Familiejul?

Julaften ble litt annerledes hjemme hos oss dette året. For det første er det en del år siden vi var tolv rundt bordet, og for det andre har vi aldri før samlet fire forskjellige nasjoner til et realt pinnekjøttmåltid. Før jeg forteller mer om det, må jeg gå to år tilbake i tid…

Julaften 2016 var vi tre rundt bordet. Gemalen, meg og vår venn fra Afganistan som vi hadde blitt kjent med i løpet av det året vi da var på vei til å forlate. Han hadde bodd noen uker hjemme hos oss på vårparten og vært ivrig gjest på hytta vår i Vestfold sommeren igjennom.

Hele veien med en stor sorg i hjertet.

Hjemme i Afganistan hadde han vært nødt til å forlate familien sin fordi T var etter ham. Sammen med ham drømte vi om den dagen da vi skulle se ungene boltre seg på hytteplenen og i vannet nedenfor. Kona og de fem barna til vår venn ble internflyktninger – sammen med hans mor og noen yngre søsken – da han dro nordover i et forsøk på skaffe dem en trygg base. Senhøstes 2015 var han en av dem som syklet over grensen i nord og ble innrullet i et byråkratisk system som er til å skamme seg over. Jula året etter satt han altså ved spisebordet hos oss og fortalte at pinnekjøtt lignet veldig på mat de spiste i hans hjemland – og at multekrem var overraskende godt.

Så gikk vi inn i 2017. Et nytt år med lengsel og bekymring, uendelige mengder papirer, DNA-testing og ikke minst: venting. Julen i fjor tilbragte vår venn på Lillehammer. Han fikk ski og ullundertøy og klarte på forunderlig vis å holde motet oppe og pugge norske gloser midt i den gnagende bekymringen for sine kjære der hjemme. Vi bladde til og med over til 2018 før – endelig – kona og de fem barna landet på Gardermoen i april mens de andre familiemedlemmene måtte blir tilbake i Kabulområdet. Etter det har det vært vår, sommer og høst med skole- og barnehagestart, språkproblemer, kultursjokk, hjemlengsel, gleder og sorger for familien på sju før det nærmet seg jul, en ukjent feiring som far sikkert har forsøkt å forklare kone og barn hva er.

Etter alt dette, er det neimen ikke rart om man blir litt sippete midt i gleden over det kaoset det selvfølgelig fører med seg når maten skal serveres, mandelen skal letes etter og alle skal få pakker – helst på likt – så kaffekoppene skrangler og småkakene nesten går vegg-i-mellom.

Vi kjenner på dyp takknemlighet når vi sammen med far titter tilbake og minnes julaften for to år siden. Da var dette en drøm. Et håp. Nå var det virkelighet. De syv sammen med Dag og meg og tre andre – gemalens søster og hennes mann, og vår gode venninne fra Moldova – som delte bord og mat og fellesskap da vi skrev julaften 2018…

Jeg tenker at det er sånn julaften skal være – selv om jeg er vokst opp med den selvfølgeligheten som råder i de fleste familier; Julaften er familietid.

IMG_1425I mitt barndomshjem fyltes huset av kjernefamilien pluss fettere, tante og onkel, besteforeldre samt en grandtante og –onkel fra hovedstaden. Vi var mange og stemningen var hyggelig, men jeg tror ikke noen var inne på tanken på at noen utenom familien skulle inviteres. Når det etter hvert ble et tema – eller kanskje når jeg ble gammel nok til å oppdage at noen faktisk var uten selskap i julen – ble det uttykt stor respekt for de som laget arrangementer der ”disse” kunne samles. Julaften i hjemmene var fremdeles familiens arena. Punktum. Min mor på sin side var livredd (eller noe lignende) for at jeg skulle melde meg som medhjelper på et slikt arrangement. Hun mente jeg var troende til å bryte med konvensjonene. Også på det området.

Det gjorde jeg imidlertid aldri – så lenge hun levde. Jeg følte vel, som så mange andre, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å følge familietradisjonen og la den trumfe mitt egentlige ønske om å gjøre julaften til en kveld der familie, venner, kjente og gjerne en ukjent kunne samles rundt bordet, sitte lenge ( i hvert fall så lenge det er mulig med barn i huset) og dele gleden over å være sammen.

De siste ti årene har vi valgt å ikke lage tradisjon av hvem som samles rundt bordet hos oss. Hos oss er tradisjonene mer knyttet til spørsmålet om hva som fyller juletiden. Vi skiller mellom advent og jul, pynter treet tidligst kvelden før lille julaften og bruker en lørdag i førjulstiden på å besøke noen av mine ikke helt ekte tanter. Vi åpner dørene for naboer på lille julaften, baker krumkaker og lager multekrem, prioriterer noen julemarkeder i helgene før jul og har kanskje billetter til en julekonsert (i hvert fall jeg). Vi steker dessuten ribbe en dag i julen hvis den ikke står på menyen julaften, serverer rødkål i stedet for surkål og har en eller annen form for adventskalender.

Joda, vi har våre tradisjoner. I bøtter og spann. Men hvem vi tilbringer julaften med, ligger altså ikke i korta. Vi ser oss litt rundt og lurer… Hvem skal vi invitere i år? Siden de fleste har faste tradisjoner og ville synes det var en smule over the top om vi inviterte dem, er markedet ikke det største. Allikevel; Noen jobber til litt utpå kvelden og er langt hjemmefra, noen kommer fra et annet land og har ingen tradisjoner for julefeiring, noen er så få at de synes det blir litt stusselig – og noen har ingen. Ære være Røde kors og alle andre som lager arrangementer som samler mange. Vi har allikevel lyst til å slå et slag for de normale, hjemlige samlingene og be flere rydde plass til noen flere i den gode familiejula neste år.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..