Hva skal jeg gi?

Jeg pustet litt lettet ut her om dagen da jeg oppdaget at dette året ikke blir det første da jeg (antagelig) ikke får pusset vinduene til jul. Det har noen fordeler å lese egne adventsrefleksjoner fra mange år tilbake… Og denne synes jeg til og med tåler en reprise:

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare  gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi  litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

IDSCF4245 disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord.  Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…

En tanke om “Hva skal jeg gi?

  1. Angående økonomi….Kanskje hadde Maria og Josef lite å rutte ned…Men Josef hadde jo jobb som tømrer/snekker, så noe inntekt hadde de vel.
    Planen deres var å leie rom på et overnattingssted i Betlehem. Men det var fullt, det var ikke plass til dem. Så penger til overnatting hadde de jo. Så ble det altså en skitten stall istedet.
    Så dro de hjem igjen, og etter en tid fikk de besøk av de tre vise menn. De ga Jesus dyre gaver: gull, røkelse og myrra ( en dyr salve). Da ble de plutselig godt stilt, da var de jammen ikke fattige lenger.
    Flukten og oppholdet i Egypt ble finansiert av disse gaver.
    Det er en myte at Jesus vandret omkring fattig her på jorden. Jesus og disiplene hadde penger, de hadde til og med kasserer som skulle holde orden på pengene (noe han ikke gjorde). Da Jesus ble hengt på korset, ble kappen hans fratatt ham, og soldatene kastet lodd om den, står det i Bibelen. Den var av ypperste kvalitet!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..