Jeg gjør meg med jevne mellomrom tanker om hva livsnytelse egentlig er. Denne gang fordi det falt noen ord fra en bekjent på en sommerfest. Han beskrev seg selv som livsnyter i det han nikket til sitt vinglass og med kroppsspråket – som på det tidspunktet funket bedre enn det verbale eller et en del glass – tydeliggjorde hva han mente med det. Mulig det er akkurat det de fleste mennesker forbinder med livsnytelse; vin, god mat og kanskje – i hvert fall på denne tiden av året – en ganske stor dose slaraffenliv?
La meg bare innrømme det; Det drikkes mer vin om sommeren enn resten av året hos oss, også. Allikevel: Begrensede mengder. Vi tenderer videre, som de fleste andre, til å beregne matmengden dårligere når vi står foran en grill enn når maten tilberedes midtvinters. Inntaket sommerstid kvalifiserer fort til å være en ingrediens i livsnytelsen. Vi nyter lange sommerkvelder med tid nok til å sitte lenge ved bordet. Uteliv med tykke bøker som inntas såpass raskt at man slipper å oppdatere seg selv på handlingen mellom hver leseøkt.
I vår del av verden der vinteren er lang og mørk og i hvert fall frister meg mer til inneliv enn til uteliv, er sommeren en viktig leverandør av det jeg tærer på vinterstid. Jeg nyter nok livet mer på denne tiden av året, men har de siste årene gitt meg selv i stadig mer bevisst oppdrag å finne livsnytelsen gjennom høst og vinter, også. Det er allikevel enklere sommerstid. Fordi jeg er mye ute – og fordi jeg lettere stopper opp og… nyter. Livsnytelse er altså så mye mer enn vin, mat, solseng og bassengkant. Livsnytelse er litt for kaldt badevann og valget om å dvele ved prikkingen i kroppen. Det er å spise sakte og forsøke å identifisere krydderet kokken brukte eller de forskjellige smakene i en salat. Følge utviklingen i veksthuset og kassa med squashplanter. Plukke villblomster og lure på når markjordbærene egentlig blir modne dette året.
En av mine venninner har blitt alvorlig syk denne sommeren. Det er en tøff runde – og hun tar det med beundringsverdig tapperhet. Sammen med mange andre runder som livet har bydd på, gjør det meg så inderlig oppmerksom på livets sårbarhet – og viktigheten av å ikke bare søke livsnytelsen, men nyte det livet vi har. Øyeblikkene og menneskene rundt oss. Nuet. Ikke leve i drømmende og alt som skal bli en gang, men favne prosessene og det som skjer her og nå. Prioritere rått, men ikke bare det som handler om jobb, karriere og vår materielle velstand.
Jeg er åpen for at det er et alderdomstegn, men jeg tar meg selv i å tenke stadig oftere at det som ville stresset meg tidligere, ikke gjør det lenger. For få år siden tror jeg at jeg ville brukt vesentlig mer energi på å ergre meg for eksempel over livets iboende sendrektighet enn jeg gjør nå. Om ting tar litt tid, gjør det jo ikke så mye. Vi må leve underveis. Stoppe opp. Drikke kaffe, se hverandre inn i øynene og spørre hverandre med lyttende ører: Hva ønsker du å sitte igjen med når denne sommeren er over? Jeg spurte gemalen om det her om kvelden. Det var mildt og lyst og han hadde pakket sammen sitt nå ”evige” byggeprosjekt rundt bakerovnen han har drømt om så lenge. Svaret var omtrent som forventet; Ingen heidundrende fest eller rekke av vinglass. Bare ”mange sånne lyse og gode kvelder som denne da vi sitter her og småprater…” I min verden er det skikkelig livsnytelse.
Tonje og Dags Blogg 