Hverdag på gang?

Mens sola snur allerede ved St. Hans, snur jeg omtrent på denne tida. Joda, jeg vet at noen bare så vidt har begynt på ferien og at andre ikke blir kvitt feriemodusen før de stuper inn i hverdagen igjen sånn rundt skolestart. For meg starter altså en slags ”nedtrapping” eller sakte tilvenning omtrent nå. Noe av det handler om at gemalen er tilbake i jobb etter at vi i noen uker har hatt unormalt mye tid sammen – og sammen med andre.

IMG_2176Hverdagsrytmen siger med andre ord inn over oss igjen. Jeg har fremdeles et par ferieuker foran meg og fri tilgang til hengekøya, men klør i fingrene etter å være litt mer konstruktiv etter det som oppleves som en lang sommer med mye god latskap ispedd hyggelige arbeidsoppgaver. Jeg konstaterer at det er mye bra med hverdagen selv om pauser av den typen sommeren byr på – ikke minst med god anledning til å være mye ute – gjør de fleste av oss svært godt.

”Rytme trumfer balanse” er blant våre velbrukte fyndord, og de siste årene har vi opplevd det økende nødvendig å snakke mye om det. Knyttet til tids- og energibruk, grensesetting og en kultur der det må være lov å si nei – uansett status. Og i forhold til det vi mener er god utvikling av samlivet. Vi er overbevist om at en jevn rytme med tid sammen er avgjørende for et byggende samliv, mens sporadiske pauser av typen romantiske weekender, ferier for to og restaurantbesøk der man slår litt på stortromma er hyggelig, men ikke ”et must” på samme måten. Det siste er ofte noe vi forsøker å balansere med etter krevende perioder med lite tid sammen – og enda mindre romatikk, men som ofte koster mer enn det smaker.

Opplevelsen av en god hverdag krever prioritering. Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. Når vi takker ja til flere ansvarsoppgaver på jobb, spennende fritidsaktiviteter, forpliktelser vi føler at vi bør ta tak i, hyggelige invitasjoner osv osv, sier vi samtidig nei til noe annet, som oftest uten at vi skjønner at det skjer. Før etterpå.

Det er i ukene framover nå at kalenderen virkelig fylles for høsten og vinteren. Den prosessen kan du og jeg faktisk styre i større grad enn vi ofte tror, men vi må være i forkant – i den grad vi kan. Har du det som meg, er en del av agendaen allerede satt, både når det gjelder jobbavtaler og fritidsengasjement.

Fordi Dags og min arbeidssituasjon ikke er helt A4, er det tre ”aktiviteter” som legges inn svært tidlig for vår del: Vår ukentlige kveld (minst 2-3 timer sammen) og en månedlig felles frihelg. Det siste er nødvendig for oss fordi vi jobber en del i helgene; noen ganger i utakt. I tillegg har vi de siste årene, som en del av dere har lest om, lagt inn 24-timers arbeidsfri – vi kaller det ”sabbat” – ukentlig, helst i helgen. Dette siste er et døgn uten noen form for jobb (betalt eller ubetalt), men med fokus på det som gir energi og fyller lagrene – ikke nødvendigvis alenetid eller partid. Alle disse avtalene er vi begge overgitt til, og de flyttes bare når vi er enige om det – til et tidspunkt nært det opprinnelige.

Denne helgen skal jeg sette av tid til å bevisstgjøre meg på min kalender for de neste månedene, og jeg har lyst til å utfordre deg til det samme. Er dere i en parrelasjon dere ønsker å ta godt vare på, vil dere kunne gjøre det på en god måte ved å legge inn ukentlig par-tid, frihelger – om de ikke kommer av seg selv – og minst tolv timer arbeidsfri per uke. Er du singel, trenger du også både frihelger og arbeidsfri. Dessuten trenger du å prioritere noen gode venner. Med god sammvittighet!

Som voksen singel – jeg giftet meg da jeg var 37 – valgte jeg å definere noen nære vennskapsrelasjoner da jeg var omtrent tretti. Jeg var sliten av å forholde meg ”rettferdig” til et ganske stort nettverk av venner og bekjente. Det var en overraskende slitsom prosess å erkjenne at jeg ikke klarte det mål av ”rettferdighet” som jeg ønsket å leve opp til, og med smerte slapp jeg taket i noen relasjoner. På samme tid snakket med andre av mine venner på tomannshånd om mitt ønske om å bruke mer tid sammen med dem. Vi kan ikke – verken som par eller single – gå like dypt med og bruke like mye tid med alle vi omgås.

Vi må altså sette noen grenser for oss selv både når det gjelder aktiviteter og relasjoner. Vi må prioritere. Og vi må gjøre det i forkant. Da slipper vi forhåpentligvis å bråstoppe seinere i semesteret fordi livet ble for fullt av ting som skulle gjøres, forpliktelser som burde møtes og mennesker som vi har gitt anledning til å forvente mer av oss enn vi er i stand til å leve opp til. Alt mens nære vennskap og parrelasjoner blir skadelidende og vi selv er i ferd med å møte veggen.

I mitt liv er ”forkant” nå… Jeg innser at jeg har en fordel fordi jeg liker det planlagte bedre enn det spontane. Det er allikvel en ufravikelig sannhet at – uavhengig av preferanse på det området – har vi alle, bevisst eller ubevisst, noen og noe som er ekstra viktig for oss. Planlegging handler om at det får plass først. Hvor planlagt eller spontant det som fyller rommet mellom disse store ”steinene” blir, er ikke det viktigste. Det får vi ta etter hvert…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.