Skuffelser

Det er mangfoldige år siden jeg slutta fred med det som mange siden har har hørt meg si når samtalen har dreid seg om valg og prioriteringer: ”Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen”. Trist, men sant. Vi kan ha de beste intensjoner, men noen vil oppleve seg såra basert på valg du og jeg tar. Eller bli skuffa; den litt mildere varianten av følelsen. Det har skjedd før – og det kommer til å skje igjen.

Jeg husker godt at jeg landa i den erkjennelsen – og at det der og da opplevdes som et stort nederlag. Med skam (ja, jeg tror det er det rette ordet for det jeg følte) erkjente jeg at jeg ikke holdt mål – i en annens øyne.

Jeg minnes (heldigvis) ikke lenger hvem eller hva det gjaldt, men jeg kan altså fremdeles gjenkalle følelsen; Uroen i brystet da jeg visste at valget jeg gjorde, ikke opplevdes godt for den andre. Mest sannsynlig framkalt av at det strider mot mine grunnleggende verdier å bli opplevd som en som svikter, ikke lever opp til forventingene og ikke ser. Jeg vil jo være et menneske som ser andre, som tar hensyn og strekker meg langt.

Jeg husker også den lettelsen jeg følte etterpå. Da jeg innså at slike opplevelser ikke er til å unngå. I etterkant har jeg beskrevet det for meg selv som å gå gjennom en port og ut i et åpent landskap. Der jeg kan strekke armene ut og by på sannheten om hvem jeg er: Et menneske med klare begrensninger. Jeg når ikke over alt og alle, jeg møter ikke alle behov og jeg stiller ikke opp til alle tider og på steder der noen måtte tenke at jeg burde. Jeg er heller ikke alltid like vis, god og gjennomtenkt. Jeg er langt fra perfekt!

Jeg tror ønsket om å slippe å skuffe noen, sitter dypt i de fleste av oss. Vi skulle ønske vi slapp det. Ikke vil vi såre noen heller. Tross det, har vi erfart at selv om vi ikke ville det, har vi kommet i situasjoner der så skjedde. Noen ganger fordi vi ikke var så fintfølende som vi skulle ha vært, ikke tok de smarteste valgene underveis, ikke innså i tide at kommunikasjonen sporet av eller ikke fullførte et oppdrag vi hadde påtatt oss. Da er det eneste rette å ta ansvar og be om unnskyldning. Men mange ganger opplever folk seg såra uten at vi egentlig er skyld i noe som helst – annet enn å prioritere på tvers av deres forventinger. Da skal vi ikke unnskylde oss.  Kan hende må vi forsøke å uttrykke at det er leit at vedkommende blir skuffet, men at vi faktisk må prioritere annerledes enn han eller hun ønsket. Hvis vi i det hele tatt trenger å si noe som helst…

IMG_0706

Innimellom står «min» stol tom, fordi jeg har prioritert annerledes. Sånn får det heller være…

For meg er det godt – med jevne mellomrom – å reflektere over det faktum at jeg er begrenset. For å minne meg selv på det. Jeg innser nemlig at jeg innimellom fristes til å prøve å leve som om jeg ikke var det. Så følger jeg opp refleksjonen med å gjøre noen valg om hva jeg ikke skal gjøre, hvem jeg ikke skal bruke tid på, og hva jeg skal si nei til. Jeg sier til meg selv sånn at jeg hører det en gang til: ”Dette kan nok bety at noen vil oppleve seg avvist eller at noen ting ikke blir gjort…” Den må jeg smake litt på, men så bestemmer jeg meg for to ting: 1) Det skal jeg klare å leve med, og 2) Jeg vil gjøre mitt beste for å avvise mennesker der det er behov for det, på en så hyggelig måte som mulig.

God helg.

Reklamer

En tanke om “Skuffelser

  1. Per Fuggeli sa kloke ting Vi skulle huske: 1: det var at frykt kan få oss til å gjøre onde ting. Og 2: han bad oss huske at godheten har en grense.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s