Puh!

Tida fra midten av august er alltid en krevende og hektisk periode for oss som jobber i skolen. I de fleste andre yrker, også, vil jeg anta. Det går i hvert fall innmari fort i svingene for tida for han jeg bor sammen med. Som om ikke det er nok, har de fleste av oss spedd på med fritidsaktiviteter som skal i gang igjen. Omtrent i samme tempo som alle sommeravslutningene i juni. Bare uten grillpølser…

Dette året har ikke vært noe unntak i min verden. Tvert i mot. Redusert stilling – på årsbasis vel å merke – med hundre prosent i de tidene med mest trøkk og tilsvarende mindre i mellomliggende perioder – har ikke gitt mange rolige dager så langt. For det er som sagt nok trøkk i oppstart. I den samme perioden som jeg har økt på antallet frilansoppdrag – grunnen til at jeg nå jobber redusert – igjen. Resultatet er tydelig: Jeg er vel den eneste badeengelen som ikke kan skryte på meg å ha nytt de fantastiske vanntemperaturene september dette året har bydd på. Jeg, som burde stått først i køen.

Jeg klager ikke. Jeg bare konstaterer at jeg akkurat nå holder et tempo som jeg ikke kan forsette med. Det skal jeg heller ikke. Skolens høstferie blinker i det ikke altfor fjerne og jeg har lagt mine planer. Etter at skoleferiene de siste par årene har vært flittig brukt av forfatteren i meg, skal hun nå ha ferie. Sammen med resten av meg. Leseferie. Kopeferie. Gjøre-minst-mulig-ferie. Gå-tur-ferie.

I tiden fram til det, er jeg veldig takknemlig for at jeg har lært meg å være fokusert på god livsrytme og gjøre aktiv bruk av fem-minuttene. De små pausene som livet byr på midt i travelheten. For oss alle. Hvis vi legger merke til dem. Mellom jobbmøter, på vei fra det ene kontoret til det andre, under en dotur, på bussen, i bilen. Jeg stopper opp. Bevisstgjør meg at jeg kan p-u-s-t-e. Og gjør det. Helt rolig. Dypt. Henter krefter fra ett eller annet sted djupt inni meg.

unnamed
Denne uka fikk jeg til og med til en spasertur på jobb… Ren bonus. 

De fleste av mine kollegaer ser ut til å synes synd på meg som kjører bil tre kvarter til og fra jobb hver dag. Èn stoppet en morgen i døra mi og innrømte at han innimellom misunte meg. Han hadde plutselig sett fordelen; Den tida jeg hadde alene i bil mens han forlot travelheten hjemme og var framme på jobben tre minutter etterpå. Jeg har hele tiden sett på min transportetappe som en tid full av muligheter.

”Det er meg og Gud på vei til jobb,”pleier jeg å si; ”og meg og P4 på vei hjem”. Den ene veien lader jeg opp, fokuserer verdier og tro og snakker med Gud om livet og dagen. Takker ham for den han er… På vei hjem tømmer jeg hodet for dagens inntrykk. Involverer gjerne Gud da, også, men på en annen måte. Kobler fra – for å koble til i forhold til hjemmebasen og resten av dagen. Stort og smått. Og så prøver jeg å kope litt. Erkjenner at menn ofte er best på det, men med årene har jeg  fått kontakt med noen nesten tanketomme rom i sinnet mitt, jeg også. Det er fint.

De siste årene har jeg i stadig større grad bevisstgjort meg disse pausene. De korte som det finnes noen av hver eneste dag. Og de litt lengre som den jeg fikk i dag: Det jeg trodde skulle bli en etterlengtet frilørdag for noen uker siden, gikk etter hvert opp for meg at måtte settes av til bryggedugnad på hytta. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg jublet over det, men gemalen jobber i helga og jeg måtte til. Da bestemte jeg meg – punkt en – for at det kom til å bli hyggelig. Folka er jo trivelige. Dernest at timene rundt dugnaden (som viste seg å ta adskillig kortere tid enn jeg hadde antatt) skulle nytes.

Jeg dro på hytta sent i går kveld bare for å få glede av å våkne der i morges. Jeg elsker nemlig hyttemorgener. Sånn fikk jeg rammet inn dugnaden av frokost på senga og lunsj i ”kroken” ute. Lunsjpausen hadde jeg på forhånd bestemt at skulle vare halvannen time – og ledsages av bok. Som tenkt, så gjort. Før hjemreise og noen andre gjøremål. I travle tiden må jeg gjøre det sånn. Passe på rytmen. Ellers blir travelhet min identitet i denne typen tider. Og det vil jeg ikke. Jeg vil snakke sant om travelheten og plunderet mitt med å få kalenderkabalen til å gå opp, men jeg beholde helsa og forsøke – så godt jeg kan – å budsjettere kreftene slik at de holder fra start til mål. Og det tror jeg jammen de gjør denne gangen, også.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s