Med jevne mellomrom de siste femten årene har vi nytt noen sommerdager i Mollösund – ytterst på den svenske øya Orust. Et fascinerende og sjarmerende lite sentrum som vi må innom hver gang selv om vi holder hus hos venner et par kilometer utenfor turistgryta. Stedet har ikke alltid vært så idyllisk som vi opplever det i dag. Gjennom nesten fem hundre år har fastboende – drøye ni hundre på det meste – kjempet med og mot naturkreftene. Fram til syttitallet hadde den lille byen status som et av Sveriges største knutepunkt for sildefisket. Gjennom flere hundre år har beinhardt slit sørget for mat på bordet – og sviktet silda, slik den gjorde perioder, var det fattigdommen som rådde.
I dag har stedet i overkant av to hundre fastboende – et antall som tidobles i sommersesongen. For feriegjestene er det is på brygga, imponerende fritidsbåter, solbrune kropper og bobiler som åler seg fram tett inntil glassverandaene, som gjelder. Lite som forteller om tidligere tiders slit og kav…
Ved inngangen til kirkegården står det imidlertid en port som vi merket oss første gangen vi ruslet gjennom gatene. ”Tänk på döden” står det med enkle sorte bokstaver på godt vedlikeholdt hvit mur. Det er ikke vanskelig å forstå logikken. Her har havet både gitt og tatt, tenker jeg. Her har fiskebåter kommet fullastede inn til jubel – og her har noen speidet etter menn, fedre og sønner som aldri kom tilbake.
”Tänk på döden”. ”Memento mori” på latin. Husk på at du er dødelig…
Denne våren og sommeren har vi blitt ettertrykkelig minnet på det siste. To gode venner døde brått i våres. Sprudlende liv og alminnelig hverdag ble til død på sekunder – og tilbake sitter de nærmeste med sjokk og fortvilelse. Om få dager skal vi enda en gang stå ved ei kiste. En hyttenabo vi har satt stor pris på og fikk bli bedre kjent med den siste tiden, skal bisettes etter at sykdom tappet ham for liv gjennom krevende sommermåneder. Altfor ung. Jo, vi blir ettertrykkelig minnet på at vi er dødelige – og vi sørger.
Professor Ingvar Wilhelmsen – som mange kjenner som foredragsholder og leder av landets eneste hypokonderklinikk – forteller at et av de første spørsmålene han stiller sine klienter – er dette: «Er du villig til å være dødelig?». Det sitter langt inne for de fleste av oss, også vi uten hypokondertendenser, å svare ja. Livet er det eneste vi kjenner. Vi blir engstelige i møte med tanken på det ukjente samtidig som alt i oss vil holde fast på det vi – i all sin ufullkommenhet – har.
Selv heier jeg uskjemmet på livet. Velger et positivt fokus og anser hver dag som en gave. I min verden står det ikke i motsetning til jevnlig å minne meg selv på at livet er skjørt og sårbart. Jeg tror det er klokt å fordele vekten på begge sporene.
”Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et tre i dag”, skal Martin Luther ha sagt. Jeg tenker at det er en klok holdning og et vist fokus. Vi må drømme og planlegge for en lang framtid – samtidig som vi holder fast for oss selv at vi ikke må utsette det vi kjenner er viktig. Selv prøver vi ofte å stoppe opp og reflektere omkring hva og hvem som skal prioriteres. Relasjoner, tid til mennesker, forenkling av det som krever mye vedlikehold. Prosesser og ikke bare resultater.
Som en del av dette; «Tenk på døden» … og snakk om den. Det er ikke alle samtaletemaer vi favner med like stor glede i parrelasjonen – eller i møte med de vi definerer som våre nærmeste, om vi lever alene. Dette er ett slikt tema. Allikevel bør de tas av alle som tenker at «vi vil bli gamle sammen» eller ønsker å mene noe om de sporene vi setter etter oss.
Tonje og Dags Blogg 