Syden eller norsk vinter?

”Reiser ikke dere til syden om vinteren mer? Dere gjorde det før?” spurte en av våre bekjente her om dagen. Gemalen er innimellom ganske kjapp i replikken og svarte før jeg fikk tenkt meg om; ”Joda, men Tonje begynte å ta D-vitaminer… Mye billigere”. Vi lo alle sammen, men det er absolutt noe sant i det han sa. Daglig inntak av D-vitaminer har gjort mye med mitt forhold til vinteren. Kulde og snø har jeg alltid takla. «Jeg bodde på Hedmark på åttitallet, så kulde kan jeg,» pleier jeg å si. -«Det er mørket jeg ikke liker.»

Og sånn er det fremdeles… Allikevel; da vi for noen år siden droppa en tur til Egypt fordi den politiske situasjonen der var risikofylt, og ved brøt en flerårig rytme med sydenturer, innså jeg at det egentlig ikke var strender og sol jeg ”måtte” ha vinterstid. Det jeg trengte en gang mellom jul og påske, var noen dagers ren ferie uten arbeidsoppgaver og forpliktelser. Det året åpnet vi for alvor sommerhytta for vinterbruk – med det det medførte av primitivt liv siden vi bare har sommervann – og elsket det. Denne uka unner jeg meg igjen litt vinterferie og har pakket ullgenser og bøker for noen ekstra dager med utsikt mot isfiskere og snømengder i Vestfold.

Fordi det kjennes så godt på denne tiden da dagene stadig blir lengre og lyset er så vakkert, er det litt underlig å lese kommentarer på facebook der mange  – ikke alle, heldigvis – sydenfarere forutsetter at vi som er her hjemme misunner dem strandliv og paraplydrinker. ”Vi gnir det inn”, skrev noen – og la ut enda en solnedgang i statusfeltet. Javel… ?

At det gjør mange godt, er jeg ikke i tvil om. Jeg hadde helt sikkert nytt ei sånn uke fremdeles. I fjor hadde vi deilige romjulsdager i Marokko, og kanskje tar jeg ei sånn vinteruke neste år … eller året etter det. Hvem vet? Poenget er at jeg – for min del – fant ut at det jeg trengte mest, ikke var de rammene sydlige strøk kan by på, men fri til å gjøre ingenting. Og det kan jeg på hytta. Å våkne der, tusle inn i ei småkald stue, fyre på peisen i grålysningen, sette på kaffen og kroe meg med frokosten i lyset fra tente stearinlys er energibringende lykke for meg.

IMG_4943

Vår strålende utsikt romjula 2016… Ingen grunn til å klage på den heller.

Vi er jo forskjellige. Vi kjenner ikke ”andre på seg selv”, slik ordtaket påstår. Det er ikke sant at «alle» vil til fjells eller nyte en primitiv tilværelse på ei hytta ved sjøen på «feil» årstid. Heller ikke at «alle» heller ville ligget på ei strand i syden enn å bale med snømengdene hjemme i gamlelandet.  Gemalen er sjeleglad for at jeg ikke argumenterer for sydentur (lenger). Han trenger også hviledager innimellom, men henter nok mer krefter ved å patte på  pipa si (kun for feriebruk) ved ei bålpanne enn under en parasoll på ei sandstrand. Poenget er altså – enda en gang – at vi må finne ut hva vi selv trenger. Og så forsøke å møte de behovene ved å prioritere ut i fra våre muligheter og forutsetninger.

Gemalen har forresten alltid problematisert generelle selvfølgeligheter; ”Hva mener du når du sier at dette er fint vær?” kverulerer han gjerne når jeg kvitrer på soverommet der han er i ferd med å våkne bak lystette gardiner mens sola skinner utenfor. Han strever med sin migrene og har aldri vært fan av direkte sollys og trykkende varme. ”Fint i min verden er grått og sytten grader,” sier han – og får sjelden medhold. Men han har et poeng; Det finnes neppe noe objektiv ”fint vær”. Min svigerfar lærte meg det for mange år siden da jeg kom med en kommentar om at det var dårlig vær en dag det regnet. Det hadde vært tørt og sol lenge, så det var egentlig ingen grunn til å klage, men jeg kommenterte altså at det var ”dårlig vær ute”. ”Bonden sier det er bra!”, sa han – med ettertrykk. Han hadde selvsagt helt rett. Det regnet var ”fint vær” for de som trengte regn akkurat da. Det var jeg som var korttenkt…

”En må jo ha en sydentur hvert år,” sa ei av mine venninner for mange år siden. Lenge før jeg hadde tenkt tanken og begynte å overtale min migrenerammede ektefelle til å bli med til syden vinterstid. ”Å, sier du det, det visste jeg ikke,” parerte ei av de andre tilstedeværende den gangen. Omtrent sånn er det vel. Noen kjenner at minst ei uke med sol og varme vinterstid er det eneste som får dem gjennom mørketida. Andre har andre løsninger på utfordringen eller plages ikke av korte dager i det hele tatt. Noen synes fint vær er sol hele tiden. Andre takker for de halvvarme dagene da sola holder seg unna. Vi er forskjellige. Så enkelt er det…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.