«Det går bra…»

For førti år siden pakket jeg sammen sakene mine og forlot folkehøyskolen jeg hadde vært på etter to år; Det første som elev og det andre som miljøarbeider/stipendiat. Jeg har aldri angret på at jeg lot være å stupe inn i studier etter videregående og tok de årene i stedet. Sist helg var det jubileum…

Sånne møtepunkt med nære og litt fjernere venner som en ikke har sett på ti, femten eller kanskje førti år, er ganske spennende.  Da jeg satt på t-banen på vei hjem i varmen søndag kveld, kjente jeg meg litt rikere og kanskje litt klokere enn jeg var da jeg dro. Og veldig takknemlig.

Refleksjonene har vært mange i etterkant. Jeg blir ofte sånn når jeg oppdager det jeg egentlig vet, nemlig at det renner mye vann i mange hav mens livet blir til. Som sytten, atten, nitten og tyveåringer var vi fulle av håp og planer.  I hvert fall håp. Mine planer var en smule vage, men jeg hadde mot på livet og da jeg dro, var jeg fornøyd med at jeg skulle tilbake til Bergen som student et par måneder seinere. At disse studiene etter hvert skulle inngå i et puslespill av en lærerutdanning, var på ingen måte klart for meg.

Jeg delte nok skjebne med flere i så måte. Nå, førti år seinere, var vi mange som hadde blitt noe annet enn vi hadde tenkt – eller ikke tenkt. Ikke alle på «sykepleielinja» hadde blitt sykepleiere – og noen av «dei praktiske gutane» lo litt av at de hadde oppdaget at de ikke var så praktiske allikevel. Yrkesvalg er nå èn ting – og slett ikke uviktig. Men hva med livet ellers? Hvordan hadde det fart med oss gjennom førti somre og vintre?

Jeg er fullstendig klar over at det er ulike grunner til at noen ikke dukker opp på slike jubileer. Konfirmasjoner og bryllup er to. Eller andre planer som kolliderer. Noen velger bort en langtur fordi det å møte ungdomsvenner kjennes ut som «noe fra et annet liv», som en sa. Vi er ulike, og jeg hører med til dem som setter pris på å møte folk jeg har delt liv, gang og rom med tidligere. Også om intensjonen om at «vi må holde kontakten» ikke lot seg gjennomføre. Andre tenker at livet har fart så tøft med dem til at det ikke er noe å rippe opp i. Noen skammer seg over livet slik det ble.

Det betyr ikke at livet har vært friksjonsfritt for oss som klemte hverandre og rufset litt i hverandres gråe hår sist helg. Mellom latterkulene over egne og andres mer eller mindre vellykka spik i ungdomstida, ble det delt såre og gode historier på tomannshånd og i små grupper. Fortellinger om gode liv, kjæresteforhold fra folkehøyskoletida som har holdt gjennom alle disse årene, om positive overraskelser og velsignelser… Men også om forhold som røyk, knuste drømmer og smertelige erfaringer. Om liv som ikke ble helt det en drømte om. Av ulike grunner. Noe skyldes egne ukloke valg, noe har røtter i andres behandling av oss – og noe ligger helt utenfor det mennesker styrer. Sykdom og sviktende helse er på den lista.

Dypest sett delte vi historier om modningsprosesser og de ujevne veiene vi har måtte gå på. Så langt jeg hørte, var vi som gruppe kommet til et sted der vi kunne senke skuldrene og kjenne på at livet tross alt er bra. Det var mye energi å spore – tross humrende undring over å nærme seg pensjonsalderen, noe som få som kjente seg klare for. Håp og planer for framtida ble delt denne gangen også, selv om vi nå er mange livserfaringer rikere og vet at ikke alt blir som en hadde tenkt.

Den erkjennelsen går det an å leve med.

Hva er moralen denne uka? Mest av alt har jeg lyst til å si som faren min – da han var på sykehjemmet med kols og pustemaskin: «Det går jo bra til slutt…» Sagt litt annerledes: Verken vi eller verden går under om noen drømmer knuses og vi står slukøret tilbake. Det er håp. Det finnes gode mennesker der ute – og livet har mange gleder å by på. Noen av oss vil også legge til betydningen av det å ha en tro – som bærer, hele den humpete veien, gjennom tuneller og daler, opp og ned ad topper.

Jeg er ikke blant de livet har fart tøffest med. Jeg vet det, selv om ingen kommer gjennom seksti år uten skrammer, skuffelser og sår. Derfor er kanskje den viktigste skatten som jeg tar med meg videre fra sist helg, historiene – de korte eller lange – fra de som hadde kjent på motvind og smerte, men som allikevel konstaterte at «når alt det er sagt; Jeg har det bra…»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.