Noen å prate med?

Om godt og vel ei uke har jeg en avtale med ei av mine gode venninner. Det gleder jeg meg til! Vi har månedlige (ca) møtepunkt av den typen jeg ser fram til nå: Middag etter jobb – stort sett på samme spisested hver gang. Et sted der det er grei plass mellom bordene slik at det går an å få til en privat samtale. Mat, småprat om løst og fast – og så vår faste post: Vi stiller hverandre noen ransakende spørsmål om livet og snakker om suksesser og tap, utfordringer og gleder i hverdagen knyttet til privatliv, jobb og de relasjonene vi står i. De samme spørsmålene hver gang. Skrevet ned på et kort vi går med i veska. Vi har rett og slett bestemt oss for at vi må åpne oss og stå til ansvar for noen som vi har tillit til. Som tåler oss som vi er, som ikke går av hengslene om ikke alt er på stell. Som vi begge tåler å bli utfordret av…

Disse møtepunktene er en ressurs i mitt liv. En fast, månedlig mulighet til å si det som det er. Lette på sløret, kall det hva du vil. Jeg vet at min venninne har det på samme måten. Vi hjelper hverandre å vokse, ta livet og – i vårt tilfelle – troen på alvor. Enkelt – og fint. Det krever kun to ting: Gjensidig forståelse og enighet om hva denne middagsavtalen skal inneholde – og ca to og en halv time avsatt i kalenderen hver måned.

Vi befinner oss på den tiden da ordet nyttårsforsetter dukker opp både her og der. Jeg har ikke veldig sansen for de fleste av dem. Det jeg imidlertid tror på, er å gjøre opp status med jevne mellomrom. Evaluere eget liv og sette seg noen mål en mener er nødvendige. Overgangen til et nytt år er antagelig et godt tidspunkt for å bruke litt tid på en slik prosess. Hvis du ikke hører til dem som har faste avtaler av typen ovenfor, anbefaler jeg sterkt å ta initiativ til noe lignende sammen med noen du definerer som nær. Jeg tror det er best å gjøre en slik avtale med en venn av samme kjønn som en selv – og med en eller ei som har noenlunde samme kjerneverdier og visjon for livet som deg. Det første gjør det vanligvis enklere å unngå ”skurr på linja”, og det andre sikrer forståelsen og gjør samtalen mer effektiv.

Jeg trenger disse møtepunktene, og jeg er inderlig takknemlig for jeg forstod behovet for denne typen samtaler allerede da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Den gangen begynte jeg på bibelskole. Jeg var entusiastisk og lærevillig. Og helt uforberedt på at det å få en egen ”veileder” var en del av pakka. En gang i uka skulle jeg samtale på tomannshånd med min veileder som var bare bittelitt eldre enn meg – og en gang i uka skulle jeg møte i gruppe med de andre 3-4 jentene som hadde samme veileder som meg. Jeg så ikke vitsen. Tre måneder seinere konkluderte jeg med at så langt i livet var dette antageligvis det viktigste som hadde skjedd meg. Siden har jeg sørget for at jeg alltid har hatt det jeg kaller en mentor. For tiden har jeg ikke det på fast basis, men forsøker å hente ut det jeg kan gjennom noen ikke helt tilfeldige kaffekopper med erfarne mennesker. Og så møter jeg altså min peer-mentor månedlig.

I tida før jul møtte jeg flere voksne som på ulik måte ga uttrykk for at ”jeg skulle nok hatt noen å snakke med.” Problemet var ikke i noen av tilfellene ensomhet. De jeg henviser til manglet ikke sosiale møtepunkter eller arenaer verken for smalltalk eller debatter. Det jeg forstod at de la i kommentaren, var å forholde seg til et menneske som kunne lytte til deres livserfaringer og gi noen innspill for tankemessig opprydning. Et menneske de ønsket å gi tillatelse til å utfordre dem samtidig som de med sikkerhet ville kunne vite at det som deles forblir mellom de to.

IMG_1042Kanskje kan det å se nærmere på dette behovet i eget liv, være et klokt nyttårsforsett på vei inn i 2018? Det kan handle om en gjensidig avtale som den jeg nevner ovenfor. Ikke nødvendigvis over et måltid mat, slik det passer oss. Kanskje er en samtale helt uten noen «forstyrrende» elementer best – eller det er en ide å kombinere med en markatur og ta praten ved et bål. Rammeverket får en tilpasse situasjon og behov. Det jeg er opptatt av, er at det skjer.

Jeg tror på det å definere dybden i noen nære vennskap og avtale graden av åpenhet. Det er ikke alltid det bare ”blir sånn”. Noen ganger kan det dessuten være både klokt og godt å spørre en god venn om dere over en periode kan ha noen definerte samtaler som handler om ditt liv – uten at det skal være gjensidig. Min erfaring er allikevel at det er mer nyttig å gjøre avtale med noen som ikke er blant de nærmeste vennene når behovet er å få være i fokus uten samtidig å måtte forholde seg til den andres liv og hverdag. Mulighetene er mange for å få til det. Det kan hende det vil koste noen kroner, men det kan det være verdt. Ved et par anledninger de seinere årene har jeg investert i det jeg i eget hode definerte som ”en sydentur” for å sortere i tanker og opplevelser. Begge rundene var utvilsomt til mer hjelp enn en uke på stranda med bok i varmere strøk hadde vært.

 

 

Reklamer

2 tanker om “Noen å prate med?

  1. I really enjoyed this. Thank you for sharing. I know 1 or 2 guys that I am going to mention this too. I think a once a month get together, whether it be lunch or a drink or both is a healthy way to just discuss what is going on and sharing personal thoughts just between good friends.

    ________________________________

    Likt av 1 person

    • Great, Tim. Have you googled translated the whole thing? Impressed! And happy new year to you and Julie.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s