Bra nok – med mine begrensninger

Om våren kommer gjøre-listene på kjøleskapet her i huset. Om høsten er det kalenderplanleggingen som rår. Sånn er det bare. I disse dager er det altså det siste som står på programmet – og jeg antar at det ikke bare gjelder oss. Jeg kaller det tidsbudsjettet vårt… Vi har skrevet om grenser og grensetting i den forbindelse på bloggen før. Senest i våres, f.eks Lev med de grenser du har og Litt mer om grenser.

De siste dagene har jeg tenkt på noen andre grenser – og akseptasjonen av dem, som er viktig. Ikke de som nødvendigvis handler om hva vi har tid til og vil fylle timeplanen med, men de begrensningene du og jeg har som mennesker. Hva som finnes i verktøykassa mi – og hvem vi er, på godt og vondt. Ikke uforanderlige, for all del, men midt i oppmuntringen til utvikling og vekst er det viktig å erkjenne at det finnes noen grenser for hva jeg kan få til og gjøre bra.

Jeg har jobbet med ungdom omtrent hele mitt liv. Møtt utrolig mange kjekke, flinke, fargerike, kreative ungdommer. Dyktige – på et eller annet, men ikke på alt. Noen få ganger har jeg møtt noen som gjennom sin oppvekst har blitt skrytt opp i skyene på områder de muligens hadde en viss glede av, men der bildet  av egne ferdigheter og potensiale var langt unna virkeligheten. En femåring som skal bli ”proff fotballspiller”, er ganske søtt, men en syttenåring med begrenset musikalitet som skal bli ”konsertpianist”, er det smertefullt å veilede. På samme måte opplever jeg det når voksne heier fram andre voksne med helt urealistiske håp og løfter uten hold. Det er lite som kan måle seg med et ”står på, dette klarer du” når det er innafor et område jeg vet at jeg kan strekke meg på. Og lite som virker så mot sin hensikt som det samme heiaropet der jeg vet at ”nei, det er faktisk ikke mulig.”

Et grunnleggende spørsmål her er selvsagt om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at noen heiarop er innafor og andre bare føles dumme? Svaret er delvis ja. De fleste ungdommer jeg har vært borti har nok dessverre dårligere selvbilde og større krav til seg selv enn det som sunt er. De må oppmuntres! Voksne kan også streve med å ha tro på seg selv, men de fleste har tross alt et noenlunde realistisk bilde av egne evner, muligheter og begrensninger. Jeg tror i hvert fall det om meg selv. Et annet spørsmål er hvordan jeg forholder meg til eget utviklingspotensiale og det vi tenderer til å kalle svake sider? Om jeg bestemmer meg for å bruke evnene mine, strekke meg der jeg har utviklingsmuligheter og – det som er viktigst i denne sammenhengen – akseptere og falle til ro med begrensningene mine.

Jeg er vokst opp med en ekstrovert mor. I hennes verden var ekstrovert ”hyggelig” og introvert ”sært”. Det var med andre ord et ekstrovert ideal i mitt barndomshjem. Og en ekstrovert praksis. Ikke minst var den merkbar i alle ferier. Hytta vår på fjellet var ikke stor, men ofte full av folk. Jeg kjente mye på skyldfølelse og skam fordi jeg ikke delte mammas begeistring og var like ”hyggelig” bestandig. Til opplysning; Jeg er veldig glad i mennesker, det handler ikke om det. Men for mange sammen i trange rom, spesielt vintertid, tappet meg for energi.

IMG_2305.jpg

Vår familiehytte på fjellet var ikke stor, men her var det fullt hus i alle ferier…

Jeg skulle bli voksen før jeg skjønte at jeg var introvert. Det trengte jeg ikke tid for å akseptere. Det var en befriende oppdagelse, ikke minst fordi det forklarte mange av mine opplevde behov og reaksjoner gjennom barne – og ungdomstida. Jeg var ikke ”sær”, jeg var introvert. Og faktisk ganske hyggelig – bare jeg får ladet batteriene i fred. Samtidig erkjenner jeg: Det begrenser meg på noen områder. Det lever jeg greit med, men fordi jeg utad oppleves ekstrovert av folk som ikke vet så mye om forskjellen, må jeg tidvis forklare hvilke hensyn jeg må ta. Det finnes andre begrensninger jeg også lever greit med; Jeg er dårlig på håndarbeid – både sying og strikking. Jeg er uinteressert i en del ting jeg sikkert ”burde” vært interessert i. Jeg er klønete når det kommer til sportslige aktiviteter. Jeg er dessuten ikke veldig god til å ta ting på sparket, og jeg takler dårlig rot. Dessuten blir jeg forferdelig flau av det jeg kaller ”pute-tv”…

En begrensning, om jeg må kalle det det, som jeg også må leve med, men som jeg har strevd mye mer med å akseptere enn lista ovenfor, er denne: Jeg har alltid – og kommer alltid til – å streve med vekta. Jeg blir aldri den sylfiden jeg en gang drømte om å bli. Nå vet jeg at under 1% av kvinner har biologisk mulighet til å få den kroppen modellene på bildene har, så jeg er ikke helt urealistisk. Jeg kan allikevel ta meg selv i å misunne jevnaldrende som verken trener mye eller spiser spesielt sunt, men som ikke ser ut til å ha lagt på seg et gram siden de rundet tretti. Det har de sikkert, for jeg tar høyde for at hjernen min juger litt på dette området. I møte med denne høsten har jeg derfor realistiske mål basert på min begrensing ( og min aversjon mot jogging).

Mine medfødte preferanser byr altså på mange muligheter og en del begrensninger. Ingen er alt. Min fysikk gjør på en måte det samme; den gir noen rammer for hva som er mulig. Jeg antar at jeg ikke har presset de grensene til fulle gjennom livet, men jeg må altså akseptere at ”kaloriene flyr etter meg når jeg går forbi et matfat” som ei, noe større enn meg, uttrykte det. Jeg føler det innimellom på sammen måten. Og det til tross for at en kronisk feilkobling (enda en begrensning jeg må akseptere og ta hensyn til) gjør at det mest usunne ikke er en del av mitt kosthold.

Å være menneske er faktisk å være begrenset. Når det gjelder tid, har vi alle den samme potten – i hvert fall per døgn. 24 timer. Helt rettferdig er det allikevel ikke. Noen trenger mer søvn enn andre. Jeg trenger lite og har derfor i praksis lengre dager til disposisjon enn han jeg er gift med. Energi ser også ut til være ulikt fordelt selv om vi til en viss grad kan regulere energien vår. Det er bare å innse det; Noen duracell-kaniner iblant oss har mer å gå på enn de fleste andre. Og så – det som jeg opplever ganske uforståelig – forskjellene mellom oss når det gjelder psykisk sårbarhet.

For noen er en krevende psyke medfødt, andre har opplevd traumer i livet som har satt sine spor. I noen tilfeller er det begge deler som sammen begrenser livet på en beintøff måte. Når sånt rammer og setter grenser for utfoldelse i hverdagen, er det viktig at vi tar imot all den hjelpen det psykiske helsevern kan tilby (men som man dessverre ofte må kjempe for å få), samtidig som man må ta hensyn til de begrensningene en krevende psyke kan gi. For ganske mange blir det en tilleggsbelastning å måtte akseptere akkurat det, mens andre tar sin del av den jobben det er å bli friskere og lever åpent med at man strever samtidig som de aksepterer de begrensningene som finnes.

Jeg skal vokte meg vel for å skrive lettvint om psykisk og fysisk sykdom, men jeg tror – når vi nå går inn i en høst som vil møte oss med antatte og reelle forventinger, enten vi liker det eller ikke – at det er en god vei å slutte fred med at livet har etablert noen rammer rundt oss alle. De begrensningene ser ikke ut til å være rettferdig fordelt. De kaller fram vemod og misunnelse hos mange av oss, men de kan ikke fornektes. Vi skal verken late som eller forsøke å leve som om vi er på topp på alle områder, har ubegrenset med krefter, en personlighet som er tilpasset enhver utfordring eller har evner som gjør at vi passer på ethvert vinner-team.

Men vi kan si til oss selv at vi er bra nok. At vi er unike. Gode på mye. At det er menneskelig å feile, ikke få til alt, måtte sette på bremsen og så videre. Og at jeg faktisk har et godt liv som den jeg er … akkurat nå.

Siden jeg elsker lister, foreslår jeg denne avslutningsvis:
1) Dette er jeg bra på ( minst 5 gode egenskaper).
2) Her har jeg noen begrensninger ( Ikke mer enn 3 punker – og den være det motsatte av det du er bra på).
3) Dette er jeg flink til ( minst 5 ting du kan).
4) Her er mine begrensinger ( Ikke mer enn 3 ting du vet du ikke kan).

Når det er gjort: Lev vel!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.