Dagen etter dagen…

For to år siden stod jeg og gråt mens jeg ordnet til 17.mai-frokost for oss to og en gjest som akkurat hadde flyttet inn på gjesterommet vårt for en kortere periode. Han var afghansk flyktning og hadde rømt landet etter tre år som tolk for Nato; det ble for farlig. Familien hans – kone og fem små – hadde blitt internflyktninger i eget land samtidig som han reiste. Nå var håpet at han skulle finne et sted der de kunne komme unna som samlet familie.

Jeg har alltid vært så glad i 17.mai. Vel oppdratt av en far som satte dagen og friheten høyt, og som aldri lot meg glemme at verken demokratiet eller grunnloven var en selvfølge. Stolt pyntet jeg meg med Vestfold-bunaden min og vaiet med flagget. Hvert år. Men for to år siden hadde vår venn akkurat fått avslag på sin søknad om flyktningstatus i Norge, og jeg skammet meg der jeg gjorde klart til frokost for tre.

I går var jeg igjen sammen med vår venn – og hans kone og fem barn. Det har tatt tid, men 5. april landet familien på Gardermoen. Nå er de plassert i Oslo-området. De eldste barna – gutter på 11, 9 og 7 – har begynt på skolen. Til høsten begynner snart-seks-åringen i første klasse og treåringen i barnehage. Far snakker etter hvert godt norsk og hans kone er motivert for å lære. Ting begynner å falle på plass for dem selv om det er ekstremt mye nytt å sette seg inn i, for alle. Også for dem ble 17.mai en gledens dag, men med en kø av inntrykk, tog, musikk, mennesker og grillmat. Det var trøtte voksne og barn som låste seg inn i eget hjem utpå kvelden…

De er heldige. Ikke bare fordi de fikk bli, men fordi de har et en gruppe mennesker rundt seg som vil dem vel og støtter der de kan. Selv fatter jeg ikke hvordan flyktninger klarer seg i dette landet uten nettverk.

Det er lett å tenke at våre afghanske venner er mottakere og alle vi andre givere i denne relasjonen. Sånn er det ikke. Denne familien – i første omgang far som vi har kjent lengst – er blant flere bidragsytere i vårt liv de siste par årene. Fordi vi har fått del i deres historie og har blitt gitt anledning til å bidra inn i denne familiens liv, har vi lært mye. Vi har smakt ny mat og utvidet vår kompentanse om andre land og samfunnsmessige spørsmål. Sammen med et par andre med utenlandsk bakgrunn har våre afghanske venner gjort oss til litt andre mennesker i denne perioden. Klokere, tror jeg…

Jeg skammet meg for to år siden fordi flyktningenes situasjon hadde kommet så nært og fått et tydelig ansikt. Jeg har skammet meg mye siden. Over myndighetenes måte å behandle flyktninger på. Over mangelen på empati hos mennesker med autoritet som burde forstå at det er ekstremt traumatisk å måtte forlate sitt land og sin familie, ja, alt man har kjært, for å spare livet, men som uten å blunke forsvarer dårlige prosesser. Over nordmenn som uttaler seg i avisspalter jeg ikke burde lese på en måte som vekker både sinne og fortvilelse i meg. Fortvilelse over tanken på at noen av ”mine” utenlandske venner skal møte noen av dem på sin vei. Sinne over norske borgere som oppfører seg som om de selv har gjort seg fortjent å leve i en velferdsstat, i et fredelig land, mens andre mistenkeliggjøres og tillegges motiver som de selv ikke hadde kommet på i kaoset. Jeg skammer meg over historieløse, perspektivløse og ofte paranoide uttalelser…

IMG_2600I lys av 17.mai, en dag som burde fylle oss med takknemlighet og sjenerøsitet, har jeg derfor lyst til å benytte anledningen til heie på dere som har gjort noen av de samme erfaringene som oss: Dere kjenner at dere har fått mer enn dere har gitt fordi dere har utvidet familien og inkludert som nære venner og nesten-familie noen som ikke er født i Norge, men som har landet her, ofte uten å ønske det, men fordi de av ulike grunner ble tvunget  til å forlate sitt eget kjære fedreland.

Jeg vil også utfordre flere til å gjøre det samme. De fleste lokalmiljøer tilbyr mange former for organisert arbeid, kommunalt og frivillig, der flyktninger møtes og kontakter kan opprettes. Kontakt kan bli til vennskap – og nye, givende relasjoner etableres. Ingen kan bety noe for alle, men alle kan bety noe for noen. Ved å åpne hjerter, hjem og hverdagsliv.

”På norskundervisningen snakker vi om norsk samfunn,” fortalte vår venn meg en gang i fjor. Han la til; ”I går hadde vi om hyttetur. Vi er trettifem i klassen, og det var bare meg som visste hva hyttetur er…” Jeg tror ham. Statistikken forteller at det finnes nesten 500 000 privateide hytter i Norge – og hyttene våre er noe av det vi anser som mest privat her i landet. Derfor; Blir du invitert med noen på hytta, kan du ta det som et tegn på at du er ”innafor”. Vår afghanske venn har vært ganske mye på vår hytte. Han er innafor. Og nå gleder vi oss til å legge fem unger på flatseng og re seng med blomstrete sengetøy til de voksne om ikke så lenge.

Vår venninne fra Moldova har hatt noe av den samme opplevelsen; ”Åtte år i Norge og første gang på ekte, norsk hyttetur,” skrev hun på Facebook sist vår. Et halvt år tidligere kom hun via en annen bekjent inn i min husfellesskapsgruppe. Når er hun nesten familie for oss, og omgangskretsen hennes utvides stadig. Hun fikk på ingen måte noen ”flying start” som fremmed i Norge: ”Norske er hyggelige når du treffer dem, for eksempel i en menighet,” forklarte hun meg en gang, ”men når vi går derfra har jo alle sine venner fra før som de skal være sammen med…”

Ordføreren holdt en flott 17.mai-tale på torget i Sande i går. Minte oss tilhørere på viktige perspektiver. Ingen apell av den typen går i vår tid utenom integreringsutfordringen vi står midt oppi. Heller ikke hun. Denne gang gråt jeg ikke. ”De som ikke har venner som skal integreres – hva nå enn det måtte bety – er litt fattigere enn meg her jeg står,” tenkte jeg. Og følte med plutselig uendelig rik.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.