Finn idealisten!

De siste femten årene har statistikkene fortalt oss at i Norge er idealister jevnt over lykkeligere enn materialister. Det skal enda til være bevist at idealister flest er fornøyd med lønna de får – uansett nivå – mens det er motsatt for materialisten. Han eller hun er gjennomgående misfornøyd og synes de – uansett lønnnivå – tjener for lite. P4s ”Midt i trafikken” – som jeg hører på i bilen hjem fra jobb – har flere ganger hatt uhøytidelige undersøkelser som forteller at de fleste – sju av ti – er misfornøyd med det de tjener. Det sier meg altså to ting; Det finnes flest materialister i blant oss – og mange opplever seg ikke lykkelige… Det er trist, tenker jeg.

Statistikker kan brukes på mange måter. Jeg synes lykkeforskning er interessant – og tror det er mye sant i at idealister – de som brenner for noe utenfor seg selv og sin nærmeste familie, og som bruker tid, penger og andre ressurser på noe de ikke får lønn for å gjøre – er mer fornøyd enn mennesker som har seg selv, sine  nærmeste, egne ting og karriere i fokus hele tiden. Det vil si; idealister er lykkeligst så lenge de ikke brenner sitt lys i begge ender, viser også forskningen. Hvis de sliter seg ut og bruker alle sine krefter på det engasjementet de har for viktige saker, forsvinner lykkefølelsen. Hvis de klarer å ta vare på seg selv uten å leve bare for seg selv, er tilfredsstillelsen størst. Det handler altså enda en gang om balanse…

Vi har også lært – og sett i mange tilfeller – at dette berører par-relasjonene våre. Par som har gode prosjekter å brenne for sammen, har det bedre enn par som bruker alt av tid, penger og ressurser innad i familien – eller som bruker alle sine krefter, tid og ressurser på hver sine adskilte saker og prosjekter. I det siste tilfellet mister man nemlig kontakten med hverandre, i tillegg til at den andre parten ofte kan føle at engasjementet går på bekostning av familielivet. Sånt sliter.

Opplevelser hver for seg, tror vi imidlertid er et gode.

koffertDenne helga blir sånn for oss. Jeg er på vei for å besøke venner en times togtur fra Oslo, og i morgen skal jeg være med på fagseminar jeg gleder meg til. Det blir tid til prat og opplevelser uten gemalen. Han skal jobbe halve helga, og så drar han på hytta for å hvile ut og pusle med sitt der.

Jeg tror det vil gjøre oss begge godt – og jeg vet av erfaring at vi vil ha ting å snakke om når vi møtes. Fordi vi er interessert i det den andre henter av impulser og gjerne går ”på besøk i” hverandres liv. Ikke det at vi pumper hverandre for informasjon, men vi vil gjerne lytte til hva den andre har hentet ut av helgen av refleksjon og opplevelser. Det siste er viktig for at tiden hver for oss skal oppleves meningsfull for relasjonen oss imellom. Vi jobber tross alt såpass mye på hver vår arena at vi ikke akkurat tråkker oppi hverandre i hverdagen. Dessuten sørger vi for at vi har tid sammen – hver uke – som er bare vår. Poenget er altså dette:

Tid på hver vår kant, med venner eller med frivillige oppgaver, er et gode så lenge det ikke kommer i ubalanse med det vi trenger av tid sammen som par og familie. Gutteturer og jentehelger på den ene siden og frivillige oppgaver hver for oss som tjener samfunnet vi er en del av, tror vi det er lurt å unne hverandre og heie på.

Dessuten: Har dere funnet et felles prosjekt dere bruker tid og krefter på, er det kanskje ikke det dere skal droppe ut av om forholdet har en nedtur. Hvis vi vil bli lykkeligere sammen, er det ikke nødvendigvis en løsning å rydde tid til flere kjærlighetsweekender og dyre Valentines-middager. ”Det motsatte av konflikt, er ikke fred, men kontakt”, er en av gemalens paroler. Kontakt oppnår vi ved å gå på besøk i hverandres liv. Spørre hva som foregår der – og dele gleder og sorger fra alene-erfaringer og fellesprosjektet. Og så liste oss inn på hverandre for å dele bekymringer og mismot. Som et resultat av slike samtaler, kan det hende hverdagen må justeres og timeplanen legges noe om. Samtidig som vi må passe oss slik at vi ikke ramler i materialisme-grøfta der tingene og egoismen får råde grunnen alene. Jeg tillater meg nemlig å tro at det bor en idealist i de fleste av oss. Og han eller hun må vi finne…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.