Hvordan skal jeg si nei?

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

80338119-7A0A-4726-A350-9A113B2E2022.jpeg

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave.  Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det.  Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..