Gjerdestolper i livet ll

Jeg er på stadig jakt etter det gode liv og har for lengst funnet ut at det leves midt i hverdagen. Det gode livet er ikke avhengig av dyre og eksotiske ferier, fine middager og spa, selv om alt det kan gi gode avbrekk. Det gode livet leves mellom disse bonusopplevelsene som vi legger til rette for.

Parallelt med det, tror jeg det er viktig å ha noen gjerdestolper – og mellomliggende gjerder – som hjelper oss å holde fokus i hverdagen, sørger for at vi holder en slags balanse mens vi går – og som bevarer oss trygge på at vi faktisk er på rett vei.

Det første gjerdet – eller gjerdestolpen – delte jeg sist uke. Her kommer noen flere:

I perioder av livet har jeg hatt en månedlig stille dag – noe avhengig av om arbeidssituasjonen min har gjort det mulig. Nå for tida tillater den det – med litt planlegging. Det er en kjennsgjerning at vi fyller den tiden vi har, mens vi stadig ser ut til å håpe at mindre travle tider skal komme. Jeg erkjenner at de ikke gjør det. Derfor må jeg planlegge og sette av i forkant de dagene da jeg vil skape rom for stillhet rundt meg.

IMG_E1175Jeg er så heldig at jeg får låne et kirkerom. Medbragt termos, niste, en pute og tykk ullgenser låser jeg meg ved nitiden. Så setter jeg telefonen i flymodus og følger en litt fast rytme som passer meg. Fram til lunsj er jeg i stillhet over min bibel og notatsaker i et lite og trangt skrifterom. Så spiser jeg lunsj og skifter plass. Nyter en annen utsikt og leser bøker jeg vil fordype meg i, noterer og reflekterer. Når arbeidsdagen nærmer seg normal avslutning, tusler jeg tilbake til skrifterommet. Der oppsummerer Gud og jeg dagen…

Min dag legges opp etter en noenlunde forutsigbar rytme som passer meg. Om du har den samme muligheten og ønsket om en sånn pause, finner du din måte å gjøre det på. Jeg har tre råd å gi på veien:
– Finn et annet sted å være enn hjemme hos den selv. Er du som meg, er sjansene for avsporinger større i eget hjem.
– Gi deg selv en fast tidsramme og finn en slags timeplan du kan leve med, men ikke anklag deg selv om du bryter med det du har planlagt.
– Vær avlogget og klar deg helst uten pc og telefon.

En annen gjerdestolpe er en ukentlig date med gemalen. Ingen har vært på samlivskurs med oss eller fulgt oss på bloggen en tid uten å ha fått gnidd inn viktigheten av det. For oss er dette en gjerdestolpe langs veien. Vi spurte for en tid tilbake et par som hadde vært gift i nesten førti år, hva som var den viktigste take away-en etter endt samlivskurs? ”Utfordringen til å sette av tid bare oss to”, svarte de – og fortsatte; ”Vi innser at vi har brukt tid på alle andre, men at vi ikke har en fast rytme der vi prioriterer bare hverandre” Som i så mange andre forhold hadde kjærestetiden deres blitt en salderingspost. De hadde det godt sammen, men jeg tillater meg å tenke at det ikke var en selvfølge.

Risikoen for å miste hverandre – mentalt og totalt – er en trussel i ethvert samliv. For oss har det å fortsette å bygge vennskap med hverandre alltid vært viktig. Derfor er minst to timer ukentlig for bare oss to en av livets viktige gjerdestolper.

For deg som lever alene er prinsippet i denne gjerdestolpen ikke uaktuell. Hvis jeg kan, vil jeg gi deg masse ryggdekning på å prioritere noen få gode venner. Vær urettferdig når du inviterer og setter av tid. Har du og en nær venn eller venninne definert dere som litt ekstra støtter for hverandre, skal dere med god samvittighet bruke mer tid sammen enn dere gjør med andre.

La meg nevne en gjerdestolpe til før vi tar helg; En gang i måneden møter jeg en nær venninne etter jobb. Vi spiser middag sammen – gjerne på en fast restaurant – og snakker om livet. På godt norsk kaller vi det ”peer-mentoring”. Vi er likeverdige parter som deler liv og ansvarliggjør hverandre på de valgene vi tar og prioriteringene vi gjør.

Min tanke er at det finnes noe spørsmål i livet som jeg helst ikke vil bli stilt, men som jeg vet at jeg trenger. Det er ikke hvem som helst som kan stille de spørsmålene uten at fristelsen til å gå i forsvar blir for stor. Derfor tror jeg det er godt å velge den eller de som får tillatelse til å stille disse nødvendige, men krevende spørsmålene. Min venninne og jeg har gjensidig gitt hverandre den tillatelsen. I andre perioder av livet har jeg hatt ensidige mentorrelasjoner, dvs jeg har vært i sentrum med mitt liv, mens jeg ikke har hatt innsyn i min mentors liv på andre områder enn de jeg har trengt for å vokse.

I en mentorrelasjon skal en få trekke veksler på mentorens livserfaring og kompetanse. Jeg har vært heldig og hatt gode formaliserte mentorer i mitt liv fra jeg, tjueto år gammel, oppdaget viktigheten av å slippe mennesker løs på livet mitt på den måten. I tillegg har jeg omgitt meg med mennesker som uten egentlig å vite det, har fungert som veivisere og lærere.

Min venninne og jeg har altså gitt hverandre tilgang på hverandres erfaring og kompetanse. I tillegg har vi tretti års nært vennskap i bagasjen, med de ulemper og fordeler det har når vi slipper hverandre løs på livet. Vi kunne lett nøyd oss med kaffekopper og svadaprat. Joda, det hender vi bare skravler, men de månedlige møtepunktene der agendaen er definert, er en gave vi gir hverandre. Det er en lærerik relasjon. Hun – og disse avklarte samtalene – er gjerdestolper i mitt liv. Jeg bevisstgjøres av dem – og jeg tenker at de fremdeles hjelper meg å vokse, fordi jeg stadig lærer noe nytt om livet.

Reklamer

Gjerdestolper i livet l

”Jeg fungerer vel som et gjerde å holde i…” svarte jeg en venn som for mange år siden spurte hva jobben min som sosialpedagogisk rådgiver bestod i. Siden har jeg tenkt ganske mye på det begrepet som dukket opp litt fra det blå – og jeg har brukt det i mange sammenhenger. For jeg tror det er sånn det funker for en del elever og voksne jeg snakker med. Eller helst; som snakker med meg. Jeg tror vi alle kan ha den rollen for hverandre; være et gjerde som hjelper andre å holde balansen, eller bidrar til at noen blir mer trygge på at de går rett vei og beholder håpet at de når fram dit de skal – i det minste til en port – etter hvert.

En forutsetning for at vi kan være sånne gjerder – eller gjerdestolper, siden vi ikke er i livet deres hele tiden, mener jeg, er at vi selv har gjerdestolper å holde i eller gjerder å rusle langs på vår egen livsvei. Mennesker eller aktiviteter som holder oss på matta på et vis… Jeg har noen i livet mitt. Den viktigste skal jeg dele nå. Noen flere kommer på bloggen neste uke.

IMG_2079Noen litt tette gjerdestolper som hjelper min livskurs og balanse, er at jeg hver dag har noen pauser med stille minutter. Siden Gud er en del av mitt liv, er jeg bevisst på at den stillheten er tid sammen med ham. Hvis du ikke deler min tro, vil jeg allikevel oppmuntre deg til å gi deg selv den gaven det er å stoppe opp midt i hverdagen og kjenne etter at du lever. Tenk på hva du er takknemlig for og fortell deg selv at du har alle de ressursene du trenger for å håndtere hverdagens utfordringer. Om de er litt overveldende, er det ikke sikkert du skal bære dem helt alene, men søke kontakt med noen som kan støtte deg.

Munker og nonner har gjennom historien praktisert tidebønner. Med jevne mellomrom dagen i gjennom fra grytidlig morgen stopper de det arbeidet de holder på med og møtes til bønn og refleksjon. På den måten minner de stadig seg selv og hverandre på Guds nærvær dagen igjennom. Tidebønnene fungerer som et gjerde de kunne holde i for å bevare fokuset midt i det praktiske arbeidet de holder på med. Jeg mener det er en genial praksis.

I mange år hadde jeg som mål å ha en lang stund med Gud på morgenen, men jeg fikk det – ærlig talt – aldri til å fungere helt. Det ble ofte kortere enn jeg hadde som mål, ganske stressende og gjerne med tanker i fullt trav. Men jeg hadde jo lest at det var best å starte dagen på den måten… Pliktoppfyllende mennesker som meg er lette å overbevise om at vi må holde ut når noe er rett.

Det tok meg noen år å dempe forventingene til hva jeg (og Gud?) skulle få ut av våre morgener sammen. Til tross for at jeg feiret trettiårsdagen min med å bli A-menneske. Allikevel; Det ble viktig for meg å ikke kaste ungen ut med badevannet. Nå starter jeg dagen med stillhet – og jeg ”sjekker inn” hos Gud, som gemalen pleier å kalle det. Ingen lang stund, men et godt fokus over en kaffekopp; en bønn, en liten refleksjon. Det hjelper meg å huske hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen. Hva som er viktigst i livet mitt, og hvem jeg vil rette min dypeste takknemlighet mot. Så gjentar jeg pausen med Gud et par ganger til i løpet av dagen. Min hverdag er annerledes enn munkenes, og syv eller åtte slike stoppesteder ville blitt et altfor stort og stressende mål. For meg. Jeg har stor respekt for de som lever sånn – eller som villig deler om hvor fint det er for dem å starte dagen med en time i stillhet. Jeg er bare ikke helt der.

Det er mange måter å få til disse pausene på. Noen setter på alarmen på telefonen for å minne seg selv på dem og slipper det de har i hendene når den ringer. Det går an å lukke kontordøra di (om du ikke sitter i landskap) på gitte, omtrentlige tidspunkt, eller la være å skru på radioen i bilen. Du kan stenge verden ute på buss eller bane ved å plugge inn lav lovsang direkte i ørene, ta den røykepausen kollegaene dine har – uten røyk – og unne seg en kort luftetur. Om dere er midt i småbarnfasen, bør det kunne være mulig å gi hverandre litt tid alene mens den andre har fokus på barna. Som ved så mye annet, handler det om bevissthet og valg. Og om å prioritere det jeg virkelig ønsker.

For meg har det blitt viktig å knytte Gudsforholdet mitt til den personligheten han tross alt har gitt meg og spre møtepunktene gjennom dagen. Fordi jeg ønsker dem – og trenger dem. Jeg har den samme svakheten som det aner meg førte til munkenes tidebønner; Jeg mister fokus på det viktigste. På Gud som giver og opprettholder av selve livspusten – og behovet mitt for å falle til ro og være til stede i egen kropp og eget liv.

«Hvis noen glemmer at de er gift…»

Jeg blir ofte slått av undring over ungers underfundige logikk og tidvis ubevisste visdom. For det meste live, men innimellom gjennom tegneseriestripa «Barnas planet» som jeg har glede av. Nå skal jeg ikke påberope meg å sitere det følgende helt korrekt, men jeg har gjennom flere år båret med meg klokskapen i utsagnet til et barn gjengitt i akkurat den spalten. Det kom i form av et godt råd; Hvis noen glemmer at de er gift, kan de bare se på brudebildet…

Den korte stripa sa ingen ting om foranledningen, men jeg vil tro det ligger en dyp refleksjon bak. Hva den lille poden som ga rådet, mente med å glemme at man er gift, vet jeg jo ikke, men kan gjette at mor eller far har vært svært travle en tid, eller kanskje de har kranglet? Kan hende ligger det noe enda sårere bak? Jeg tipper det bare handler om en liten hverdagsfundering en dag det har vært litt motbakke i heimen siden en voksen nok har humret nok over det til i etterkant å sende sitatet inn til tegneren som lager stripa.

Uansett; Det er lett å «glemme at man er gift» når hverdagene presser på og det går litt fort i svingene. Da kan det være lurt å ta en titt på brudebildet. Vende tankene tilbake til den gangen forholdet ble etablert. Psykologene kaller det re-romatisering. Det handler om å stoppe opp og snakke sammen; Hva gjorde vi den første tiden vi var kjærester? Hva førte til at vi falt for hverandre? Hvilke egenskaper og verdier var det du satte pris på med meg – og vice versa? Hva gledet vi oss over?

Siste uke skrev vi om forelskelsen som ikke varer evig, men som – fordi fasene i forholdet ikke utgjør en lukket sirkel, men en slags spiral – kommer tilbake med ujevne mellomrom. Kanskje ikke så intenst og lenge som i den første tiden, men som gode opplevelser og et friskt blikk på hverandre som gir energi til forholdet. På samme måte som gjentagende kampfaser gjør motsatt; de tapper oss. Forskjellen er bare at vi etter hvert skjønner hva som foregår og kan si til hverandre når nedturene kommer og irritasjonen blir merkbar; «Hør her, vi er smartere enn at dette skal vedvare. Vi har verktøy å jobbe med. Nå må vi komme oss videre…»

IMG_0008.jpgÅ reromantisere er ett slikt verktøy. Ta den ovennevnte samtalen og del minner. Titt i album eller se videoer fra den store dagen og tiden rundt. «Husker du…. ?» Sett av tid til å dele minner. Og gjør noe: Sett av tid en kveld  eller en helg med hovedvekt på en aktivitet dere gledet dere over, men som delvis eller helt forsvant i glemmeboken da andre ting begynte å fylle kalenderen.  Det kan være noe så enkelt som å gå på kino og ta tid til en kaffe i etterkant mens dere møter blikk og hører på bylydene. Eller noen timer uten barn på badeland. Ei treningsøkt sammen i stedet for å gjøre det til ulike tider for at noen skal være med barna mens den andre trener. En weekend tilbake til stedet der dere møttes i studietiden. Mulighetene er mange. Noen  er krever bare at dere kommer på ideen, andre ting må planlegges mer.

Kanskje dette er helgen da dere skulle ta en titt på brudebildet for å huske at dere er gift – og at dere valgte hverandre av gode grunner? Eller kanskje dere seiler i medvind for tida, men trenger «brudebildet» som utgangspunkt for en hyggelig prat – bare fordi det er lenge siden sist… God helg!

Når hjernen juger…

“Hvor lenge varer en forelskelse?” spør vi gjerne de ungdommene vi møter på besøk i videregående eller på folkehøyskoler. Da blir det gjerne litt stille før det vanligvis er en eller annen som litt spørrende, men også håpefullt, nølende kommer med et svar: “Hele livet?”

Noe i oss skulle jo ønske at det var sånn. At den gode følelsen varer og varer, konflikter unngås og akkurat vi lykkes med å få til en hel rekke av bare solskinnsdager. Erfaringene våre forteller en annen historie. På et eller annet tidspunkt endrer livet seg. Han som var så besluttsom, blir veldig sta, og hun som alltid hadde så kreative og gode ideer, begynner å bli veldig slitsom. Hun som var interessert i hva du driver med, blir masete, og han som var så oppmerksom på dine behov, mister fokus. Skuffelsen er til å ta og føle på.  Hva skjer – og hvorfor skjer dette oss?

Forelskelsen er over, og det psykologene gjerne kaller kampfasen, tar over. Alt det vi så i et rosa lys for noen måneder sider, får helt andre valører. Hun du ikke kunne leve uten, kveler deg. Han som var helten i livet, viser seg å ha noen svært lite flatterende sider. Hvorfor la jeg ikke merke til dem tidligere?

Fordi hjernen juger. Forelskelse er kjemi, sa en av mine ungdomsledere i sin tid. Det er godt spissformulert. Fasen preges i hvert fall av storproduksjon av hormoner som sørger for at han eller hun du falt for, framstår i et spesielt gunstig lys. “Det nytter ikke å veilede forelska mennesker,” er en av gemalens paroler. Han har helt rett. En bekjent av meg ble skilt etter flere års ekteskap. Det kom dessverre ikke som noen overraskelse. Noen av oss rundt dem hadde siden de to ble sammen, undret oss over forholdet dem imellom. Det betyr på ingen måte at det ikke kunne blitt en varig og god relasjon (NBNB!), men denne gangen viste det seg altså at de signalene noe av oss som stod nær, mente å se, var overflaten av et isfjell som ikke lot seg verken smelte ned eller kjøre rundt. Jeg var en av de som hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde speilet min venn tidlig i relasjonen og stilt noen spørsmål. Da jeg tok det opp med ham en stund etter at skilsmissen var et faktum, bekreftet svaret hans utsagnet ovenfor; “Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell,” sa han; “I den tida var jeg så forblindet at jeg oppfattet alt som positivt og helt overbevist om at vi var skapt for hverandre.”  “Forblindet” er et godt ord. “Kjærlighet gjør blind”, sier ordtaket. Jeg mener det er feil. Forelskelse gjør blind. Kjærligheten gjør seende – og er villig til å jobbe med det en ser.

Før vi forhåpentligvis kommer dit, må vi altså gjennom en kampfase. Den er like krevende som forelskelsen er enkel. Hjernen juger nemlig for oss, da også. Med motsatt fortegn. At som var flott i forelskelsesfasen fordi jeg fortalte med selv en fantastisk, men dessverre ikke helt sann historie om partneren, blir negativt i kampfasen fordi jeg fortsetter å lytte til min egen historie om han eller hun jeg er sammen med. Og den historien er preget av meg. Jeg forstår akkurat hvilke intensjoner partneren har, hva han eller hun egentlig mener – noe som gjerne er et hakk verre enn det de selv sier – og jeg blir bittelitt paranoid fordi den personen som tidligere var leder i heiagjengen min, nå har blitt hinderet jeg snubler over i mange livssituasjoner.

Det er vel unødvendig å si at mange forhold slutter her. Tenåringer avslutter forholdet fort, og jo eldre vi blir, holder vi ut litt lenger. Felles for altfor mange er at de tror denne fasen kommer til å vare resten av livet, og at de har valget mellom å holde ut eller gi opp.

IMG_1982Vi har lært oss at kamp- eller konflikt-fasen ikke behøver å være en slags endestasjon. Når vi kommer til den dagen en av oss sier “slik kan vi ikke ha det lenger”, finnes det et alternativ til å gå hver sin vei. Vi må tråkke opp en ny sti og øve oss på en annen måte å kommunisere på. Vi kaller det “å gå på besøk i den andres liv”. Det betyr at jeg legger bort mine egne historier om den andres væremåte, preferanser, reaksjoner, perspektiver og så videre, og i stedet begynner å lytte etter hans eller hennes egne fortellinger. Mange par som har lært seg verktøy en kan bruke i denne prosessen og tatt med seg noen enkle tips for et bedre samliv, har fått en fordypet og bedre relasjon. Et sterkere og tryggere forhold. Mer håp om en bedre framtid.

Selv er vi svært ulike og lever med høy risiko for konflikt. Av den grunn startet vi tidlig å investere i forholdet vårt med å bruke tid sammen og legge ned troen på at et godt forhold skulle komme helt naturlig. Vi har lest, lyttet, gått på kurs og øvd oss! Vi aksepterer at relasjonen vår beveger seg i sirkler. Innimellom er vi forelska og nyter de gode dagene – riktignok med et noe mer realistisk syn på det som skjer enn den gang da. Så dukker mer krevende faser opp – uten at de sliter oss ut. Når vi begynner å lytte for mye til våre egne tanker om den andre, sier gjerne en av oss at “vi vet da bedre enn dette.” Så rusler vi videre. De fleste dagene er gode – midt i en hverdag som krever oss.

Siden 2004 har vi selv drevet med samlivskurs. Denne våren skal vi ha flere. Bor dere i nærheten kan dere gjerne sjekke ut noen muligheter for å bli med. Neste helg – 8-9. februar – drar vi til Ålesund. 8-9. mars har vi kurs i Oslo med noen plasser ledige, og 4-6. april skal vi få undervise på Lia gård der det inviteres til samlivskurs i retreatramme. Velkommen.

Smilets makt

På  vår stamrestauranten – vi tør kalle den det –  i Taghazout i Marokko, skjer det meste på fransk. Det kan vi lite av, og derfor har vi ikke tatt jobben med å oversette sitatene som finnes – og tidvis byttes ut, mener vi å vite – på vegger og dører i lokalet. Denne gangen fant vi imidlertid ett merket ”Mére Teresa”. Så langt strekker faktisk fransken vår seg. Nysgjerrigheten ble vekket og vi nærmest stavet oss gjennom skolefransken; ”Vi vil aldri helt kunne forstå hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre.”

Mor Teresas egen historie er broket. Hun var et sammensatt menneske som alle oss andre, men hun viet sitt liv til Calcuttas fattige fra hun var ganske ung til hun døde 87 år gammel. Hun visste hva hun snakket om etter et langt liv i nærkontakt med hva mangelen på smil – konkret og i overført betydning – utretter der fattigdommen er bunnløs.

Jeg vil tro hun kunne supplert utsagnet med noen sterke historier. For meg holder det å tenke meg en bro til hverdagen i – for tiden – kalde Norge. Jeg er så heldig at jeg bor i et område der mange hilser – på kjente og ukjente. Møter blikk, sier noe. For litt siden snakket jeg med ei som hadde den motsatte erfaringen på sitt hjemsted; ”Det er så lite motiverende å prøve å være greie med folk og holde opp en dør eller vike i køen når en ikke engang får et nikk eller et lite takk tilbake.” Jeg er glad hun fortsatte på denne måten; ”Men vi har bestemt oss for at vi ikke vil gi oss, så vi vil fortsette å smile og åpne dører – og lærer ungene våre det samme.”

Jeg liker holdningen, og jeg tror på det å hilse – og takke. I vårt nærmiljø, der over femti prosent av innbyggerne er ikke-etnisk norske, er det tydelig at foreldre lærer sine barn det jeg vil kalle normal høflighet. Jeg observerer ofte oppmerksomme voksne og respektfulle barn, og gleder meg over at det nikkes og smiles i kassekøen. Dette vil jeg være en del av…

Fordi jeg merker hva det gjør med meg når jeg blir møtt med et smil, et blikk, en takk. Noen ganger – som mor Teresa uttrykte det –  betyr det langt mer enn den som viste meg en smule positiv oppmerksomhet nesten i forbifarta noen sinne kommer til å forstå. Det er antagelig ikke viktig heller. Det vil si; Det viktige er at vi skjønner prinsippet – og bruker bittelitt energi på å tenke gjennom det motsatte. Hvor lite det skal til for å ødelegge dagen, kanskje til og med rive opp gamle sår, ved å holde smilet, takken og den positive oppmerksomheten tilbake.

Vi kan ikke ta ansvar for andre menneskers reaksjoner. Jeg antar de fleste av oss uforvarende har såret mennesker rundt oss eller framprovosert reaksjoner som egentlig ikke var myntet på oss, men på gamle og vonde minner. Det kan vi ikke noe for. Men vi kan bestemme oss for at vi vil bidra til å gi folk en best mulig hverdag. Og vi forstår altså ikke hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre…

Jeg inspireres av sånne spissformuleringer. Og jeg trenger dem, for jeg er en tydelig person som innimellom går rett i baret og kan både se og høres skikkelig sur ut. Ofte surere enn jeg er, men det er nå så. Jeg jobber med saken. Ikke enkelt når man er gift med en av byens mest joviale typer, forresten. Men jeg er underveis… Fram og opp. Vel vitende om at jeg kan bety en forskjell. Alt handler ikke om de store politiske linjer og perspektiver. Det meste handler om hvem du og jeg – i vår hverdag.

img_2995Vi fant et lignende utsagn under et besøk på East Side Galleri i Berlin for noen år siden. Den lengste gjenværende delen av Berlin-muren – 1,3 km lang – ble ved årtusenskiftet dekorert av et ukjent antall kunstnere og inviterer til en spennende vandring; ”Many small people who in many small places do many small things that can alter the face of the earth”, kunne vi lese – og sitatet sies å være en del av det de kaller ”afrikansk visdom”. Små mennesker som deg og meg, kan gjennom små positive bidrag i sine små nærmiljøer faktisk forandre verden.

Den store – og den lille. Med jevne mellomrom tillater vi å minne oss på viktigheten av takknemlighet også innenfor husets vegger. Mor Teresas sitat hører hjemme også der. Vi aner ikke hvilke frukter vi kan høste i eget hjem og hvordan de relasjonene som betyr mest for oss kan styrkes gjennom takknemlighet og positive holdninger. Et smil, en god berøring  eller en takk for noe helt selvfølgelig som vi ikke vil partneren eller barna som skal tro vi ikke legger merke til, betyr ikke noe bare for mottakeren, men påvirker hele atmosfæren i hjemmet vårt.

Eat-Sleep-Surf-Repeat

Vi er på ferie. Det er fint. En uke der vi kjenner litt varme på kroppen, slipper å se på klokka og snuser inn noen ukjente lukter, gjør oss alltid godt. Sammen med gode venner er det tid for tykke bøker, uforpliktende og godlynte debatter og beinharde Rummy-runder på kveldstid. At vi denne gang i tillegg har tilbragt ett døgn på do med bøtta i fanget, får ta med når vi frister tilværelsen i fremmede kulturer, og så skrive på kontoen over det vi skal se tilbake på og le av en gang. img_2888Vi befinner oss i Marokko – ved Atlanterhavskysten – i en liten landsby gemalen og jeg har besøkt et par ganger tidligere. Her er det mye å ta inn, ikke minst for den som helst vil høre andre språk enn norsk og ikke ønsker vanlig sydenferie hver gang.

Hit kom hippiene på sekstitallet, og noen av dem har blitt. I tillegg har surferne inntatt byen – sammen med oss som liker å leke i bølgene uten brett. De fleste turistene er her for en uke eller to. Bohemene er her for å bli.

Noe i meg misunner disse livsnyterne som har slått seg ned på et sted så preget av slaraffenliv. De tar livet som det kommer, har senket kravene til det jeg antagelig vil regne som et minimum, lever litt fra hånd til munn, surfer i bølgene når de har lyst til det, spaserer med brettet under armen mellom øktene – eller sitter lenge i sola på kafeene langs strandpromenaden mens de slår av en prat med kjente som rusler forbi eller leser sin bok.

Det meste i meg finner allikevel eat-sleep-surf-repeat-kulturen dypt meningsløst.

For all del, noen av de som bor her over lang tid, har en oppgave mellom tekoppene og surfbrettene. Jeg snakker ikke om de to franske damene som har levd her nesten et helt liv og driver et anstendig spisested, jobber hardt selv om de nok har passert pensjonsalderen og sysselsetter lokale på en god måte. Jeg snakker ikke om de andre som har pauser med sin tekopp mellom nyttige samfunnsbidrag jeg ikke ser. De jeg tenker har et mindre meningsfullt liv enn de kunne hatt, er de som lurer seg selv til å tro at de har det bedre enn alle andre fordi de gjør akkurat som de vil, når de vil, så lenge pengene varer. Det finnes da ingen mening i å leve bare for seg selv?

Det er viktig i å ta vare på seg selv. Vi har sagt det før og vil minne på det igjen; Det er forskjell på å leve for seg selv og ta vare på seg selv. Vi kjenner mange som i stor grad lever for andre. Ære være alle gode krefter som stikker nesetippen over egen navle og ikke bare bidrar, men strekker seg – lønnet og ulønnet – for at mennesker rundt dem skal ha et godt liv. Det bekymrer oss imidlertid at noen i denne kampens hete glemmer ansvaret for eget liv, eller ikke ser ut til å ha samvittighet til å sette grenser og ta vare på seg selv. Det blir en work-eat-work-sleep-repeat-kultur som ytre sett kan virke betydelig mer normal enn motsatsen, men som heller ikke er uten negative konsekvenser. Sjansen er stor for at man brenner sitt lys i begge ender og møter veggen. Veien tilbake til et aktivt liv kan bli lengre enn man ante. Det er forskjell på å gå tom for bensin og tom for olje, for å bruke et bilde de fleste av oss forstår. I det første tilfellet stopper vi og sørger for å fylle tanken. I det andre er det fare for at motoren skjærer seg…

Jeg tror på en work-eat-sleep-rest-repeat-kultur, eller noe i den dur. Jeg heier på rytmen. Skikkelige arbeidsdager der fokuset er mer enn egen inntekt, men med pustestopper underveis. Ukentlig hviledag med null jobb og tid med mennesker og aktiviteter som gir hvile og fyller begrene vi skal tappe av i dagene som kommer. Og en avslappende ferie med jevne mellomrom.

Sur – jeg?

For en del år siden var jeg engasjert en sammenheng der jeg kom jeg oppi en ubehagelig uoverensstemmelse med en av de andre frivillige. Sånt skjer jo innimellom – av ulike grunner. Anklagene mot meg ble etter hvert ganske mange, men de var lite håndfaste. Utydelige og runde formuleringer er det vanskelig å ta tak i, så min motpart ble bedt om å skrive ned noe konkret som han opplevde vanskelig med meg. Ett av punktene han kom med da, var at jeg hadde vært ”sur” på ham en gang han hadde spurt meg om noe praktisk i forbindelse med et arrangement. Han tidfestet episoden flere år tilbake i tid, og det var vanskelig for meg å huske det spesielle møtepunktet. Det var imidlertid ikke vanskelig for meg å gi ham rett; Jeg hadde sikkert svart ham surt den gangen. Eller; Han hadde i hvert fall oppfattet meg sånn. Menneskers opplevelser trenger vi ikke diskutere, men det betyr ikke at opplevelsen deres nødvendigvis er en objektiv sannhet. Var det for eksempel helt sikkert at jeg var sur på ham – noe han altså mente jeg ikke hadde noen grunn til?

img_2743Kan det heller tenkes at jeg hadde en dårlig dag og derfor kom litt skjevt ut? Kanskje var jeg ikke helt frisk og hadde strukket meg langt for å gjennomføre oppgaver jeg egentlig ikke orket akkurat da? Kan det hende jeg hadde kranglet med gemalen og derfor hadde litt kort lunte? Eller kunne det handle om at flere andre hadde mast på meg før denne medarbeideren dukket opp, slik at jeg begynte å bli en smule frustrert?  Joda, det var gode grunner til å tro at jeg kunne ha svart ham surt.

På den annen side kunne det hende at hans opplevelse ikke nødvendigvis var knyttet til meg? Kan det ha vært at han hadde kranglet med kona si og av den grunn var en smule følsom? Hadde ungene hans vært masete? Hadde han lett en stund etter det han ikke fant og var utålmodig av den grunn? Det kunne altså finnes mange mulige grunner til at situasjonen opplevdes ”sur”.

Kommunikasjon er en krevende sport, og mye kan sies om både den som formidler et budskap, den som tar imot det som deles – og om alt skurret på linja som gjør at det vi synes vi har sagt klart og tydelig eller formidlet på en hyggelig måte, ikke oppfattes helt sånn. Det er klokt å ikke være så skråsikker på at det ”det jeg sa, var ikke til å misforstå”, som jeg har hørt noen si innimellom. Vi tolker det vi hører på bakgrunn av egen bagasje, alle sammen. Fordi vi gjør det, skal vi være forsiktige med å hoppe på den første konklusjonen som dukker opp i tankene.

Det er to utfordringer jeg har lyst til å peke på ved starten av denne helga og som begge er aktuelle i alle de relasjonene vi står i; i familielivet og på arbeidsplassene våre, og alle andre steder der vi jobber tett sammen.

1) Ikke trekk for kjappe konklusjoner hvis du blir urolig i en situasjon eller over en kommentar. Let i tankene om det finnes andre årsaker enn den du fort lander på, til at den andre sa eller gjorde akkurat det hun/han sa eller gjorde – med det tonefallet du oppfattet. Når noen forklarer meg om en tredje person at ”hun mente jo…” eller ”han gjorde jo det fordi…” hender det jeg spør vedkommende om det kan finnes alternative tolkninger. Ganske ofte gjør det det.

2) Ta småting der og da. Oppfatter du ektefellen, tenåringene rundt deg, kollegaene eller andre du er tett på, som ubehagelige eller lurer du på hva de egentlig mente med det de sa, har du to alternativer: Du må enten legge det som skjer til side og tenke at ”dette velger jeg å tro at ikke handler om meg”, eller du må stille noen avklarende spørsmål. Ingen fortjener at du kommer drassende med en kommentar som falt mange år tidligere…

Tilbake til eksempelet ovenfor: At jeg ble oppfattet som ”sur”, behøvde altså ikke å bety at jeg faktisk var det. Og om jeg var sur, er det ikke dermed sagt at holdningen var rettet mot han som ble rammet av surheten. Hvis man dveler lenge nok ved slike oppfatninger og lar de vokse seg fete og store, vil det til slutt ikke lenger handle om et surt svar, men om at personen beskrives som sur på mer generell basis. Det første – å svare surt – er en handling, det siste en karakterbeskrivelse. En handling kan man be om unnskyldning for eller beklage. En karakterbeskrivelse  blir fort stigmatiserende og vanskelig å riste av seg.

Tenk om denne fyren den dagen hadde sagt noe; ”Oj, nå hørtes du litt sur ut, har jeg gjort noe galt?” Eller; ”Du, nå oppfattet jeg deg kanskje feil, men du høres litt oppgitt ut. Er du sur for noe?”  Da kunne mye vært annerledes. Hvis han hadde stilt avklarende spørsmål, hadde jeg fått en mulighet til å beklage. Jeg kunne sagt; ”Unnskyld, det var ikke meningen, men denne dagen har det allerede vært litt mye. Det burde ikke gått utover deg.” Eller; ”Jeg blir nok litt lei av at så mange spør meg om ting jeg tenker at de vet at jeg ikke har noe med, men det var ikke meningen å virke sur. Unnskyld”. Hvis jeg selv ikke hadde noen opplevelse av å virke sur, kunne jeg kanskje kommentert det; ”Beklager hvis du oppfattet det slik, men jeg er egentlig ikke sur for noen ting…” I så fall var det jo å håpe på at han i neste omgang ville tenke litt gjennom sin egen opplevelse av dagen. Da kan det jo hende han ville erkjent at ” jeg er sikkert bare litt var, for vi ble så forsinka hjemmefra at jeg ble unødig stressa…”

Om han hadde sagt noe den dagen, kunne mye vært løst. Vi kunne landet feilgrepet eller misforståelse der og da – og begge kunne gått videre med et greit bilde av den andre i tankene. Vi kunne vært forståelsesfulle overfor hverandres utfordringer. Sånn ble det ikke. Og det var innmari dumt…