Kreta – utenfor allfarvei. Del 2

Fra Elounda hadde vi siktet inn på sørkysten av Kreta. Det førte med seg et valg om ikke å ta turen lenger øst, selv om det hadde vært fristende. ”Skal du se hele Kreta, trenger du en måned,” sa hotellverten vår da han kjørte oss til flyplassen i Chania tidlig på morgenen etter en siste overnatting før hjemreise. Han har sikkert rett – men jeg er ganske sikker på at man også da går glipp av mye fint. For selv om Kreta ikke er større en Rogaland fylke, er det mye land å innta. Mange landsbyer,små plasser, strender, hundre mil med kystlinje og et ukjent antall snirklete fjelloverganger å utforske. I motsetning til Rogaland kan man i tillegg by på ca 320 soldager i året, så det er grunn til å tro at en måned eller to i sakte fart på Kreta ville vært en behagelig opplevelse. Vi hadde altså ei uke og kjente vår begrensning.

FullSizeRender-5Vi stoppet allikevel ved Panagia Kerakirken og i lansbyen Kritsa like ved. Kirken kunne by på fresker fra 1200-tallet (som vi måtte nøye oss med å glane etter gjennom vinduet siden kirken holdt mandags-stengt). Selvfølgelig var det også et par utsalg i umiddelbar nærhet. Vi hadde fått råd om hvem vi skulle titte innom og endte av den grunn opp med med noen små, nydelige ikoner av nålevende ikonmalere i veska. Lunsjen tok vi på tavernaen rett over veien; God mat til lyden av sikadenes intense sang ( eller hva det nå skal kalles). Man kan ikke få alt; Vil du ha skygge fra trærne, må du fort gi avkall på den rolige samtalen med reisefølget grunnet det vi etter hvert leste oss til rett og slett er et parringsrop. Men sånn er det på Kreta…

Kritsa er også en FullSizeRender-4fantastisk landsby, nevnt i de fleste guidebøker. Vi fant noe av den samme sjarmen som i Axos, men byen var større og er mye mer av en turiskmagnet. Selv om vi skjønner at vi er i målgruppa, er vi ikke helt bekvemme med det fokuset. Uansett; vi kom hjem med en liter av landsbyens høyt premierte olivenolje, vi, som de fleste andre som kommer dit.

Det ble med andre ord ettermiddag før vi fortsatte opp i høyden og lot oss enda en gang imponere over spennende veier, trange landsbygater (ikke nevnt i noen guidebøker) og ikke minst den fantastiske utsikten. Vel nede på sørsiden, var det to viktige ting som stod på programmet: Damene måtte dyppes, og vi trengte et sted å sove for natten. Vi fant et hyggelig hotell med strand og basseng – og en strålende vertinne – utenfor Myrthos.

Vårt neste mål var planlagt. Facebook er nyttig til litt av hvert, og der fant en av oss en anbefaling med fristende bilder av et sjarmerende sted i vannkanten. Vi sendte melding til vertskapet og fikk svar; De hadde plass til oss de to nettene vi ønsket. Veien dit gjorde vi også lengre enn nødvendig. Det skulle bare mangle. Hvordan skulle vi ellers fått opplevelsen av å stoppe ved den kafeen som helt klart ikke var beregnet for andre enn stedet egne? I det vi parkerte la vi merke til intens aktivitet på verandaen foran det lille, mørke kafelokalet, og før vi var på plass, kom hun som kunne engelsk rundt hjørnet med minsten på hofta. Kaffe, ja, det skulle vi få. Om hun hadde is? Nei, men det hadde naboen. Det vi trodde var et lite bilverksted ved siden av, viste seg også å være en slags kafe. Med isboks. Om vi kunne kjøpe is det og spise den til kaffen der vi hadde satt oss? Selvsagt. Isen og kaffen ble fortært med publikum: Tre generasjoner menn – til sammen fire – hadde inntatt siestaposituren på kafeen og vek ikke blikket fra oss den tida vi ble sittende. Sånt får en finne seg i.

IMG_4351Omveien videre gikk innom fiskelandsbyen Matala, som på 60-tallet ble inntatt av hippiene. Noen hadde funnet ut at steinalderhulene på stedet kunne fungere som billige bosteder for ungdommer med minimalt reisebudsjett og stor lyst til å bruke pengene på annet enn å bo. Etter en tid ble de jaget fra byen, men hulenes ry som turistattraksjon var utvilsomt forsterket. I dag holdes restene av hippiekulturen levende av hensyn til turistene, som er byens hovedinntektskilde.

Det ble sen ettermiddag før vi listet oss forsiktig nedover grusveien til Agia Fotini Taverna. Et fantastisk sted. Enkle rom med lappeteppe på sengen og broderte duker på bordet. Smått og hyggelig. Turens klareste – og kaldeste – badevann. Endelig var det frisk å hoppe i havet – og de av oss som driver med sånt, gjorde det ofte de knappe to døgnene vi nøt det gode liv på tavernaen. Gemalen og jeg droppet aircondition og hadde i stedet verandadøren åpen på natta for å sovne til bølgeskvulp og stillhet. Fantastisk. Helt klart utenfor allfarvei, men definitivt innenfor alt vi ønsker av ro og fred…

Stedet er vanskelig tilgjengelig uten leiebil, men et eldorado for den som vil hvile, ha en hjemmesnekra retreat, lese eller skrive. Når menyen er i tillegg lang og fristende nok til at måltidene kan varieres en ukes tid og en halv liter husets vin koster tretti kroner, er det helt klart et sted der jeg fint kunne slått meg til en liten periode og IMG_4383-1kombinert jobb og stillhet. Får noen lyst til å gjøre turen etter oss, vil jeg bare minne om to ting: Det er laaangt til nærmeste butikk, så det kan være lurt å ha med seg litt snacks til mellommåltider. Dessuten trenger man kontanter. Stedet er uten kortmaskin.

Når en reiser slik vi gjorde, er det godt å ikke måtte pakke sammen hver morgen. Hadde vi hatt lengre tid, ville vi helt sikkert hatt flere to-netters-opphold. Nytt sted hver natt syv netter på rad, kan gjøre en slik tur unødvendig stressende, er vår erfaring fra tidligere. På Kreta er det sjelden langt til en kirke, et kloster, en landsby eller en arkeologisk utgraving som er verdt å få med seg, uansett. Eller, som på Agia Fotini; En strand for damene og wifi ved taverna-bordet som våre menn prioriterte den hele dagen vi var der. Hver sin lyst – og det er vel det som er ferie; at en får gjøre som en lyster noen dager.IMG_4435.JPG

Vi hadde en lang kjøretur fra Agia Fotini tilbake til Paleorchora der ideen om en tur som denne fødtes hos oss for tre år siden. Samaria-ravinen, som vi ikke kan skryte på oss å ha gått, deler nesten den vestlige delen av Kreta i to. Av den grunn er det umulig å ta kystveien med bil, noe som kunne vært ganske raskt unnagjort, mellom disse to plassene. Veien går opp til Chania og derfra ned til byen med navnet som egentlig betyr ”den gamle by”. Vi dro ut GPSens firetimerstur til seks timer, både fordi vi valgte den litt lengre ruta ( selvsagt!) og fordi det tar tid å spise hos rause grekere. En ting er at maten skal nytes, men så – når regningen er bestilt – kommer vannmelonen, kaken fra kokken og ikke minst stedet lokale raki som skal nytes før pengene tas i mot med takk. Unnskyldningen om at du kjører og derfor ikke skal ha alkohol, flirer de godt av. Denne dagen ble vi til og med servert vann, småkaker, vannmelon og husets likør av smilende damer et sted der vi kun bestilte kaffe og pinneis. Da tar jo ting tid, men tid ser det ut til at de fleste grekerne har nok av – og vi bør vel ha det samme når vi er på ferie? Det aner meg at vi har litt å lære…

IMG_4480Vi ble sjarmert av Paleochora da vi var der for tre år siden, men hvor frodig denne lille byen er, oppdaget vi først nå. Østlige og sørlige områder framstår som betydelige goldere – i hvert fall på denne tiden av året. I Paleochora blomstrer det og er grønt. Byen kan by på det meste – unntatt det noen vil kalle et pulserende natteliv. Det virker også som dette er en by der de to tusen fastboende ikke har blitt fullstendig overkjørt av turismen, men lever sitt dagligdagse, greske hverdagsliv side om side med alle oss som synes stedet deres har mye godt å by på for den som vil feriere der det er sol og varme. Vi hadde to netter i en hyggelig leilighet for den nette sum av 730 kroner – for alle fire, traff kjente og nøt livet i en by der det ikke er langt til noe som helst.

Jo, vi foretrekker nok den sørlige delen av Kreta. Vannet er klarere, tempoet lavere, byene mindre og prisnivået et helt annet enn de plassene vi besøkte på nordsida. I Paleochora kan man i tillegg velge hva slags strand en vil være på, steinstranda på den ene siden av odden som byen ligger på, eller sandstranda på den andre. Selv velger jeg stein, badesko og en tilværelse uten sand i boka.

Vår tur stoppet ikke helt der. Den siste dagen leverte vi vennene på flyplassen og leiebilen – uskadd – i Chania. Vi innser vel at vi burde ha utforsket den byen noe mer, men etter to uker var vi mette på inntrykk og nøyde oss med en gedigen lunsj i havneområdet før vi flata ut på hotellrommet etter en spasertur ”hjem”. Chania er sikkert en fin ny. Vårt snev av gamlebyen ga oss et positivt inntrykk ,og vi kunne sikkert nytt både lunsjer og middager i byens sjarmerende havn. Hvis ikke vi hadde vært så hekta på det som er smått, rolig, mindre turistifisert og mer genuint gresk… Nei, det blir nok sørsida på oss for framtida. Selv om flyene lander i nord.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s