Den beste gaven…

Inntil for kort tid siden stod det i min kalender på denne dagen at jeg skulle ”innom Knud med julebakst”. Og sikkert en juleklem. Slik ble det ikke. I går tok vi farvel med vår god venn. Sammen med de mange andre som kjente Knud Jørgensen som venn, veileder, mentor eller kollega – ofte alt på en gang. Vi sang lange salmer, slik dansker gjør, og hørte sterke – og humoristiske – minneord om deres pappa fra tre voksne barn. Andre kirkeledere minnet oss på hans enorme arbeidskapasitet og de dype spor han satte på viktige arenaer i inn- og utland. For en mann vi har kjent! For oss har han ikke minst vært en farsskikkelse gjennom mange år. Vi kjenner på takknemlighet og savn.

Dette er ikke starten på enda et minneord. Dette er en påminnelse om den viktigste gaven vi kan gi hverandre. Ikke bare i juletiden, men hele året: Tid, omsorg, gode spørsmål og livserfaring. Tilstedeværelse.

Vår venn Knud var en travel mann som utrettet mer i løpet av sitt 76-årige liv enn de fleste. Han benyttet flyturer – de var lange og mange – til å lese og skrive, han hadde lange kontordager og brukte aldri unødig lang tid på prosedyrer og møter. Han han var innimellom ufølsomt kort i sine meldinger og gikk sjelden rundt grøten når han skulle si hva han mente. Men han hadde et stor og varmt hjerte, og alltid tid til mennesker. Når han spurte hvordan det stod til, ønsket han ærlighet og var klar for lange svar. Jeg vet det var en stor sorg for ham når han måtte avlyse to lunsjer med meg nå senhøstes fordi helsen ikke var i takt med ønskene hans.

IMG_2653.jpg

Knud og Eva hånd i hånd. I pinsen 2015 var vi for siste gang på tur sammen. Til Røros, fordi der hadde de aldri vært. 24 mai og bikkjekaldt, men vi fikk med oss det meste – inkludert gården til Johan Falkberget.

Jeg var ganske ung da jeg ble kjent med Knud og etter hvert hans kone Eva, som fremdeles lever, men er dement etter et hjerneslag for noen år siden. De siste tyve årene har de vært våre nære venner i en gjensidig relasjon mens Dag og jeg har fått øse uhemmet av deres tros- og livserfaring. Vi har grått og ledd sammen, delt opplevelser, spist gode måltider og drukket utallige kaffekopper. Smalltalk har det vært svært lite av. Det var vi like dårlige på, alle fire…

Fordi Knud og Eva har vært oss så nære, er det nok de av det jeg tør kalle generasjonen (nesten) over oss som har vært oss til mest inspirasjon når det gjelder å invitere mennesker som er yngre enn oss igjen inn i våre liv og erfaringer. På en helt spesiell måte har de påvirket mitt og vårt liv, gitt oss mot på lederskap og heiet oss fram i vanskelige tider. Vi er dem evig takknemlig og kjenner på stor sorg over å ha mistet denne kilden.

De er allikevel ikke de eneste, og jeg har virkelig lurt de siste dagene hvor jeg hadde vært i mitt eget liv om det ikke hadde vært for de inspirasjonskildene jeg  – av frykt for å glemme noen – ikke vil navngi, men som etter at jeg passerte tyve, innlemmet meg i sine fellesskap, sine liv, sine utfordringer og sine erfaringer? Samtidig som de våget både å evaluere og utfordre. Disse som har stilt oss de spørsmålene vi egentlig ikke vil ha, men vet at vi trenger.

La dette være en takk til dere som vet at dere en eller mange ganger har gitt meg av deres tid gjennom årene.

For ikke mange dagene hadde jeg en prat med en ung, målrettet mann som akkurat har passert tredve. Han kom med en påstand jeg har tygd litt på; ”Det finnes ikke mange åpne dører for tida,” sa han – og forklarte hva han mente med det; mennesker som inviterer andre til å snakke om sine liv og er villige til å lytte. Selv bor han for tiden i et slags kollektiv med en del yngre mennesker rundt seg og har bestemt seg for å ha døra åpen for de som vil stikke innom. Konklusjonen hans var at behovet er stort, men at det altså ikke er så mange åpne dører…

Jeg tror vår er det og håper det oppleves slik. Allikevel må i hvert fall jeg stadig minne meg på at mer eller mindre spontane ”kaffekopper” som jeg gjerne inviterer til, er noe av det viktigste jeg som et menneske med livserfaring og ører kan sette opp på min prioriteringsliste.

Derfor blir utfordringen denne sånn tett oppi jula: Gi tilstedeværelse. Hva med et ”klippekort” på fem ”kaffekopper” i 2019 til noen, gjerne et yngre menneske du kanskje tenker kan sette pris på akkurat det?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.