En slags menneskerett…

For en del år siden ble det slått opp en nyinnkjøpt lavvo på hyttetomta vår. Ikke fordi det ikke var plass inne, men fordi en småbarnsfamilie skulle prøvekjøre teltlivet i det de anså som trygge omgivelser. Far var vel vant med camping i telt og vogn fra sin barndom og ungdomstid, men for mor var dette en ukjent verden. Allikevel var det hun som hadde insistert på teltkjøpet. Med frykt og beven, men med dyp overbevisning; ” Mine barn må få oppleve det jeg aldri fikk med meg.”

Jeg har stor respekt for den holdningen. Hun var langt utenfor komfortsonen da hun og ungene køyet tidlig den kvelden. Vi tre andre – barnas far, gemalen og jeg – satt fremdeles på plattingen ikke langt unna og nød kveldsroen. Etter en stund kom et noe nølende spørsmål inne fra teltet; ” Hvordan ordner man seg med mat når man bor sånn, a?” Vi lo; ”Kjøleboks”, kom det tørt fra ektefellen. ”Å, ja…” Ny stillhet.

Jeg mener å huske at de hadde en god natt.. I hvert fall ikke mer avskrekkende enn at de den påfølgende uken pakket teltutsyr – inkludert kjøleboks – og dro til Danmark. Vi som ble igjen i gamlelandet fulgte godt med på værmeldingene og konstaterte fort og at det ikke var bare deilig å være norsk i Danmark den uka. Vi fryktet det verste, men da jomfruturen i øsregn var avsluttet, var mor ganske optimistisk i kommentaren; ”Verre enn dette kan det jo aldri bli…” Sa hun.

IMG_0919

Folka på bildet er «fjellvante» og ikke identisk med den – modige – familien vi har skrevet om i bloggen. 

I dag har vi pakket for vår årlige teltuke. Presenninger, ull under og regntøy er med; ”Den som skal bo i telt, må tåle ei regnskur,” har vi ofte sagt, så vi er forberedt. Vi er relativt rutinerte. Husteltet som vi oppgraderte til etter at vi for tolv år siden innså at fjelltelt på biltur var unødvendig enkelt, har vi hatt mye glede av. Det er noe med annerledesheten som fascinerer oss. Saktelivet en ikke kommer utenom med den boformen.

Joda, vi innser at det er en smule enklere å være to voksne enn småbarnsfamilie på camping, men vi har allikevel den ovenfor nevnte småbarnsmammaen i tankene når vi mener at det er en slags menneskerett for norske unger å sove i telt. Mange barn går glipp av den gleden i vår tid fordi foreldrene velger komfort for egen del; de ”orker ikke” ligge i telt, ”har råd til” å la være, det er så mye ”greiere” med hotell osv. Vi er ivrige talspersoner for at ferie ikke bare skal skje på barnas premisser, men at tiden også må legges opp slik at de voksne skal ha ladet batteriene når ferien er over. Allikevel har vi lyst til å oppfordre flere til å finne fram teltet – eller skaffe seg ett – og la barna få oppleve gleden ved å dåne av varme innenfor teltveggene en varm morgen eller – for den saks skyld – høre regnet tromme mot en tynn nylonvegg. La dem vente på enkel mat fra stormkjøkkenet, klare seg uten dataspill og finne fram til soveposen i lyset fra ei lommelykt. Ikke hele ferien, men i det minste ei natt eller to.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.