Jeg juger…

Jeg er en løgner! Det har seget innover meg den siste tida, og det er lite trøst i å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg lover nemlig en del ting jeg ikke holder… Eller lover og lover, fru Blom. Jeg erkjenner i hvert fall at jeg har gitt inntrykk av gode intensjoner og ønsker.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger de har sagt at de skal ta seg en tur,» påpekte ei venninne av meg og lo – henvist til felles bekjente. Det var lenge siden hun hadde sluttet å tro på snakket om at de skulle «stikke innom» og se hvordan hun hadde fått det i sin nye leilighet. På den annen side hadde ikke hun kommet med noen konkret invitasjon, heller, så hun tok litt av skylda sjøl. Hun satte allikevel fart i tankene mine. Hvor mange ganger har ikke jeg ikke vært i samme situasjon? Lovt å komme – eller gitt tomme løfter om en invitasjon.

Ærlighet er en verdi jeg setter høyt. Kanskje det er derfor den lille passiaren med min venninne satte seg i magen? Når verdien min om ærlighet kommer i konflikt med ønsket mitt om ikke å såre mennesker, får jeg nemlig problemer.  Og fristes til å juge.

Jeg har et stort nettverk. Det er jeg takknemlig for. Jeg liker å ha venner og bekjente i flere leirer. For ikke lenge siden fikk jeg en melding fra ei jeg ikke har hatt kontakt med på lenge. Det var veldig hyggelig. Hun spurte etter et lite råd – og fikk det. Vi chattet litt fram og tilbake – og så kom hun med en konkret invitasjon om kaffe om jeg kom på hennes trakter… Og jeg er der innimellom. Det er ikke det. Det er bare så sjelden – og gjerne i forbindelse med helt konkrete ærend. Selvsagt kan jeg drøye tida og stikke innom. Men jeg visste jo at jeg ikke kom til å gjøre det. Fristelsen til å love, om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i det miste en spontan visitt innenfor rimelig tid, var så nærliggende.  Det hadde vært så enkelt. Så mye enklere enn å si at det var et hyggelig initiativ, men at hun nok ikke kom til å se meg. Det var da jeg skjønte hvorfor vi juger om sånne ting. Jeg følte meg elendig da jeg sa det som det var. Var ærlig. Jeg ble tørr i munnen av min egen lille, høflige og skrevne tekst før jeg trykket på send. Slapp til og med å se henne i øynene når jeg sa det…

Og det gjelder meg, som egentlig er et tydelig menneske og har øvd mye på å ta valg om å si ting som de er. Hvor vanskelig må det da ikke være for de som tror – eller i hvert fall håper – at de skal kunne gå gjennom livet uten å såre noen?

IMG_1019

 

Det kan fort bli hyggelig når vi følger opp godt snakk med konkrete invitasjoner…

 

Vi kjøper oss med andre ord tid med tomme løfter og er ukritisk løsmunnede når det gjelder runde invitasjoner. Fordi det gir god stemning der og da. Eller fordi vi ikke orker å snakke mer om været. Har gått tomme for annet small talk. Eller fordi vi har vendt oss til å juge så vi tru’re sjøl.  «Vi må finne på noe koselig en kveld, du…» er en variant. «Vi skal jammen invitere dere på hytta en helg,» er en annen. Enda rundere er denne; «Vi må sees.» Legger vi til at «jeg har nummeret ditt, så jeg melder deg,» gjør den konkret. Men kanskje ikke mere sann?

Mange har det så travelt at usanne ord av den typen preller fort av. Forhåpentligvis skjer det samme med de vi selv juger til. Vi kan allikevel ikke forsvare den vel innarbeidede praksisen med at ingen tar hverandre helt på alvor. Noen ganger kjennes det sårt når en må forsøke å falle til ro med at mennesker du gjerne skulle delt en kaffekopp eller ei kveldsstund med holder en med godt snakk. Noen, som kjenner på ensomhet, får styrket overbevisningen om at ingen er til å stole på når refrenget om at «du må komme en dag og spise kveldsmat hos oss» blir gjentatt uten at det følges opp.

Hva om vi bestemte oss her og nå for heller å holde værpraten levende enn å vikle oss inn i løgner om invitasjoner og besøk? Eller i hvert fall at vi vil øve oss på å ikke juge. Verken når invitasjonen sitter løst eller – som i mitt tilfelle – jeg faktisk måtte våge sårbarheten og ta litt mot til meg for ikke å bli den som svikta i neste runde…

Reklamer

Prøve å rekke alt…

For mange år siden mistet jeg en god venninne. Hun ble 28 år gammel. Fikk leukemi og døde i løpet av noen uker. Det var et sjokk. Ei aktiv jente i sin beste alder. Med engasjement i bøtter og spann – på jobb og privat. Håndballspiller, praktiker, ikke redd for å ta i et tak. Helhjertet i tjeneste for Gud og mennesker. Jeg bærer på bruddstykker om gode minner fra livet med henne – og vemodige stunder med foreldrene hennes i årene etterpå. Moren sa noe rett etter begravelsen som aldri har sluppet meg; ”Hun hadde det så travelt i sommer at du skulle tro hun prøvde å rekke alt…”

Jeg har tenkt mye på det. På alt vi prøver å rekke… Det slår meg ofte når jeg snakker med unge mennesker; denne opplevelsen av at tida går så fort; ”Jeg er jo snart tyve,” sa ei. Med henvisning til alt hun hadde lyst til og ikke ville gå glipp av. Og som gikk ut over andre ting – som hun også visste var viktig. Vi forsøkte å rydde litt i kaoset sammen. Det var med litt tungt hjerte jeg måtte fortelle henne sannheten: ”Livet består blant annet av masse du aldri får gjort. Du kommer ikke til å få med deg alt.”

Det er lett å henfalle til filosofiske betraktninger når selve livet blir tema. Men først og fremst er dette en praktisk sak. Det handler om hverdagen vår. Her og nå.

Jeg liker å observere omgivelsene. For tida konstaterer jeg med smerte at vi vil for mye, de fleste av oss. Og vi støtter velvillig de rundt oss som vil minst like mye.  Maser og heier. Noen ganger tenker jeg at begrensning burde vært et eget fag på skolen – og at foreldre skulle hatt mer mot til å si nei til barna sine. Jeg blir aldri lei av å sitere den moren som i praksis var alene med å organisere hverdagen for sine to barn og erklærte at ”de får bare være med på en fritidssyssel hver, for det er det jeg har kapasitet til å følge opp. Bonusen er at de lærer noe få har kompetanse på i vår tid; å kjede seg.” Så langt jeg vet, har det blitt folk av hennes unger, også. Forhåpentligvis er de takknemlige for kompetansen de ervervet seg i barndommen. De har trolig også erfart at det meste av de aktivitetene vi har gått glipp av, er ting vi faktisk sjelden savner.

Det trengs mot til å sette grenser for andre. Og for oss selv. For vi voksne vil også ofte altfor mye – og vi strekker oss lenger enn langt for at omgivelsene skal få hele ønskelista oppfylt. Jeg får lyst til å si som han på radioen: ”Ta dere sammen!” Det går ikke, det løpet vi legger opp til.

Det er vår. Om våren får jeg fantastisk arbeidslyst. Den kommer ikke sigende på. Neida. En morgen våkner jeg bare og kjenner at ” nå må jeg pusse vinduer.” Det er et sikkert vårtegn, for jeg er ikke besynderlig opptatt av vinduspussen resten av året. Med våren kommer en eller annen energi som, om jeg ikke passer på, kan føre meg ut i en virvelvind av aktiviteter og prosjekter.

Nå rekker man etter mitt skjønn mer når dagene er lange og lyse, men allikevel: Vi må slutte fred med og leve i pakt med våre begrensninger. Enten vi ”snart er tyve” eller har levd tre ganger så lenge. Joda, de som er unge skal finne seg selv gjennom å prøve ut mye. Bredde i erfaringer er viktig. Informasjon nok til å gjøre gode valg likeså. Det er annerledes for oss som har levd ei stund. Allikevel kjenner jeg et ”kall” til å være litt brems for de som er midt i den krevende fasen der alle store valg skal gjøres; livsretning, utdannelse, jobb, bosted, hvem man skal dele livet med.
– Pust rolig, pleier jeg å si. Om du mister et år fordi du gjør et omvalg, er det ikke farlig. Eller;
– Det er sjelden helt krise å gjøre feil, men du er ikke tvunget til å fortsette i gal retning.
– Ta en pause.
– Kanskje du skal tenke på å droppe det kurset akkurat nå; det kan jo komme en anledning seinere…
– Nei, du trenger ikke ha vært i alle verdensdeler før du fyller tjuefem…

Hva så med oss som har mange flere år på baken? Selv føler jeg at jeg lever i et spenningsfelt; på den ene siden er jeg veletablert og fornøyd – samtidig ønsker jeg å være åpen for at nye ting kan skje. Jeg liker meg der, men jeg innser: Jeg kommer ikke til å få med meg alt jeg lyster. Jeg kan se meg tilbake og ta meg selv i å tenke at ”om jeg var ung nå, skulle jeg tatt en annen utdannelse. Det … eller det… eller det….” Og allerede der vet jeg; om jeg hadde valgt annerledes den gangen, hadde jeg mest sannsynlig gått glipp av noe av det som betyr mest for meg nå. Jeg hadde ikke nødvendigvis gjort flere erfaringer, jeg hadde gjort andre. Fordi et ja til noe alltid er et nei til noe annet.

IMG_1714Et ja til å prøve å nå over alt, er et nei til mer ro. Vi kan ganske enkelt ikke ha sakteliv i høyt tempo. Vil vi kunne nyte en kaffekopp i ro og mak, tar det tid. Vil vi sitte på en benk i parken en halv time og bare observere våren rundt oss, går vi glipp av noe annet vi kunne brukt den halvtimen til. Prøver vi å presse tidsbudsjettet og andre budsjetter vi har – det for krefter, f.eks – vil vi komme i gjeld.

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Det handler om å prioritere. Gjøre gode valg. Velge bort det mindre viktige. I disse dager reflekterer jeg over hva som er viktig for meg de tre neste månedene: Det blir fire bokser eller lister av det.
1) Hva er det viktig at fyller dagene mine som gjelder jobb ( lønnet, ulønnet og hjemme),
2) Hva ønsker jeg å prioritere for å få energi på denne tiden av året
3) Hvilke mennesker skal jeg prioritere og bruke tid på – og
4) Hvordan skal jeg bruke min tid med Gud og for egen refleksjon. Den 4-eren kan lett bli salderingsposten fordi livet spises opp av de tre andre, så min erfaring er at det er lurt å begynne der.  Også om du stryker «Gud» og bare vil ha ro for egen del. Det er ikke uten grunn at en av Bibelens forfattere skrev dette: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

Mitt dypeste behov…

IMG_1616Påsken står for døra. I går på vei hjem fra jobb, fikk jeg med meg nyheten om at påskeføret er reddet – både i nord og sør. Dessuten klekker P4 påskekyllinger om dagen, og avisene sørger for at vi er orientert om den beste påskekrimmen.

Selv fyller vi påskeegg og sikter inn på hyttepåske i lavlandet. Alt dette er vel og bra. Ikke et vondt ord om kvikklunsj og appelsiner. Allikevel; Påskens sentrum er en relasjon – og statistikkene forteller oss at påske i trange hytter og campingsvogner lett kan tære på samlivet.

La meg derfor driste meg til å holde en bitte liten påskepreken:

For noen uker siden forvillet jeg meg inn i en forsamling som stort sett bestod av single studenter i tjueårene. Temaet var identitet, og han som underviste så ut over forsamlingen og la tyngde i hvert ord da han la innover dem (fritt sitert) at ”hvis du leter etter en ektefelle og tror at han eller hun skal gjøre deg hel, er du på helt feil kurs”. Det minte meg på setningen jeg leste en gang og som jeg har refererte til tidligere: ”Don’t look to people for what only God can give” (Ikke forvent av mennesker det bare Gud kan gi). Dette handler om påske – og om deg og meg som enkeltmennesker – og i en erfart eller ønsket parrelasjon.

Påsken er først og fremst kristendommens mest sentrale høytid. Alle påskeharer og fjellturer får finne seg en plass lenger bak i køen. Påske handler om Gud som valgte å bli menneske – med alt det betyr av sårbarhet og karrieremuligheter, ensomhet og fellesskap, seire og lidelser, lidenskap og ansvar.

Kristen julefeiring markerer at han ble født som et lite barn – av fattige foreldre i et okkupert land. Før han kunne si «mamma» ble han flyktning og unngikk bare så vidt døden. I påsken omtrent tretti år seinere fullførte han den jobben han kom for å gjøre: Legge til rette for at våre dypeste behov kunne blir møtt. Hvordan? Ved å vise fullkommen kjærlighet – og påta seg skylda vår. De to henger sammen. Gud brøt opp fra en fullkommen tilværelse der han ble lovprist og ble født til en tilværelse som et barn alle undret seg over og en voksen som ble misforstått, hånet og til sist dømt som en forbryter. At han frivillig valgte det livet, står for meg som en uforståelig kjærlighetshandling. I fellesskap med han kan mitt behov for kjærlighet mettes. At han i tillegg forsøker å formidle til meg at han overtar min skyld og min skam, har jeg vanskelig for å forstå dybden av. Jeg takker for det uansett. Det er dette påske dreier seg om…

Kanskje deler du ikke mitt verdensbilde og min tro. Ta da i det minste med deg at de dypeste behovene i ditt liv – behovet for å erfare at du er elska fullt ut tross det du anser som dine mangler, og behovet for å være akseptert som den du er med alle dine feil – kan aldri dekkes av en kjæreste, den du lever sammen med eller den du ønsker å finne. Det er et for stort ansvar å pålegge et annet menneske at han eller hun du lever sammen med skal gjøre deg hel, elske deg betingelsesløst og besvare alle dine lengsler. Fordi vi alle er merket av det livet vi har levd,  har vi begrensninger omgivelsene må leve med.  Derfor er det så viktig å senke skulderene, bestemme seg for å være fornøyd med livet slik det er samtidig som vi søker å bli helere mennesker. I tillegg må vi etablere vår  identitet i noe utenfor oss selv – før vi etablerer et nært forhold til et annet menneske. At vi to som utgjør et par opplever at vi hører sammen, er et godt team og hengir oss til hverandre i det vi sier at ” jeg blir mer av å være sammen med deg”, er noe annet. Som par skal vi sette hverandre vår relasjon foran andre mennesker og relasjoner, og vi skal jobbe for å styrke båndene til hverandre, men vi må sørge for at vi ikke blir hverandres eneste kilde for liv og glede.

Beskytt deres felles arenaer og sett av tid til hverandre, men vit at erfaringer dere gjør og opplevelser dere har hver for dere, også kan stimulere forholdet. Sørg for jevnlig fokus på hverandre og sett av tid til samtaler der dere er på besøk i hverandres liv. Bygg vennskap med mennesker rundt dere og bevar vennskap som var betydningsfulle før dere ble et par – med mindre relasjonen var av en sånn karakter at den ødelegger forholdet dere imellom. Gled dere over at den andre har noen hobbyer du ikke nødvendigvis deler, og gi tid og rom for aktiviteter du forstår betyr mye for han eller hun du regner som din nærmeste.

Og vit – midt i alt dette: At Gud ikke er langt borte selv om vi ikke ser ham. Han som ble menneske, skjønner seg på folk og alle situasjoner vi står oppi. Han strekker seg lengre med deg og meg enn noen kjæreste er i stand til. En gang strekte han seg så langt at han døde av det…

Hvor er gresset grønnest?

Da jeg hadde rundet tretti og innkassert en passelig mengde pepper, begynte ei av min bekjente å spørre – litt for hyppig – om det var noen mann i livet mitt? Det var det ikke på det tidspunktet. Jeg tok det med ro. Hadde en litt plundrete relasjon i bagasjen og var ikke spesielt opptatt av å bli mor. Dessuten hadde jeg en jobb jeg stortrivdes med og en god vennekrets rundt meg. Jeg var, tross helt normal friksjon, takknemlig for det livet jeg så langt hadde lagt bak meg – også det faktum at jeg hadde hatt frihet til å gjøre de valgene jeg hadde gjort. På den annen side var jeg ærlig med meg selv når jeg så framover; Jeg kunne jo godt tenke meg å gifte meg…

IMG_1567Jeg ble allikevel litt lei spørsmålene av ulik karakter; ”Har du noen i kikkerten?” eller ”Er det noe på gang i livet ditt, da, Tonje?” .”Noe” var selvsagt en mann. Det meste annet jeg holdt på med, var uinteressant selv om jeg syntes det var dypt meningsfullt og spennende. Til slutt valgte jeg å være tydelig med hun som var ivrigst; ”Jeg begynner å bli litt lei av spørsmålene dine. Kan vi heller si det sånn, at om noe skjer på den fronten, skal jeg love å informere deg?” Hun ble litt beskjemmet, før hun – forståelig nok – kjente behov for å forsvare seg; ”Jammen, jeg tenker jo bare på alt du går glipp av…” Jeg har mye erfaring i å finne ut etterpå hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg kjapp; ”Du giftet deg da du var tyve og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe?”

Jeg er fremdeles litt stolt av det svaret, for jeg tror jeg råkte kjernen av noe viktig.

Vi lever i et samfunn der det er helt vanlig – av både de som er veletablert i varige forhold og de som av ulike grunner lever som single – å mene at det er de single, de som lever alene, som har ”gått glipp” av det viktige i livet. Som har grunn til å savne noe og kjenne at de ikke får med seg alt det en må for å være fornøyd.  Moren til en venninne av meg fortalte meg sågar – i sin datters bryllup – med stor overbevisning at når jeg da – i en alder av 22 – ikke hadde ”fått meg” en mann, var alt håp ute. Jeg ble stum. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det godt, nesten førti år etter. Opplevelsen av å ikke være valgt av noen, av å føle at en har mislykkes relasjonelt, av å være mindre verdt enn de som er gift, er så nærliggende når man lever alene. På den annen side henfaller mange lett til idylliske forestillingene om at de som er gift, eller i samboerskap, har lykkes med noe veldig viktig – og liksom har nådd livets egentlige mål.

Jeg vet at det kan oppleves som totale bomskudd når jeg – som (tross ovenfornevnte dames dom) har vært gift i godt over tyve år – begynner å snakke opp singellivet. Men jeg var altså singel til jeg var trettiseks, og jeg tror jeg er litt mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på noe av det som kan oppleves krevende ved å være voksen og singel. For jeg snakker om dere som i det minste er godt inne i tyveårene, og som har vært i diverse brylluper til gode venner. Dere som har smakt litt på den ensomheten som nyttårsaften og 17.mai på en særlig måte byr på for de som ikke i utgangspunktet har mann og eventuelle barn som sånne dager skal markeres sammen med. Som har stått der i mørket under fyrverkeriet mens alle parene i det selskapet du som eneste single var invitert i, kliner rundt deg og ønsker hverandre godt nytt år. Eller som har blitt plassert bakerst i køen når ferielista på jobben skulle settes opp, siden du ikke har en ektefelle eller samboer som ferien skal klaffe med. Alle dere som har kjent på at det er vanskelig å invitere folk på middag – i hvert fall flere enn to – fordi leiligheten du hadde råd til å kjøpe er så knøttliten at spiseplassen består av tre barkrakker ved kjøkkenbenken. Dere som sliter med at opphavet kaller hjemmet ditt for hybel og barndomshjemmet ditt for ”hjemme” til tross for at du flyttet ut for mange år siden og gjentatte ganger har forsøkt å antyde at du faktisk har et eget hjem. Dere som er så inderlig lei av mytene om singellivet – og som kjemper en stille kamp for å bli anerkjent og respektert som voksent og tilfreds menneske samtidig som du innerst inne vet at livet som gift neimen ikke bare er tilfredstillende og lykkebasert.

Noen lengter ut av samlivet og tilbake til singellivet, men de fleste som lengter, har antagelig nesa vendt motsatt vei. Godt hjulpet av uærlige sjeler som i godt selskap bare forteller om ekteskapets fortreffelighet – eller planlegger drømmebryllupet. Paulus i Bibelen var av en annen oppfatning og bør leses av både gifte og single: Om du likevel gifter deg, synder du ikke, (—) Men de gifte kommer til å møte vansker i livet, og det vil jeg gjerne spare dere for.” Nøkternt og greit – og sant. Gemalen pleier å si det på denne måten: ”Det fine med å være gift, er for eksempel at man er to til å løse de problemene vi aldri hadde hatt om vi hadde levd alene.”

Selvsagt synes vi det er fint å være gift. Vi ble glad i hverandre og bestemte oss for å dele framtida. Det er vi takknemlig for at vi fikk mulighet til, men knirkefritt er det ikke. På den annen side er vi heldige og har mange single i vår vennekrets. Vi synes det er trist at par ofte prioriterer par og ikke inkludere single i sine familier og omgangskretser. Slik vi ser det, trenger vi hverandre som venner og som bidragsytere til forståelse av selve livet. Forskjellighet – også den som gjelder status – er forfriskende og utvider perspektiver. Vi legger også merke til at når single – i flertall – inviteres, er det litt for ofte med baktanke om at de skal spleises med andre tilstedeværende. Noen ganger lykkes sånne prosjekter, men ofte oppleves det ubekvemt og slitsomt for de som skjønner at de har havnet oppi en blinddate de ikke har lagt opp til selv.

Til tross for at jeg var fornøyd som singel, lærte jeg meg å sette noen grenser som ble viktigere for meg jo eldre jeg ble. Jeg tror det var klokt. Når jeg ble invitert i et selskap, spurte jeg ofte om jeg ble den eneste single. Var det en til – av hankjønn – takket jeg gjerne nei til å komme. Var jeg trygg nok, spurte jeg rett ut om det var noen baktanke med det. Jeg svarte også nei dersom jeg lå an til å ble den eneste på f.eks en nyttårsfest. Ved overgangen til et nytt år ble det potensielt for tøft å bli eksponert for det savnet som ikke var ødeleggende for hverdagen min, men som allikevel berørte meg. Dessuten hadde jeg blitt overbevist om et fyrtårn som jeg ville skulle vise meg vei: Det er bedre å leve alene enn med en partner en ikke deler de viktigste verdiene i livet med. På små steder er det ofte glissent med single og det er lett å bli prisgitt fritidsarrangementer basert på at folk er par – og gjerne med barn. Det er gode grunner til at single uteblir – eller flytter til større steder. Det er også en måte å beskytte sine egne grenser på. Jeg forstår dem godt.

Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig.  At par med eller uten barn tenkte seg litt mer om, inviterte uten stressende planer, inkluderte flere og ikke snakket som om alle tilhører en større familieenhet – eller egentlig burde gjøre det. At vi som er gift droppet tanken på slektsbånd og bygde familier basert mer på relasjon enn om vi tilhører hverandre av vanlige familiære årsaker. Og at single brukte mer energi på å verdsette det de faktisk har, framfor – som mange dessverre gjør – å se på nåtida som et venteværelse i håp om at lykken i form av et ekteskap plutselig skal stå i døra og varsle at endelig er det din tur. Livet er nå. Det byr på kamper og det har gleder å by oss uansett status. Alenehet er ikke nødvendigvis ensomhet, og ensomheten rammer i og utenfor ekteskapets rammer. Gresset er ikke alltid grønnest på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der du vanner det mest, er det sagt. Det tror jeg er helt sant.

Barnløs og egoistisk?

Da vi giftet oss for over tyve år siden, hadde vi tatt beslutningen om at vi ikke kom til å satse på egne barn. Jeg var i siste halvdel av trettiårene, men opplevde ikke at jeg led under at den biologiske klokka tikket og gikk. Dag er betydelig yngre enn meg, men fra jeg ble kjent med ham – tre år før vi ble kjærester – hadde jeg visst at han ikke ønsket seg egne barn. Vi var enige om at det ikke er noen menneskerett for voksne å bli foreldre, men at det faktisk er en menneskerett for barn å ha foreldre. Eller i det minste å bli tatt på alvor av voksne. Vi bestemte oss for å bruke våre ressurser på noe annet enn å oppdra egne barn.

Vi sa ikke så mye om beslutningen vår med mindre vi ble spurt. Det kjentes privat og sårbart. Om barn var temaet, var vi imidlertid åpne på at vi ikke planla egne. Da bryllupet nærmet seg, ble det tettere med kommentarer. Ikke minst fra kvinner i min generasjon og oppover. Det var jo ikke noe rart at vi giftet oss fort (fort og fort, fru Blom, vi var sammen ett år…), mente noen, for det hastet jo å få barn når jeg var såpass gammel. ”Vi har faktisk ikke tenkt å få barn,” dristet jeg meg da til å si – og ble vanligvis møtt med et litt overbærende smil; ”Det kommer nok til å forandre seg når dere har giftet dere. Da vil dere nok gjerne være en familie”.

Det var ganske sårende. For det første fordi jeg mente Dag og jeg var reflekterte nok til å konkludere for egen del. Dette var ikke en fiks ide, men en gjennomsnakket beslutning. Dernest har jeg alltid vært av den oppfatning at begrepet ”familie” er relativt fleksibelt. Dag og jeg er en familie. Det samme er en enslig forelder med barn. Og den tradisjonelle familien; mor, far og ett eller flere barn – inkludert eventuelle bonusbarn.

Det var mye jeg fikk lyst til å parere den slags kommentarer med. Men jeg ble stille. Tenkte at jeg fikk være åpen for at de kunne ha rett. Vi hadde jo aldri vært gift før, så det kunne jo tenkes at vi plutselig ville få et uimotståelig behov for å bli foreldre? På den annen side: Selv om de som sa det stort sett var gift og hadde fått barn selv, var det neppe resultat av at noe endret seg etter giftemålet. Hvordan kunne de være så sikre på at vi kom til å forandre mening?

Den forutsette endringen uteble for vår del.

I alle disse årene har vi selvsagt hatt nærkontakt med erkjennelsen av at det er fordeler og ulemper med ethvert valg vi gjør. Også vårt med hensyn til egne barn. Vi ble besøkshjem ganske raskt etter at vi giftet oss og kjente smaken av barn i huset. Det var godt. Jentene ”våre” har for alltid en stor plass i hjertene våre. Vi har ledd og grått med dem. Slitt ut nesten tre ”Løvenes konge-filmer” og lest de fleste Harry Potter-bøkene høyt. Vi har kranglet om mat og antrekk, satt grenser og stått opp grytidlig fordi vi tapte diskusjonen om det faktisk alltid er morgen når det er lyst ute eller ikke. Vi har vært på familieleir og fått skryt av intetanende barneledere fordi barna ”våre” tilpasset seg så lett. Og vi kjente på sorgen da det ble bestemt at det ikke lenger var behov for helgene hos oss. Midt i alle gode erfaringer med barn og ungdom som har vært husvarme i vårt hjem, vet vi godt at selv om vi ikke er uvitende om barns behov og en krevende voksenrolle i møte med dem, er det langt mellom den rollen vi hadde en del år og foreldrerollen.

Noe har vi tapt ved vår beslutning – og noe har vi vunnet.

Vi har for eksempel både hørt og lest at vi som er frivillig barnløse, er svært egoistiske. Det er vanskelig for oss å forstå at det er mindre egoistisk å få barn. Ingen vi kjenner har noen gang sagt at grunnen til at de har fått barn, er at det finnes så mange ufødte som de stiller seg til disposisjon til å føde og ta omsorg for. I pur godhet. Så langt jeg forstår er det det å få barn i hovedsak drevet av det vi kan definere som egoistiske følelser og behov. Det er noe naturlig over det. Vi tror at lengselen etter å få barn ligger nedlagt i skapelsen.

IMG_5035

Allikevel kan vi altså ikke anse det som en menneskerett å få egne barn. Vi vil heller ikke akseptere at det er noe galt med oss som av ulike årsaker er frivillig barnløse. Vi tillater oss å tenke at noen av dem som ikke lykkes med å få egne barn, kanskje burde fått mer hjelp til å se at det er mulig å leve godt som barnløse – midt i all den støtte som i vår tid gis for å lykkes med det prosjektet det er å få egne barn. Et ufrivillig barnløst par vi kjenner, har gjort noen gode valg og sier det omtrent slik: «Det hadde vært fint om folk forstod og trodde oss på at selv om vi ikke har valgt vår livssituasjon, har vi et godt liv – og vi har glede av å benytte de muligheten situasjonen vår faktisk har gitt oss». Dessuten er det en kjensgjerning at adopsjonstallene er synkende og det trengs stadig gode fosterforeldre. Mulighetene for å få utløp for mors- og farsfølelser, er mange.

Selv har vi altså strukket beslutningen enda lenger. Vi har verken egne barn eller barn på fast basis. Jeg kan forstå at det høres kynisk ut. Men jeg tillater meg å mene at vi ikke har gjort det fordi vi er mer egoistiske enn de som på ulik måte sørger for å bli foreldre.

Trekk heller ikke den slutningen at vi ikke er glad i barn. Noen er kjappe til det. Men de har aldri vært med på Dags armhevingskonkurranser eller guidet tur i komposten på hytta vår. Det siste er spesielt populært og møtes med skrekkblandet fryd.

Vi tror vi er omtrent normalt glad i barn – og normalt flinke til å kommunisere med dem. Vi trives med barn og ungdom – og har brukt store deler av livet i nær kontakt med unge mennesker, både i jobb og privat. ”Det skal en landsby til for å oppdra et barn”, sies det i et afrikansk ordtak. Den landsbyen ser vi på oss selv som en del av. Fordelen med sånne som oss, ser ut til å være at vi ikke er foreldre til egne barn. Ungdommer som av ulike grunner og på ulike arenaer gjennom årene har tydd til oss, ser ut til å slappe av. Vi lurer på om det ikke minst skyldes at de ikke ”konkurrerer” med noen vi er foreldre til. Barnløshet gir oss litt mer fleksibilitet og åpner for andre muligheter enn de man får del i fordi man faktisk er foreldre. De mulighetene håper vi at vi har benyttet så langt, og det har vi ønske om å fortsette med.

Uansett status og familiekonstellasjon finnes det både ulemper og fordeler med at livet ble som det ble – ønsket eller ikke ønsket. Vi tror det er mye livskvalitet i å se etter og benytte mulighetene. Det har vært øyeblikk da jeg har stoppet opp og lekt med tanken på hvordan våre barn ville vært. Kjent på undring overfor det valget vi har tatt – for så å vende fokuset mot de gode sidene ved det livet vi har. Det siste har jeg lyst til å utfordre deg på, også, helt uavhengig av din status – ønsket eller uønsket – og det livet du har per i dag; Ta gjerne kontakt med vemodet og savnet i din livssituasjon, men vend fokuset med det som er godt. Også om du akkurat nå tenker at det ikke er så mye.

Store beslutninger – sammen

For mange år siden overtok gemalen og jeg en familiegård. Vi hadde vært gift i knappe to år da situasjonen krevde at vi vurderte en beslutning vi hadde ant ville komme, men som ble nødvendig på et tidspunkt som på ingen måte var optimalt for oss. De som har gårder i familien vet at slike avgjørelser er store og krevende. Vår var også det selv om søskenflokken på seks allerede hadde snakket om hvem en overdragelse var mest aktuell for, og vi hadde så smått hadde begynt å skissere noen mulige planer. De lå langt fram, trodde vi – men forutsetningene vi trodde var der, viste seg å ikke være slik vi hadde blitt forelagt. Vi valgte allikevel – blant annet av hensyn til generasjonen over oss – å gå inn i det. Den beslutningen tok vi sammen. Det var ikke jeg som ble med på Dags drøm og plan, men vi sammen som bestemte oss for å ta over, flytte – og sette oss i langt større gjeld enn vi ønsket. Fire år seinere solgte vi gården – ut av familien. Det var også en krevende beslutning, men prisen hadde blitt for høy; relasjonelt og helsemessig. Vi lever fremdeles med konsekvenser av de årene.

Det er lærdom å hente i enhver livssituasjon og ethvert valg. Både de som viser seg å være riktige, og de vi gjerne skulle vært foruten. Også denne. Vi skulle gjerne vært valget om å ta over gården foruten. Vi gikk ikke naive inn i det, men vi hadde heller ingen mulighet til å forutse at situasjonen skulle bli som det ble. Valget vårt får vi ikke endret på. Det hører fortida til. Men vi gjorde en svært riktig ting i den prosessen som har vært avgjørende for vårt forhold siden: Vi tok beslutningen sammen!

Vi samtalte grundig i forkant om fordeler og ulemper, om muligheter og hindringer, om hva slags styrker og svakhet hver av oss bragte inn i den situasjonen vi eventuelt var på vei mot. Vi søkte råd hos kloke mennesker, og vi spurte oss selv om vi var robuste nok til å møte de utfordringene som ville komme? Svaret vårt var ja. Det viste seg å stemme, selv om presset vi skulle komme til å leve under, ga oss mange mørke stunder. Vi møtte allikevel mørket sammen – fordi beslutningen hadde vært vår, sammen. Ingen av oss anklaget den andre for noe som helst, slik det lett kunne blitt om en av oss hadde følt oss henvist til å bli med på den andres drøm, opplevelse av forpliktelse eller manglende evne til å si nei i første omgang.

Det er lett å ta store beslutninger alene eller i utakt om man er i en parrelasjon. Den enes karrieremuligheter gjør at den andre ofrer seg uten egentlig å ha vært helt med på beslutningen eller forstått belastningen den fører med seg. Hans eller hennes ønske om å flytte – for eksempel tilbake til hjembygda – kan også føre til at partneren stilltiende går med på det, fordi ønsket – eller hjemlengselen – er så sterkt hos den andre. Ikke bare hvor man bor, men hvordan, er også en stor beslutning. Mange har gått med på hus- ,hytte- eller bilkjøp fordi partneren har ønsket det selv om det ikke har smakt helt godt eller kjentes riktig. Man kan til og med stå i fare for å overbevise den andre om at karrieren, huset eller flyttingen samsvarer med eget ønske om man ikke er ærlig nok.

Det er et risikoprosjekt for samlivet om ikke slike store beslutninger tas etter en prosess der pluss – og minussider for begge i forholdet står på agendaen og forventinger knyttet til den framtida en da ser for seg, avklares. Kommer en ikke fram til enighet, kan det hende et ”tog” eller to må forlate stasjonen uten at dere er med, men det kan det vise seg å være verdt.

20431584_10210330528643106_619227248354221925_n

Det er fint å ha et felle gjerde å lene seg til: Store beslutninger alltid tas sammen. Også om det tar litt tid…

Da vi nådde grensen av hva vi kjente at vi kunne leve med, var det viktig at vi kunne møte hverandre med åpent blikk uten anklager av typen ”det var du som dro oss inn i dette, du får jammen få oss ut av det, også”. Vi delte frustrasjonene, smerten og sorgen – og vi satte ned foten, sammen. Etter det har vi levd med konsekvensene sammen, også. Vi vet at det kunne vært så annerledes. Gårdsoverdragelsen kunne kostet oss ekteskapet vårt.

En del store beslutninger er knyttet til nettopp storfamiliens ønsker – også om det ikke handler om en gårdsoverdragelse. Det er lett for foreldre å mene mye om voksne barns beslutninger, og det kan være vanskelig å la være å lytte til generasjonen over når det gjelder valg av karriere, bosted – og deres mer eller mindre egoistiske ønsker. Slik vi ser det, er det viktig å møte dem med respekt – og grenser. ”Jeg hører hva dere mener om saken, men det er vi som må ta denne beslutningen sammen”, er en viktig setning å ta med seg. Den man samtidig kan stryke av vokabular-lista, er denne; ”Jeg er jo helt enig med dere, men jeg må jo snakke med xxx først, og så får vi se hva det blir til…”

Å være gift er å være hverandres førstevalg. Under vielser i kirken siteres det fra Bibelen at mannen skal ”forlate sin fra og sin mor”. Noen synes det er ”utrolig gammeldags” og helt uaktuelt i vår tid. Jeg er neimen ikke så sikker. Andre har spurt hvorfor ikke det samme står om kvinnen? Det kunne det godt gjort, men i den kulturen dette ble undervist, var det vanlig at kvinnen fysisk flyttet fra sin familie inn til mannens familie da de giftet seg. Hun trengte ikke denne påminnelsen. Det var han, som skulle fortsette å bo under samme tak som sin egen mor og far, som trengte å forlate dem mentalt og velge lojaliteten til sin kone framfor lojaliteten til foreldrene. Det er ikke mindre aktuelt i dag selv om få flytter inn til foreldre og svigerforeldre som nygifte. De usynlige båndene er ofte svær sterke til både sønner og døtre. Derfor er ekteskapsløftene mer enn fine ord på en romantisk dag. Det handler om en mental forflytning.

Den flyttesjauen visste jeg at Dag hadde unnagjort før vi overtok foreldrenes gård og flyttet nær dem. Og han holdt løftet sitt om å sette meg og vårt forhold foran foreldrenes mening – og foran alle andre som det skulle vise seg mente mye om oss hva vi burde gjøre og etter hvert hadde gjort. Den trofastheten styrket vår relasjon og er en liten del av det gullet vi fant i den ”gråsteinen” som på mange måter representerer den største smerten i vårt liv.

 

Skuffelser og håp

IMG_1713Jeg er vel muligens ikke den eneste som har blitt tatt litt på senga den siste uka? Som erklærte våren for åpnet, ryddet bort vinterjakkene og fant fram det vi i min barndom kalte for ”småsko”? For så å gni oss i øya da termometeret viste minus ti og meterologene truet med femti nye centimeter med snø?

Innerst inne visste jeg at det kom til å skje. Det er bare på kalenderen at mars er vår. Men tross den dype vissheten gledet jeg meg hemningsløst over tørre veier, lyse morgener og grønne flekker. I Østfold blomstret krokusen og vestlandsvenner delte facebook-bilder av det ene vårtegnet etter det andre. På Mortensrud, der jeg bor, litt høyt over hovedstaden, hadde vi riktig nok fremdeles små brøytekanter og sørpete spaserstier, men også der var det mange tegn som bar bud om at våren var rett rundt hjørnet. Helt til det ble helg, kulde og iskaldt. Tilgi meg, skiglade venner, men heretter får dere dra til fjells – og jeg må reflektere over hvordan jeg egentlig takler skuffelser.

Det får jeg nemlig en liten øvelse i hvert år omtrent på denne tida. Gemalen forsøker forsiktig å strø litt støtsikker sand under meg mens jeg jubler over våren – altfor tidlig. ”Du vet at det kommer en runde til med snø,” konstaterer han. ”Jada,” svarer jeg; ”men kan jeg ikke bare ta det når det kommer, da?”

Og får min årlige trening i ”hvordan håndtere skuffelse”… Denne skuffelsen er verken skjellsettende eller varig. Jeg har vært gjennom det før – og jeg vet at den bare representerer en liten avkjørsel på veien mot sommer. Sånn sett er det vel egnet for trening. Jeg har jo måtte takle skuffelser av adskillig saftigere kaliber – og kommer sikkert til å måtte det igjen.

All støtsikker sand som samfunnet vårt tilbyr, ramler vi nemlig på harde bakken innimellom. Oppgaver vi ikke klarer så godt som vi trodde, forhandlinger noen satte kjepper i hjula for, folk som ikke liker det du sa selv om du var både godt forberedt og saklig, jobber vi ikke fikk, husbud som ikke gikk inn fordi noen hadde mer lyst på huset (og mer solid økonomi) enn oss, medisiner som ikke virker slik de skulle… lista kan bli uendelig lagt. Og broket. Noen skuffelser biter skikkelig og kan potensielt ødelegge framtida vår, mens andre gjør bare veien framover litt lengre. Noen kuldegrader og litt snøfall er bagatellmessig i den store sammenhengen.

Spørsmålet til meg selv blir allikevel det samme. Hvordan takler jeg skuffelser? Jeg har noen store i mitt liv, og hver gang har et nytt spørsmål tatt stafettpinnen fra det første; Hva kan jeg lære av dette? Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg vil lære noe av all friksjon livet byr på. Jeg tror dypt og inderlig – og har erfart mange ganger – at det finnes gull i gråstein. Kanskje ikke så mye, hver gang, men litt. Det gullet har jeg bestemt meg for at jeg vil ha tak i.

Når skuffelsene er av grei karakter, gir jeg med selv en liten tidsfrist for hvor lenge jeg får lov til å surmule. Etter en fartsbot som definitivt kunne vært unngått og med utgifter helt klart kunne vært brukt på noe mer nyttig, ga jeg meg selv to timer. Snøværet sist helg fikk et kvarter og et par grynt. Noen ganger kan en litt bedre middag gjøre susen – eller en trøstefilm, inntatt i sofakroken med et realt ullpledd rundt meg. I yngre år bodde jeg i et hybelhus med felles bad med badekar. Alle visste at når jeg inntok det og stengte døra med bok og tekopp, var livet sånn akkurat passe. Da var jeg enten skuffa eller bekymra – eller begge deles.

Større skuffelser som gjør et innhogg i optimistiske planer og drømmer, eller til og med knuser håp, krever andre tiltak. I mitt tilfelle; bønn – siden Gud er en høyst reell størrelse i mitt liv og min virkelighetsoppfatning. Jeg involverer han – og forsøker å feste blikket på alt som faktisk er bra når noe først er skikkelig elendig. Jeg forsøker å få et så realistisk bilde på situasjonen som mulig, legger en slags plan for vandringen videre,om det er mulig, og så bestemmer jeg meg for å slutte fred med realitetene uten å slippe håpet av syne. Det kan være en krevende balansegang, men det er her treninga hver marsmåned kommer inn i bildet. Jeg tror jo på våren. Selv om jeg ikke ser den.