Å velge stillheten

I mitt barndomshjem stod radioen på bestandig. På kjøkkenet. Via den kom værmeldingen inn med samme rytme som tidebønner for munkene, og mamma fikk med seg hver eneste en. Hun sang med på de fleste sangene, fulgte rundetidene på skøyteløp, gikk aldri glipp av verken Nitimen eller Norgesglasset (om det het det den gangen) – og hun var oppdatert på alle nyheter. Da John F Kennedy hadde blitt myrdet, satt hun på en kjøkkenstol en meter fra radioen og gråt da jeg kom inn. Jeg kan se det for meg. Året var 1963 og jeg hadde akkurat fylt 6 år.

Etter videregående brøt jeg opp hjemmefra – og bort fra mammas radio. Med på flyttelasset fulgte en kombinert radio og kassettspiller som jeg hadde spart til, men vanen med å ha den på til alle døgnets tider, tok jeg ikke med meg. Joda, jeg bruker radioen, jeg også – innimellom. CD-samlingen vår er også ganske velbrukt. Til og med jeg kobler opp Spotify fra tid til annen, men jeg og vi er ikke blant dem som ikke må ha lyd rundt seg til enhver tid.

Mamma måtte tydeligvis det. Som hjemmeværende og ekstrovert antar jeg at radiolyden møtte et behov for selskap. Jeg skal ikke trekke det lenger, men i voksen alder har jeg reflektert mer over hvorfor den radioen måtte stå og gnåle på kjøkkenet hele tiden?

De fleste av oss har svært god tilgang på lyd. Jeg hører med til dem som velger den bort hvis jeg kan. Stillhet er en ressurs i livet mitt. Og jeg har egentlig tenkt at de fleste opplever det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid forstått at uvilje mot stillhet er mer vanlig enn jeg trodde. Jeg har egentlig tenkt at folk sliter med å få ro nok, og ikke helt fått med meg at mange kjemper imot det lille som måtte finnes av stillhet rundt dem.

”Jeg setter på radioen eller TV-en med en gang jeg kommer inn døra. Vet ikke helt hvorfor,” sa ei. Et sted jeg var på besøk, slet jeg med å lytte ordentlig fordi det som skjedde på radioen tok så stor plass. ”Kan vi dempe den slik at vi får prata sammen?”spurte jeg da. Det kunne vi, men ”vi må ha den på litt, for jeg klarer meg ikke uten lyd,” sa vertinnen min. Det er rart med vaner, tenker jeg og har ikke problem med å forstå at noen omgir seg med lyd hele tiden fordi det har blitt en vel etablert sådan. Jeg går helt sikkert glipp av en hel del som ikke har den samme tilgangen på musikk, kulturprogrammer og nyheter hver eneste time. Litt imponert er jeg også av den multitaskingen som finner sted der noen hører på radio eller ser TV samtidig som man holder en samtale i gang eller leser en bok. Men innimellom lurer jeg litt på om de som aldri har det stille rundt seg, forstår hva de går glipp av?

For noen er stillhet truende. Det er trist. Det å være alene med seg selv blir overveldende for ganske mange. Ensomheten kryper kanskje nærmere – og lyd hjelper til med å holde den unna? Depressive tanker som lurer under overflata får boltre seg friere om det blir stille? Tematikk en skulle unt seg å tenke grundig igjennom, oppleves som negativ og krevende og bør heller ikke få stor plass? Jo, jeg vet noe om det å oppleve seg sårbar når ikke lyder utenfra demper følelsen.

På den annen side erfarer jeg at mange refleksjoner går så stille i dørene at de ikke merkes om ikke de tilbys plass i stillhet. Det er akkurat som de våger seg innafor først når annen lyd har stilnet. Før det skjer, står disse beskjedne tankene bare i døra og titter inn – eller gjemmer seg. Og når alt kommer til alt er det kanskje nettopp disse refleksjonene vil vi minst av alt vil gå glipp av?

IMG_3479I et samfunn som vårt – og med et liv som det de fleste av oss lever – må lydløse minutter legges til rette for og planlegges. Stillheten må rett og slett velges inn – fordi det vanligvis helt ubemerket velges bort. Også i disse dager, da hurtighet og stress benytter enhver åpen dør til å fylle det som måtte være av tilgjengelig plass.

Hvordan i alle dager skal jeg få til det, tenker du kanskje? Et råd er å la være å skru på radioen så fort du kommer i bilen, droppe øreklokker og musikk når du er ute og går, eller la være å sette på TV-en så fort du er i nærheten av den. Velg tider for radio, musikk og TV og bryt vanen med å ha lyd på øret ustanselig, Kanskje du må legge til rette for aleneminutter, også. Ikke alle får de gratis – og enda færre legger merke til at de faktisk er der innimellom. Jeg nyter mine alene i bil best. Eller går en halvtimes tur alene. På jobben lukker jeg kontordøra mi noen få minutter et par ganger om dagen – ikke minst på de mest travle dagene. Eller jeg velger den lengste køen på butikken og lager meg en liten usynlig boble selv om det er folk og plingelyder fra kassa rundt meg. Butikk-køer er forresten ganske  ofte temmelig lydfrie soner, men det må man fokusere på for å legge merke til…

Mange er opptatt av å trene. Mer enn meg, som nøyer meg med gåturer og frisk luft. Jeg tillater meg å tenke at stillhet er like viktig for et godt liv som joggeturer og Birken-forberedelser. Det gir mindre status og resultatet er kanskje ikke så synlig i første omgang, men jeg er ikke i tvil om at tydeligere valg om stille soner og tider, ville øke livskvaliteten til mange. Kanskje julefreden, også…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s