Endringslengsel og ditto vegring…

”Ser du, eller skal jeg sku på lyset?” spurte jeg gemalen her en kveld. Jeg hadde lagt meg først og oppdaget at jeg litt for raskt hadde slukket alt lys. Det var bekmørkt da han kom ut fra badet. ”Neida ”svarte han muntert; ”Jeg finner fram. Jeg vet jo hvor ting er. Her trenger jeg ikke være redd for å bli blind, for siden jeg er gift med deg, blir jo ikke et eneste møbel flytta på og alt har sin faste plass…”

Der fikk jeg den. Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg synes stort sett ikke vi trenger å forandre noe som helst rundt oss. Jeg er ikke negativ til utvikling og endringsprosesser i jobbsammenheng. Nå er jeg nok ikke den som flagger så mange ideer om nye ting, men jeg henger ganske raskt med og jobber trofast også med det som byr på forandring. Jeg vil gjerne lære nye ting, selv om jeg aldri trodde jeg kom til å bruke verken sms eller e-post. (Det er lov å le…). I alle år har jeg dessuten søkt å utvikle meg, så denslags endringsprosesser er jeg vidåpen for. Der jeg bor, synes jeg imidlertid ikke vi trenger flytte rundt på møbler og ting. Jeg liker det planlagte – og at vi heller bruker tid på å finne ut i forkant hvordan ting skal være enn å endre underveis. Gemalen tuller gjerne med at den største endring vi har gjort på de tre årene vi har bodd der vi bor nå, er å skråstille spisebordet. Uten at taklampa måtte flyttes, selvfølgelig. Det er ingen grunn til lage nye hull i verken tak eller vegger. Det siste er forresten mitt kronargument hver gang han forslår ommøblering. Og det har han gjort relativt ofte gjennom årene – uten å oppnå det helt store. Inntil han altså nå så fordelen med å ha det som det er. I tilfelle han skulle bli blind…

Det kommer godt med i et ekteskap å kunne le av seg selv. Og hverandre. Vi gjør det. Erter hverandre litt med det vi opplever som den andres noe markante sider – helst de som er forskjellige fra våre egne. Dag kunne selvsagt brukt mye tid på å ergre seg over at jeg er så lite endringsvillig på hjemmefronten. Trumfet gjennom at ting skulle flyttes på og overbevist meg ved selvsyn om at ”hull i veggen kan tettes og bli ganske usynlige”. Men han gjør ikke det. Han velger sine kamper – og på dette område tar han ikke fighten.

Jeg tror han tenker at hjemmebasen er min trygge uforanderlige sone, og hvis jeg får ha den sånn noenlunde i fred, er det tryggere for meg å akseptere endring og spontanitet på andre arenaer. Jeg lever f.eks med en mann som sjonglerer jobbprosjekter og arbeidsoppgaver på en måte som i utgangspunktet oppleves ekstremt utrygt i min verden. Jeg har stort sett byttet jobb hvert tiende år gjennom hele min karriere og trives der jeg er. Endringsmulighetene har gjerne kommet til meg uten at jeg har oppsøkt dem aktivt. Jeg synes det er greit sånn.

Da jeg i sin tid ble frilanser og spurte Dag hva han tenkte om jeg ikke kom til å ha helt fast inntekt i tida som kom, ble han svært overrasket; ”Hvis du tror du takler det, skal nok jeg gjøre det,” svarte han og lo. Han trodde antagelig ikke sine egne ører. Men sånn ble det. De ti neste årene frilanset jeg hundre prosent. Heldigvis uten at det noen gang ble skummelt økonomisk. Når jeg ser tilbake på den tida, undrer jeg meg litt over mitt eget mot. I vårt samliv er det jo Dag som må ha forandring og jobbe prosjektbasert. Da han ble frilanser for noen år siden, var det kjempeskummelt, spør du meg. Men det må jeg jo takle. Han ”dør” av samme – eller repeterende – oppgave i lengre tid.

IMG_0237.jpg

Det er ikke jeg som er primus motor på endrings- og byggeprosjektene i vårt liv, men ofte er jeg glad for at de skjer…

 

”Nå trenger ikke jeg sette opp flere kjøkken,” erklærte han sist vi hadde pusset opp. –”Nå har jeg gjort det nok ganger, så det kan jeg,” var forklaringen hans på det. Jeg ville tenkt helt motsatt; Nå kan jeg montere kjøkken, så da vil jeg gjøre det flere ganger. Trygt og godt.

Samliv handler om å gi og ta imot. Mange føler at de stadig er på giver-sida uten å tenke på hva den andre faktisk gir dem. Dag gir meg trygghet – og jeg tar imot det. Det er ingen selvfølge for meg at ommøblering hører med til sjeldenhetene hjemme hos oss. Jeg vet han ville likt det, men han ofrer det for min skyld. Han vet at jeg helst hadde sett at han hadde hatt en eller annen traust jobb, men at jeg lever – til og med ganske godt – med at det antagelig aldri blir sånn. Det er min gave til ham. Og vi er et godt team.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.