Hva er raushet for deg?

Hva er raushet for deg, spurte en av mine fb-venner i sin status. Utgangspunktet var temaet for dette årets verdensdag for psykisk helse, som kommende høst setter akkurat dette på dagsorden: Raushet. Sånt setter jo tankene i sving hos meg. Og de ligger ikke så innmari langt unna, for i menigheten der vi går, er ”sjenerøse liv” – omtrent det samme som rause liv – en av fire verdier vi har poengtert. Verdier er interessante greier. ”Vi ønsker at disse verdiene skal prege” bedriften, foreningen, menigheten eller you name it, er en vanlig formulering. Erfaringen min er at vi kan ønske til vi blir blå… Med mindre vi som regner sammenhengen som ”vår”, gjør verdiene til en del av våre egne liv og jobber for at de skal prege vår hverdag, blir ikke fellesskapet vi er en en del av, firmaet vi jobber i, eller idrettslaget der vi sitter i styret preget av ønske-verdiene våre.

Det handler om vår egen hverdag. Mitt liv. Det kan være en jobb i seg selv. Det krever hvert fall bevissthet.

Noen av oss har brukt ganske mye tid gjennom et langt liv til å utforske egne verdier. Hva er egentlig viktig for meg? Hva bruker jeg energi på? Tid? Penger? Sånne spørsmål er med på av avsløre realitetene. For hva er mine faktiske verdier? Bak snakket og drømmene?

I neste omgang kan jeg se på ønskene; Hvilke verdier ønsker jeg skal prege livet mitt. Arbeidsstedet mitt? Fotballgruppa eller menigheten? Hvis ”raushet” – for å bruke det som eksempel – ikke dukket opp på den første lista, men står med store bokstaver i dokumentet merket ”visjon og verdier” i det fellesskapet jeg regner som mitt, har jeg en jobb å gjøre.

Først må vi kanskje definere… Som min venn utfordret til; hva er raushet for deg? Å strekke seg litt lengre, var min første tanke. Gi litt mer, dele med andre, drøye ei suppegryte eller inviterer en til. Være litt spandabel, putte en pose nystekte boller i handa til en gjest på vei ut av døra… Åpne hjemmet sitt for flere og blåse i om ikke alt er på stell. Å glede seg med andre selv om det ikke gikk så godt for en selv, er også raust slik jeg ser det. På den annen side kan raushet være å låne øre til andres nederlag selv om du har hørt storyen før og egentlig kunne tenke deg å minne på akkurat det. Raushet handler dessuten om toleranse – i ordets egentlige forstand. Uten å ramle ut i det jeg anser som ei grøft i denne sammenheng; der toleranse blir synonymt med relativisme og alt blir like mye verdt. Raushet er å tåle andres meninger og valg selv om man er dypt uenig. Og som oftest tie om akkurat det.

IMG_1630Noen er naturlig rause. Eller i det minste naturlig rause på noen områder. På andre felt kan de være skikkelig gniene. Jeg kjenner mennesker som deler rundhåndet ut av penger og fyller matfatene til randen når gjester er innom, men som ikke har mye å gå på om noen skulle ha et annet syn på tingene enn det de selv forfekter. Ellers som tåler det meste av andre og uten skrupler lar folk ”værra som dem vil”, men som ikke har ei krone å avse til et eneste hjelpeprosjekt.

Jeg tror raushet kan læres – på samme måte som alt annet vi lærer; gjennom øvelse. Raushet er en slags muskel vi kan trene opp. Innimellom smerter det når ubrukte muskler får økt belastning. Det går bedre etter hvert.

Ektefelle og barn, øvrig familien og venner vil merke det om vi fokuserer på raushetsmuskelen framover. Arbeidsstedene våre, fotballagene og menigheten endres ikke over natta selv om du eller jeg bestemmer oss for å gjøre denne verdien til mer enn en drøm. Men vi kan kanskje berøre noen og flytte et par steiner…?

Hjemme og borte. I møte med egen familie, kollegaer eller venner. Og noen vi ikke kjenner enda, som vi møter i butikken og bussen. Dele, tåle, gi. Vær rause med komplimenter og takk, for eksempel. Når jeg møter raushet, merker jeg i hvert fall at det gjør noe med meg. Det inspirerer.

Gjestfrihet er smittsomt. Gavmilde mennesker gir meg en dytt til å gi. Forleden dag ble jeg påspandert lunsj. Ganske uventet. Veldig hyggelig. Jeg tror jeg smilte resten av dagen. Uten å vite helt hvorfor. Jeg har råd til å kjøpe min egen lunsj, men raushet virker. For ikke lenge siden hørte jeg om ei som tross ”singelbudsjett” og en ikke altfor stor inntekt, hadde gjort det til en vane å dele. Hun hadde en egen avsatt konto for å kunne invitere på kino eller en konsert – og spandere kaffe på noen. Ideen er strålende. En liten ekstra raushetskonto kan være en ide for noen, andre trenger bare en liten påminnelse før helga…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.