Bare … En liten motbakke.

Det gjør meg sjelden noe å vente – en stund, i hvert fall. Ventetid er hviletid. Eller refleksjonstid. Eller en anledning til å observere omgivelsene. Derfor fikk jeg med meg følgende lille episode på Oslo S for mange år siden:

Det var fredag ettermiddag. Jeg var på plass for å ta imot gjester som skulle komme med toget. Var selvsagt ute i god tid. Landet på en benk og fulgte med på perrongen tvers overfor min. Det var fullt liv der toget til Østfold nærmet seg avgang. Folk hastet av sted for å komme hjem  – eller kanskje de kom langveisfra og skulle videre? Hvem vet… Uansett: Tempoet var høyt. Noen lempet på en tung koffert, andre dro litt i et barn som ikke gikk fort nok og noen gikk målbevisst mot toget i casual friday- antrekk. De kom tydeligvis fra jobb.

Så også han som akkurat ikke rakk toget.

I friskt trav klarte han det nesten – før han snublet i sin egne bein – tror jeg – og gjenvant sånn noenlunde balansen i det den polposen han hadde i høyre hånd svingte rundt og traff bakken akkurat i det toget seg ut fra perrongen. Hele kroppen vitnet om resignasjon i det fyren slapp plastposen og konstaterte sin egen forsentkomming mens rødvin fra to flasker med knust bunn rant stille rundt beina hans. Jeg husker at jeg tenkte at det ganske sikkert var det kjappe stoppet han hadde tatt for å kjøpe vin til helgekosen som sørget for at han faktisk ikke rakk det han ville.

Det må innrømmes at jeg så komikken i det hele – samtidig som jeg syntes skikkelig synd på ham. Allerede den gang håpet jeg at han selv  – hvem han nå enn er – nå, når tiden har gått, kan dele historien med en god porsjon selvironi og le litt av den. Det var det ikke rom for den fredagen…

Jeg kom av en eller annen grunn på ham forleden morgen da jeg passerte en av mine alltid blide kollegaer og en elev foran skolen der jeg jobber. Eleven – en gutt på seksten, sytten – stod ved mopeden sin da kollegaen min nærmet seg:
”Har du en god dag?” lød det – fra en vel morgenfrisk stemme.
”Nei,» svarte gutten og nikket mot farkosten sin; «for denne her går ikke…”.
Svaret ble raskt parert; ”Men du kan jo ha det bra selv om mopeden ikke virker…”

”Livet går på to spor”, er en av mine fyndord. Mange har hørt meg si det i – i mange sammenhenger. Og det handler om nettopp dette; at det går an å ha det bra selv om mopeden ikke funker. Eller det regner. Er altfor varmt. Kopimaskinen svikta. Bilen punkterte. Du våkna med tett nese. Togene står. Eller går – akkurat før du når fram.

Den korte dialogen ”made my day” – og etterpå har jeg smilt litt for meg selv over den flere ganger. Jeg liker perspektivet til kollegaen min: Det går an å ha det bra selv om livet ikke er friksjonsfritt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt, og noen ganger blir livets negative sider så overveldende at det setter oss ut av spill – for kortere eller lengre tid. Det er forskjell på friksjon, for å si det sånn. Noen ganger stopper det helt opp. Det er ikke de gangene jeg vil utfordre akkurat nå. Det er de småtingene som er ergerlige, som gir oss litt dårlig humør eller gjør at planene forskyves en smule. De hverdagslige motbakke-erfaringene som ter seg som små blylodd i livet – de som holder oss nede og hindrer gleden. Det var vel noe sånt som rammet han som ikke hadde tenkt at han skulle skru moped akkurat den dagen? Eller han som hadde revet i to flasker rødvin til helga og kanskje til og med hadde planlagt å komme hjem med et tidligere tog enn vanlig.

En sein kveld i fjor høst fikk jeg min første fartsbot. Da det blinket rødt i kameraet jeg passerte ante meg at jeg hadde bremset litt sakte opp på vei inn i femtikilometer-sona. Allikevel håpet jeg i første omgang at det var starten på en snittmåling. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfellet… Unødvendig pengebruk kan utløse mye negativt hos meg, og da jeg våknet morgenen etter, var den bommerten det første jeg tenkte på. Jeg ble skikkelig sur – på meg selv. Det hjalp lite at gemalen tok det med godt humør og mente at ”om vi smører den boten ut på de snart førti årene du har kjørt feilfritt, så tenker jeg det går bra.” Han hadde et poeng, men den ugne følelsen satt i da jeg satte meg i bilen på vei til jobb.

IMG_1201Jeg skjønte at jeg hadde et valg; ”Du får to timer til å være sur,” sa jeg til meg selv,”men så får det holde…” Etter halvannen time konkluderte jeg med at jeg hadde brukt nok energi på saken, og la den bort. Da fakturaen kom et par uker seinere, var jeg kjapp til å betale og anså meg ferdig med det hele.

At prikkene blir hengende ved ”lappen” min får jeg bare leve med. At jeg vet mye annet jeg heller ville brukt vel fem tusen kroner på, også. Det var bare en fartsbot. Ingen ble skada – annet enn en min stolthet. Og det gjorde antagelig ingen ting. Vi må tenke sånn innimellom: Det var bare to flasker vin og et tog jeg ikke rakk. Bare en brukken finger (selv om den ødela badesesongen). Bare en mislykket kake. Bare tjukk tåke og dårlig vær. Bare en bomtur. Bare – en moped som ikke virker.

Og jeg kan jo ha det bra likevel. Hvis jeg finner en god motbakke-strategi…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.