Hvem setter dagsorden?

”Hva gikk feil?” spurte vi en voksen venninne som hadde vært kjæreste med en vi betegnet som ”en ok fyr”. Nå var forholdet over, og vi var – ærlig talt – litt overrasket. Det hadde virket som de hadde det så bra. Vi vet vel at fasaden kan se strålende ut selv om sannheten kanskje er en annen, og så var tilfellet her. Svaret hennes har vi båret med oss i årene etterpå; ”Jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra…” begynte hun – før hun tok en liten, men merkbar pause; ”Og det var han også.”

Jeg tror hun berører en av samlivets store utfordringer; Å være opptatt av partnerens behov og preferanser. Det er en lek som bare funker dersom begge leker den. Hvis jeg er opptatt av – og ikke minst nysgjerrig på å utforske – hva min partner opplever at han trenger, og han har den samme nysgjerrigheten på og viljen til å være med på å møte mine behov, ligger mye til rette for at vi skal ha det godt sammen. Hvis en av oss ”melder oss ut” av den måten å leve på og setter fokus i hovedsak på at han eller hun selv skal bli tilfredstilt og sette dagsorden, da sliter vi.

Fra tid til annen glipper det – i alle samliv. Vi er naturlig egoistiske. Det er en arv vi bærer med oss og som utfordrer oss gjennom hele livet. Vi kan ikke hindre at det innimellom forstyrrer fokuset vårt. Det må være lov å ha dårlige dager. Men hvis vi er bevisste på hvor byggende og godt det er for alle parter om jeg etterspør min partners ønsker og behov, blir gjennomgangstonen betydelig mer positiv – og vi får mer energi enn vi taper gjennom en travel hverdag.

Det kreves en viss modenhet å løfte blikket fra sin egen navle. Derfor er mange kjæresteforhold unge mennesker imellom preget av mye fokus på egen tilfredstillelse og hva den andre kan gjøre for en. Hvis en sånn holdning ikke blir utfordret, kan den henge ved langt opp i voksenlivet. Da blir det som våre venninne uttrykte det; den ene i et forhold som får mest fokus. Av ulike grunner. Ofte fordi den andre i forelskelsens rus helt og fullt ignorerer egne behov. Gjerne i kombinasjon med at den andre har blitt vant til at hans eller hennes vilje etterspørres og gis autoritet. Det er jo ikke til å komme forbi at noen er ettertrykkelig bortskjemte.

”Han er jo veldig forståelsesfull”, svarte ei jeg snakket med for en tid tilbake da jeg spurte om hva som gjorde at hun ikke gjorde det slutt med kjæresten sin. I forkant hadde hun beskrevet et forhold der det meste skjedde på hans premisser. Når de tendensene er sterke, forholdet er uetablert og partneren kanskje har en klar formening om at det ikke er noen grunn til at han eller hun skal endre seg, tenker jeg at det er om å gjøre å skygge banen så raskt som mulig. Men hva så om man ”våkner” langt inne i et vel etablert forhold og finner ut at jeg har egentlig tålt mye altfor lenge?

IMG_0907

Ved roret på tur – og fornøyd med det – men ikke hver dag hele året og på alle arenaer…

Nå må det sies at de fleste av oss tenderer til å føle at det er vi som har strukket oss lengst på områder der vi har ulike preferanser eller behov. Jeg kan for eksempel mene at jeg har tålt mer rot i huset etter at jeg giftet meg enn Dag har tålt mas om rydding. Fordi vi har snakket om det ( lurt!), vet jeg at han oppfatter det motsatt. Han tenker at han har trosset egne preferanser og ryddet betydelig mer enn han gjorde som ung ungkar etter at han flyttet sammen med meg. Han har nok rett. På et vis. Og det har jeg også… Vi har begge strukket oss – og det er umulig å måle hvem som har strukket seg lengst. Vi har hver vår subjektive opplevelse av virkeligheten. Noen objektiv sannhet er det umulig for oss å få tak i på området rotete/ryddig. Det lever vi veldig godt med, og vi er begge stort sett fornøyde. Om jeg hadde kjørt en rigid rydde-linje gjennom alle år og Dag hele tiden hadde måtte danse etter min pipe, hadde det jo blitt helt feil. Allikevel er det slik i ganske mange samliv. Han – eller hun – bestemmer det meste. Og hun – eller han – tier stille for husfredens skyld.

Eksemplene kunne vært mange. Ei ønsket seg ”noe tid uten folk i huset” i et hjem der den ekstroverte ektemannen hadde åpen dør for et digert nettverk av folk som kom og gikk til alle døgnets tider. For han var det helt selvfølgelig, og når hun hadde uttrykt at det var litt slitsomt, hadde han bare blåst av henne fordi ”det er jo så trivelig med folk.” En annen hadde ikke spist fisk til middag siden han giftet seg selv om det egentlig var det beste han visste. Det hadde blitt sånn fordi kona ikke likte fisk, men han hadde heller ikke sagt i fra at han ønsket det annerledes selv om han ofte var den som laget middag. Ei fikk ikke lov (!) til å trene ballspill med en gjeng som gjorde det fordi han syntes det var mye bedre med styrketrening og mente de skulle gjøre det sammen i stedet. Da hun hadde sagt hva hun hadde lyst til, hadde han regelrett nektet henne det fordi det var ”bare dumt og bortkasta tid”. Felles for alle disse eksemplene er at den dårlige balansen i forholdet var gjennomgående. Når de tre tenkte etter, var det ikke bare nivået av sosialt liv, menyen eller treningsmåter som ble bestemt av partneren. Det gjaldt de fleste områder – og selv hadde de stor sett vært ettergivende og stilltiende.

På våre samlivskurs snakker vi om å ”gå på besøk i hverandres liv” og bruke tid til å bli kjent med hverandre. Ikke bare i starten av et forhold, men som en livslang prosess. Den inkluderer at vi snakker sammen om behov og preferanser, både på generell basis og slik de uttrykker seg ”for tida”. Det siste er viktig, for ting endrer seg – og vi forandrer oss. Har man lenge akseptert at spillet stort sett har skjedd på den andres banehalvdel, skal det litt mot til å si noe om hva en selv faktisk ønsker seg. Da er det så befriende om den andre spør; Hva trenger du? Og som så lytter – uten å argumentere for at det en selv er opptatt av er best, viktigst eller mest fornuftig. Om det ikke skjer, kan man kanskje våge å forrykke balansen noe ved å spørre om partneren har lyst til å høre hva en kunne foretrekke, liker eller trenger. ”Vil du høre hva jeg har mest lyst til i ferien?” ”Vil du vite hvordan jeg har det for tida?” ”Kunne du tenke deg å bli med på noe jeg har lyst til å gjøre denne helga…?”

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s