Farsdag på etteskudd…

Det har vært farsdag. Det er av naturlige årsaker ikke en dag vi er veldig opphengt i på egne vegne,. Vi forsøker heller å huske at den søndagen ligger man liksom litt unna en del familier med barn som gjerne vil hylle far i fred. Over 60 prosent av norske fedre får minst en gave i anledning farsdagen. Resten får i det minste en hilsen – bortsett fra en liten gruppe som må klare seg uten oppmerksomhet på dagen.

I år var jeg nær ved å legge ut et bilde av gemalen i rekken av kjekke mannfolk som ble profilert på Facebook.  Jeg gjorde det ikke, men jeg grunnet litt rundt den viktige rollen som bevisste menn kan ha i unge menneskers liv – også om de ikke er vedkommendes far. Noen ganger faktisk nettopp fordi de ikke er fedre… Eller mødre, for den del, men akkurat denne gang har jeg lyst til å sette fokus på mannen.

Vi lærte et afrikansk ordtak for mange år siden: ”It takes a village to raise a child.” Det trengs en landsby for å oppdra et barn. Eller en ungdom. Vi har tenkt – og noen ganger sagt rett ut – at vi vil være en del av den landsbyen. Derfor trasket min kjære rundt hos småbarnsfamiliene i nabolaget da vi for en del år siden flyttet inn i en enebolig ved siden av lekeplassen.  «Vi kommer til å bry oss med ungene deres og ikke late som om vi ikke ser det om de slåss eller krangler» sa han. Og overlot til naboene selv å gi beskjed om de synes vi brydde oss for mye. Resultatet var – tror jeg – at noen voksne senket skuldrene litt med tanke på at et barnløst par hadde havnet i deres byggefelt. Det resulterte også i fine relasjoner til ungene i gata..

Gemalen har ikke minst tjent på å være akkurat passe barnslig. De han lot henge med seg som barn, har gjerne tydd til han og oss når de ble tenåringer og –  etter hvert – unge voksne. Nei, han er ikke faren til noen, men jeg tenker at han skulle hatt litt hyllest på farsdagen fordi han har vært – og er – mentor for mange. En litt faderlig, omsorgsfull, grensesettende og utfordrende voksenperson som bryr seg – fordi han bryr seg om.

Men hvorfor er det sånn at ganske mange tenåringer snakker åpent med en lærer, en helsesøster, en fotballtrener eller andre voksne rundt dem, mens de kan være direkte avvisende hjemme? Der er skiltet med ”Ingen adgang – privat grunn” planta godt i bakken, og foreldrene mister ofte helt av syne det faktum at det grønnes bak skiltet fordi de overveldes av følelsen av å bli avvist.

unnamed (2).jpgEn grunn, i hvert fall når ungdom sliter og synes ting er vanskelig, kan være at de ønsker å skåne dem som de er mest glad i. Foreldrene.

En annen grunn kan være det vi kan kalle ”kutting av navlestrengen fase 2”… Psykologer antyder med stadig større sikkerhet at deler av hjernen stenges av for foreldre eller de nærmeste omsorgspersonene i en fase av tenårene. Fordi de skal selvstendiggjøres enda mer enn det de ble i barneårene. De dårlige nyhetene er altså at mange, ja, kanskje de fleste åpner seg lite for de nærmeste i en periode da mange ting i livet er ”under ombygging”. De gode nyhetene er altså at de søker kontakt og kan åpne seg for andre voksne. Og at det går over etter hvert. Nesten over natta kan den lukkede, sure, avvisende ungdommen forvandles til en vennligsinnet voksenperson som ønsker foreldrene velkommen inn på det lenge avstengte «loftet». Der gjestene må erkjenne at det har skjedd en betydelig ryddejobb de ikke ante hadde funnet sted.

Vi forstår at det er vanskelig å være foreldre i den tiden da tenåringen fnyser av farsdagen og smeller med døra på vei ut for å øve seg på å drikke kaffe med en voksen utenom familien. At de tyr til andre voksne, handler ikke om at vi andre er flinkere til noe enn respektive foreldre er. Vi er ganske enkelt ikke deres egne foreldre. Derfor får vi innpass. I vårt tilfelle tror vi også det kan handle om at vi ikke er foreldre til noen. Det finnes liksom ingen konkurranse.

Takk til dere som allikevel har latt oss være der. Som midt i smerten over å ikke få komme til, har tålt og støttet at andre voksne har blitt vist tillit. Mens du det gjelder venter på gjenopprettet kontakt, får du glede deg over at det antagelig finnes noen andre ungdommer som kan trenge at nettopp du til å være der for dem. De som har teite foreldre…

Til alle dere som ikke engang fikk en hilsen på farsdagen fra han eller henne du legger ned livet for at skal ha et godt liv; Det går bra. Du kommer til å få blomster en gang… Det blir kanskje ikke samme svungen over tjueåringens farsdagshilsen som det var over 6-åringens begeistring. Men; det går bra.

Blant annet fordi det finnes mannfolk som bruker tid på – og gleder seg over å være til stede i – deres ungdommers liv. Jeg er så heldig at jeg er gift med en av dem…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.