Velg med omhu…

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” svarte en av våre gode venner da vi spurte hva det var som gjorde at hun klarte seg så bra som hun gjorde – tross alt. ”Alt” i denne forbindelse var summen av stort press i familielivet og en rimelig hektisk hverdag. Mye spant rundt ønsket om og viljen til at barna skulle ha det bra selv om pappa var syk. På det tidspunktet var han svært deprimert. Omsorgen for ham blant venner og familie var stor, samtidig som ingen av oss var i tvil om at belastningen var svært tung for henne som var kona hans. Jeg tror ordlyden i spørsmålet vårt den gangen var omtrent som så; ”Hvordan klarer du å stå i det?”

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” sa hun altså – og la til; ”Jeg velger å snakke med dem som støtter oss i situasjonen og ikke de som mener at jeg bør gå…”

Hun visste vel at den andre typen fantes rundt dem; De som ymtet frampå med at det hadde vært veldig forståelig om hun fokusert bare på seg selv om barna. Fristelsen kom kanskje sigende inn over henne fra tid til annen, også? Derfor unnlot hun å bruke mye tid med de som kunne gjøre den uimotståelig. ”Jeg velger mine veiledere med omhu…”

”Dessuten sa jeg en gang ja til de gode og de onde dagene. Og jeg tenker at dette er de onde ” utdypet hun. Kort og greit. Og så utfordrende. For det er fristende å slippe taket innimellom. Når man av ulike grunner opplever seg – eller reelt sett er – alene om å få hverdagen til å henge sammen, er det ikke underlig om det kjennes som ”too much.”

Vi lever i en tid da det er relativt enkelt å få støtte til å bryte opp fra et utfordrende samliv. De fleste av oss har antagelige en eller flere velvillige sjeler i bekjentskapskretsen som vil heie nesten uansett hva vi foretar oss. Oppmuntringene til å ”tenke på deg selv” er greit tilgjengelig i et samfunn der individet er blitt det naturlige sentrum. Absolutter finnes nesten ikke lenger, og normene viskes ut; hvem har egentlig rett til å bry seg dersom du opplever at noe er rett for deg?

IMG_1050På den annen side er de færreste av oss modige nok til å stille ransakende spørsmål – de som fort kan oppleves som ubehagelige. Det er mange ganger lettere å trekke seg unna par som åpenbart sliter, enn det er å spørre hva som egentlig skjer. For det er lurt å stille spørsmål – og lytte – i første omgang. Gjerne få begges historie på bordet og tilby seg å bidra i en vanskelig hverdag. Om noe kan være til hjelp. Og så kanskje utfordre det en opplever som lite konstruktive valg og strategier i en tuvlete tid. Være en ”veileder” som er verdt å velge…

Noen ganger er et brudd uunngåelig. Til og med klokt. Det finnes utvilsomt tilfeller der det har vært mye mer skadelig for familien å holde sammen enn å bryte opp. Allikevel tror vil flere par kunne fått hjelp og en ny start om de ”valgte sine veiledere med omhu.” Og om vi i større grad våget å spørre gode venner om hvordan de egentlig har det i samlivet – også når ting virker tilforlatelig på overflaten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.