En julerefleksjon…

IMG_4894Når vi tar fram ei eventyrbok for å lese,
begynner vi alltid med disse ordene: «Det var en gang…».
Og så sies det ikke mer om når den gangen var.

Når vi åpner Bibelen for å lese det vi kaller juleevangeliet hos Lukas,
begynner det med disse ordene:
«Det skjedde i de dager…» 
Og så plasseres fortellingen i historien:
Det var mens Augustus var keiser.
Kvirinius var landshøvding i Syria.
Og Herodes var Konge …
Det var med andre ord en hel del å gå ut i fra når de i middelalderen ville plassere denne begivenheten i sentrum av historien og kalle tidspunktet da Jesus ble født for år 0. Allikevel vet vi at de bomma med noen år.
Og når fødselstidspunktet skulle plasseres på kalenderen,
gjorde man også et valg som ikke stemte helt.
Poenget står tross dette fast: Den fortellingen vi forholder oss til i jula,
er ikke er et eventyr, men en reell hendelse plassert i historien.
Hadde vi lest juleevangeliet på latin, hadde vi registrert at det starter slik: Factum est…

Det skjedde virkelig.

Det ble altså født et barn i en stall…
Eller forresten: Det med stallen sier Bibelen ikke noe om.
Bare at han ble svøpt og lagt i en krybbe… I matfatet til dyra.
Da er det selvsagt nærliggende å tenke at det må ha skjedd et sted der dyra holdt til.
En stall, eller et fjøs.
Men hvordan havnet de der… ?

La oss ta ett skritt tilbake.

Gud valgte seg altså en tid i historien for å bli menneske.
Og  han valgte et sted. Et okkupert land i Midt-Østen
– hos et folk han hadde forberedt lenge. Eller i hvert fall forsøkt å forberede…

Han  valgte en familie. Ikke en veletablert familie med udiskutabel tillit i nabolaget.
Han valgte et ungt par.
Maria. Fjorten år, kanskje et par år eldre.
Ei hengiven, vàr og åpen jente ble vist tilliten å bli mor.
Ikke bare skulle hun føde Guds sønn, men hun var den som skulle ta omsorg for dette lille barnet som etter eget valg kom naken, kunnskapsløs og uinformert inn i vår verden. Det var hun som skulle lære ham opp. Hun skulle være hans mor livet ut…
Hvilken tillit Gud ga henne. Hva var det med Maria?

Og med Josef?  Maria var lovet bort til ham, skiver Lukas.
Det var litt mer enn «gøy med gull», slik forlovelse lett kan fortone seg i vårt samfunn.  Kontrakten var skrevet, men foreløpig var det ingen sex på de to. De var ikke helt gift. Fullbyrdelsen av ekteskapet lå fremdeles i framtida…
Og så forstår Josef at Maria er gravid.

Matteus skiver om ham (Mt 1,19) at  «Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne,  ville skille seg fra henne i all stillhet…» 

Hva var rettskaffent med det?
I min verden er rettskaffen omtrent det samme som «hel ved».
Bibelen sier at Josef var hel ved. I så fall reiser dette verset mange spørsmål.
Svaret ligger kanskje i et annet spørsmål: Hva var Josefs alternativ?
Hva krevde samfunnet at rettskafne menn gjorde i slike situasjoner?
Hva var rett i samfunnets øyne?
«Slike kvinner skal steines», ble det sagt av de skriftlærde en gang seinere (Joh 8,5).
Derfor vurderte Josef å bryte forholdet med Maria. Han ville beskytte henne,
og et initiativ til brudd kunne spare både hennes og barnets liv.
Men så taler Gud til Josef i en drøm for første gang.

Og han tror…

Han er også utvalgt; sammen skal disse to ta hånd om Gud når han skriver seg inn i vår historie…

Jeg tror ikke noe av det som skjedde rundt dette dramaet er tilfeldig.
Heller ikke at Keiser Augustus akkurat på denne tiden ville finne ut hvor mange mennesker han egentlig hadde makt over. I en tid uten forhåndsstemming måtte Josef ta med seg sin familie
– den høygravide Maria og det ufødte barnet – og dra dit han egentlig kom fra.
Dårlig timing, vil mange si.
Guds timing, tror jeg – for på enda en måte å skaffe seg menneskelig erfaring. Helt på dypet. Jeg tror det er det dette  handler om:
Da Gud ble menneske …
Da himmelen kom til jorden – kunne han valgt å bli født inn i en helt annen virkelighet. Men Gud valgte en arena som skulle kunne oppleves relevant for alle mennesker til alle tider. Han valgte en smertelig vei fra dag en til han døde på korset ca tredve år seinere.

Derfor kom ikke Gud som en voksen superhelt.
Han kom heller ikke som barn inn i en veletablert familie der det var tillit nok å tære på. Og han kom ikke til et fredfullt land – for de finnes det så få av.
Derfor tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det ikke fantes rom for dem da de omsider ankom Betlehem. Hvem var det som stengte døra for dem der? Det var tjukke slekta… Josefs familie avviste dem – og dermed er vi tilbake der vi startet – med at dette lille hjelpeløse barnet, Gud selv, som gjorde seg fullstendig avhengig av menneskelig omsorg og at de han kom til fant gode løsninger for hans oppvekst, ble svøpt og fikk dyras matfat som sin første seng.

«Himmel på jord – en nåde så stor», synger vi i en av de nyere julesangene. Og videre at alle skal vite at «vi er ikke alene der vi bor». Eller der vi befinner oss i livet.
Gud selv har kjent på avvisning, fattigdom, utrygghet, redsel, levd med kjempende foreldre og med den usikkerheten som folkesnakk skaper.
For liksom å toppe det hele, måtte den lille familien rømme i hast fra Herodes grusomheter. Dermed identifiserer Jesus seg også med de 60 millioner menneskene som i følge FN akkurat nå er flyktninger på grunn av krig eller forfølgelse.

Evangeliet er fortellingen om en Gud som brøt opp fra tilbedelse og fred og skrev seg selv inn i sitt skaperverks historie og menneskenes dypeste og mest smertefulle erfaringer. Intet mindre . Det er altså ingen søt historie om et glatt og babyluktende Jesusbarn som vi ofte får presentert i disse dager.  På denne mørke bakgrunnen bryter allikevel himmelen ut i jubel og engene roper ut at i dag – factum est – er det født dere en frelser. En redningsmann. Et håp – en som tilgir og forstår, som bærer alt det vi kaller våre liv og som kjenner oss til bunns.

Jeg aner ikke hvordan du har det på innsida. Rimelig vellykket utenpå, vil jeg tro?
Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at livet er sammensatt for de fleste av oss. Det går på to spor.  Vi har våre ting –  og vi kjenner vel på både hjelpeløshet og avvisning fra tid til annen? Vi føler oss misforstått – og vi merker at våre ikke alltid like smarte valg får konsekvenser.

Men himmelen har altså kommet til jorden for å være en del av ditt og mitt liv.
Det er en nåde så stor.
Og ingen av oss trenger egentlig være alene med det livet vi har…
Factum est…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.