utenom familien skulle inviteres. Når det etter hvert ble et tema – eller kanskje når jeg ble gammel nok til å oppdage at noen faktisk var uten selskap i julen – ble det uttykt stor respekt for de som laget arrangementer der ”disse” kunne samles. Julaften i hjemmene var fremdeles familiens arena. Punktum. Min mor på sin side var livredd (eller noe lignende) for at jeg skulle melde meg som medhjelper på et slikt arrangement. Hun mente jeg var troende til å bryte med konvensjonene. Også på det området.

Det gjorde jeg imidlertid aldri – så lenge hun levde. Jeg følte vel, som så mange andre, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å følge familietradisjonen og la den trumfe mitt egentlige ønske om å gjøre julaften til en kveld der familie, venner, kjente og gjerne en ukjent kunne samles rundt bordet, sitte lenge ( i hvert fall så lenge det er mulig med barn i huset) og dele gleden over å være sammen.

De siste ti årene har vi valgt å ikke lage tradisjon av hvem som samles rundt bordet hos oss. Hos oss er tradisjonene mer knyttet til spørsmålet om hva som fyller juletiden. Vi skiller mellom advent og jul, pynter treet tidligst kvelden før lille julaften og bruker en lørdag i førjulstiden på å besøke noen av mine ikke helt ekte tanter. Vi åpner dørene for naboer på lille julaften, baker krumkaker og lager multekrem, prioriterer noen julemarkeder i helgene før jul og har kanskje billetter til en julekonsert (i hvert fall jeg). Vi steker dessuten ribbe en dag i julen hvis den ikke står på menyen julaften, serverer rødkål i stedet for surkål og har en eller annen form for adventskalender.

Joda, vi har våre tradisjoner. I bøtter og spann. Men hvem vi tilbringer julaften med, ligger altså ikke i korta. Vi ser oss litt rundt og lurer… Hvem skal vi invitere i år? Siden de fleste har faste tradisjoner og ville synes det var en smule over the top om vi inviterte dem, er markedet ikke det største. Allikevel; Noen jobber til litt utpå kvelden og er langt hjemmefra, noen kommer fra et annet land og har ingen tradisjoner for julefeiring, noen er så få at de synes det blir litt stusselig – og noen har ingen. Ære være Røde kors og alle andre som lager arrangementer som samler mange. Vi har allikevel lyst til å slå et slag for de normale, hjemlige samlingene og be flere rydde plass til noen flere i den gode familiejula neste år.

Reklamer

Den beste gaven…

Inntil for kort tid siden stod det i min kalender på denne dagen at jeg skulle ”innom Knud med julebakst”. Og sikkert en juleklem. Slik ble det ikke. I går tok vi farvel med vår god venn. Sammen med de mange andre som kjente Knud Jørgensen som venn, veileder, mentor eller kollega – ofte alt på en gang. Vi sang lange salmer, slik dansker gjør, og hørte sterke – og humoristiske – minneord om deres pappa fra tre voksne barn. Andre kirkeledere minnet oss på hans enorme arbeidskapasitet og de dype spor han satte på viktige arenaer i inn- og utland. For en mann vi har kjent! For oss har han ikke minst vært en farsskikkelse gjennom mange år. Vi kjenner på takknemlighet og savn.

Dette er ikke starten på enda et minneord. Dette er en påminnelse om den viktigste gaven vi kan gi hverandre. Ikke bare i juletiden, men hele året: Tid, omsorg, gode spørsmål og livserfaring. Tilstedeværelse.

Vår venn Knud var en travel mann som utrettet mer i løpet av sitt 76-årige liv enn de fleste. Han benyttet flyturer – de var lange og mange – til å lese og skrive, han hadde lange kontordager og brukte aldri unødig lang tid på prosedyrer og møter. Han han var innimellom ufølsomt kort i sine meldinger og gikk sjelden rundt grøten når han skulle si hva han mente. Men han hadde et stor og varmt hjerte, og alltid tid til mennesker. Når han spurte hvordan det stod til, ønsket han ærlighet og var klar for lange svar. Jeg vet det var en stor sorg for ham når han måtte avlyse to lunsjer med meg nå senhøstes fordi helsen ikke var i takt med ønskene hans.

IMG_2653.jpg

Knud og Eva hånd i hånd. I pinsen 2015 var vi for siste gang på tur sammen. Til Røros, fordi der hadde de aldri vært. 24 mai og bikkjekaldt, men vi fikk med oss det meste – inkludert gården til Johan Falkberget.

Jeg var ganske ung da jeg ble kjent med Knud og etter hvert hans kone Eva, som fremdeles lever, men er dement etter et hjerneslag for noen år siden. De siste tyve årene har de vært våre nære venner i en gjensidig relasjon mens Dag og jeg har fått øse uhemmet av deres tros- og livserfaring. Vi har grått og ledd sammen, delt opplevelser, spist gode måltider og drukket utallige kaffekopper. Smalltalk har det vært svært lite av. Det var vi like dårlige på, alle fire…

Fordi Knud og Eva har vært oss så nære, er det nok de av det jeg tør kalle generasjonen (nesten) over oss som har vært oss til mest inspirasjon når det gjelder å invitere mennesker som er yngre enn oss igjen inn i våre liv og erfaringer. På en helt spesiell måte har de påvirket mitt og vårt liv, gitt oss mot på lederskap og heiet oss fram i vanskelige tider. Vi er dem evig takknemlig og kjenner på stor sorg over å ha mistet denne kilden.

De er allikevel ikke de eneste, og jeg har virkelig lurt de siste dagene hvor jeg hadde vært i mitt eget liv om det ikke hadde vært for de inspirasjonskildene jeg  – av frykt for å glemme noen – ikke vil navngi, men som etter at jeg passerte tyve, innlemmet meg i sine fellesskap, sine liv, sine utfordringer og sine erfaringer? Samtidig som de våget både å evaluere og utfordre. Disse som har stilt oss de spørsmålene vi egentlig ikke vil ha, men vet at vi trenger.

La dette være en takk til dere som vet at dere en eller mange ganger har gitt meg av deres tid gjennom årene.

For ikke mange dagene hadde jeg en prat med en ung, målrettet mann som akkurat har passert tredve. Han kom med en påstand jeg har tygd litt på; ”Det finnes ikke mange åpne dører for tida,” sa han – og forklarte hva han mente med det; mennesker som inviterer andre til å snakke om sine liv og er villige til å lytte. Selv bor han for tiden i et slags kollektiv med en del yngre mennesker rundt seg og har bestemt seg for å ha døra åpen for de som vil stikke innom. Konklusjonen hans var at behovet er stort, men at det altså ikke er så mange åpne dører…

Jeg tror vår er det og håper det oppleves slik. Allikevel må i hvert fall jeg stadig minne meg på at mer eller mindre spontane ”kaffekopper” som jeg gjerne inviterer til, er noe av det viktigste jeg som et menneske med livserfaring og ører kan sette opp på min prioriteringsliste.

Derfor blir utfordringen denne sånn tett oppi jula: Gi tilstedeværelse. Hva med et ”klippekort” på fem ”kaffekopper” i 2019 til noen, gjerne et yngre menneske du kanskje tenker kan sette pris på akkurat det?

Lucia og hærverk

Jeg er gammel nok til å ha unnagjort barndommen med bare en Tv- kanal: NRK. Da vi etter hvert fikk  tilgang på en kanal til, var lykken var stor. Vi fikk inn Sverige! Og med det: Lotta i Bråkmakergata, Emil i Lønneberget – og Luciadagen. Jeg lærte meg at 13 desember var det viktig å stå opp tidlig. Det var verken Lucia-piker, stjernegutter eller lussekatter hjemme hos oss, men det var det til gjengjeld til overmål på svensk TV.

I går stod jeg ikke tidlig opp for å se svensk Tv selv om jeg har gjort det mange ganger som voksen, også. I går stod jeg tidlig opp fordi jeg gjør det hver morgen – og fordi jeg skulle foreta en sjelden togtur til jobben min et stykke utenfor Oslo. Oslo S er nesten som et Lucia-tog å regne med alle sine vakre lys i førjuletiden. Jeg hadde – selvsagt – tid nok til toget og kunne unne meg å tusle rolig gjennom hallene mens jeg nøt julepyntingen. Det er mye vakkert å hvile blikket på i denne tida, tenker jeg. Og 13.desember er en hyggelig milepel i adventstida, selv om jeg ikke akkurat får stjerner i øynene av denne dagen på samme måte lenger. Men den har en historie som det er verdt å dvele litt ved selv om vi må erkjenne at legendene er mange ikke alt knyttet til denne dagen er verifisert:

Vi må tilbake til 300-tallet. Sicilianske Lucia led martyrdøden 13.desember; angivelig fordi hun valgte troskap mot den Gud hun hadde viet sitt liv til framfor giftemål med en eldre, ikke-troende mann familien hadde valgt for henne. Med andre ord en historie med trekk som er svært aktuell i vår egen tid, og som bør engasjere oss utover glitter i håret og lussekatter i kurven.

No automatic alt text available.Siden navnet Lucia henspiller på «lys»,  har helgendagen til minne om henne lenge blitt markert som en lysfest i den katolske kirke. Merkedagen finnes på eldgamle primstaver, men etter reformasjonen ble markeringen nesten borte i den Lutherske kirke i Norden. I Sverige ble imidlertid dagen gjeninnført som minnedag og har blitt behørig markert siden 1893. I vårt eget land har 13.desember tradisjonelt hatt et helt annet preg. Den natten var den mørkeste av alle – og før i tida var man forberedt på at tusser og troll brukte den til å dra rundt på gårdene og sjekke at arbeidet som skulle gjøres før jul, var fullført. Var det ikke det, kunne åsgårdsreien komme å gjøre hærverk.

Det er godt den troen er lagt til side. Hvis ikke, hadde det ligget an til mye hærverk i de tusen hjem, er jeg redd. For ferdig er vi vel neppe – og vi ønsker vel heller ikke å være det enda? Vi har da fremdeles litt å pusle meg de ti dagene som er igjen fram til julaften. Kanskje skal vi unne oss å stryke et par ting av lista, også, og la Lucia-påminnelsen sitte i utover gårsdagen mens vi spør oss selv hva som virkelig er verdt å legge ned sitt liv for…

Skattejakt

Amerikanerne har enda en gang markert sin Thanksgiving – og jeg har fundert en smule, også dette året, hva i alle dager det skyldes at vi, i stedet for å ta tak i den gode tradisjonen, falt for en tydelig «oppgrøssert» utgave i Halloween?

Joda, vi kunne selvfølgelig, sånn helt privat, tatt tak i anledningen, men jeg må innrømme at jeg liksom ikke kommer på det før halv-og helamerikanske venner legger ut fine bilder på Facebook av vakkert dekkende bord og gjester på vei inn døra. Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag.  Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

0-2«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut – eller inn – av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. «Jeg blir jo gladere» konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

«Count your blessings» – og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.

Dugnad

Vi har en god venninne som brått ble enke i våres. Det var en heftig opplevelse – og mange praktiske ting skulle ordnes midt i den bunnløse sorgen. I sommer var vi på besøk på deres hytte, et praktfullt sted i Sverige der vi har nytt gode dager og dype samtaler i mange år. Selv for en arbeidsmaur av ei dame er åtte mål tomt og en endeløs rekke trær ganske voldsomt. Derfor foreslo vi en dugnad – og satte av dato for begivenheten nå i november. Gemalen er lykkelig for anledninger til å få brukt motorsaga si, så det initiativet satt ikke langt inne. Siste helg hadde vi av den grunn to kvelder rundt et langbord med dugnadsmat, spill og latter. Og en lang arbeidsdag da vi fikk gjort mer enn vi planla. Vi ble ni; sønner, svigerdøtre, svoger og svigerinne – og vi. De nære vennene – og litt familie, om vi jukser en smule.

IMG_2749Dugnad med motorsag er for tivoli å regne for han jeg holder sammen med er. Bare gøy! For meg er det relasjonsbygging på høyt plan. Det å jobbe sammen, strekke seg, heie på hverandre, hutre med en kaffekopp i den ene handa og ei skillingsbolle i den andre sammen med andre som deler gleden og er litt slitne, er fint. Underveis blir det små samtaler, uttrykt glede over å være sammen, og – i vårt tilfelle – samstemmige konstateringer av at dette hadde han som forlot oss så brått, likt innmari godt.

Dugnad er relasjonsbygging! Joda, dugnad er en effektiv måte å få unnagjort et prosjekt på. For all del. Det er en fantastisk synergieffekt i å jobbe sammen med noen. Dessuten innmari deilig å se tilbake på dagen og glede seg – sammen – over hva vi faktisk fikk unnagjort. Allikevel er min erfaring mer enn noe annet at dugnad er relasjonsbygging. Vi snakker på en annen måte når vi jobber sammen enn når vi sitter rundt et bord, har jeg ofte tenkt. Temaene sitter løsere. Ofte kan de gå dypt. Kanskje fordi vi slipper å møte hverandres blikk om vi holder på med noe målrettet samtidig som vi snakker? Kanskje fordi det er en sannhet i at andre rammer rundt samtalen gir nye perspektiver på det vi snakker om? Årsakene kan være mange… Dessuten fører det å jobbe sammen til at vi får en annen type ro over samtalen. Selv om den kan bli litt springende, er det lett å ta tråden opp igjen. Vi går kanskje litt til og fra, men vi har tid.

Derfor vil jeg slå et slag for dugnaden denne fredagen. Ikke bare er det å ta initiativ til eller si ja til dugnadsinnsats en god gjerning overfor den eller de som får hjelp, enten det gjelder privatpersoner, menigheter eller idrettslag. Det er en vei til å komme nærmere andre mennesker – og en mulighet til fordypet refleksjon. Vennskap kan fordypes, ja, kanskje til og med etableres.

Vi eide en gang en låve. En svær låve med behov for maling. Den jobben lå over oss som ei mare. Så lanserte vi tanken på dugnad. To påfølgende lørdager. Inviterte bekjente, kjøpte maling og lagde ei diger gryte med lapskaus. Ei venninne av oss hadde et hus som skulle males. Det ville koste skjorta om et firma skulle ta jobben. Penger hun ikke hadde. Kjøp maling og mat, sa vi. Vennegjengen stilte. Sov på flatseng, malte i mange timer, bada i kulpen på kveldstid og var inderlig fornøyd med oss selv da siste strøket – helt oppunder mønet – var unnagjort før kirketid på søndag.

I begge tilfellene ble dugnaden tema i festlig lag i mange år etterpå. Jeg kan fremdeles gjenkalle den gode følelsen ved å gå rundt en nymalt, rød låve og se for meg venninna vår som vinket da vi pakket sammen og dro hjem etter fullført jobb på huset hennes. Dessuten glemmer vi ikke hvem som var der. Husker nærheten og at vi snakka om viktige ting. Tematikken for lengst er glemt, men relasjonene er levende. Etter helgens innsats gleder jeg meg også over å ha kommet litt nærmere mennesker jeg setter stor pris på. Dessuten er jeg helt sikker på at vi kommer til å snakke om det neste gang vi treffes…

Farsdag på etteskudd…

Det har vært farsdag. Det er av naturlige årsaker ikke en dag vi er veldig opphengt i på egne vegne,. Vi forsøker heller å huske at den søndagen ligger man liksom litt unna en del familier med barn som gjerne vil hylle far i fred. Over 60 prosent av norske fedre får minst en gave i anledning farsdagen. Resten får i det minste en hilsen – bortsett fra en liten gruppe som må klare seg uten oppmerksomhet på dagen.

I år var jeg nær ved å legge ut et bilde av gemalen i rekken av kjekke mannfolk som ble profilert på Facebook.  Jeg gjorde det ikke, men jeg grunnet litt rundt den viktige rollen som bevisste menn kan ha i unge menneskers liv – også om de ikke er vedkommendes far. Noen ganger faktisk nettopp fordi de ikke er fedre… Eller mødre, for den del, men akkurat denne gang har jeg lyst til å sette fokus på mannen.

Vi lærte et afrikansk ordtak for mange år siden: ”It takes a village to raise a child.” Det trengs en landsby for å oppdra et barn. Eller en ungdom. Vi har tenkt – og noen ganger sagt rett ut – at vi vil være en del av den landsbyen. Derfor trasket min kjære rundt hos småbarnsfamiliene i nabolaget da vi for en del år siden flyttet inn i en enebolig ved siden av lekeplassen.  «Vi kommer til å bry oss med ungene deres og ikke late som om vi ikke ser det om de slåss eller krangler» sa han. Og overlot til naboene selv å gi beskjed om de synes vi brydde oss for mye. Resultatet var – tror jeg – at noen voksne senket skuldrene litt med tanke på at et barnløst par hadde havnet i deres byggefelt. Det resulterte også i fine relasjoner til ungene i gata..

Gemalen har ikke minst tjent på å være akkurat passe barnslig. De han lot henge med seg som barn, har gjerne tydd til han og oss når de ble tenåringer og –  etter hvert – unge voksne. Nei, han er ikke faren til noen, men jeg tenker at han skulle hatt litt hyllest på farsdagen fordi han har vært – og er – mentor for mange. En litt faderlig, omsorgsfull, grensesettende og utfordrende voksenperson som bryr seg – fordi han bryr seg om.

Men hvorfor er det sånn at ganske mange tenåringer snakker åpent med en lærer, en helsesøster, en fotballtrener eller andre voksne rundt dem, mens de kan være direkte avvisende hjemme? Der er skiltet med ”Ingen adgang – privat grunn” planta godt i bakken, og foreldrene mister ofte helt av syne det faktum at det grønnes bak skiltet fordi de overveldes av følelsen av å bli avvist.

unnamed (2).jpgEn grunn, i hvert fall når ungdom sliter og synes ting er vanskelig, kan være at de ønsker å skåne dem som de er mest glad i. Foreldrene.

En annen grunn kan være det vi kan kalle ”kutting av navlestrengen fase 2”… Psykologer antyder med stadig større sikkerhet at deler av hjernen stenges av for foreldre eller de nærmeste omsorgspersonene i en fase av tenårene. Fordi de skal selvstendiggjøres enda mer enn det de ble i barneårene. De dårlige nyhetene er altså at mange, ja, kanskje de fleste åpner seg lite for de nærmeste i en periode da mange ting i livet er ”under ombygging”. De gode nyhetene er altså at de søker kontakt og kan åpne seg for andre voksne. Og at det går over etter hvert. Nesten over natta kan den lukkede, sure, avvisende ungdommen forvandles til en vennligsinnet voksenperson som ønsker foreldrene velkommen inn på det lenge avstengte «loftet». Der gjestene må erkjenne at det har skjedd en betydelig ryddejobb de ikke ante hadde funnet sted.

Vi forstår at det er vanskelig å være foreldre i den tiden da tenåringen fnyser av farsdagen og smeller med døra på vei ut for å øve seg på å drikke kaffe med en voksen utenom familien. At de tyr til andre voksne, handler ikke om at vi andre er flinkere til noe enn respektive foreldre er. Vi er ganske enkelt ikke deres egne foreldre. Derfor får vi innpass. I vårt tilfelle tror vi også det kan handle om at vi ikke er foreldre til noen. Det finnes liksom ingen konkurranse.

Takk til dere som allikevel har latt oss være der. Som midt i smerten over å ikke få komme til, har tålt og støttet at andre voksne har blitt vist tillit. Mens du det gjelder venter på gjenopprettet kontakt, får du glede deg over at det antagelig finnes noen andre ungdommer som kan trenge at nettopp du til å være der for dem. De som har teite foreldre…

Til alle dere som ikke engang fikk en hilsen på farsdagen fra han eller henne du legger ned livet for at skal ha et godt liv; Det går bra. Du kommer til å få blomster en gang… Det blir kanskje ikke samme svungen over tjueåringens farsdagshilsen som det var over 6-åringens begeistring. Men; det går bra.

Blant annet fordi det finnes mannfolk som bruker tid på – og gleder seg over å være til stede i – deres ungdommers liv. Jeg er så heldig at jeg er gift med en av dem…

Din største utfordring?

0.jpg

Dagens utfordring er å få kartet til å passe med terrenget…

Hva er din største utfordring for tida? Det er et rimelig konkret, men ganske stort spørsmål. Utfordringene er mange, men la meg se… Den største? Jeg prøver å reflektere over dette spørsmålet med jevne mellomrom. Mest fordi jeg ønsker å skille «snørr og barter» i livet. Fokusere der skoen virkelig trykker. I det siste har jeg også stilt spørsmålet til en del mennesker rundt meg. Dersom de har ønsket en prat – eller fordi de har gitt tydelige signaler på at de vil snakke om litt mer enn været.

De fleste må tenke litt. Helt naturlig. Men så overraskes jeg. Fordi svarene den seinere tida har vært så like.

”Det må være å prioritere rett,” svarer mange. Eller noen som ligner. Noe med fokus, valg, grenser – eller den vanskeligste og mest grunnleggende kunst av alle: Kunsten å si nei. Med ulikt utgangspunkt handler det stort sett om å få kartet til å henge ihop med terrenget…

”Jeg måtte si nei, ” sa ei – med enn viss stolthet – og refererte til en fersk episode før hun la til med trykk; ”og det hadde jeg egentlig ikke lyst til”.

Hun traff spikeren på hodet, tenker jeg. Det vanskelige med rette prioriteringer og grensesetting er jo ikke å si nei til det vi ikke har lyst til eller ikke liker. Det er vel nesten bare et problem for de virkelige ja-menneskene. De som ikke har nei i vokabularet sitt. De som tror at når noen faktisk spør dem om en tjeneste, eller de inviteres på en fest eller inn i en komite, betyr det automatisk at det er deres soleklare plikt å stille. Man vil jo ikke skuffe noen…

Har du det sånn, har du en jobb å gjøre med å være ærlig med deg selv (eller en samtalepartner du inviterer til å bistå deg i prosessen). Du bør nemlig komme til rette med hva du faktisk opplever som lystbetont eller som er innenfor et område du får energi av å holde på med. Jeg tar med det siste, for jeg er den første til å erkjenne at det at du kan eller mestrer noe, ikke nødvendigvis betyr at du har glede ved å gjøre det. Jeg er for eksempel ganske brukbar på administrative oppgaver, men de tapper meg fullstendig for energi. Jeg innser at det er forståelig at jeg innimellom utfordres til å ta tak innenfor det området, men livet har lært meg at jeg må stå på bremsene til det piper. Jeg bør ikke administrere mer enn det som må til for å holde team Stang sånn noenlunde i rute. Sånn er det for oss alle; noe vi ikke setter på topp ti-lista må prioriteres fordi det handler om å holde hjula i gang for seg selv og familien. Hva det er, og hvem som gjør det, er også et tema, men litt på siden av dette…

Sånn rent bortsette fra at jeg altså innimellom kan fristes til å ta ansvar for områder som jeg bør holde meg unna av ovennevnte grunner, tilhører jeg gruppen av de uten sterke bånd til pliktfølelsen som gjør noen til grenseløse ja-mennesker. Og vi, vi skal bare velge ut noe av det vi har puttet i sekken for det lystbetonte, det hyggelige, det som virkelig napper og som vi kjenner at vi egentlig har lyst til.

Jommen sa jeg bare…

Det er jo det vanskeligste av alt.  For den sekken er rimelig full hos en del av av oss. Vi vil jo gjerne bidra – og vi er lett tennbare. Motsatt finner du de som godt kan nødes en smule. De som har gjort det til en vane å si nei og har rydda plass for hvert eneste lite reality-show som går på TV. De får vi snakke om en annen gang. Kanskje…

”Det gode er det bestes verste fiende”, er et sitat av Voltaire som jeg stadig vender tilbake til. Fordi det er vanskelig å si nei til noe fint og potensielt hyggelig enten det handler om private invitasjoner eller oppgaver knyttet til områder der vi er engasjert eller lar oss friste. Dessuten er det lett å tro at det gode faktisk er det beste – i hvert fall når en ikke holder begge i hånda samtidig og kan sammenligne. Derfor er klokt å vente litt når  nye ideer dukker opp eller spennende utfordringer som krever tid, krefter, penger – og nei til noen annet – kommer på bordet. Drøy litt med å svare ja. Jo mer beslutningen krever av alt det nevnte, jo lengre tid skal en bruke, og jo mer skal en sjekke ut egne vurderinger med andre før en hiver seg på oppgavene.

Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. I beste fall en oppgave man har ønsket å komme ut av i flere år. Mer trolig til seg selv eller nærmeste familie. Ektefelle og barn kan lett bli salderingsposten når uka planlegges. Tiden de skulle fått, spises opp av nødvendige styremøter og volumøse jobbprosjekter som baller på seg. Hviletiden må vike for alt en har sagt ja til og som ”går utover andre dersom jeg ikke kommer…”

Hva er din største utfordring? La du merke til at jeg strøk ”for tida”?  Fordi en sa det slik; ”For tida?” Så kom hjertesukket… «Samme greia hele tiden; Jeg sier ja til for mye! Det er utfordringen min. Og først for seint skjønner jeg hva – og hvem – jeg faktisk sier nei til i samme slengen…”

Hva er din største utfordring…?