Når hjernen juger…

“Hvor lenge varer en forelskelse?” spør vi gjerne de ungdommene vi møter på besøk i videregående eller på folkehøyskoler. Da blir det gjerne litt stille før det vanligvis er en eller annen som litt spørrende, men også håpefullt, nølende kommer med et svar: “Hele livet?”

Noe i oss skulle jo ønske at det var sånn. At den gode følelsen varer og varer, konflikter unngås og akkurat vi lykkes med å få til en hel rekke av bare solskinnsdager. Erfaringene våre forteller en annen historie. På et eller annet tidspunkt endrer livet seg. Han som var så besluttsom, blir veldig sta, og hun som alltid hadde så kreative og gode ideer, begynner å bli veldig slitsom. Hun som var interessert i hva du driver med, blir masete, og han som var så oppmerksom på dine behov, mister fokus. Skuffelsen er til å ta og føle på.  Hva skjer – og hvorfor skjer dette oss?

Forelskelsen er over, og det psykologene gjerne kaller kampfasen, tar over. Alt det vi så i et rosa lys for noen måneder sider, får helt andre valører. Hun du ikke kunne leve uten, kveler deg. Han som var helten i livet, viser seg å ha noen svært lite flatterende sider. Hvorfor la jeg ikke merke til dem tidligere?

Fordi hjernen juger. Forelskelse er kjemi, sa en av mine ungdomsledere i sin tid. Det er godt spissformulert. Fasen preges i hvert fall av storproduksjon av hormoner som sørger for at han eller hun du falt for, framstår i et spesielt gunstig lys. “Det nytter ikke å veilede forelska mennesker,” er en av gemalens paroler. Han har helt rett. En bekjent av meg ble skilt etter flere års ekteskap. Det kom dessverre ikke som noen overraskelse. Noen av oss rundt dem hadde siden de to ble sammen, undret oss over forholdet dem imellom. Det betyr på ingen måte at det ikke kunne blitt en varig og god relasjon (NBNB!), men denne gangen viste det seg altså at de signalene noe av oss som stod nær, mente å se, var overflaten av et isfjell som ikke lot seg verken smelte ned eller kjøre rundt. Jeg var en av de som hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde speilet min venn tidlig i relasjonen og stilt noen spørsmål. Da jeg tok det opp med ham en stund etter at skilsmissen var et faktum, bekreftet svaret hans utsagnet ovenfor; “Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell,” sa han; “I den tida var jeg så forblindet at jeg oppfattet alt som positivt og helt overbevist om at vi var skapt for hverandre.”  “Forblindet” er et godt ord. “Kjærlighet gjør blind”, sier ordtaket. Jeg mener det er feil. Forelskelse gjør blind. Kjærligheten gjør seende – og er villig til å jobbe med det en ser.

Før vi forhåpentligvis kommer dit, må vi altså gjennom en kampfase. Den er like krevende som forelskelsen er enkel. Hjernen juger nemlig for oss, da også. Med motsatt fortegn. At som var flott i forelskelsesfasen fordi jeg fortalte med selv en fantastisk, men dessverre ikke helt sann historie om partneren, blir negativt i kampfasen fordi jeg fortsetter å lytte til min egen historie om han eller hun jeg er sammen med. Og den historien er preget av meg. Jeg forstår akkurat hvilke intensjoner partneren har, hva han eller hun egentlig mener – noe som gjerne er et hakk verre enn det de selv sier – og jeg blir bittelitt paranoid fordi den personen som tidligere var leder i heiagjengen min, nå har blitt hinderet jeg snubler over i mange livssituasjoner.

Det er vel unødvendig å si at mange forhold slutter her. Tenåringer avslutter forholdet fort, og jo eldre vi blir, holder vi ut litt lenger. Felles for altfor mange er at de tror denne fasen kommer til å vare resten av livet, og at de har valget mellom å holde ut eller gi opp.

IMG_1982Vi har lært oss at kamp- eller konflikt-fasen ikke behøver å være en slags endestasjon. Når vi kommer til den dagen en av oss sier “slik kan vi ikke ha det lenger”, finnes det et alternativ til å gå hver sin vei. Vi må tråkke opp en ny sti og øve oss på en annen måte å kommunisere på. Vi kaller det “å gå på besøk i den andres liv”. Det betyr at jeg legger bort mine egne historier om den andres væremåte, preferanser, reaksjoner, perspektiver og så videre, og i stedet begynner å lytte etter hans eller hennes egne fortellinger. Mange par som har lært seg verktøy en kan bruke i denne prosessen og tatt med seg noen enkle tips for et bedre samliv, har fått en fordypet og bedre relasjon. Et sterkere og tryggere forhold. Mer håp om en bedre framtid.

Selv er vi svært ulike og lever med høy risiko for konflikt. Av den grunn startet vi tidlig å investere i forholdet vårt med å bruke tid sammen og legge ned troen på at et godt forhold skulle komme helt naturlig. Vi har lest, lyttet, gått på kurs og øvd oss! Vi aksepterer at relasjonen vår beveger seg i sirkler. Innimellom er vi forelska og nyter de gode dagene – riktignok med et noe mer realistisk syn på det som skjer enn den gang da. Så dukker mer krevende faser opp – uten at de sliter oss ut. Når vi begynner å lytte for mye til våre egne tanker om den andre, sier gjerne en av oss at “vi vet da bedre enn dette.” Så rusler vi videre. De fleste dagene er gode – midt i en hverdag som krever oss.

Siden 2004 har vi selv drevet med samlivskurs. Denne våren skal vi ha flere. Bor dere i nærheten kan dere gjerne sjekke ut noen muligheter for å bli med. Neste helg – 8-9. februar – drar vi til Ålesund. 8-9. mars har vi kurs i Oslo med noen plasser ledige, og 4-6. april skal vi få undervise på Lia gård der det inviteres til samlivskurs i retreatramme. Velkommen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..