Om brunfarge og antagelser…

Jeg var tenåring på syttitallet. Favorittfargene mine var brunt og orange. Det gikk over… Hos meg, men ikke hos mamma. «Men du liker jo så godt brunt» var en slags gjennomgangskommentar fra henne når hun kjøpte gaver jeg spurte pent om det var greit at jeg bytta? Eller vi hadde fornyet oss med ny sofa; kanskje malt en vegg i en annen farge. «Da jeg var tenåring, ja», pleide jeg å understreke før jeg henviste til at «moten var jo litt sånn på den tida». Noen ganger spurte jeg om ikke hun hadde endret smak gjennom årene? Jeg fikk sjelden svar. Bare gjentatte kommentarer knyttet til en grusom – mener jeg nå – cordfløyelsofa og en kulelampe som utgjorde det store blikkfanget på ungdomsrommet mitt.

Vi endrer oss. Smak og stil forandrer seg gjennom årene. Jeg kjenner at jeg er ugjenkallelig ferdig med slengbukser og ikke helt åpen for stormønstret tapet.

Behovene våre er heller ikke uforanderlig. Derfor oppfordrer vi deltagerne på våre samlivskurs til med jevne mellomrom å repetere en oppgave om å kjenne partnerens behov som vi vanligvis har med på kursene våre. Eller i hvert fall snakke om det…  Varianter av spørsmålet «Hva trenger du nå?» går igjen hjemme hos oss. Det kan handle om hvor mye det trengs å ryddes før jeg kan slappe av når vi kommer hjem med vesker og bager fra en reise, eller om hvordan gemalen ønsker at en hjemmekveld eller «åpen» helg skal fylles. Andre ganger om større ting, som for eksempel adventstid og juleferie. Det siste er tider og dager fylt av mange tradisjoner for de fleste av oss.

julekrydder-appelsin-breddeJo mer tradisjonsrikt, jo mindre opptatt er vi faktisk av å snakke om tingene. Som min mor som forutsatte at jeg hadde et kjærlighetsforhold til brun farge i alle år, forutsetter vi at alle er enige om at tradisjoner skal holdes ved like og forbli uendret. Man tukler ikke med jula, liksom. I noen familier er vel det det nærmeste man kommer en dødssynd.

Det tror vi er ganske ødeleggende og tærer på mange relasjoner – ikke bare parrelasjonen. Derfor tenker vi at det nærmer seg raskt den tida da det er klokt å sette seg ned, som par eller familie, og snakke om den kommende høytiden. Av newsfeeden min skjønner jeg at det er på tide med en dialog om hvor mange og hvilke markeder og konserter vi vil og kan legge inn i førjulstida. Antallet selskaper, også, kanskje. Hvordan forberedelsene skal fordeles, er også viktig – og når forberedelsene skal skje.

Forventningsavklaring og planlegging, med andre ord. Basert på lytting til hverandres behov. Hva trenger du – og jeg – tenåringene og de minste for at det skal bli en hyggelig tid? De behovene kan fort være annerledes enn i fjor, ikke bare hos ungene som vokser, men også hos oss voksne. Kanskje vi gjorde en evaluering på slutten av forrige jul som det er lurt å hente fram fra tankene før vi går på den samme smellen? Kanskje høsten har bydd på endringer som gjør at det er klokt å forfølge dem langt inn i jula?  Dessuten kan behovene og ønskene sprike. Det trengs litt tid for å komme til rette med hvem og hvordan man skal strekke seg eller dempe kravene, slik at alle involverte blir ganske fornøyd…

Mange av oss antar mye. «Jeg trodde du ville….» er vel starten på en setning flere enn meg har uttrykt med en viss skuffelse samtidig som vi må innrømme at vi har trukket slutninger basert på gamle erfaringer og uttrykte behov som har gått ut på dato . Så la oss ikke møte adventstid og jul med antagelser og «tro». Ta praten!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.