Fjellet…

I min barndom fantes det et ”fjell” i mine foreldres hage. Det innbød til stor kreativitet og mye lekelyst. Ikke minst var det egnet til en av mine store gleder; legobygging. Fjellet ble fort til en by med hus og veier, små biler som kjørte rundt – og fantastisk utfoldelse. Mange historier ble til på det fjellet og mange dramaer utspilte seg. Det hadde en sentral plass i min barndoms lek.

I ungdomstida la jeg knapt merke til at det var der, på siden av inngangspartiet til huset der jeg bodde. Jeg var likegyldig til både hagen og fjellet. Jeg lekte ikke der lenger; jeg var enten alene inne med mine bøker og tegnesaker eller ute blant venner på diverse aktiviteter. Jeg skulle bli nesten voksen før det gikk opp for meg at ”fjellet” var en flat, liten del av en knaus som stakk opp av mine foreldres plen og knapt hadde plass til et par campingsstoler. Jeg hadde kommet i den alderen at ville nyte kaffen og boka min utendørs, og mislyktes i å rigge meg til ”på fjellet”; vi omtalte fremdeles den delen av hagen slik.

IMG_0713Det meste kommer an på øynene som ser. Min barndoms øyne så et fjell. I ungdommen så jeg ingenting. Som voksen så jeg ei lita steinhelle og husket at den alltid vanskeliggjorde plenklippen for min far. Hvilket bilde er sant? Som voksen vil jeg selvsagt si at det bildet jeg har nå, er det sanne bildet av det som befant seg i mine foreldres hage. Som om jeg som voksen har monopol på å definere sannhet – eller størrelsen på fjell?

I noen faser av livet har jeg opplevd utfordringer jeg har sett på som store og fryktinngytende. I den neste fasen har jeg sett tilbake på problemet og nesten blitt flau over styrken i min egen frykt, dramatikken jeg tilla episoden eller det jeg definerte som størrelsen på utfordringen. Det verste er at jeg innimellom bruker den samme metoden når jeg definerer det andre sliter med. Jeg sitter der og vagler på min campingstol og mener å vite at det ikke er noe å ta så på vei for. Ikke det at andre er barn som overdimensjonerer problemene. De har bare et annet perspektiv, ser ting fra en annen vinkel, opplever det annerledes enn jeg ville gjort fordi de er annerledes skrudd sammen.

Hvor vil jeg hen? Bare mane til litt forsiktighet når vi møter hverandre. Huske på at den kjenner best hvordan skoen trykker som har det på. Være litt mer lyttende og litt mindre løsningsorientert når andre vil dele en utfordring eller si noe om hvorfor livet ikke oppleves helt smidig for tida…

Reklamer

En tanke om “Fjellet…

  1. Kunne ikke vært mer enig😊 Man MÅ dessuten ikke ha en løsning å komme med i møte med andres problemer; det er oftest best å bare lytte og tørre å være tilstede, uten å skulle komme med løsninger eller gode råd😊

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.