Sur – jeg?

For en del år siden var jeg engasjert en sammenheng der jeg kom jeg oppi en ubehagelig uoverensstemmelse med en av de andre frivillige. Sånt skjer jo innimellom – av ulike grunner. Anklagene mot meg ble etter hvert ganske mange, men de var lite håndfaste. Utydelige og runde formuleringer er det vanskelig å ta tak i, så min motpart ble bedt om å skrive ned noe konkret som han opplevde vanskelig med meg. Ett av punktene han kom med da, var at jeg hadde vært ”sur” på ham en gang han hadde spurt meg om noe praktisk i forbindelse med et arrangement. Han tidfestet episoden flere år tilbake i tid, og det var vanskelig for meg å huske det spesielle møtepunktet. Det var imidlertid ikke vanskelig for meg å gi ham rett; Jeg hadde sikkert svart ham surt den gangen. Eller; Han hadde i hvert fall oppfattet meg sånn. Menneskers opplevelser trenger vi ikke diskutere, men det betyr ikke at opplevelsen deres nødvendigvis er en objektiv sannhet. Var det for eksempel helt sikkert at jeg var sur på ham – noe han altså mente jeg ikke hadde noen grunn til?

img_2743Kan det heller tenkes at jeg hadde en dårlig dag og derfor kom litt skjevt ut? Kanskje var jeg ikke helt frisk og hadde strukket meg langt for å gjennomføre oppgaver jeg egentlig ikke orket akkurat da? Kan det hende jeg hadde kranglet med gemalen og derfor hadde litt kort lunte? Eller kunne det handle om at flere andre hadde mast på meg før denne medarbeideren dukket opp, slik at jeg begynte å bli en smule frustrert?  Joda, det var gode grunner til å tro at jeg kunne ha svart ham surt.

På den annen side kunne det hende at hans opplevelse ikke nødvendigvis var knyttet til meg? Kan det ha vært at han hadde kranglet med kona si og av den grunn var en smule følsom? Hadde ungene hans vært masete? Hadde han lett en stund etter det han ikke fant og var utålmodig av den grunn? Det kunne altså finnes mange mulige grunner til at situasjonen opplevdes ”sur”.

Kommunikasjon er en krevende sport, og mye kan sies om både den som formidler et budskap, den som tar imot det som deles – og om alt skurret på linja som gjør at det vi synes vi har sagt klart og tydelig eller formidlet på en hyggelig måte, ikke oppfattes helt sånn. Det er klokt å ikke være så skråsikker på at det ”det jeg sa, var ikke til å misforstå”, som jeg har hørt noen si innimellom. Vi tolker det vi hører på bakgrunn av egen bagasje, alle sammen. Fordi vi gjør det, skal vi være forsiktige med å hoppe på den første konklusjonen som dukker opp i tankene.

Det er to utfordringer jeg har lyst til å peke på ved starten av denne helga og som begge er aktuelle i alle de relasjonene vi står i; i familielivet og på arbeidsplassene våre, og alle andre steder der vi jobber tett sammen.

1) Ikke trekk for kjappe konklusjoner hvis du blir urolig i en situasjon eller over en kommentar. Let i tankene om det finnes andre årsaker enn den du fort lander på, til at den andre sa eller gjorde akkurat det hun/han sa eller gjorde – med det tonefallet du oppfattet. Når noen forklarer meg om en tredje person at ”hun mente jo…” eller ”han gjorde jo det fordi…” hender det jeg spør vedkommende om det kan finnes alternative tolkninger. Ganske ofte gjør det det.

2) Ta småting der og da. Oppfatter du ektefellen, tenåringene rundt deg, kollegaene eller andre du er tett på, som ubehagelige eller lurer du på hva de egentlig mente med det de sa, har du to alternativer: Du må enten legge det som skjer til side og tenke at ”dette velger jeg å tro at ikke handler om meg”, eller du må stille noen avklarende spørsmål. Ingen fortjener at du kommer drassende med en kommentar som falt mange år tidligere…

Tilbake til eksempelet ovenfor: At jeg ble oppfattet som ”sur”, behøvde altså ikke å bety at jeg faktisk var det. Og om jeg var sur, er det ikke dermed sagt at holdningen var rettet mot han som ble rammet av surheten. Hvis man dveler lenge nok ved slike oppfatninger og lar de vokse seg fete og store, vil det til slutt ikke lenger handle om et surt svar, men om at personen beskrives som sur på mer generell basis. Det første – å svare surt – er en handling, det siste en karakterbeskrivelse. En handling kan man be om unnskyldning for eller beklage. En karakterbeskrivelse  blir fort stigmatiserende og vanskelig å riste av seg.

Tenk om denne fyren den dagen hadde sagt noe; ”Oj, nå hørtes du litt sur ut, har jeg gjort noe galt?” Eller; ”Du, nå oppfattet jeg deg kanskje feil, men du høres litt oppgitt ut. Er du sur for noe?”  Da kunne mye vært annerledes. Hvis han hadde stilt avklarende spørsmål, hadde jeg fått en mulighet til å beklage. Jeg kunne sagt; ”Unnskyld, det var ikke meningen, men denne dagen har det allerede vært litt mye. Det burde ikke gått utover deg.” Eller; ”Jeg blir nok litt lei av at så mange spør meg om ting jeg tenker at de vet at jeg ikke har noe med, men det var ikke meningen å virke sur. Unnskyld”. Hvis jeg selv ikke hadde noen opplevelse av å virke sur, kunne jeg kanskje kommentert det; ”Beklager hvis du oppfattet det slik, men jeg er egentlig ikke sur for noen ting…” I så fall var det jo å håpe på at han i neste omgang ville tenke litt gjennom sin egen opplevelse av dagen. Da kan det jo hende han ville erkjent at ” jeg er sikkert bare litt var, for vi ble så forsinka hjemmefra at jeg ble unødig stressa…”

Om han hadde sagt noe den dagen, kunne mye vært løst. Vi kunne landet feilgrepet eller misforståelse der og da – og begge kunne gått videre med et greit bilde av den andre i tankene. Vi kunne vært forståelsesfulle overfor hverandres utfordringer. Sånn ble det ikke. Og det var innmari dumt…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.