Tydelig eller «snill» 2.

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker…

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..